tirsdag 11. mars 2014

Når noen dør

Når noen dør, er det vanskelig å finne de rette orda.

Døden er full av klisjeer. Det er hjerter, engler, hvil i fred og den siste hvile. Og det fremmede ordet kondolerer.

Livet er dessverre ikke særlig rettferdig. Vi veit alle at livet en gang slutter. Men vi veit ikke når. Eller hvordan. Vi ønsker vel alle å få leve et langt, godt og rikt liv. For noen blir ikke livet så langt som man skulle ønske.

Hvilke ord kan du bruke når du vil uttrykke at du er innmari lei deg fordi ei bra dame ble syk og døde? Hvordan kan du si til de etterlatte at det var fryktelig dumt at det skulle ende slik? Kan man si eller gjøre noe som kan trøste eller hjelpe?



For et par dager siden døde ei fantastisk flott dame. Ei med engasjement og ståpåvilje, ei som var blid, positiv og sterk. Tilstede. Aktiv. Kul. Ei sånn som man gjerne står og veksler noen ord med mens man heier på ungene sine ute på fotballbanen. Ei sånn som alltid møtte glad på dugnader og skolearrangementer. Ei sånn som du ser bryr seg så uendelig mye om dem rundt seg. Ei sånn som virkelig har satt sine spor. Og ei sånn som veldig mange vil savne.


Bilde fra Holli




14 kommentarer:

  1. Hvis du snakker til folk du har et personlig forhold til, bare si hva du føler: At du har tenkt mye på dem, synes det virker meningsløst, uvirkelig, at hun betydde mye for deg, at de må si fra hvis du kan gjøre noe (praktisk) for dem... Eller rett og slett bare si at du har hørt hva som har skjedd og at du ikke vet helt hva du skal si, men at du har tenkt mye både på familien og på hvor flott hun var da hun var i live.

    Hvis det er litt mer perifert (type kollega har mistet familiemedlem), hørte jeg noe veldig fint på lunsjrommet forleden. En kollega hadde mistet faren, og en annen felles kollega åpnet rett og slett lunsjsamtalen ved å si at "jeg visste ikke at faren din xxx. Det høres ut som om han var en fyr med tak i!" -han åpnet dermed for at hun kunne snakke om ham, men på en ganske nøytral måte.

    Vanskelig selv for profesjonelle, dette..! Håper det går bra med dere.

    SvarSlett
  2. Flott skrevet Pia, og jeg tenker at du viktigste du kan gjøre er å møte de som er igjen. Nærheten til de får lage rammen for hvordan. Jeg har mistet nære og det vondeste var de som gikk over gaten, som så ned i bakkeb og som overså meg fordi de sikkert synes det var vanskelig å møte meg. Men de som smilte, de som ga meg et klapp på skulderen, de som sa de manglet ord, de som sendte blomster eller de som slo av en prat ga meg støtte på sin måte. Noen lagde middag og et vennpar bakte kaker til begravelsen, dekket bord og utførte slike praktiske ting. Det eneste som føltes feil var de som ikke ville se meg.

    Gjør det du mener er riktig! Og dette innlegget har i alle fall hedret ei flott dame.

    SvarSlett
  3. Jeg tror at en kan si nettopp det at "jeg vet ikke hva jeg skal si, dette er så fælt". Du ser den andre, møter den andre, - men er også midt i det som ikke kan løses med de "rette orda". For død er død. Malplasserte trøstende formuleringer kan være veldig krevende å håndtere for de sørgende - men bare å vise at en bryr seg teller.
    Og noen ganger kan det være veldig bra hvis en kan gjøre noe praktisk. Bake boller eller noe. Håndfast og tydelig. Folk trenger jo mat.

    SvarSlett
  4. Huff! Hvem var det, lurer jeg på nå. Siden vi er fra samme by og alt.. Jeg fikk et dødsbudskap igår jeg også. En av mine aller beste venner i ungdomstiden valgte selv å gjøre slutt på alt. Tobarnspappa og supersjarmerende, var den kuleste i gjengen, kjekkeste på skolen, morsomste, mest rampete, mest fargerike. Det har blitt noen tårer:)

    SvarSlett
  5. Det føles så vanskelig å finne de rette ordene mange ganger, men jeg har kommet frem til at å være tilstede er viktigst, å heller si "så trist å høre, finner ikke ord" og la de prate...
    Jeg hater "Kondolerer" og unngår å bruke det i det lengste, kunstig ord, liker svenskenes "beklager sorgen" så veldig mye bedre, men får liksom ikke til å bruke det heller..

    SvarSlett
  6. Vanskelig å vite hva man skal si noen ganger, det er vel derfor de fant opp kondolerer. Hvordan og på hvilken måte en skal uttrykke medfølelse er ikke alltid lett å finne ut av, men ærlig talt så trur jeg ikke det betyr så mye akkurat hva en sier hvis en bare kan stå i det og på en eller annen måte vise de/den etterlatte at det er leit at de opplever dette.

    Mye bra skrevet av de andre her, og jeg trur nok kanskje det viktigste bare er å stå ansikt til ansikt og at det er bedre å si at en ikke har ord, enn å krysse gata iallfall.

    Uansett et flott og hedrende innlegg av avdøde her, jeg får følelsen av at dette er en sorg og et tap for mange også utenom nærmeste krets! Synd at de døde ikke kan lese eller høre alle fine ord som blir sagt! La alle mennesker få høre hvor gode og viktige de er mens de lever! Et lite tankekors til oss levende!

    SvarSlett
  7. Ordene trenger ikke være så himla "rette". Jeg vil ikke oppfattes som overlegen eller nedlatende, men jeg har aldri helt forstått det at det er så vanskelig å vite hva man skal si når man møter noen i sorg. Ja, det er vondt, og ja, det er en vanskelig situasjon, men kan man ikke bare være ærlig? Si akkurat det du skrev i innlegget, eller hvis man ikke har ord eller vet hva man skal si, så si akkurat det... Det viktigste er uansett å være der og ikke unngå verken situasjonen eller de sørgende. Jeg er nok preget av at jeg mistet min far da jeg var 14, og jeg husker mange rare situasjoner fra det - alt fra gode klemmer til tanter som vasket på do (sikkert fordi det var noe håndfast de kunne gjøre for oss, om enn kanskje ikke det beste valget). Jeg husker krangler om hvem som skulle bære kisten og om hvordan andre ting skulle gjøres. Jeg husker de som lot som ingenting, og de som gikk en annen vei for å unngå oss. Jeg husker de som glemte at min far var død og refererte til ham i forskjellige sammenhenger. Noe av det jeg husker aller best, og noe av det klokeste, kom fra en 17 år gammel gutt som da han kom på besøk noen få dager etter min fars død rett og slett sa " jeg vet ikke hva jeg skal si". Det syntes jeg var veldig fint! Man kommer langt med en god klem, et smil, og så hjelper alltid mat...

    SvarSlett
  8. Jeg tenker at det ikke er så viktig hva man sier, men at man sier noe. Her kan bollebaking eller en kjele suppe virkelig komme til nytte.

    SvarSlett
  9. Jeg tenker at "skal jeg klippe plenen din" er enklere å ta i mot enn "si ifra om jeg kan gjøre noe". Døden er vanskelig. Spesielt den som kommer brått og uventet, den som gjør så fryktelig vondt, som skaper så mange spørsmål. En kan si hva en vil om sosiale medier, om hjerter og klemmer, kondolanser eller "jeg vet ikke hva jeg skal si". En hel vegg med støtteerklæringer og omtake lindrer kanskje ikke, der og da, men det varmer veldig i ettertid. Det gjør godt.

    SvarSlett
  10. Det beste er å være der for de pårørende.... med ord eller uten... Døden er vanskelig å snakke om. Det er egentlig veldig rart, for det er jo like naturlig å dø som å bli født. Men det gjør så ufattelig vondt, særlig når det er unge mennesker som dør. Det føles aldri naturlig. Det skulle ikke vært lov å dø før man hadde passert 90 og vel så det...

    SvarSlett
  11. Jeg tenker det er lurt å tilby noe konkret jeg hvis man vil være der. Jeg troppet opp på døren til min kollega med en stor gryte med hjemmelaget suppe når mannen hennes døde. Dette varmet noe veldig sa hun ettertid. Det er nemlig ikke så gøy å måtte gjøre helt dagligdagse ting som handling osv når man er i sorg. Så gjør noe konkret du. Bak noen rundstykker eller noe

    SvarSlett
  12. Så fint skrevet! Jeg tror dette er noe alle tenker over fra tid til annen. Men jeg tror det gjelder å følge hjertet. Si at man er lei seg. Tilby å hjelpe med konkrete ting, eller bare gjøre det. Alt er jo bedre enn taushet og tilbaketrekking! All omtanke varmer.

    SvarSlett
  13. De færreste vet hva de skal i slike situasjoner. Det er i min verden helt ok, og det kan man si. Jeg sier det. Pur ærlighet er det eneste som funker. Har man det i seg til å snakke mer, så flott, men jeg begynner alltid å grine, og det er slett ikke alltid passende.
    Tilbyr gjerne hjelp med å følge til skolen, barnevakt etc (samlivsbrudd). Alle er kanskje ikke like mottakelige for hjelp heller.

    SvarSlett
  14. Jeg tror ikke at det finnes noen fasit svar her Pia. Alt ann på hvordan personen var, hvor nært du var denne personen og hvordan pårørende tar det. Jeg møter på disse menneskene i bunnløs sorg, sjokk og fortvilelse gjennom jobb. Der og da kondolerer jeg tapet og gir en klem. Når jeg for noen år siden mistet jeg min beste vennine brått og meningsløst. Jeg sto så oppreist jeg kunne, viste for familien at jeg bare var der, var tilstede og kunne bidra. Av og til trengs ikke ord.

    Klem

    Gørill/oss5ifamilien

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails