Fiskeuka

Jeg tror vi aldri har hatt fisk tre dager på rad. Men det funka helt fint!

1) Første rett ut var sei. Eller tomatisert seigryte med grønnsaker, som vi også kan kalle det.
Lettvinthet: Terningkast 5

Smak: Terningkast 4. (Og her må jeg bare skyte inn at mer enn halvparten av familien forsynte seg med mer mat. Det er et godt tegn) (Okei, noen av gutta mente at de forsynte seg en gang til fordi de fikk så lite på tallerkenen første gangen. Vi prøvde å dandere maten sånn elegant på fatene, skjønner dere. Derfor kunne vi ikke dynge på.)

Arbeidet her var å kutte opp grønnsakene. Når det var gjort, var retten nesten ferdig.

2) Andre rett: Ovnsbakt torsk med pesto

Lettvinthet: Terningkast 5. (Bortsett fra en som prøvde seg med terningkast 6, men han var ikke til stede da maten ble laget)

Smak: Mens familien var unisone med seiretten, var det mer sprik her. Noen mente at dette var mye bedre enn gårsdagens seirett og ga terningkast 5, mens andre ga terningkast 3. Dette førte da til en heftig diskusjon mellom brødrene der de kom med flotte argumenter som "Du synes vel ikke den med de tomatene var BEDRE enn dette her??" og "Den i går var jo MYE bedre enn det her!" og "Du er dust hvis du gir denne retten DÅRLIGERE terningkast enn i går!" Og så videre.

Jeg nøyer meg med å si at denne retten var like lett å lage som den med sei. Det er nesten litt skummelt å skulle sette inn rå mat i ovnen, tildekket med aluminiumsfolie, og så skal du hverken se eller lukte retten før du tar den ut, fiks ferdig. Vi hadde retten inne i tretti minutter, vi da, ikke tjue som det står i oppskriften.

3) Tredje rett: Ovnsbakt laks med parmesanlokk og tomatsalat. Dette var veldig godt! Og veldig lett!

Lettvinthet: 6, hvis du bare tenker på fisken. For å lage tomatsalat måtte du jo kutte både tomat, agurk og løk, pluss blande en slags dressing, og det tok mer enn fem minutter.

Her har ungene lagt til en ingrediens som ikke passer inn! Klarer du å finne den?

 

Smak: Alle synes dette var den beste fiskeretten. Jevnt over terningkast 5. Men en mente at tomatsalaten fortjente minus 6. Av alle rettene er nok dette den vi snart skal lage igjen, men da dropper vi tomatsalaten. Parmesan, som kan lukte litt stramt når du river den, smakte virkelig godt og mildt på fisken.

 

Konklusjon: De rettene vi laget, var enkle. Det største strevet er faktisk å planlegge og handle inn på forhånd. Men hvis du begynner å tenke fisk når du er ute og handler, vil du oppdage at fisk finnes! Jeg visste på forhånd at både Meny og Ica har fiskedisk, men har blitt overrasket over fisketilbudet de har på Rema.

 

"Ja, men Pia, vi har ikke barn som er så begeistra for fisk som det dine er, og da er det ikke noen vits i å lage sånne retter!" Njæææ, jeg er ikke helt enig der. For det første må barn få smake. Skulle de nå sitte der og kun spise ris, så er vel ikke det noen krise. Kanskje vil de smake på mer neste gang. Eller gangen etter det. Ikke gå i fella og steik opp et par pølser ved siden av.

 

Får mine barn valget mellom en nystekt Big One eller sei, så stiller nok Big Onen sterkt. Men man skal vel ikke la barna bestemme alt som skal serveres til middag? Og er det greit med kun pizza, pannekaker og pølser? Alltid?

 

Prøv den parmesanlaksen, er dagens råd. Lykke til!

 

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Godfisk.

Word!

Fra Isa Form

 

Hva legger du i begrepet kunst?

Ti spørsmål til.

Når jeg først tok meg tid til å svare på EventyrElins spørsmål, fikk jeg være såpass at jeg svarte på Florisas også. Florisa er ei samfunnsbevisst og klok jente. Eller dame får man kanskje kalle ei som har tre barn.

1. Hvorfor blogge og har du noen ganger tenkt at du ikke burde blogge?
Jeg svarte vel på hvorfor jeg blogger i går. Når det er debatter og kritikk av såkalte mammabloggere, tenker jeg at det kanskje er dumt det jeg gjør. Men jeg klarer ikke å se at jeg burde holde meg unna blogginga. Nå aner jo ikke jeg om det sitter tusenvis av folk der ute som smugleser bloggen min og klasker seg hardt i panna mens de utbryter "Herregud, denne dama burde virkelig holdt kjeft!" eller "Huff, så pinlig og utleverende denne bloggeren er!".

2. Fortell noe unikt/ utradisjonelt om deg selv/ du har gjort...

Jeg snakker flytende swahili! Okei, det er vel ikke så unikt, siden det er en del millioner mennesker som gjør det. Men det er ikke så mange hvite nordmenn som kan det.
 

3. Hva er dine mest positive og mest negative egenskaper? 

Positive egenskaper: Jeg er rask. Snakker ikke seksti-meteren her, men tenking, lesing, skriving. Jeg er kreativ. Jeg er flink til å oppfatte ting, å få med meg ting. Jeg har vel et snev at fotografisk minne, noe som kommer godt med. Jeg er flink til å omgås ulike mennesker. Jeg kan få de fleste til å le. Jeg er flink til å lytte. Jeg er ekte. Jeg er pliktoppfyllende.
 

Negative egenskaper: Jeg er ikke verdens mest sosiale. Jeg er noen ganger mutt. Jeg blir snurt hvis jeg føler meg urettferdig eller urimelig behandla og jeg klarer ikke helt å legge sånt fra meg. Jeg tenker ofte dårligere om meg selv enn det jeg burde. Jeg er veldig kritisk.
 

4. Hva var det beste med 2013? 

Det var veldig spennende å få være med Forut til India.

 Det ble mange selfies i India. Både med og uten myself.

5. Hvilke tanker har du om likestilling og guttefarger/ jentefarger ? 

Her i Norge har vi på de fleste måter kommet langt i forhold til andre land. Men jeg irriterer meg blant annet over lettkledde damer i alle manneblader, dårlige vitser fra fulle menn om kjerringer og sexrelaterte ting og annet piss, at jenter omtales som prinsesser og at gutteklær skal ha påsydd en hodeskalle eller racerbil. Småting kanskje? Men til sammen blir det såpass at det hele tida opprettholder et for stort skille mellom jenter og gutter.

Kvinner og menn er ikke like, og det er ikke noe mål om at man skal bli det. Men å legge opp til begrensninger allerede fra babyalder, liker jeg ikke. Ønsker ei jente å være Spiderman er det like greit som at en gutt vil kle seg ut som prinsesse. Vi voksne trenger ikke å le av eller å kommentere det. Jenter må få høre at de er tøffe og sterke. Gutter må få høre at de er snille og omsorgsfulle.

Det irriterer meg at rosa skal være ensbetydende med søtt og mildt og jenter, mens blått er kult og sterkt og GUTT!
 

6. Hva er ditt beste råd til vordende foreldre (utenom at de ikke skal høre på råd)?

Hmmm...med babyer: vær til stede, vær tålmodig, vær nær. Når barna blir større, må du våge å være voksen. Du bestemmer fortsatt. Det tror jeg mange foreldre sliter med i dag. Samtidig må du være et godt forbilde, gi ungene ansvar, ros og oppmerksomhet. Og så må du følge med! (Dette ble kanskje litt mer enn et råd...)
 

7. Hvilke matvarer må du bare ha i hus?

Kommer ikke på noe som vi desperat MÅ ha. Men jeg blir stressa hvis det begynner å bli tomt for Pepsi Max...
 

8. Har du en "teit" ting du er redd for? 

Jeg har blitt mer og mer redd for å fly. Vet ikke om det defineres som en "teit" ting?
 

9. Hvor mange barn ønsket du deg før du fikk barn og har dette ønsket endret seg etter du ble mamma?  

Jeg så vel for meg de vanlige to. Så ble det fire.
 

10. Hvilket husarbeid er best og hvilket er verst?

Jeg kommer ikke på noe husarbeid som kan defineres som BEST! Husarbeid? Pjuk! Nei, der stiller vel alt likt.

 

Sånn. Nå har jeg vært utleverende og personlig så det holder.

Ti spørsmål fra Elin til Pia.

For noen år siden florerte det av sånne awards i bloggverdenen. Det er en slags kjedebrevgreie - man får en utfordring eller noen spørsmål som man skal svare på, og så sende utfordringa videre. Etter hvert gikk man litt lei. Og det tok tid. Samtidig blir man jo veldig glad for at noen nevner deg og roser deg. Og for en gangs skyld kan man jo ta seg tid til å svare på spørsmål. Så her er ti spørsmål fra spreke og kloke EventyrElin. Og mine svar:

1. Spiser du brunost? Hvorfor/hvorfor ikke?
Jepp. Jeg elsker brunost. Jeg vil nesten gå så langt som å si at en dag uten brunost, er en dag uten mening. Men det blir vel litt for drøyt. Jeg driter i om barn i Horten nektes brunost på skiva. Men hvis noen skulle tvinge meg til å fjerne Gudbrandsdalsosten fra mine knekkebrød, kommer jeg til å hvese.

2. Hva ville du endret på kjøkkenet ditt dersom du ikke hadde noen begrensninger?
Tjaa, si det? Vi har jo rimelig nytt og bra kjøkken, så jeg har ikke så mye å utsette på det. Vi ønska oss sånn kjøleskap med isdispenser, for det synes vi ser så kult ut. Men det var både dyrt og ikke helt rørleggermessig trygt, fikk vi vite. Så skulle jeg gjerne hatt utgang til terrasse rett fra kjøkkenet.

3. Hva tør du ikke gjøre?
Skal jeg nevne alt?

• svelge en gaffel
• hoppe ut av vinduet hvis jeg befinner meg i andre etasje (eller høyere opp)
• putte armen inn i kjeften på en ilsk hyene
• løpe lettkledd i Kabuls gater
• svømme med haier
• tråkke på en sånn sti av glødende kull.

Her kan lista bli langt, altså, så jeg tror jeg stopper her.

4. Beskriv deg selv med tre ord som begynner på samme bokstav.
Hvilken bokstav? A? Artig, artikulert, ansvarsfull.

5. Har du noen gang danset på bordet? Utdyp gjerne.
Ikke som jeg kan huske. Men jeg har kanskje det?

6. Fortell meg om en episode som gjorde at du ble stolt over deg selv.
Åj, her er det lett å trå i skryt/klisje-fella.... Jeg er stolt av å ha født barna mine på den måten jeg gjorde.

7. Hva gir blogginga deg og hva kunne du eventuelt ha vært foruten?
Blogginga gir meg rom for kreativ skriving, og gode sjanser til å bruke språket. I og med jeg skriver i min egen blogg, med meg selv som "sjef", kan jeg skrive som jeg vil. Skulle jeg ha skrevet for noen andre, innbiller jeg meg at jeg lett kunne fått prestasjonsangst eller skrivesperre. Er det bra nok det jeg skriver, lissom? Blogginga har også gitt meg noen gode venner. Gjennom blogginga får man tips til mye - matretter, shoppingtips, salg, fine butikker, interiør.
Hva jeg kunne vært foruten? Kan jo ikke si det at man får mange lesere, for det er jo bare stas. Men det er klart at jo mer en blogg sprer seg, jo større er sjansen for at lesere dumper innom og ikke skjønner bæret av det jeg skriver. Prøver hun å være morsom? Hvorfor i all verden nevner hun ditt eller datt? Herregud, så barnslig og frekt skrevet! Og så videre.

8. Kan du håndtere ei kapp- og gjærsag og har du skiftet dekk på bilen? Del gjerne konkrete erfaringer, med eller uten blod, svette og krokodilletårer. Vær ærlig!
Her måtte jeg spørre mannen min om de ulike begrepene. Jeg kan håndtere ei vanlig sag. Og jeg er god til å kløyve ved. Med øks. Jeg mener at jeg ville ha klart å håndtere ei kapp- og gjærsag. Å skifte dekk på bilen har jeg gjort en gang.

9. Fortell om en drøm eller et ønske du har for framtida. Igjen, her kunne jeg jo komme med utallige drømmer og ønsker. Noen drømmer er uoppnåelige, som fred i verden eller å bli gjeldfri før man blir pensjonist. Men noe jeg har skrevet om i bloggen min tidligere, er at jeg drømmer om å ta med meg barn og mann og reise til Tanzania. Jeg vil på safari utafor Arusha, jeg vil vise fram vårt gamle hus i Dar-es-Salaam, og jeg vil ut til Zanzibar.

Zanzibar. Bilde lånt fra Ving.

10. Hva mener du er grunnen(e) til at du ville blitt nominert til «Årets mamma» og hvorfor tror du selv at du ikke ville vunnet?
Jeg hadde blitt flau hvis jeg hadde blitt nominert til "Årets mamma". Akkurat som jeg blir flau når noen skriver "Du er et fantastisk menneske!" For så bra er jeg ikke. De som måtte ha nominert meg til "Årets mamma" måtte jo blitt barna mine. Og når jeg spør barna mine om hvorfor de ville ha nominert meg til denne gjeve prisen, sitter superlativene langt inne. "Du er morsom!" sier en sønn. "Eh...du er jo morsom....og alt sånt" sier en annen. "Ja, men er jeg noe mer?" prøver jeg å fiske. "Nææi, ikke som jeg kommer på...."

Ergo, jeg ville ikke ha vunnet. (Sjøl om jeg mener at jeg både er en snill, trygg og omsorgsfull mamma. Men det går tydeligvis ungene forbi...)

Sånn. Nå har jeg faktisk ikke funnet på spørsmålene selv. Og jeg har svart ærlig. Dessuten - hold på hatten!  - jeg har fått enda ti spørsmål! Så hvis du ikke synes du ble godt nok kjent med meg nå, får du sjansen i morra.

Så får jeg sende utfordringa videre til Ragaus, EllenSand, Draumesider, mammarie og Fru Storlien. Blogger jeg har lest i årevis og som har lest min blogg like lenge. Jeg gidder ikke å lage flere spørsmål - bruk mine, finn på dine egne eller gå tilbake til EventyrElins innlegg hvis du vil vite mer om awarden.

Lettvint hverdagsmat? Med fisk?

Godfisk hadde akkurat klart å få meg på skrei-kjøret før de var i gang med en ny kampanje. Denne gangen er det enkle hverdagsretter de fronter. Og er det noe man trenger, så er det enkle hverdagsretter. "Her er sju hverdagsretter du garantert lykkes med", påstår de.

Vi dro av gårde for å lete etter fisk. Jeg hadde egentlig tenkt meg på Rema, for der vet jeg at de har fersk skrei. Men vi stoppa på ICA for å ta en titt på fiskedisken. Der hadde de så sannelig tilbud både på torsk og sei! Det blir vel feil å si at vi gikk bananas, men vi kjøpte faktisk to ulike fiskesorter, og det synes jeg er enestående.

"Eh, mamma...det går an å skru av den klikkelyden når du tar bilder...sånn at ikke alle hører at du driver og tar bilder..."

Ja,da, gutten min. Takk for tips.

Uansett er det nedverdigende å stå og ta bilder inne i en butikk.

Men jeg gjorde det raskt. Og ganske diskret.

Okei, her er greia: Godfisk vil inspirere folk til å prøve ulike fiskeretter. Fisk trenger ikke å være så avansert som mange tror. De presenterer sju hverdagsretter vi garantert vil lykkes med. Vi tar dem på ordet. Nå kan ikke jeg garantere at vi tæk dom ælle sju. Men vi er utrustet til å lage opptil flere av de oppskriftene. I hvert fall tre.

Vi vil finne ut:

• Er rettene virkelig lette?
• Og hvordan smaker det? (Liten vits i aldri så lettvint mat hvis alle får kvalmefornemmelser ved matbordet...)

Vi kjører trailer: (Les med dyp og dramatisk røst)
One Family.
Three dishes.
Plenty of fish.
And some vegetables.
Coming up soon in a motherblog near you.

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Godfisk.

Dekor?

Fireåringen kommer opp i stua, og drar et lass med premier opp av hatten. Bokstavelig talt.
Hun har lenge svermet rundt disse lekkerbiskene nede på et gutterom, og nå så hun sitt snitt til å forsyne seg. For hun synes de er vidunderlig flotte. Og det er nettopp det - en fireåring synes sånne premier er flotte. Men hvem andre?? (Okei, gutter i skolealder synes tydeligvis også at de er ganske så ålreite, siden de har slikt stående framme i vinduskarmen. Men de samme gutta har nå så mye i vinduskarmen. En tom brusboks. Tyggegummipapir. Og en boksehanske fra Thailand. Ergo er de ikke akkurat de rette å rådføre seg med når det gjelder hva som er fin dekor)

Er det mange voksne mennesker som synes sånne premier er flotte? Vil du ha den slags stående framme i stua? Jeg klarer ikke å forstå motivasjonen bak å produsere sånne dingser. Det må jo være voksne som står bak disse premiene? Som har tenkt at "en sølvaktig miniatyrgutt med fotball klistret til beinet oppå en marmoraktig plastfirkant må jo være det alle gutter drømmer om å få!"

Jeg vil påstå at jeg i skrivende stund vil kunne ramse opp ganske så mye som ville vært en mye nyttigere/finere premie. Et viskelær. Ei lue. En banan. For eksempel.

Vi har forklart fireåringen at hun ikke bare kan ta disse premiene. "Men de er kjempe-fine!" argumenterer hun med. Nå har hun dandert dem på en hedersplass i stua. Der skal de ikke få stå lenge. Og er det noe ungene virkelig skal få ta med seg når de en gang flytter fra oss, er det disse premiene.

Har dere mange slike premier i hus? Synes du de er dekorative?

Hva er verst? Våkne babyer eller sovende tenåringer?

Da jeg for eksempel hadde barn som sto opp i femtida hver morgen eller hadde barn som skulle ha pupp ca hver time, var jeg rimelig sliten. Eller trøtt. Og den varte en stund, den trøtthetsperioden. En god del år. Det var ikke bare amming et par måneder. Det ble år. Og det ble mange tidlige morgener. Det var heftig.

Jeg husker noen med eldre barn liksom skulle trøste meg med utsagn som "Bare vent til ungene blir større! Da er du fortvila fordi du ikke får dem opp om morran! Da kommer du til å lengte tilbake til småbarnsperioden!" Og jeg kvalte en gjesp og tenkte "Eh?? Javel?"  Uansett hvor strevsomt det måtte bli å få dratt noen tenåringsslamper opp av senga, så kunne det vel aldri sammenlignes med å gå rundt og være konstant trøtt? Aldri få sove ei hel natt sammenhengende?

Nå har årene gått. Jeg har ikke huset fullt av tenåringsslamper. Men jeg har et par av dem. De sover hele natta, og de må som regel vekkes. Opptil flere ganger. Men gjett hva? JEG HADDE RETT!! Å få en tenåring ut av senga kan overhodet IKKE sammenlignes med å måtte stå opp hver jæskla dag på et tidspunkt som de aller fleste definerer som natt. At jeg flere ganger må si "Nå må du stå opp!" er faktisk ikke så slitsomt som å sovne dautrøtt, og deretter bli vekket av hosting eller krav om pupp eller vann eller et eller annet annet. Du må opp, like dautrøtt, fikse, styre, ordne. Sånn går nu natta, og vips, når du higer etter å legge deg, da måtte du plutselig stå opp, ja! Og så var det frokost og bleieskift og teletubbier på tv og søskenkrangling og pupping og ny akutt sult og en som ville ut og en som ville inn og man hadde aldri noen mulighet til å legge seg litt nedpå.

Det kan godt tenkes at gutta mine vil bli verre å få opp etter hvert. Men ærlig talt! Ikke akkurat noen big deal.

Jeg måtte langt tilbake i arkivet for å finne bilde av et sovende barn. Nå tror jeg at barnet på bildet kun later som han sover. Men greit nok.

 

Skrevet i dyp medfølelse til dere som har flere, våkne, aktive barn. Men jeg lover at det blir bra om noen år.

Har hjemstedet ditt gode tilbud for barn og unge?

Når folk får høre at jeg bor på Kongsberg, får jeg ofte høre at "Ja, der er det jo så flotte skimuligheter!" og "Glimrende sted både for langrenn og slalåm!" og jeg smiler bare falskt og sier "Jeee!"

Vi flytta ikke hit på grunn av skimulighetene. Jeg er nesten sånn som ville ha feika sykdom på en skidag, om du skjønner. (Og jeg er da en kvinne som aldri feiker sykdom, OG stiller på jobb uansett form, farge og temperatur, bare for å ha det sagt) (Edit: har hatt et par sykedager nå. Jeg som har hetsa alle som har blitt "syke" midt i OL. "Lissom!" har jeg tenkt. Men gikk ned for telling sjøl, gitt...)

Okei. Dere skjønner ståa med meg og ski. Men utad later vi som om ski er toppers ålreit.
Sjøl om det til tider har vært tøft for meg å bli bosatt på et sted der skisport elskes og dyrkes fram, så ser jeg at denne kommunen har så mye mer å by på enn ski.

 

Kongsberg kommune ble nylig kåra til landets beste kommune for barn og unge. Og det teller. Det teller faktisk mer enn det aller meste. Skolene her er bra, det er nå en ting. Men fritidsaktivitetene! Ungene våre har vært innom mye, og vi har møtt engasjerte, dyktige og omsorgsfulle fotballtrenere, speiderledere og musikklærere.

Men det beste her er kulturskolen. Jeg har ikke sett maken til hva barna får bli med på. Ungene mine har fått spille på proffe rockescener, i staselige kirker og på toget. I parader, på fjellet og i skogen. Det er workshops, jamsessions og huskonserter. Ungene får muligheter jeg som mor aldri ville ha tenkt på at de skulle ha fått. (kronglete setning, det der...)

Er du fornøyd med det som hjemstedet ditt tilbyr barn og unge?

Invitasjoner

I helga satt jeg og skulle finne inspirasjon til konfirmasjonsinvitasjoner. Jeg kom på at siden vi skal arrangere en konfirmasjon i mai, må kanskje invitasjoner snart sendes ut?

Akkurat som med bordkort, holder jeg meg unna blonder og pastell. Ikke fikser jeg noe sjølmekka heller. Skulle ønske jeg var en racer innen Photoshop eller design, men det er jeg absolutt ikke.

Jeg var innom Pinhole Press, men jeg trengte en Ø, og det er ikke så lett å få til på en utenlandsk side.

Hos FotoKnudsen hadde de ferdige maler til konfirmasjonsinnbydelser, og de kunne til og med friste med salg, men jeg fant liksom ikke den ultimate invitasjonen.

Jeg surfet og googlet og prøvde å få innspill fra visse andre i familien. Så tenkte jeg at det fikk være grenser for hvor mye tid og engasjement jeg skal legge ned i en invitasjon. Jeg slo rett og slett til med en invitasjon fra Kortshop. De har mange fine maler.

Denne var fin, så den har jeg ikke bestilt. Jeg kan jo ikke legge ut akkurat den jeg valgte - det vil jo være veldig krenkende og utleverende og sånn.

Når bør man egentlig sende ut invitasjoner til konfirmasjon?

Valentinsdagen!

Nå har dere nok ligget søvnløse og vridd dere i ren spenning. Hvilken skreirett skulle Pia prøve seg på? Skulle hun trå til med de squash-hjertene? Og hvorfor i all verden var det egentlig så mange hjerter på de bildene?

Først det der med de hjertene: Visste du at skreien også blir kalt kjærlighetsfisken? Skreien er på en måte fiskens svar på Rod Stewart.  Du kan lese mer om kjærlighetsfisken her. Jeg synes jo ikke at Godfisk er så spenstige når de skriver om skreien, så jeg sendte inn noen småfrekke skreirim som kunne passe på en kjærlighetens dag som dette. Men jeg fikk liksom ikke noen respons. Legger heller ut de flotte diktene her, free of charge, til dere:

• Med et skreimåltid i magen

er du klar for valentinsdagen!

• Husk at fisk er sunnere enn både biff og svin

- ha en strålende Valentin!

• Glem lær og oljer og pisk

finn heller fram en diger lofotfisk!

Uansett, så skjønner du at det ikke er uten grunn at jeg i dag, på selveste Valentinsdagen, velger å komme med et skrei-innlegg!

Nå er det skreisesong, og i flere butikker får du tak i fersk skrei. Vi valgte å prøve oss på retten Ovnsbakt skrei med tomat og hvitløk som viste seg å være en veldig lettvint rett.

Vi fulgte oppskriften slavisk, bortsett fra at vi ikke fikk tak i basilikum. Og så tro vi til med ris i tillegg til brød. Denne retten var kjempe-god, synes de aller fleste i vår familie, bortsett fra en som synes den var kvalmende på grunn av alle tomatene. Han hater nemlig tomater, men han har ikke sagt det til oss tidligere. Nå vet vi det.

Har du en god skreirett du vil dele? Eller kanskje du vil prøve å lage noe? Velger du å blogge om din favorittskreirett, kan du vel tipse meg?

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Godfisk. Det eneste de vet, eller har bestilt, er at jeg skal skrive om skrei. Akkurat hva jeg skriver, står jeg for selv.

Se skreien! Og hva skal jeg lage?

Mitt neste fiskeinnlegg skal handle om skrei. Som jeg knapt vet hva er.
Eller, det blir kanskje feil å si, for jeg har en far fra Lofoten, og jeg husker at vi hvert år fikk tilsendt en stor pakke fra farfar og farmor med fersk skrei. Og rogn og lever. Muttern og særlig fattern var i ekstase. Jeg synes rogn og lever var ekkelt. Og så har jeg egentlig aldri skjønt forskjellen på torsk og skrei.

Nå har jeg lest meg litt opp om emnet, men føler meg ikke klar for å forklare skreiens mysterier for dere. Er du interessert, kan du lese om skreien her. Kanskje du skal slå til med en liten skrei-quiz på jobb?

Noe jeg føler jeg er klar for, er å slå til med et utsøkt skrei-måltid. Det tror jeg blir første gang. Ever. Jeg har spist skrei, men aldri tilberedt noe skrei-måltid.

Jeg trodde liksom at skrei måtte serveres med et par poteter og ei gulrot. Men nå har jeg lest så jeg har kjent spyttet flomme inne i munnen - jeg har faktisk funnet flere retter jeg vil prøve meg på.

Her er mine favoritter (altså sånn ut fra å se bildene og lese oppskriftene):

1) Skrei med gulrotpure. Jeg hang meg kanskje mest opp i de hjertene her - det så da usedvanlig flott ut? Men vil jeg klare hjerter? Av squash?


2) Dette så da veldig godt ut? Skrei Bourgogne. Men oppskriften er krevende...


3) Dette så enklere ut! Ovnsbakt skrei med tomat og hvitløk.


4) Spennende med skrei og chorizo!

5) Eller hva med denne? Valentinsskrei, faktisk! Men er selleripure godt?

Jepp, herved sier jeg A. Og da må B straks følge. Jeg skal lage en av disse rettene. Jeg har alt bestemt meg for hva jeg skal slå til med. Vil du gjette?

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Godfisk.

Bildedryss fra boklansering i Magasinet!

Gårsdagens Magasinet var jo spekket med Mammarådets bidragsytere.

Den første som slo mot mine øyne, var selveste Susanne Kaluza. Hun skal nå uttale seg om reservasjonsrett og abort og blogging hele tida, og det brukte hun flere sider på.

Litt lenger bak i bladet dukket selveste Diaperdivadiary opp. Her smiler hun litt sånn ømt mens hun har på seg briller med styrke minus 16. Hun fiksa nok den artige interiørmontasjen FØR hun tok på seg brillene, for å si det sånn. Men artige geometriske figurer, det skal hun ha. Og fin bowlerhatt.

Og så, rett før Magasinets ende: Der er jo et bilde fra boklanseringa! Jeg ser litt aggressiv ut der jeg ligger oppå hun derre Vigdis fra "jeg er jonathan", men greia er at hun på en måte sneik seg opp på scenen FØR meg, og da klikka jeg bare.

I tillegg til meg og Vigdis, ser dere også Her på Sandaker-Carina og Nann Karin fra "Petrus og Petrine" som prøver å roe gemyttene. De var liksom så seriøse, de. Tålte ikke at det ble litt liv og røre. Han som står over meg var bare en som tok en selfie. #crazymotherbloggers

(Alle bildene er fra gårdagens Magasinet - det er helt sant. Men det siste bildet har jeg triksa bittelitt med.)

Har du sett mange flotte bilder fra onsdagens boklansering, eller har det gått deg hus forbi?

#####

Fra full fjas til ekte alvor:

Fem lesere får hvert sitt Polarn O Pyret-gavekort:

Hege, Lykkelinn, Oss5ifamilien/Gøril, malaika og June Pune.

Send meg en mail!

Camp Refugee

I følge min eldste sønn, er jeg helt gæærn etter Camp Refugee.
Og ja, jeg innrømmer at jeg har vært ganske så opptatt av Camp Refugee.

Sånn kort fortalt, er Camp Refugee et slags rollespill som alle borgerlige (eller humanistiske, som det vel heter nå) konfirmanter er med på. Et døgn skal de leve som flyktninger på flukt. De får minimalt med søvn, minimalt med hvile og minimalt med mat. De får ny identitet - kanskje blir du en familiefar fra Sudan? Ei datter?

Du møter utfordringer, biske grensevakter, og du opplever urettferdighet, slit, stress og sult. Og glede, regner jeg med, når du til slutt når målet ditt.

Jeg har ikke vært med på Camp Refugee, men det høres utrolig spennende ut. Og jeg er ikke i tvil om at veldig mange norske tenåringer har godt av en sånn opplevelse.

Denne helga har sønnen vært av gårde, og jeg er kjempespent på å få ham hjem. Jeg håper at han er i det snakkesalige hjørnet. Men det er det jo ikke sikkert at han er.

                                                                                                                      Bilde lånt fra refugee.no

Har dere hørt om noen som har vært med på dette? Var det lærerikt?

Blå favoritt!

"Jeg likte faktisk den.........

...BLÅ kjolen best!".

Sa hun.

Og jeg tenkte "Halleluja!" og "Erre mulig?!"

For hun har en tendens til å ty til rosa. Lilla til nød.
Det har vært lite blått.



 Klær sponset av Polarn O Pyret.

Har du ikke blitt med på giveawayen der jeg deler ut hele FEM gavekort fra Polarn O Pyret, så har du fortsatt sjansen hvis du går tilbake til dette innlegget og legger igjen en kommentar.

Ha en lat lørdag!

Merkelige søkeord.

Bloggstatistikk nok en gang.

Det er interessant å se hva som fører folk inn i bloggen min. At du googler baby og søvn skjønner jeg innmari godt, og kan bare trøste deg med at ting går seg til og at det er flere enn deg som har hatt en baby på seks måneder som ikke sover så innmari dypt og lenge.

At folk googler Bønna, er jo greit.

Men den i midten der? Bading med svigermor? Her er jeg usikker på hva du egentlig er ute etter? Tenker du badekar, basseng eller ute i sjøen? Bare dere to, eller? Og ikke minst, hvorfor?

Ja, ja, det er godt en får noe å lure på.

Ha en fortsatt fin fredag!

Boklanseringskvelden!

Så var kvelden endelig kommet. Boklanseringa. Mitt livs høydepunkt. Større enn både fødsler, feriereiser og samefolkets dag.

Jeg skred inn i lokalet i min nye, rosa kjole og med et lite, blinkende diadem på hodet, med en stor gullpenn i den ene hånden og en liten chihuahua i den andre. Jeg ble litt skuffa over at de ikke hadde holdt av et sånt VIP-område til meg og Kaluza, men jeg lot det bare fare - det skulle jo være en gledens kveld! Alle vi mammabloggerne sto litt sånn for oss selv mens vi viste fram utleverende bilder av barna våre, og så lo vi sånn krenkende og hånlig. Det var kjempegøy!

Så begynte alle å heie og rope, og jeg måtte selvfølgelig opp på scenen. Jeg strålte der jeg sto på podiet, og jeg leste mer enn gjerne side opp og ikke minst side ned fra mitt eget innlegg, med dyp og beveget røst, og jeg så alle i salen ble både rørt og provosert, slik man jo blir av denne typen bøker. Bokanmelderne var fra seg av begeistring, fansen klappet og skrek seg både blå og hese, og fotografer fra all slags nyhetsbyråer trengte seg frem. Det var en helt syk stemning, for å si det på forfatterspråket!

Jeg gikk rundt med gullpennen og signerte alle bøker og bryst som ble lagt fram foran meg (og det var ikke få, for å si det sånn!). Ellers holdt jeg meg mest sammen med Kaluza, drakk champagne, og prøvde å planlegge en felles ferie til Ibiza.

Nei, men sånn seriøst var det faktisk veldig ålreit. Jeg fikk treffe mange blogghelter i levende live - Carina var like søt og god som jeg hadde trodd, Stine var morsom og ufattelig glad, Gunn Beate var like flott som jeg hadde trodd. Selveste Susanne Kaluza var jo som en vakker og tøff alveprinsesse, Kaos-Marte med mann framsto absolutt ikke som ondskapens foreldre, men mer som et helt normalt og oppegående par som jeg gjerne skulle ha snakka mer med. Nann Karin har jeg hilst på en gang før og visste at hun var trygg og god og vennlig, så hun fryktet jeg ikke. Vakre Vigdis har jeg jo fulgt, sånn bloggmessig, i årevis, så da jeg så henne, var det litt merkelig å hilse på for første gang, for man føler jo at man allerede er kjent. Lille, elegante Jona klarte seg også bra, og det var veldig stas å se disse damene man jo føler at man kjenner. For de er sånn som man får inntrykk av via bloggene deres. Og det må vel bety at de skriver godt og personlig?

Bakerst der, ved siden av Vestlandets rose som hadde pyntet seg med en råtten banan på hodet, står altså jeg. Jeg er faktisk ganske høy, men jeg står nedenfor podiet. Her tror jeg faktisk at jeg veksler noen ord med den supertøffe Suzanne Aabel. På bildet er også tinteguri og iddemari.

Det var også veldig stas for meg at noen faktisk kom bort til meg og sa hei, noen ba meg om å signere boka, og noen ville til og med ta en selfie med meg.
Det var bra at dere våget å komme, Guri og Åshild og Ida og Hanna og Inga og Ann-Sissel og Anniken. Med flere. (Og tusen takk til mine kollegaer som fulgte meg hele veien, for jeg var dritnervøs. Helt til den uformelle festen startet. Da var alt bare gøy.)

Jeg er ikke så pen på ekte. Men det var jo hyggelig at det ble tatt et par fine bilder av meg. For jeg fikk se en del bilder der jeg mer så....skal vi si uheldig? ut.

 

Var du der? Hadde du hatt lyst, men turte ikke?

Jakten på en boklanseringsvennlig outfit

Jeg begynte seriøst å grue meg til onsdagens boklansering. Man vil jo ta seg best mulig ut. Nå ser man jo ut som man gjør, og det er greit.  Men hva med klær? Altså, jeg skjønner at man skal ha på seg klær. Men jeg har en rimelig døll garderobe. Sånne vanlige lærerklær. Jeg har veldig mange topper i øko-trikot, som Gudrun Sjøden liker å kalle det. (Ikke at de klærne er så veldig trikot-aktige...) Jeg har dårlig med blazere og cardigans.  Og så eier jeg ikke evnen til å sette sammen snasne outfits. Hair-styling og make-up er heller ikke der mine talenter ligger.

Jeg måtte på shopping.

I den første butikken rev jeg med meg de to toppene jeg trodde ville passe. De satt sånn okei. For første gang i historien ønsket jeg faktisk at hun butikkdama skulle blande seg inn og komme med noen tips og råd som "Denne cardiganen ville vært utsøkt sammen med den blusen og virkelig fått fram de vakre ørene dine!" eller "Dette økologiske halskjedet får den toppen til å se smashing ut!" Men ingen tips kom. Jeg var på vei til å henge tilbake de to toppene da butikkdama utbrøt "De er på halv pris, altså.". Okei! Da ble liksom de to toppene egentlig strålende flotte, og jeg kjøpte dem.

Så var det inn på Lindex for å kjøpe ei bukse. Jeg valgte en snasen og skinny modell med high waist, men fant ut at det hjelper jo ikke om waisten er high hvis du ikke får din egen omfavnsrike waist inn i buksa! Det er ikke pent med high waist som blir sittende mer low mens din egen waist stikker over den highe waisten.  Så jeg valgte en annen modell med regular waist. Og dro kortet. Føyk videre.

Mine favorittsko.

 

På vei ut av kjøpesenteret slo det meg at jeg kanskje burde ha noe på beina også? Jeg har to par vintersko. Boots. Solide og gode. Absolutt ikke snasne. Utafor skobutikken hadde de noen såkalte pene utesko. Med hæler og greier. Altså, de var ikke kjempepene, de var mer sånn "før 399, nå 299!" Da skjønner du typen? Men de så bedre ut en mine brede, lave vintersko. Alt med hæler ser elegant ut, spør du meg. Jeg rev dem med meg, og dro hjem.

Vel hjemme oppdager jeg at de elegante høyhæla vinterskoa, som jeg trodde var svarte, nok er mer brune. Og metallic. Men det blir bra!

Det som blir utfordringa nå, er når jeg skal ta på meg de brown-metallic-high-heeled shoesa. Jeg kommer jo rett fra jobb på onsdag. Aldri i livet om jeg går med sånt på jobb. For jeg er faktisk usikker på om jeg klarer å gå med dem, eller om jeg mer må stå og klamre meg til en søyle eller lene meg mot en vegg. Jeg får skifte rett før jeg entrer Ascheougs erverdige lokaler.

Og du - hvis du kommer på den boklanseringa og føler at du kjenner meg: Husk at jeg kanskje ikke kjenner deg. Kom bort til meg og si at du leser bloggen eller noe sånt. Jeg skjønner godt at det er fristende å møte opp sånn anonymt og bare luske rundt - det hadde jeg gjort. Men det hadde vært toppers om du kom bort til meg og sa hei.

Ses vi på onsdag?

Bordkort!

Noen ganger får jeg så voldsom interesse for en viss detalj. Nå er jeg opphengt i noe så interessant som bordkort.

Når man leter på nettet, er det jo mye stygt som dukker opp. Små roser, blonder, perler og paljetter. Sommerfugler er populært. En del sjøstjerner dukker opp. Kongler og steiner og bark.

Jeg er ute etter noen bordkort uten dill. Jeg liker farger, da. Jeg liker kule ting. Men også noe som er helt enkelt.

Her har jeg funnet noen favoritter ute på verdensveven.

1. Enkle og greie bordkort fra Kortshop. De har mange varianter å velge mellom.

2. Også en veldig enkel variant, med akk så flott skrift...Fra KoiKalligraphia 

3. Et enkelt og billig alternativ - fargeprøve-kort! Disse bordkortene fant jeg i denne artikkelen, og etter en stund gikk det opp for meg at dette var noe jeg sjøl hadde skrevet en gang for lenge siden... 

4: Bordkort trenger jo ikke å være store greiene. Fra How about Orange

5: Kule, annerledes og fargerike bordkort fra gidetvidere. I bloggen hennes kan du faktisk laste ned disse bonbon-eskene og printe dem ut selv. 

6. En bordkortvariant som du setter rundt et telys. Ganske stilig. Fra The Papery Nook   

7: Også en veldig enkel variant, men røft med svart bakgrunn. Fra fabulous fancy pants 

8: Jeg lar meg imponere av fin håndskrift. Du kan sende inn navneliste over gjestene, så skriver de bordkortene for deg. Fra Industrial Mustache 

9: Kule spå-bordkort fra Ingrid Riddervold. Vi bestilte slike til veslas navnefest, og var strålende fornøyde.

Etter den første kollasjen ble jeg helt utmatta. Men jeg hadde funnet så mange flotte bilder at jeg tro til med en kollasj til. Problemet er at jeg ikke klarer å finne tilbake til alle de stedene jeg lånte bildene fra. Og det er ikke meninga å rappe bilder uten å nevne hvor de er tatt fra. Så hvis noen vet hvor bilde nummer 3 og 5 er tatt fra, er jeg takknemlig for å få vite det...

1. Har man ikke så snasen håndskrift sjøl, kan dymo være redningen. Stjernekort fra Trettien 

2. Epler! Disse fant jeg på nettsiden azcentral.com.

3. Søtt og enkelt

4. wedLoft.com  

5. Veldig mye søtt og enkelt.

6. Brendas wedding blog

7. Det må jo ikke stå ABM i midten. Fra emilymccarthy 

8. Dymo og tre. Fra pinterest

9. lovemydress

Og jeg er offisielt i gang med Operation Confirmation. Det heter kanskje ikke det, da, men det hørtes veldig kult ut.

Jeg synes jo jeg hadde utført et glimrende og grundig forarbeid her, men når jeg spør konfirmanten og hans far om favoritter, svarer de "Alle er fine!". Ja, ja. Da blir det vel mitt valg, da.

Hva slags bordkort liker du?