fredag 27. september 2013

Høstquiz!

Høstferie!
Da må vi kjøre quiz.
Ti høstferiesysler under her.
Kun en er rett.
Hva gjør jeg i høstferien?

1) Jeg gleder meg sykt til herlige soppturer i skog og mark! Hele uka skal vi leve av naturens skatter! Kan det bli bedre?

2) Fjorårets høsttur ble ikke helt som planlagt. Du kan lese om turen her. Vi prøver på nytt. Med fly denne gang.

3) Hellas! Jeg og gutta ble så begeistra for Stoupa at vi tar turen igjen! Denne gangen alle seks!

4) Ryanair har alltid rimelige billetter, og London har alltid noe å by på. Jeg og et par gutter reiser, og høydepunktet blir Phantom of the Opera.

5) Jeg skal sitte inne og stirre apatisk på en skjerm, ungene får fri tilgang til alt hva huset kan tilby, og mannen skal jobbe. En gledens høstferie!

6) Jeg skal sperre meg selv inne på ei hytte og skrive videre på boka "Vi må snakke om Bønna".

7) Jeg skal flambere en ost. Og knuse en hvitløk. Med knokene.

8) Jeg synes det høres så fristende ut å fly Norwegians store flaggskip, Dreamliner. Hvor langt kommer man egentlig? Strander man på Gardermoen, faller man ned over Dubai eller holder batteriene helt til Bangkok?

9) Jeg skal designe (okei, ikke helt da, men nesten) en ny barnekolleksjon for Polarn O Pyret!

10) Jeg skal fjerne mandlene. Håper jeg kommer fra det med livet i behold.

Et av punktene er riktig, resten er bare oppspinn.
Klarer du å gjette riktig?
(Hvis du for eksempel følger med på instagram og skjønner hva eller hvor, så må du ikke tyste!)

Nydelig eplekake!

I denne bloggen har det jo blitt en slags tradisjon at jeg kommer med kakeoppskrifter ca hvert annet år. Nå har tiden kommet for ei ny kake. Eplekake denne gangen. Like god som oreokaka. Men lettere å lage.

Du trenger:
125 g smør
1,5 dl sukker
2 egg
2 dl hvetemel (jeg plusser på et par spiseskjeer ekstra)
1 ts bakepulver
2 ss vaniljesukker
1 krm salt. Eller ei klype salt. Eller bittelitt salt.
1,5 dl rosiner
4 epler
litt sukker, kanel og perlesukker
Nærbilde av kaka funker best, da slipper dere å se alt sølet rundt.
 
Du rører smør og sukker først. Så smeller du oppi eggene og alt det tørre. Rosinene tar jeg oppi til slutt, de trenger du jo ikke å mose, bare bland dem forsiktig inn i røra.

Eplene skreller du og skjærer i båter. Jeg pleier å vende dem i litt kanel og sukker. Mest fordi det er litt kult å gjøre. Og det er noe fireåringen klarer å fikse uten hjelp. (Regn med litt eplesvinn hvis du setter et barn til denne oppgaven)

Du tømmer røra i en sånn vanlig rund og smurt form. Da tenker du nok at det ser ut som det er innmari lite kakerøre? Men nå skal du jo stappe alle eplebitene ned i røra, og det hjelper på, skal du se. Kos deg med stappinga og legg eplebåtene tett i tett. Eller legg dem i et mønster, hvis du er av den typen.

Sett kaka inn i ovnen på 200 grader. Etter ca 35 minutter tar du ut en velduftende kake. Så kan du gjerne strø over litt perlesukker. Og du sitter faktisk der med en nydelig kake og ganske lite oppvask.

Vel bekomme!

Vinneren av en Ukeplan ble Sølvi med kommentar nummer 10! (Du får takke tiåringen som valgte sitt favoritt-tall...)

torsdag 26. september 2013

Den sure smaken av sitron

Ha ha, noen ganger snubler man over de søteste bilder som man bare får lyst til å dele. Nei, jeg snakker ikke om kattunger med solbriller eller griser i badedrakt. Men barn. Som smaker sitron for første gang.

Sitronbildene er tatt av April Maciborka og David Wile. Ta gjerne en titt på nettsidene til disse talentfulle fotografene fra Canada. Jeg ble sittende lenge og beundre flott kunst.


 Har du tatt lignende bilder av dine barn?

Ha en glad torsdag!

onsdag 25. september 2013

Bønna, PPT. Og BUP?

Else-Beth!

Jeg forsto ikke helt det siste brevet vi fikk med hjem - hvorfor skal vi ha et møte med PP-tjenesten? Bønna er jo ikke akkurat åndssvak, sånn som Kimm-Marius i klassen er? Du har selv sagt at Bønna er et helt utrolig barn?

Han er jo langt over gjennomsnittet i de fleste fag. Han kunne telle til ti OG skrive navnet sitt før han begynte på skolen! Dere påstår at han ikke gjør det så bra på tester, men hva forventer dere? På forrige test satt Bønna på en vond stol, og han fikk ikke lov av assistentlærer Bodil å spisse blyanten sin!

Vi er heller ikke interesserte i å ha noen samtaler med barne- eller ungdomspsykiatrien! Dette har vi gitt klar beskjed om tidligere! Min mor var stadig inn og ut i psykiatrien, men hun ble ikke noe bedre, snarere tvert i mot. Der var det bare reimer og neddoping som gjaldt. Heldigvis ble jeg helt normal til tross for en turbulent oppvekst. Bønna er da også helt normal! Det er ikke noe i veien med Bønnas psykiatri!

Dette BUP eller PPT som dere også stadig nevner, kan gjerne hjelpe oss, men jeg skjønner ikke helt hvorfor vi må stille på møter? De kan vel finne ut hva slags medikamenter Bønna trenger, og ta den videre kontakten med de andre foreldrene i klassen? Det hadde vært greit for oss snart å få en forklaring på Bønnas oppførsel på skolen - vi føler noen ganger at lærere og andre foreldre ser på oss som om dette skulle være vår skyld! Vi har da ikke gjort noe galt? Det er da ikke vår skyld at Bønna knuser ruter i nabolaget, tenner på gardiner i klasserommet eller sprer sjikane på facebook - vi er jo ikke der når han holder på! Hvordan skal vi stoppe dette? Vi er ofre her, Else-Beth, ikke skyldige!

Bønna har alltid hatt det godt, Else-Beth! Vi har ikke spart på noe! Han var den første i barselgruppa som fikk Bjørn Borg-truser, og han har fått samtlige iPhone-modeller på selveste lanseringsdatoen, så det er ikke oss det står på!

Jeg vet at vi ikke har fått fulgt opp hjemmearbeidet så mye i det siste, men vi har vært opptatte med å forberede tiårsjubileum i vinklubben vår. Etter høstferien skal vi sette oss ned alle sammen og ta en god titt på ukeplanen.

Mvh Pia

P.S: Kan du hjelpe Bønna med å føne håret etter gymtimene - jeg liker ikke at han skal gå med fukt i håret nå utover høsten.

tirsdag 24. september 2013

Svekkelse

Jeg merker at jeg begynner å surre med navna til mine egne barn. Sånn som mormora mi gjorde. Hun ramset opp alle tenkelige familienavn helt til hun endelig landet på det korrekte navnet.

Nå har jeg begynt. Andre navn har jeg stålkontroll på. Men mine egne barn...
"Du kan gå dit sammen med Brage!" sier jeg bestemt til tiåringen og hører at det blir feil.
"Eh, mamma, JEG er jo Brage..." sier tiåringen.
"Er det så nøye? " tenker jeg. Men det bekymrer meg. Jeg hører at jeg sier feil. Men jeg klarer ikke å unngå det. Koblinga mellom det jeg tenker og det jeg sier begynner å svekkes.

Så har du mannen min med sin periodevise demens. Jeg skjønner ikke åssen en ellers oppegående mann klarer å bli så blanko som han noen ganger blir. Ikke aner han når det er foreldremøter, ikke har han fått med seg at det er fotballkamp, og mobilen hans er borte. Nok en gang. Og jeg finner tannkrem i kjøleskapet.

Ser fram mot en herlig alderdom sammen.
Dette var den beste illustrasjonen jeg fant innen emnet "senilitet". Vurderte et uheldig bilde av mannen min. Eller et bilde av bestemora mi. Men det ville vel vært ufint.
Senilkort fra kristenhendo

Begynner du å dra på åra?

søndag 22. september 2013

Flash mob!

"Nå skal vi snart ha flash mob..." og så hørte jeg ikke resten av setningen. For jeg hang meg opp i det med flash mob. Og så kom jeg med spørsmålet jeg ALDRI burde ha stilt. I etterpåklokskapens navn vet jeg at jeg burde ha googla det, holdt kjeft, eller spurt en voksen.

Men jeg ytret altså følgende:
 - "Hva er flash mob?"

Tolvåringen stirret vantro på meg. Overdrevent åpne øyne. Halvåpen munn. "Vet du ikke hva flash mob er?!"

-"Eh, nei?" svarte jeg.

Oppgitt og lett latter fra han med de store øynene. "Seriøst mamma! Vet du ikke det?!"

- "Eh, nei? Hva er det?"

"Mamma! Skjerp deg! Du tuller nå?!"

- "Nei!!! Jeg veit ikke hva det er!! Hva er flash mob?!!"

"Mamma!! Gi deg!"

Og sånn holdt vi det gående. ALLE visste hva en flash mob var, og det var UMULIG å ikke vite hva det var og man MÅTTE jo ha hørt om det før.

Jeg hadde ingen aning om hva flash mob var. Jeg har gjort mitt ytterste for å få med meg snapchat og vime og alt sånt som ungdommen liker. Men den flashinga hadde gått meg hus forbi.

Da sønnen endelig forsto at mora (for en gangs skyld....) ikke gjorde seg til, at hun faktisk var stokk dum, og at hun ikke ante hva flash mob var, ga han meg en kjapp, uforklarlig forklaring.

Så jeg måtte google, og fant følgende på wikipedia:

«En gruppe mennesker som organiserer seg på internett, og deretter samles på et offentlig sted for å utføre noe merkelig, og forsvinne igjen. Flash mob har som regel en apolitisk karakter, med fokus på å skape en underholdende forestilling."
Nå skjønner jeg det. Litt. Og jeg har sendt en tolvåring ut i skogen iført kamoklær. Og valthorn. Jeg må si jeg er spent på resultatet.

(For ordens skyld - det er kulturskolen som står bak dette arrangementet. Ingen av barna mine har ennå blitt medlemmer i sære, militante ungdomsgrupper.)

lørdag 21. september 2013

Dagens grønne favoritter

1. Leggings som det vel heter, i velour, fra meandi. De har vært på siden fireåringen fikk dem, og nå klarte jeg å narre dem fra henne og inn i vaskemaskinen.
2. Sushi-t-skjorte fra Threadless. Jeg kjøper noen ganger kule t-skjorter til gutta helt fra USA. Etter tips fra min bror.
3. Fleecejakke fra Polarn O Pyret
4. Kål. Fra Prix. Til morgendagens middag. Fårikål. Et ord som får noen i familien til å vri seg i vemmelse. Men ikke mannen. Han gleder seg som et barn på Halloween.

Liker du grønt?

torsdag 19. september 2013

Vinn en Ukeplan!

Det er ikke en nykopiert ukeplan for neste uke med mål, lekser og annet mas jeg mener her. Her snakker vi pleksiglass. Her snakker vi fire aluminiumskruer som kan skrus i vegg. Her snakker vi Ukeplan med stor U.
 
Ukeplan har jeg skrevet om mange ganger før. Jeg ble begeistra for disse ukeplanene fra første stund, og vi er så heldige at vi fikk en Ukeplan da vi flyttet inn i nyhuset (for snart to år siden! Tida flyr!)
Ukeplanen vår er godt brukt. Hver søndag pusser vi bort uka som var, og fyller på for kommende uke. Selv middager prøver vi å planlegge, men der har vi litt å gå på. Ukeplanen vår er nesten uunnværlig, og den henger ved spisebordet der alle i familien får sett den.
Siri fra Ukeplan er en trofast leser av bloggen min, og hun vil gjerne gi bort en Ukeplan til en av dere! Ukeplanen en av dere får, kan dere lese mer om her.

For å få være med på trekning, får vi gjøre det litt utfordrende:

1) Finn ut hvor mange som liker Ukeplan på Facebook. (Og det tallet tipper jeg vil endre seg stadig, og jeg sitter selvfølgelig klistret til skjermen kontinuerlig for å sjekke at du skriver det rette antallet. Og det er jo ikke noe minus om du også klikker liker...)
2) Fortell meg hvorfor du kunne tenke deg en Ukeplan. Eller skriv noe annet.

Så trekker jeg en vinner om ei uke, torsdag 26.september. Konkurransen er avsluttet, og vinneren er kontaktet.


Lykke til!

onsdag 18. september 2013

Et evig problem

Noen ting er gutta utrolig flinke til. De fikser og ordner og har det meste på stell. Og det er jeg glad for. Så er det noen områder der de har stort forbedringspotensiale. Spesielt innen feltet "oppvask". Der er læringskurva rimelig flat. Jeg er jo dessverre ikke tilstede hver bidige gang de har tatt seg ei skål med cornflakes eller ei brødskive, og jeg får derfor heller ikke alltid kommet med hjelpsomme kommentarer som "Er oppvaskmaskinen full?" eller "Og hvor setter vi asjetten nå?"
Og når jeg ikke kommer med de hintene, så settes asjetter, skåler og glass konsekvent på benken. Eller de blir stående på et eller annet bord.

Det finnes jo sånne gode råd som går på at du bare skal overse rotet, og til slutt, når benken flommer over av skitne kopper, tar ungene poenget.

Trur ikke det.

Jeg har prøvd det ut, både med små og store i dette huset, men de ser ikke rotet. De tar ikke sånne poeng.
På badet har jeg hengt opp denne, og det funker faktisk helt fint. Får se om jeg finner noe som passer på kjøkkenet også.
 
Ser mødre/kvinner mer rot enn det fedre/menn gjør?

tirsdag 17. september 2013

Han som ble igjen

Jeg fikk en kommentar i dette innlegget fra en kjær leser som tydeligvis synes jeg skrev altfor lite om katter. Det beklager jeg. Dessuten ser jeg jo at katter er veldig inn i bloggverdenen, og jeg er jo ikke den som styrer unna trender og fashion, så her kommer et lite kattedryss.

Alle kattungene vi fikk i juni, har dratt til sine nye hjem, mens kattemor og en sønn er igjen hos oss. (Kattesønn, altså. Vi beholder samtlige menneskesønner)

Vi beholdt den største kattungen, fordi vi ønsker oss en stor kosebamse. Eller kosekatt, da. Og han her kommer til å bli stor. Maine Coon er den største katterasen som finnes.
I tillegg er Maine Coon sosiale og barnevennlige katter. Det passer oss bra.
Fireåringen ELSKER kattene sine. Jeg vet ikke om de elsker henne like sterkt tilbake, men de er nå venner.
Sønn og mor. Håper de kommer til å forbli venner. Ellers kommer vi til å slite når han lille vokser opp til en megakatt.
 
Har du katt?

mandag 16. september 2013

Hva betyr det å elske barna sine?

Når man snakker om barneoppdragelse, kommer det alltid fram at det viktigste er å elske barna sine. Gi barna nok kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv! sa kloke Astrid Lindgren. Det virker jo enkelt og greit. Men så viser det seg at det er ikke i alle tilfeller at folkevettet kommer. Selv om foreldrene uten tvil elsker barna sine.

For hva betyr det å elske barna sine? Er det nok bare å elske barnet sitt inni seg, eller må du få vist denne kjærligheten på en eller annen måte? Hvordan viser man kjærlighet? Gjennom ord? Handling?
Er å elske dem det samme som å kose og klemme dem hele tida? Er det å elske det samme som alltid å gi, gi, gi? Og hva skal man gi? Gaver, leker, klær? Eller tid? Kan man være streng og stille krav selv om man elsker noen?  Hvordan finner man den rette balansen mellom å kreve og å gi?

Jeg tror noen foreldre i dag viser sin kjærlighet gjennom å yte og gi litt for mye. En tiåring vil sikkert bli glad for en iPhone, iPad og en svindyr sykkel. Men er det lurt å hele tiden gi barna det de vil ha av materielle goder? Og tror du barn som får noe nytt hele tiden, noen gang blir fornøyd?

Guttene mine ønsker seg stadig nye ting. Og noen ganger føler jeg meg kjip som mor. For jeg hører jo hva "alle andre" får. Nå vet jeg at begrepet "alle andre" faktisk betyr "noen andre". Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gi ungene mine alt det de vil ha. Samtidig som jeg ikke vil gjøre det. Både fordi vi økonomisk sett ikke kan gi alle fire det flotteste, dyreste utstyret, og også fordi jeg mener at det ikke er riktig. Barn kan fint dele, arve og låne. Og noen får jo være de som ikke er som "alle andre". Kanskje det blir lettere for de som også ikke er som "alle andre" ?
 

Noe av det jeg synes er mest vanskelig som mamma, er balansegangen mellom å sette grenser/være streng og å gi/være raus. Noen ganger tenker jeg at jeg er altfor streng, mens andre ganger tenker jeg at "Flate, de har det virkelig alt for godt!".

Hvordan viser du at du er glad i barna dine?

søndag 15. september 2013

"Herregud - skal a takke, nå da?"

Jeg blir innmari glad og stolt når jeg får så bra respons på skrivinga mi. Jeg blir småflau når noen jeg ikke ante leste bloggen, kommer og sier til meg at de morer seg med blogglesing. Jeg synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal vise at jeg blir glad. Hvordan vise at jeg setter pris på ros, støtte og komplimenter.

Jeg er ikke sånn som svarer "Takk, helskjønne du!" på hver en kommentar. Jeg er ikke sånn som kaster meg over tastaturet og skriver ei bok om Bønna fordi noen sier at jeg burde det. Jeg er litt mer skeptisk og tilbakeholden. Jeg hiver meg ikke på alle positive bølger. Jeg veit godt at for hver positiv leser, finnes det også en som tenker  "Herregud - har ho ikke noe bedre å bruke tida si på?!" eller "Herregud - enda mer gnål om de kattene!" eller "Herregud - nå skal a lissom være så samfunnsengasjert!" eller "Herregud - de Bønna-innleggene er jo bare det samme gang på gang!".  Eller "Må hun skrive så mye Herregud?"
 
At bloggen min til tider kan få mye oppmerksomhet er ikke bare på grunn av det fantastiske språket eller de utrolig orginale innleggene. (Eller all ironien...) Jeg har produsert en haug med tekster, jeg har lagt ut innlegg nesten daglig i mange år. Det gjør at man bygger seg opp en leserskare. Det finnes mange som skriver bedre, artigere eller mer gripende enn meg. Bare så det er sagt.

Uansett -  det er overveldende å se hvordan særlig innleggene om Bønna blir tatt i mot. Jeg veit at det sikkert er like mange som synes at skribleriene mine er idioti og helt meningsløst. Men de er greie nok til å ikke hoppe inn og spolere gleden. Til alle dere som liker, deler og heier  (og dette er kanskje stakkarslig å innrømme?) : takk. Jeg blir glad:)



lørdag 14. september 2013

Big Head

Her er noe du kan ønske deg, kjære mann! Et stort hode til å legge myntene dine i! Jeg skjønner at det er vanskelig å åpne glidelåsen i lommeboka for å legge myntene der. Dessuten er som regel lommeboka di full. Dessverre ikke av penger. Du sparer jo på så mange nyttige minibankkvitteringer, bonuskort, binders og små nøkler.
 
Ikke har du plass til så mange mynter i bukselommene dine heller. For der har du flere kvitteringer, snusboks, tykk lommebok med kvitteringer, kort, binders og nøkler. Og så har du nøkler i lommene dine. Og noen handlelister.
 
Derfor legger du som regel myntene dine i bokhylla. Sammen med noen kvitteringer, en tom snusboks og ei pakke Fishermans Friend. Jeg har innsett for lengst at det er sånn. Kan liksom ikke gnåle om det lenger. Da er jeg bare masete og irriterende. Men denne, da, Big Head? (Nå sikter jeg ikke til deg, kjære mann, men denne dingsen som heter Big Head). Jeg blir litt mindre stressa når ting ligger i noe, liksom, i stedet for å flyte fritt.

torsdag 12. september 2013

Nytt skoleår

Hei Else-Beth!

Jeg føler at det er litt diskriminerende at det kun tilbys snacks og forfriskninger til de av barna som liker frukt og melk. Du vet jo at Bønna er fruktintolerant, og grønnsaker kommer ikke på tale. I sommer gjorde vi en lite hyggelig erfaring etter at Bønna hadde hatt et mildt opptak av gulrot hjemme hos naboen. Huden hans ble lett oransje, og vi observerte også et par røde kviseaktige flekker i Bønnas panne. Fastlegen tok oss ikke på alvor -  hun mente at flekkene faktisk var kviser! Makan! I vår familie har vi ALDRI hatt acneproblemer! Dessuten renser jeg Bønnas hud så ofte jeg kan, og vi er langt over gjennomsnittet opptatt av hygiene, så det var en rimelig drøy påstand fra legens side!

Melk kan han jo heller ikke drikke, og det blir tungvint for oss med all denne kalde saften vi må sende med daglig. Hva med en brusautomat for de større skolebarna? Eventuelt variere litt med kakao og krem på kalde dager? Og hvorfor nektes han å ha med seg en boks med Red Bull i ny og ne? Gutter i den alderen trenger da påfyll av energi?

Når det gjelder skolesekken, er den altfor tung for et barn på Bønnas størrelse. I fjor slet han mye med kronisk prolaps på grunn av hard skolesekkbæring. Vi håper dere kan sende med ham kun de bøkene han trenger hjemme. De andre kan dere legge igjen i hylla hans på skolen. Sjekk gjerne om det ligger gamle matpakker eller krøllete ark nederst i sekken - vi har ikke anledning til daglig å rengjøre Bønnas sekk. Alt skolerelatert er faktisk deres ansvar. Hadde vært topp om dere kunne samle inn sekkene fredag og vasket dem, slik at elevene fikk rene sekker hver mandag. (Men det er vel for mye å be om, kjenner jeg dere rett...)

Mvh Pia

P. S: Bønna sier at dere skal gå til en gapahuk neste onsdag. Siden Bønna ikke er interessert i gapahuker, ønsker vi at han skal få et tilpasset individuelt alternativ med ekte skole den dagen.

P.P.S: Bønna fikk plutselig ME mandag morgen, og måtte holde seg hjemme et par dager. Uansett er det vel ikke så mye man går glipp av de første dagene i uka, mandager går vel bort til småsnakk om helgens aktiviteter, og på tirsdager har han vel Bodil?


onsdag 11. september 2013

Hvem er det synd på?

Jeg hadde tenkt til å skrive et litt sånn selvmedlidende innlegg om at jeg i løpet av en 26-timers periode har fire foreldremøter, to fotballkamper og en konsert jeg burde få med meg. I tillegg til jobb. Og så skulle jeg nevne i en bisetning at mannen er på jobbreise hele uka. Og jeg prøver å være elastisk og fleksibel, men det er fysisk umulig å være mer enn et sted om gangen.

Men så svipper jeg litt rundt og leser om Syria og noe gassgreier, og noen barnebruder i Jemen og så ser jeg noen griner på tv fordi mannen stupte i døden for tolv år siden i New York. Og det er ikke noe problem å spa fram mer elendighet.

Så jeg bør egentlig bare holde kjeft. Jeg har det ålreit.



Luller du deg lett inn i selvmedlidenhet?

søndag 8. september 2013

Let`s talk about Fotballfrue

Jeg må jo starte med å si at nå virker det som om jeg legger opp til noe jeg egentlig er sterkt imot - nemlig å henge ut eller å skrive nedsettende om enkeltpersoner. Det er jeg ikke ute etter, og håper at dere som kommenterer også tenker dere om før dere skriver noe.

Så jeg skal ikke skrive hva jeg mener om Fotballfrues garderobe, perfeksjonisme eller lykkelighet. Dere som har lest bloggen min en stund veit vel sånn cirka hvor jeg står. Og mye bra kan sies om Fotballfrue. Hun er blid og glad og vennlig og aktiv og positiv. Det er gode verdier.

Grunnen til at jeg ble inspirert til å skrive, var en artikkel om selveste Frua i forrige helgs VG. Jeg leste, og tenkte "Okei...dette var vel som ventet...?"

Så leser jeg bloggen hennes, og skjønner at hun er fryktelig skuffet over hvordan hun ble framstilt. Og DET skjønner jeg ikke? For det inntrykket jeg har fra å lese bloggen hennes, fikk jeg bekrefta av å lese VG.

Og hvis hun var misfornøyd med artikkelen - hvorfor ikke bruke bloggen sin for å vise at VGs journalist tok grundig feil?
Her har jeg lånt et bilde fra bloggen hennes der hun gir oss gode sminketips. Her har hun gitt leppene en nude omgang med leppestiften, faktisk, og hun har kombinert svart og beige på neglene for å få et mer sensuelt uttrykk. Dette er tips jeg suger til meg.
 
Man styrer jo hvordan man framstår i en blogg, eller hur? Vil jeg at dere skal se på meg som en god og hyggelig mor, legger jeg ut noen fine bilder av ungene og skriver noe seriøst og hyggelig. Vil jeg at dere skal se på meg som et reflektert og oppegående menneske, er det vel bare å komme med litt samfunnsengasjement - skrive litt om valget eller tidsklemma eller noe sånt.  Og ønsker jeg å framstå som avslappa og kul, er det bare å flæsje litt hverdagsrot og skrive litt fjas. Skriver jeg kun overfladisk og tomt, vil jeg vel fort bli sett på som nettopp det - overfladisk og tom.

Frua, med sine utallige lesere, har en enorm sjanse til å velge hvordan hun vil framstå.

Klart at man ikke blir superkjent med en person som skriver en blogg. Men mye skinner igjennom. Jeg tror ikke at jeg er totalt annerledes enn det inntrykket dere faste lesere får av meg via bloggen. Selvfølgelig smører man litt tjukt på der og fjerner litt her, skjuler noe og føyser noe opp, men en viss peil får man jo. At Frua, som legger ut tre blogginnlegg hver bidige dag, tror at leserne ikke kan ane noe om hvordan hun er sånn på privaten  ... tjaa, jeg vet nå ikke...

Tror du at du får et riktig inntrykk av folka som står bak blogger? Og du som blogger sjøl - lurer du leserne trill rundt?

torsdag 5. september 2013

Hvor mange barn?

Selv om det er fint å ha barn, så er det vel en grunn til at de fleste gir seg etter å ha fått et par stykker.

Vi har fire, og jeg synes selvfølgelig det er et fint antall. De har alltid noen å være sammen med, de har alltid noen å bryne seg på. Når de blir større har de hverandre. Jeg har satt mer og mer pris på mine søsken ettersom jeg har blitt eldre.

De tre guttene våre kom i løpet av fire år. Ulempene var at det var slitsomt. Det var ikke alltid like lett å bære alle tre samtidig, trøste alle tre samtidig, høre på alle tre samtidig. Og noen av dem krangler mye. Fordelen er at de etter hvert kan være med på de samme tingene. Jeg kan ta med alle tre på samme film på kino. De har glede av hverandre. Man blir mer dreven etter hvert barn, og da nummer tre kom, voldte han oss ikke så mye bry eller bekymring eller usikkerhet. Det ble mer logistikken som ble vanskeligere.

Så gikk det noen år. Og vi fikk ei til. Fire barn. Helt flott. Du får små utfordringer som behovet for større bil, større hus. Litt mer kinkig å skulle fikse ferie med overnatting for seks. Og livet blir fullbooka. Det blir barn og heim det hele dreier seg om, i tillegg til jobb.

Hvordan har det vært å få en attpåklatt, da? På mange måter helt herlig. Nå veit jeg at søvnproblemer, trassighet og sutring kommer i perioder. Jeg veit at det å ha en liten tass som vil kose, klemme og sitte på fanget ikke varer evig. Jeg nyter å få være mitt barns store helt og forbilde. For det varer heller ikke i evighet.

Det er såpass mange år mellom nummer tre og fire at vi har sluppet unna dette med sjalusi. Jeg kan vise min kjærlighet og hengivenhet til vesla uten at de andre blir såra. For de digger henne like mye som vi foreldre. Hun får stimulering og oppmerksomhet så det holder. Og brødrene er til tider til stor hjelp og avlastning for oss foreldre. Ulempen med å ha barn som er i ulike stadier i barndommen, er at vi må dele oss mye. En kan dra på konsert eller kamp om kvelden med en storebror, mens en må være hjemme med lillesøster.

Jeg synes fire barn er topp. Det er klart det kan bli mindre fra foreldrene når man er fire versus en. Mindre konsentrert oppmerksomhet og mindre materielle goder. Men det trenger jo ikke å være en ulempe.

Hvor mange barn ser du på som det ideelle?

onsdag 4. september 2013

Gavetips? Og flott bok.

Jeg kan ikke skryte av å ha så innmari bratt lærekurve som blogger. Etter å ha arrangert et enormt antall barnebursdager, har jeg liksom ennå ikke fått innarbeida at jeg bør ta bilder av bursdagsbordet, bursdagskakene og ikke minst bursdagsbarnet. Ikke husker jeg på å få alle bursdagsgjestene til å stoppe opp midt i bursdagsleken for å smile fortryllende glade bursdagssmil. Og jeg glemmer å ta bilde av sugerør og servietter.

Den siste bursdagen vi arrangerte var jeg faktisk så opptatt at jeg ikke tok et eneste bilde! Og det er jo sykt pinlig.
Sånn i ettertid kan jeg jo ta bilde av et brett som jeg endelig fjerna fra kjøleskapet i dag. For det er ingen i vår familie som skjønner at man kan fjerne et brett når det så og si er tomt. Siden dette kan ligne på et brett med avføring, er det liksom ikke så bloggvennlig, synes jeg.
 
Men jeg kan ta bilder av noen gaver. Og kalle innlegget for "Bursdagsgavetips til fireåring."
Den fineste gaven fireåringen fikk, var faktisk noe fra....drumroll...MEG!! (Altså, noe jeg har kjøpt. Ikke mekka.) 

Jeg elsker bøker. Og tvinger barna mine til å gjøre det samme. For ei stund siden oppdaga jeg ei vakker Snøhvit-bok i en bokhandel, og prøvde meg med det lett ledende spørsmålet til min datter: "Denne kjempefine boka ønsker du deg vel veldig til bursdagen din?". Men, nei, det gjorde hun absolutt ikke. Hun ville gjerne ha bok om prinsesser, men da helst den rosa Disney-varianten. Så til bursdagen hennes kjøpte jeg en Snøhvit-bok. Den som jeg synes var fin og som hun synes var stygg.
 Jeg falt for denne boka fordi den har flotte illustrasjoner. Og så er det den opprinnelige versjonen av Snøhvit. Den der med giftig kam og hard snøring og sånn. Og ja,da, fireåringen har blitt glad i boka og liker at vi leser den.

Ønsker barnet ditt seg noe annet til bursdag enn det du ønsker at hun burde ønske seg? (Og skjønte du egentlig hva jeg spurte om nå?....)

søndag 1. september 2013

Liv og lykke.

"Jeg kaster liv i øynene dine!" roper fireåringen aka piratprinsessebatman mens vi leker på trampolina, og jeg vet ikke helt hva som forventes? Skal jeg rope "Argh!!" og ta meg til halsen, eller skal jeg komme med et svakt "Hjelp! Ikke gjør det!"?

 "Jeg kaster liv i øynene dine!" fortsetter hun, og jeg skjønner at dette er alvor. Jeg blir like tøff og skummel som henne og roper "Jeg kaster Berit i øynene dine!" men den slår jo ikke an. Ikke mye humor på den jenta.

 "Jeg kaster gulrøtter i øynene dine!" lyder hennes neste rop, og jeg skjønner at her er vi inne i nok en interessant og meningsfull lek som kommer til å vare ei stund. Jeg lar henne hoppe rundt meg mens hun later som hun kaster det ene etter det andre. Jeg prøver å nyte sola der jeg ligger som et slakt på trampolina. Jeg tør ikke å lukke øynene helt. Ikke fordi jeg frykter liv eller gulrøtter, men mer ei kneskål mot nesa eller en fot i tinningen. Har fått det et par ganger tidligere, og vet av erfaring at man må være årvåken når man er med i kamp.

Så hører jeg rabalder inne i huset, og jeg må ta en kamp innendørs. Ikke at jeg vil utlevere noen ved å fortelle hva eller hvem eller hvorfor, men kan nøye meg med å si at til tider kan man bli VELDIG provosert av en fjortis. Du som har små barn - gled deg til ungdomsåra! Lykkelige dager på rekke og rad, lite kverulering og positiv språkbruk! Not!

Så er det ut og kjempe på trampolina igjen. Før en skal kjøres til bursdagsfeiring.
Happy days.

Har du mange givende dager, fulle av lykke og meningsfulle aktiviteter?
Related Posts with Thumbnails