Sushi-bursdag. Og enorm påvirkningskraft!

Det er jo veldig tydelig at jeg er en stor inspirator i bloggverdenen. Etter at jeg så friskt gjøv løs på hjemmelaget sushi, har jeg lagt merke til at det har krydd av sushi-innlegg rundt omkring. Jeg har i hvert fall sett tre. Som jeg vil trekke fram her.

Den ene er hun med bloggen Livets små underfundigheter. De har slått til med sushi-bursdag! Det var en kreativ og kul ide. Vi har som regel tydd til de tradisjonelle pølsene, men det hadde vært artig å prøve seg på noe annet. I mitt forrige sushi-innlegg skrev jeg at det faktisk er enkelt og barnevennlig å lage sushi, og der løy jeg ikke. Når barn får være med å lage maten, når de får mikse og prøve og smake, og ikke minst når det er noen andre voksne enn pappa eller mamma til stede, er det utrolig hva de tør å smake på. Denne sushi-bursdagen var tydeligvis en suksess, og det hadde vært artig å høre om andre gjør noe lignende.



En annen som helt sikkert har latt seg påvirke av meg, er ei som kaller seg Fotballfrue. (Er det noen som har fått med seg hvilket lag hun spiller for?). Der jeg kunne skilte med en litt rufsete sushi, kan denne dama vise til de lekreste og mest innbydende bilder et menneske kan tenke seg. (Og her er jeg oppriktig, altså. Sushi-innlegget hennes var virkelig strålende flott. Og delikat.)

Ei som tar bilder som er like delikate som mine, er hun som står bak bloggen Casa Didriksen.  Her har jeg funnet et innlegg der de faktisk lagde sushi før jul! Altså en måned FØR jeg lagde det! Snakk om å ha stor påvirkningskraft!

Bildene lånt fra de respektive bloggene.

Ha en fin fredag, med eller uten sushi!

Salg!

Etter Salg-et der, hadde jeg lyst til å sette inn et hjerte. Eller et smilefjes. For jeg blir alltid så glad når det er salg.

Jeg handla masse fra Polarn O Pyret før jul, og etter jul ser jeg at veldig mye er på salg. Og da iler jo jeg inn.

Polarn O Pyret lurte på om jeg ville tipse mine lesere om at du nå i helga får 20 % på alle vårnyheter. Det gjør jeg herved. Tips, tips, tips.

Jeg har alltid hatt, og har fortsatt, et godt inntrykk av Polarn O Pyret. Og det er en befrielse å se fargerike og rimelig kjønnsnøytrale klær.

 

Ser du noe du liker?

//Dette er vel et delvis sponset innlegg, siden jeg har fått noen av plaggene på det øverste bildet.//

Hjemme-med-sykt-barn-sysler.

Det er sykt morsomt å være hjemme med sykt barn. Not.
Timene flyr ikke, for å si det sånn.
Nå gjør jeg kanskje den generaltabben at jeg IKKE setter en liten gjærdeig mens vi fingermaler og lager masse flott med dorullhylser og bomull.

Når barn er syke, er det ofte et fang som skal til. Og bøker. Jeg kan lese. Og jeg er glad i å lese. Men uansett hvor glad jeg er i å lese, makter jeg ikke å lese om Pulverheksa i mer enn tjue minutter. Så leter vi etter Willy, den vesle røveren, og det er faktisk ganske gøy og hjernetrimaktig.

Når et barn er såpass sykt at det bare ligger der slapt og døsig på fanget ditt, kan du jo sitte og se på tv eller lese ei bok sjøl. Men når barnet er sånn vanlig sykt, der formen svinger mellom full fart og veldig sutrete og slitent, må du mer stå på for å komme deg gjennom dagen.

Kjedelig syssel: å lese det hun har skrevet. Hadde det enda vært en mening i dette her. Men å lese NMOLAALFLØOØMALE gang på gang, er ytterst kjedelig. Dessverre synes ikke forfatteren det samme - hun synes det er storveis at noen bedriver høytlesning fra hennes memoarer. Det kjedeligste er jo at hun føyer til en skarve E eller putter inn en ekstra I, og deretter krever at jeg skal lese hele smørja en gang til. For da er jo teksten veldig forandra. Not.

IPad kan være en redning. Men ikke når det er veldig spesifikke programmer hun er ute etter, og jeg ikke skjønner bæret. Her fant vi endelig fram til noen ekorn som synger om Æna. (Det vil si "Boten Anna" med Basshunter. Jeg hadde et svett kvarter der jeg prøvde å finne ut hva hun egentlig var ute etter)

Klesskift er alltid populært. Og å pakke seg selv inn i en koffert.

 

Hva gjør du egentlig når du er hjemme med sykt barn? Hva som helst, bare du kommer deg gjennom dagen?

Meandi. Giveaway!

Jada! Jeg slenger meg med på skryten av meandis nye kolleksjon.

Jeg ble spurt om jeg ville være meandis bloggvenn. Å være bloggvenn betyr sikkert at du er en slags venn. Jeg måtte dessverre takke nei til å bli meandis nye bloggvenn. Ikke at jeg har noe imot meandi. Men jeg har ikke tid til å følge opp alt dette bloggvennskapet.

Men å skryte av meandi kan jeg gjerne gjøre!  Og da de spurte om de kunne få gi bort et valgfritt barneplagg via bloggen min, synes jeg det  helt greit. (Jeg mistenker at jeg får et plagg, jeg og...)

Av de plaggene vi allerede har fra meandi, er favoritten ei grønn velourbukse som du kan se i dette innlegget. Å skulle plukke ut kun en favoritt fra den nye kolleksjonen, er ikke lett. Derfor fant jeg seks favoritter. Som jeg så flott har satt sammen på en estetisk og tiltalende måte. Bare ta en titt, og bli rørt. Slæsj imponert.

Selv om du sikkert nå er henført av bildekollasjen min, kommer jeg faktisk til selve rosinen i pølsa: stikk inn og ta en titt på alle barneplaggene hos meandi. Du får ikke velge seks favoritter. Bare en. Men på søndag trekker jeg en vinner som får ønsket sitt oppfylt! Så kjør på!

 

Edit: Konkurransen er avsluttet - Klissi Mandarin - ta kontakt med meg!

 

Hvilket plagg vil du helst ha? I hvilken størrelse?  

Snø, snø, snø!

For knappe to måneder siden hadde vi sol. Det var snøfritt. Jeg husker tilbake på en kjekk og lettvint desember.

 

Så kom det litt snø. Det var stas. Vesla likte godt å chille rundt huset, smake på snøen og kreve at noen skulle dra henne på akebrettet.

 

 Vinterdressen fra Nordbjørn har vært på tilbud hos Jollyroom en stund. Nå kan du få ytterligere 20% rabatt hvis du bruker koden "jo11y123nord". Bare et lite tips;)

Ser jo ikke ut som så mye snø akkurat her. Sliter litt med å ta bilde av snømassene. Bildene blir liksom bare helt ..eh...hvite...

Nå er det full vinter. Sykt mye snø, ville jeg skrevet om jeg hadde vært yngre. Det gir seg liksom aldri, den snøinga. Fireåringen vil ikke lenger leke rett utenfor huset i frykt for å drukne i snøinfernoet.

Jeg må bare nok en gang konkludere med at vinter ikke er min favorittårstid. Jeg hater snømåking. Og isskraping. Takke meg til ei strand. Selv om Rod plutselig hadde dukket opp og forstyrret idyllen.

Liker du vinteren? Liker du snø?

Bli med på boklansering?

Over til noe mer seriøst: Har du lyst til å bli med meg på boklanseringa? Jeg kjenner seriøst ingen av dem som kommer. De er sikkert sånne vennlige som klemmer og koser hverandre mens de sier "Tnåå! Pena! Jeg bare ELSKER bloggen din!" med litt lyse stemmer. Tipser hverandre om hotte neglelakker og snasne outfits. Og poserer erfarent og sympatisk mens kameraene går amok.

Jeg er ikke akkurat en levende smiley. Jeg er mer sånn som står i et hjørne og lager grimaser. Og jeg har knapt negler. Men jeg er vennligsinnet, altså.

Uansett, hvis du har lyst til å komme, enten for å møte selveste Susanne Kaluza, komme deg inn i Aschehougs lokaler på en lovlig måte eller gi meg et klapp på skuldra, så er du hjertelig velkommen.

Forsidepike?

Ikke at jeg er snurt eller noe, altså, men det er jo veldig merkelig at det ikke er jeg som pryder forsiden til den nye mammaboka. Jeg er faktisk den typiske forsidepiken, og grunnen til at jeg begynte å blogge, var nettopp det at jeg gjerne ville fram og opp.

Nå har jo Susanne Kaluza et vinnende vesen, og det har kanskje ikke jeg. Men det finnes da så mange hjelpemidler! På mobilen min har jeg en app som heter Perfect365, og den hjelper deg med den siste, lille finpussen.

Her har jeg kjapt laget noen utkast over portrettbilder av meg som gjerne kunne ha prydet forsiden til ei bok. Nå forstår jeg at den mammarådboka alt er inne til trykk, men omslaget burde det vel kunne gå an å endre litt på?

Siden jeg elsker quizer, har jeg lagt inn en ganske vrien nøtt her - på et av bildene er jeg faktisk helt usminka og vanlig - klarer du å se hvilket? Gjett i vei!

Men i alle dager?!

"Få mobilen!" har jeg med jevne mellomrom skreket her hjemme på kveldstid. Jeg har nemlig prøvd å ta bilde av en reklamefilm som støtt og stadig ruller over skjermen.

Nå har jeg gitt opp fotograferinga, og har heller tatt skjermdump fra Star Tours reklamefilm. For jeg trenger bilder til dette innlegget.

Okei. Her begynner innlegget:

Familielykke. Vakker mor, kjekk og livlig far og tre bedårende barn. Hun i blått kan jo være en slags sister wife, eller ei elskerinne, men jeg antar at hun er en slags svigermor. Hvis det er tilfelle, ble hun vel mor i tolvårsalderen, men skitt au. Du har uansett alle elementer du trenger for å skape lykke - sol, strand, glade mennesker, litt dans og sang.

Men HEY! Hva spotter mine guldbruna øgon?

Vakker mor mister både munn og mæle (men ikke barn).

Hun kan faktisk ikke tro det hun er vitne til.

Det er Rod! Selveste Rod Stewart!

Og det er dette jeg gjerne vil blogge om, for hvorfor i huleste skal de putte inn Rod i denne settingen? Alt var da perfekt?!

Rod, lissom?

Why??!

Rod, den vesle skøyeren, titter skjelmsk bort på den kjekke faren, som ikke har oppdaga Rod ennå! Nå er vi midt inne i reklamesnuttens spenningstopp!

Familiefaren shower og holder på, foran sin vakre kone, de tre kidsa og ho som antageligvis er mora hans. Familiefaren skal straks få seg litt av en overraskelse!

O! M! G! Erre muuulig?! Det er Rod!

Familiefaren er i ekstase! Lykkerus!

Jeg tror ikke han skjønner hva som egentlig skjer! Det er liksom helt uvirkelig!

Rod, den gamle gubben på snart 70, blunker småfrekt til den vakre, unge mora på knapt 30. Gjett om hun er sjarmert, a!

Snakker vi lunsj?, sier nok Rod. Til seg sjæl. For han må videre. Kan ikke stå der i solsteiken og småpludre. Han tusler videre, langs stranda. Ikledd både hvit skjorte og hvit vest.

Familien står målløse tilbake. Lite hadde de ant at dette skulle bli en uforglemmelig ferie. Det var selveste Rod! Dette kommer de til å leve lenge på.

Og så ender filmen med at mor og far ømt omfavner hverandre, for møtet med Rod ble den ekstra piffen forholdet trengte.

Hadde jeg hatt ferie og vært så heldig at jeg hadde vandret lykkelig på ei strand med familien min, ville jeg vel ikke at Rod Stewart skulle blande seg inn?! Hvor har de fått den ideen fra, forresten? Spørreundersøkelser? "Hvilken kjendis skulle du ønske hadde kommet tilfeldig tuslende forbi dere på stranda?" Jeg nekter å tro at så veldig mange har svart Rod Stewart! Okei, hvis det var sånn flervalgsoppgave og man kun kunne velge mellom A) Dan Børge Aakerø  B) Charter-Svein eller C ) Rod Stewart kunne man jo ha skjønt det. Men fritt valg fra øverste hylle? Rod? I don't think so.

Jeg hadde faktisk ikke brydd meg hvis jeg hadde sett Rod Stewart på ei strand et eller annet sted. Hadde knapt giddi å smugfotografere ham med mobilen. Men det er kanskje bare meg? Er det Rod dere mest ønsker dere når dere drar på ferie?

(Og når vi først er inne på random kjendiser på ei øde strand - sjekk hvem Pia på femten møtte en gang i tida! Der kunne vi snakke ekstase!)

Konfirmasjon på gang

Jeg har alltid laget en sånn imaginær, liten sirkel med pekefingeren ved tinningen og tenkt "koko!" hver gang damer har pratet lett stresset om konfirmasjoner.
Big deal, lissom. Og hvor interessant og viktig er en konfirmasjon, lissom.

Når vår eldste sønn slo fast tidligere i år (eller det var vel i fjor, når jeg tenker meg bittelitt om) at konfirmasjon var jo egentlig bare tull, siden alle kun gjør det for å få gaver, ble jeg veldig stolt og tenkte "Yes, gutten min! Du har skjønt det!".

Så begynte vi å tenke mer. Konfirmasjon har liksom utspilt sin rolle, synes jeg. Hva skjer med en fjorten/femtenåring i mai? Ikke stort. "Det er jo en så koselig tradisjon!" sier mange. Jo da, men å krampaktig bevare tradisjoner kun fordi de er koselige og that's it - hva er greia med det? Bryllup er greit nok - da endres sivilstanden din. Og begravelse skjønner jeg også - da går du fra å være levende til å være mer dau. (Okei, du dør vel litt før begravelsen, men du skjønner greia)

Jeg unner sønnen min en dag der han får være i fokus. En dag som er hans. Det kan vi for så vidt fikse når som helst. Attenårsdagen hadde det jo vært en mening med. Men det kommer ikke til å bli det samme. Uansett hvor mye vi føyser det opp, kommer neppe halve slekta til å stille bunadskledde med godt humør og gavmilde hender hvis vi inviterer inn til attenårsdag. Eller et sweet sixteen-party. Men skal vi feire noe som inneholder ordet "konfirmasjon", ja, da snakker vi. Da våkner folk.

Nå har jeg hengt meg opp i kaker. Denne er fra Drømmekake.

 

Sjøl er jeg ikke konfirmert, og savner bittelitt det der å skulle ha hatt en egen dag der kun jeg ble gjort stas på. (Og selv om jeg gjerne kunne tenke meg å framstå som anti-grisk, er det jo bittelitt bittert å tenke på alle gaver man gikk glipp av...)

Jeg unner sønnen min en høytidsdag. Selv om kirka er et staselig og flott bygg, blir det feil for oss med konfirmasjon der siden ingen av oss er spesielt religiøse. Men jeg vet at en humanistisk konfirmasjonforberedelse byr på diskusjoner, refleksjon og gode opplevelser.

Så ja, det blir konfirmasjon. Til våren. Hva bør jeg begynne å bekymre meg over? Og kan man ha papptallerkner og engangsbestikk? (Nei, det kunne man visst ikke...)

#sushifredag.

"I går lagde jeg sushi sammen med ungene", sa jeg litt sånn lett og ledig rundt lunsjbordet på jobben.

"Ække det innmari vanskelig?" sa kollegaen min og stirret på meg som om jeg nettopp hadde nevnt at jeg hadde tilberedt selvskutt ørn og hasselbakte erter.

"Nei, det ække det!", kunne jeg så kjekt svare.

For det ække vanskelig!

Det som tar mest tid er faktisk risen. Den skal skylles og kokes og så skal du ha oppi en slags marinade laget av sushieddik, salt og sukker. Men klarer du å lese på pakka eller lese en oppskrift, så fikser du det. Det er ikke særlig avansert.

"Ja, men fisken da? Må ikke den fryses før du bruker den?" Ja, skal du virkelig slå til med diverse fisk, må den ligge i fryseren minst et døgn før du bruker den til sushi. Men bruker du norsk oppdrettslaks, kan den legges rett på risen.

Lett som en plett!

Nigiri kalles den enkleste sushien, der du har litt fisk oppå en klump med ris.

Maki er sånne ruller, og det er også lett å lage. Du kjøper en pakke med nori (som er tørket tang...), og så fyller du norien med ris, fisk og grønnsaker.  (Flere lesere har tipset om chillimajones, det skal vi prøve neste gang!)

I butikken får du også kjøpt ei sånn bambusmatte, og ved hjelp av den ruller du alt sammen. Legg rullen i kjøleskapet mens du gjør ferdig resten.

 

Så skjærer du makirullen opp i biter (begynn på midten, del i to, deretter deles hver bit i to og igjen i to. Til sammen får du åtte biter ut av en sånn rull)

De to ende-bitene blir ikke så lekre, men resten ser faktisk bra ut!

Så er det bare å ta bilde av sin egenkomponerte sushi og skryte til alle venner.

I dag er det #sushifredag, og hvis du liker sushi, utfordrer jeg deg til å prøve å lage sjøl. Det er sosialt, morsomt og lettvint!

Dette innlegget har jeg skrevet i samarbeid med Godfisk. Inne på Godfisk sine nettsider finner du mange gode sushi-tips. Godfisk kan du også følge på Facebook.

Forfatter på en måte...

Selveste Susanne Kaluza slår til med nok ei bok. Og jada! Jeg er med! Vi snakker Aschehoug! Vi snakker 16 kvinnelige bloggere om mammarollen i dag! Og vi snakker utgivelse i februar!

Mammarådet er tittelen. Hun har fått med seg noen andre kloke mammabloggere som bidragsytere. Og meg. Jeg begynner nå å få kalde føtter. Som vanlig har jeg lirt av meg noe vas. Jeg har begynt å drømme om VGs bokanmeldelser der de sikkert roser alt og alle opp i skyene, mens de avslutter med "...mens Pias innslag kunne godt denne boka vært foruten..." eller "...hva Pias tekst har i en slik seriøs sammenheng å gjøre, er oss en stor gåte..."

Men pytt sann. Noe idioti må med, ikke sant?

Nå har jeg visst ikke lov til å røpe akkurat hva mitt kapittel handler om, men jeg kan si at det er et av følgende punkter under her:

1. Jeg kommer med nyttige og småartige tips om å reise til sydligere strøk med barn, og beskriver en selvopplevd og solsvidd episode
2. Jeg skriver skikkelig kult og fengende om ultralyd og introduserer dere for en liten fyr som jeg har kalt Per-Foster
3. Jeg kommer med ti elendige tips før skolestart, i ekte Bønna-stil.
4. Jeg skriver ganske så saklig og kjedelig om hvordan du skal få i ungene dine tran. Og så skriver jeg litt morsomt om fletteloff og kveite.
5. Jeg beskriver vilt og hemningsløst de verste barnebildene jeg har sett blitt lagt ut på Instagram.
6. Jeg utnevner meg til selveste mammapolitisjefen og refser norske foreldre for ganske så mye egentlig. "Ta makta sjæl, DU er voksen!", roper jeg.
7. Jeg skriver noe totalt vissvass om barn og kjæledyr. Det verste er nok avsnittet om kaviar, en hamster og en Toyota.
8. "Gjør som morra di sier, selv om a er ei ku!" heter innlegget mitt. Og handler om alt det som barn og unge helst ikke vil gjøre.
9. Jeg skriver sårt, nært og hudløst om hvor høyt jeg elsker barna mine. Og så poserer jeg hvitkledd på et bilde mens jeg former et hjerte med fingrene mine.
10. Jeg skriver om hvordan karriere, lykke, one nights stands og fødsel kan kombineres på sosiale medier når du er en voksen alenemamma uten bonusbarn.

Nå fikk du noe å gruble på, tenker jeg?

Gjett i vei!

Sushi. Med erfarne folk.

Jeg hadde tenkt at mitt første Godfisk-innlegg skulle handle om sushi.
Jeg har drevet god og grundig research på forhånd.
Jeg har vært innom flere dagligvarebutikker og satt meg inn i diverse sushigreier.
Jeg har lest Godfisk sine sushitips til øyet ble vått og rått.

Selv på Rema har de faktisk alt du trenger til å lage sushi. Disse flotte bildene har jeg tatt i smug på henholdsvis Rema og Meny. Føler meg VELDIG smart når jeg går og tar bilder av varer.

Jeg hadde nemlig tenkt til å lage utsøkt sushi sammen med familien, ta de lekreste bilder og skrive et megainspirerende sushi-innlegg. Med bilder der vi blidt og kjærlig mater hverandre med den ene nigirien etter den andre.

Men så oppsto det et problem. Den helgen jeg hadde planlagt sushiverksted i heimen, ble vi invitert bort. Til noen japanere! På sushi! Og da kunne lissom ikke jeg foreslå at "JEG kan godt fikse maten!" For så sushistødig er jeg ikke.

Fireåringen hadde med egne spisepinner.

 

Vi dro av gårde. Til vårt japanske vertskap. Og jeg sugde til meg sushitips fra tydelig erfarne brukere:

• De brukte spisepinnene når de forsynte seg fra fellesfatet. Vi prøvde det samme, og det gikk ganske bra. Jeg mistet et par biter på gulvet, men klarte å dekke den ene sønnen min sånn at han raskt fikk plukket dem opp. (Opplukking ble gjort med hender, ikke pinner).
• Klarer man ikke å håndtere pinnene perfekt, går det an å jukse ved å bruke hender. Gjerne en kombinasjon med hender og pinner. Bortsett fra hvis du tilfeldigvis havner mellom to japanere når du skal forsyne deg. Da må du bare smile og satse på at du virker dreven.
• Når de helte soyasaus på asjetten sin, brukte de spisepinnen sånn at soyasausen liksom rant nedover pinnen og ned på asjetten. Så tok de wasabi, også med pinnen, og rørte rundt i sausen. Vi gjorde akkurat det samme, og klarte oss ganske bra.
• De putta ikke selve pinnene inn i munnen. Bare sushibiten. Der så jeg at vi har litt å gå på. Noen av ungene mine begynte å slikke på spisepinnene før de forsynte seg. Det tror jeg ikke er vanlig.
• Når en av gutta mine begynte å spidde en maki med spisepinnen, forsto jeg at vi hadde gått for langt. Men japanere er et høflig folkeslag.

V-tegnet er viktig, både når man spiser sushi og ellers, la vi merke til.

Jeg skulle prøve å ta en selfie der jeg spiste sushi, men så mista jeg mobilen oppi maten. Sykt flaut, synes ungene.

Hvordan lager dere den makien der som ikke har nori på utsiden? (Den biten til høyre) Har dere nori rundt laksen inni risen, lissom? Og gi meg en god oppskrift på en slags majones å ha inni. Så skal jeg jaggu meg prøve meg.

 

(Og hvis du er så noob at du ikke veit hva maki og nigiri og sånn er, så får du ta en titt på Godfisk sine sushisider. Der får du mange gode tips. Mvh kvinne som er sykt stolt av det lille hun har lært om sushi)

Har du prøvd å lage sushi selv?

Skadelig foreldreblogging?

Å blogge om egne barn er skadelig. Eller kan være skadelig. Og jeg skal ikke prøve å bestride det.
Jeg har tidligere skrevet mine tanker om nettvett, og gidder ikke å gjøre det nok en gang. Jeg så at Superpapsen hadde noen gode retningslinjer når det gjelder foreldreblogging. (Nå er jo Superpapsen en mann, og pappablogging er på langt nær så skadelig som mammablogging. Men jeg synes at punktene hans kunne gjelde for mødre også.)

Jeg er ingen bloggekspert. Men jeg kan love dere at jeg stadig tenker på hva jeg skriver og hvordan jeg skriver.

Jeg er for så vidt enig i psykolog Mørch som går ut og advarer mot såkalt mammablogging. Og jeg er glad for at han nevner at barnet må få være aktivt med i å avgjøre hva som blir formidlet fra eget liv.

Jeg tenkte jeg skulle føye til et par punkter som bygger på mine egne erfaringer som blogger og mor til etter hvert ganske så store barn.

1) Det er ikke sikkert at det er mengden eksponering av egne barn som avgjør om de blir mobba eller ikke. Hvordan DU oppfører deg på nett kan være like så avgjørende. Hvis mora oppfører seg som en tosk på nett, hjelper det lite at hun ikke har vist et eneste barnefjes, nevnt et eneste barnenavn eller skrevet et eneste blogginnlegg om barnet sitt.

Jeg ser at når det noen ganger skrives om barns integritet og nettvett, kan det komme formuleringer som: "Tenk deg at ungdommen din sitter på nettet. Blar seg tilbake, oppdager gamle bilder. Hva?! Det er jo MEG! Meg som baby! Åjåjåj, så flau jeg blir! ...og der! Et bilde der jeg søler med grøten! ÅJÅJÅJ, så krenkende! Og der?! Et bilde der jeg geiper!!....Mor! Hvordan kunne du!?!"  Jeg ser liksom ikke at det ville blitt et så stort sjokk, jeg? Jeg innbiller meg at mine unger ville ha taklet slike overraskelser. Man bør jo unngå nakenbilder eller beskrivelser som "Her ser du ut som en syk liten satan! LOL!" eller "Nå har han akkurat betrodd meg at han er forelska i Jasmin. Tnååå, så søtt! Og han blir jo sååå sur når jeg erter ham for det!"

For meg og mine unger, har jeg heller prøvd å styre unna følgende scenarioer: "Tenk deg at ungdommen din sitter på nettet. Blar seg tilbake, oppdager gamle bilder. Hva?! Det er jo muttern! Dritings! ...og der! Et bilde der muttern kliner med...HÆ? Seriøst? Æsj!....Åj, her har muttern lagt ut et bilde av seg sjøl, kun timer etter fødsel, med g-streng og duckface....æsj, så mye fælt folk skriver om henne!...Mor! Hvorfor gjorde du dette?! "

2) Det kan hende barnet ditt synes helt andre ting er flaut enn det du tror er flaut. Vi har hatt episoder her hjemme hvor ungene har sagt "Dette MÅ du blogge om, mamma!" mens jeg har tenkt at "Eh...nei, tror ikke det!". Visse episoder egner seg ikke i offentligheten. Uansett hvor kult ungene synes det er. Og så har jeg opplevd det motsatte: Det har skjedd ting på hjemmebane som jeg opplever som noe søtt, uskyldig og veldig morsomt. Episoder som leserne stort sett ville humra over. Men når jeg spør ungene om jeg kan få ta bilde og/eller skrive om det, har noen av dem sagt nei. Det skal jeg respektere. Og jeg er glad for at jeg spurte på forhånd. Ellers ville det lett ha havna i bloggen min.

Vi ser det i blogger, på Facebook eller Instagram. Noen legger ut masse om barna sine, mens noen ikke nevner dem. Jeg synes det meste av det jeg ser er greit. Alle familier har sine egne grenser om hva som føles ålreit for dem.

En sjelden gang har jeg kommet over noe på nett som har fått meg til å sperre øynene opp og tenke "Er det mulig?!?" For noen virker grenseløse. Men så tenker jeg at "For denne familien er nok ikke blogginga det største problemet..."

Tenker du mye over hva du legger ut om ungene dine på sosiale medier? Reagerer du på hva andre legger ut?

Fiskens år!

Jeg nevnte jo at vi ikke hadde noen spesielle nyttårsforsett. Men vi har faktisk et lite et. Som jeg offentliggjør her og nå: I 2014 skal vi spise mer fisk!

"Eh, okei? Veldig interessant at du må dele det med alle og enhver?"
Tjæææ....Jo, jeg skal faktisk dele det med dere. Husker dere at jeg skrev dette innlegget der jeg ymtet frampå om et samarbeid? Det er altså Norges sjømatråd som har tatt kontakt med meg, og ønsker at jeg skriver noen innlegg. Om fisk. Jeg kan skrive som jeg vil. Og hvorfor ikke, tenker nå jeg. Da får jeg/vi et spark bak til å prøve ut flere fiskeretter. Pluss at jeg faktisk får betalt for å skrive om det. Jeg kommer til å skrive som jeg pleier, men kommer til å merke innleggene som "Samarbeid med Norges sjømatråd" eller noe sånt.
(Ja, da, jeg betaler skatt og greier.)
(Nei da, det er ikke gigasummer det er snakk om.)
(Og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg sitter og skal forklare meg om alt mulig, men prøver nå å være ærlig før jeg starter med de fiskeinnlegga)
(For når jeg starter å skrive om dem, skal jeg bare juge)
(Nei da)
(Og nå slutter jeg med parenteser)

Vi har oppriktig lyst til å bli flinkere til å prøve ut flere fiskeretter. Vi liker fisk. Både voksne og barn. Og jeg vet så veldig godt at fisk er sunn mat. Jeg vet også så veldig godt at vi spiser fisk altfor sjeldent. Noen ganger skylder jeg på at fisk er så vanskelig å lage. Eller at det ikke er så lett å få tak i fisk her i innlandet.  Men det er kanskje noe jeg bare innbiller meg. Så nå blir det mer fisk!

Denne vil vi prøve!

Jeg håper jo at jeg kan inspirere noen av dere også. Hvis jeg klarer, klarer dere og. Jeg kommer ikke til å konkurrere med sånne proffe matbloggere, altså. De kan mat. Jeg kan mer...tull. Så ikke forvent dere noe veldig fænsi schmænsi. (Er det et uttrykk?)  La oss si at jeg legger lista et sted mellom fiskepinner og fritert matjessild med ovnsbakte cherrytomater. (Her prøvde jeg å finne en oppskrift på noe avansert jeg aldri hadde hørt om før, men så ser jeg på bildet at det faktisk ligner på fiskepinner...)

Jeg kommer til å prøve meg på noen av oppskriftene inne på Godfisk. Kanskje finner vi noe som er enkelt og greit å lage PLUSS at det smaker godt PLUSS at det er sunt? Ikke noe ville vært bedre enn det! (Bortsett fra å vinne i Lotto. Men jeg tipper jo ikke)

Mitt første offisielle Norges sjømatrådinnlegg får handle om noe enkelt og greit. Kan liksom ikke kaste meg over ovnsbakt kveite i appelsinsaus med en gang. Sushi, kanskje?

Liker du fisk? Spiser dere mye fisk?
// Dette innlegget er IKKE sponsa. Dette er mer en opptakt til de sponsa innleggene som kommer seinere. Og det er veldig veldig viktig at dere lesere blir informert om at innlegg er sponsa.//
//Og ta det helt med ro - når det en gang kommer et sponsa fiskeinnlegg, blir det ikke sånn at jeg skal prøve å prakke på dere en halv laks til knallpris der du også får en eksklusiv toalettmappe med på kjøpet. Ei heller rabatter på hair extensions hvis du kjøper tjue kilo steinbit.//

Orginal julepynt

Det var en lettelse å endelig få ut jula. Vi er jo så gammeldagse at vi ikke kaster ut juletreet andre juledag, men nå var vi lei av nips og barnåler.

Vi satte i gang hele familien med å samle sammen, pakke ned og bære bort. Mannen er så nøye og vil liksom pakke inn all sånn smånips i avispapir, mens jeg synes det er noe tull. Særlig fordi at vi om et knapt år skal pakke det fram igjen. Og noen ganger er det vanskelig for meg å skille avispapiret fra selve julepynten.

Ja, da, vi har mye flott julepynt som tydelig er julepynt. Men vi har sannelig mye træl som kun en forelder kan sette pris på. Det er vel mest kreatøren som setter pris på sin egen julekreasjon. Det forbauser meg hver desember, når vi drar fram den ene julepynten mer stygg spesiell etter den andre. "Åj, der er snømannen min!" utbryter en ellers helt oppegående femteklassing. Eller "Tnååå! Der er den kule nissen min!" kan en kul sjuendeklassing si. Når han ser ei kongle med rød hatt.

Ei kongle med rød hatt kan jeg jo godta kan forveksles med en nisse. Men hva med en ispinne med grønn knapp? En rød filttrekant som er limt på et svart filtrektangel? En dorull med en bit silkepapir foran og en bomullsklump bak?  Eller en isoporkjegle med stift? Jeg vil påstå at ungene mine er usedvanlig begavede på de aller fleste områder her i livet, men når jeg ser julepyntkreasjonene deres, innrømmer jeg at de virkelig har sine ikke fullt så sterke sider.

Her lar jeg dere få hvile blikket på noe juleestetisk vakkert før vi fortsetter...

 

Jeg tror at en del av julepynten faktisk kan kombineres, og at uvøren julepyntrydding har ødelagt det som opprinnelig var en flott og hel julepynt. Kanskje var ispinnen med grønn knapp opprinnelig stiftet fast til isoporkjeglen? (Ikke at det egentlig ville vært så mye vakrere...)

Men, men. Julepynten er nå ganske så ikke så sirlig pakket bort, satt opp på loftet, og om drøye elleve måneder skal den fram igjen. Sikkert til barnlig fryd og stor glede og alt sånt.

(Ungene har dratt med seg hjem en del ålreit julepynt også, altså. Både vattkuler med ispinner nederst og rød filt øverst og trekloss med øyne og bomullskjegg er kjære favoritter, selv hos mor.)

Har dere ryddet bort jula? Eller får alt stå året rundt?

Reima

Til jul fikk de to yngste ungene tilsendt hver sin jakke fra Reima. Jeg har kvidd meg litt for hvordan jeg skal nevne det i bloggen, for jeg vil jo gjerne takke. Jakkene er virkelig flotte. Og vi har flere ganger tidligere kjøpt nettopp Reima, særlig de lette dressene til de aller minste, Og sånne finlandshetter eller Balaklava eller hva det nå heter. Og votter har vi handla.

Her prøver jeg å ta litt sånne anonyme bilder, og det ble jo skikkelige gladbilder. Yey!

 

Men så tenker jeg at det er upassende å føyse opp Reima når det har vært så mye skriverier om merkeklær og motepress og sånn. Men skitt au. Jeg står for at jeg synes visse merkeklær er ålreit. Reima har alltid stått for kvalitet, og får du handla når det er salg, gjør man en god handel. Synes nå jeg.

Uansett, takk for flotte klær!

Hva tenker du om klær fra Reima? Oppskrytt? Kvalitet?