Stolthet, og små ting som er store

"Er det liksom bare fordi noen av ungene dine er så innmari musikalske at du er glad i dem? Og hva med de andre stakkarene? Må de liksom prestere noe for at mora skal være glad i dem?"

Nei! Det var ikke det jeg mente i mitt forrige innlegg. Det er massevis av små episoder der jeg føler en vanvittig stolthet og kjærlighet til ungene mine. Det har ikke noe med prestasjoner å gjøre.
Den siste uka har jeg kjent mammahjertet svulme  meg ekstra glad når

• jeg og tiåringen passerer to små gutter som sitter og leker. Og min vesle tiåring, som egentlig ikke er så liten, sier til meg "Å, der er han jeg er fadderen til på skolen!" og så løper min lille bort til han som er så mye mindre, klapper ham på skulderen og sier "Heisan!", før han fortsetter sammen med meg
• når tolvåringen sier "Jeg lager middag på onsdag, jeg!"
• når fjortenåringen lager en omelett til brødrene som er sultne når de kommer hjem fra skolen.
• når fireåringen fyller på mat hos kattene uten at vi har bedt henne om det
• når tiåringen trasker nedover til spilletime i regnvær i altfor store arvede cherrox, uten å klage på at han ikke blir kjørt
• når tolvåringen tilbyr seg å gå ned til kulturskolen og ta følge med lillebroren hjem så han slipper å gå alene
• når fjortenåringen rigger til filmkveld for lillesøster nede på hans rom, der egentlig ingen får komme inn
• når fireåringen utbryter "Jeg ELSKER alle i familien! Særlig alle jentene!"

Og sånn kunne jeg ha fortsatt men da blir det vel oppfatta som skryt. Men ser du poenget? Det er de små, fine tingene de gjør, små greier som ikke føyses opp eller applauderes, små greier som er dagligdagse og noen ganger umerkelige. Det gjelder bare å se dem. Og huske.

Så gjelder det selvfølgelig å få formidla til ungene dine at du setter stor pris på dem fordi de er akkurat som de er.

Å skryte av egne barn

Altså, jeg er jo alltid stolt av ungene mine. Alltid glad i dem.

Men noen ganger er man i situasjoner der man blir ekstra stolt. Man har lyst til å reise seg opp og brøle "HAN ER MIN SØNN!!". Eller jeg har lyst til å gråte. Av stolthet. Jeg har lyst til å spamme alt av sosiale medier med skryt og linker og fortellinger.

Men så holder jeg det inni meg. Smiler og ler litt småhysterisk inni meg, og prøver å klappe sånn vanlig. Men jeg er så vanvittig, utrolig stolt. Og sier det til ham, sånn når det bare er oss.

Jeg synes det kan bli litt vel mye når noen foreldre skal føyse opp barna sine så voldsomt. Vidunderbarn! Utrolige! Fantastiske! Og ikke minst verdens beste. Alle foreldre må få synes det om sine barn. Det er vel normalt. Og jeg tåler at andre skryter av sine barn, altså. Men å prakke på andre at akkurat DITT barn er verdens mest enestående og fantastiske barn, kan bli litt slitsomt. Særlig hvis du maser om det hele tida.

Det er mange bra barn. Ytterst få er verdens beste. Men de aller fleste har sine gode sider, sine talenter eller sin sjarm.

Jeg prøver å ikke skrike så høyt om hva jeg synes om mine barn. Jeg roser dem for det de er. Jeg roser dem direkte, her hjemme. Alle andre trenger ikke å ta del i den rosen. Noen ganger må jeg bare skryte litt. Litt sånn dempet. Legge ut en "tilfeldig" link på facebook, for eksempel.

Men noen ganger, sånn innimellom, har jeg lyst til å reise meg opp på en stol og si høyt så alle kan høre det: "Flate, han er god!"

Her spiller sønnen min (nei, det er ikke han godt voksne med grønn alpelue på gitar) sammen med Dana Fuchs. Som sikkert ingen har hørt om, men hun er flink - google og hør selv. Bildet tatt av Eystein Roll Aarseth.

 

Blir du irritert når andre skryter høyt av barna sine? Skryter du? Hva er akseptabel skryting?

Språkstimulering

Da-gbladet hadde noen tips om hvordan man kan bli en språ-kvinner. Selv om jeg kan være litt uenig i hvordan Dagbladet velger å dele ordene sine, så er det gode tips de kommer med. Det å lese, snakke og synge for barna sine, fra de er helt små, er viktig.

Noen leser ikke for barna sine ("Jeg liker ikke å lese!"), noen synger ikke ("For jeg kan ikke synge!") og noen snakker ikke ("Er vel ingen vits i å snakke til en liten unge som ikke svarer?")

JO! Snakk, fortell, rim og les. Syng! Lek med lyder og ord! Forklar! Og fortell! Gi barnet ditt et språk. Et godt språk. Det vil hun dra nytte av seinere i livet.


Tidligere innlegg om barn og bøker finner du her og her.

One night in Bangkok

Jeg synes den tittelen er så veldig bra, så jeg måtte få brukt den. Særlig fordi vi for to uker siden faktisk VAR ei natt i Bangkok! Hæ?! Hva sier du til det?!

Bangkok med barn kan være litt kinkig. Bangkok er en rimelig stor by. Reiser du til Bangkok, bør du undersøke litt på forhånd og finne ut hvor du skal bo og hva du skal gjøre. I den forbindelse vil jeg gjerne anbefale det hotellet vi bodde på. Chatrium Riverside Hotel. Et flott hotell rett ved den store elva som renner gjennom Bangkok. (For jeg vil anbefale å bo ved elva. Jeg googla hoteller ved riversajden, og fant opptil flere som het noe med Riverside.) På Chatrium hadde vi en toroms suite, og det var godt med plass for oss seks.

Jeg tok lite bilder i Bangkok. Angrer litt på det nå. Burde ha tatt bilder fra bassengområdet, oppe i sjette etasje. Du svømte liksom utover mot byen. Veldig fancy. Her er et bilde fra hotellrommet vårt. Også veldig fancy.

 

Andre ting jeg må trekke fram, er at vi alle fikk morgenkåper. (Det er kanskje egentlig vanlig på mange hoteller? Men vi synes det var veldig stas) Bassengområdet på hotellet var flott, og det er herlig å kunne bestille room service til en billig penge.

Hotellet vårt lå ikke langt fra Asiatique, et stort (og da mener jeg stort) område spekket med butikker, boder, restauranter og barer. Asiatique åpner kl 17 om ettermiddagen, og er nok litt for masete for de aller minste. Jeg var der med de to eldste gutta noen timer, og kunne gjerne vært der dobbelt så lenge.

Asiatique var et sted jeg heller ikke dro fram kameraet. Du får google stedet. Anbefaler et besøk. Det var all slags restauranter der. Hei, vent! Jeg så faktisk ingen som kunne tilby svenske kjøttbullar. Men nå leita jeg ikke spesifikt etter det, da. God is fant vi!

 

Noe annet jeg kan anbefale i Bangkok, er å ta en tur på elva, Chao Phraya. Det går utallige båter i utallige retninger (virker det som. Båtene går vel egentlig bare enten mot høyre eller venstre. Men noen går tvers over. Og noen går litt sånn på skrå) Vi hyra en egen longtailbåt og dro på et par timers sightseeing.

Dette er en longtailbåt. På elva i Bangkok.

 

Gutta hadde vært med på dette for åtte år siden, og de eldste hadde vage minner om en død hund som fløyt i elva. Å få se en død hund i elva var vår fireårings største ønske. Nå så vi dessverre ingen døde hunder, men vi så mye annet som lett kunne minne om døde hunder og det som verre var. Så fireåringen var fornøyd med turen.

Inne ved buskene der er vi sikre på at det lå mye dødt. Fireåringen kunne blant annet skimte en død elefant og et dødt kosedyr.

 

Vi var også innom Wat Arun, som er et fantastisk flott tempel. Det er også et sted som er spennende å besøke, i hvert fall hvis du har skolebarn.

Jeg ble støl av å klatre opp de bratte trappene på Wat Arun. Gutta løp opp.

Dette var det vi rakk i løpet av vårt døgn i Bangkok. Neste gang blir vi litt lenger.

Har du vært i Bangkok?

En spontan kompliment

Lørdag. Og kveld. Mor har tvunget alle guttene opp i sofaen i stua, sånn at vi kan være sammen. To sitter på hver sin PC og spiller Minecraft, resten fikler med mobilen. Jeg svipper innom diverse tv-kanaler, og må stoppe for å se på gjengen som har charterfeber. Det er noe med visse program som gjør at man bare må se på det. Og det er noe med visse program som gjør at jeg får veldig åpne øyne.

Midt i en sekvens med rusbrus og dressing, ser jeg at tolvåringen har like åpne øyne som meg. "Mamma! Takk GUD for at du ikke er sånn!" sier han høyt og alvorstynget. Før han går tilbake til Minecraft.

Ser du på Charterfeber? Og hvorfor?

Julepynt. Del 2

Jeg tulla ikke da jeg skrev at jeg skal lage en ganske så seriøs føljetong om julepynt. Jeg har selv satt pris på tips som jeg har fått fra andres blogger, så hvorfor kan ikke også jeg få tipse? Det er jo ikke akkurat restylane, sponsede øyenvipper eller annet usømmelig jeg drar fram. Kun rein og skjær uskyldig julepynt.

Her kommer det spennende ANDRE innlegget i føljetongen "Julepynt":

Inne på etsy har de mye flott. Med trykk på mye. Glasstjernene fra noen med det norskklingende navnet Kurt Knudsen var så flotte at jeg faktisk måtte bestille noen. Og vips, det gjorde jeg jammen. Og vips, så ligger de her i et skap. Og vips, så er det sannelig bra at jeg skriver om dem, ellers kommer jeg til å glemme å ta dem fram når jula nærmer seg. (Og vips, dette skulle jeg egentlig ikke fortelle mannen min. Han synes jeg shopper mer enn nok. Men han blir nok fra seg av begeistring når han får se de flotte julestjernene, så det går nok greit.)

Alle bilder er fra Kurt Knudsens etsybutikk.

 

Ha en livlig lørdag!

Nordbjørn

I boksen fra Jollyroom var det hverken svineinfluensa eller hjemmelaget musli, men en parkdress! (Kanskje litt dumt med det utropstegnet der, for da virker det som jeg ble innmari overraska over at det var en parkdress. Jeg visste at den var på vei, altså)

Jollyroom skulle få inn noen nye parkdresser fra Nordbjørn, og lurte på om vi ville teste en sånn Nordbjørn-dress. Nå hadde jeg aldri hørt om Nordbjørn, men jeg synes at ord som "teipede sømmer" og særlig "vannsøyle på 3000 mm" høres imponerende og bra ut, så Nordbjørn er sikkert toppers! De er såpass trygge på sitt eget produkt at de har en "100% fornøyd-kunde-garanti" - du kan visst returnere dressen og få pengene tilbake, selv om dressen har vært i bruk. Det er bra!

Og Nordbjørn kom, og Nordbjørn har til nå sett veldig bra ut. Mange reflekser. Ekstra slitesterk i baken og på knærne. Vanntett og vindtett skal den være. Dressen er ikke sånn stiv og tung, og den er romslig og lett å ta på seg.

Ikke har vi fått testa den ute i bitende vind, i minus tjue grader eller på et synkende isflak. Det er kanskje like så greit. Men noen av oss er i hvert fall rustet for vinteren.

Har du vinterklærne klare?

En vanlig, helt perfekt dag hjemme hos oss

"Hvordan ser en vanlig dag ut hos dere, Pia?", lurer dere på. "Del med oss, din perfekte mammahverdag!"
Oki doki!

Vi vekker barna slik at vi har god tid om morgenen. Mens far steller i stand en solid og næringsrik frokost, spiller vi andre et brettspill eller bedriver høytlesing. Så koser vi oss sammen ved frokostbordet. Nystekte scones med godt pålegg glir ned på høykant, hjemmelaget musli slår alltid an, og ferskpresset jus legger grunnlaget for en flott dag.

Vi følger barna til skole og barnehage, sier farvel med en god og varm klem, så sykler vi til jobb der vi er så effektive at vi rekker å hente skoleguttene i det skoleklokka ringer for siste gang den dagen. Vi henter barnehagejenta, alle sammen. Stor glede!

Vi drar hjem, lager middag sammen, og så lar vi praten gå. Det er ikke måte på hva barna vil dele fra skolehverdagen! Det er bare å komme med spørsmålet "Hva har dere gjort på skolen i dag, da?" så fosser ordene ut! De har så mye flott de vil dele! Brødrene viser stor respekt for hverandre, lytter ivrig til hverandre, og synes det er spennende å høre om hvordan vi alle har hatt det den dagen. Fireåringen blir absolutt ikke fort mett, ei heller vil hun bæsje akkurat når vi setter oss, og hun klager aldri over det som serveres. Nei, den jenta sitter ved bordet så lenge hun kan!

Etter middag tar en av oss voksne gladelig oppvasken, mens den andre setter seg ned med barna og hjelper til med leksene. Fireåringen er så søt der hun skribler enkle ord og setninger, og alle støtter og roser hverandre.

Etter lekselesing setter barna seg ned med et slag sjakk eller en runde vri åtter, og mor og far rekker sin daglige hyrdestund inne på soverommet.

Så ser vi kanskje en halvtime på barne-tv, men høydepunktet er kveldstimene vi har sammen. Da er alt elektrisk avslått, jeg serverer et forfriskende fruktfat eller en liten skål med herlige nøtter og gojibær, og vi snakker løst og fast om hva som gjør oss lykkelige, hva vi har satt mest pris på i dagen som snart er omme og hva vi kan gjøre for at morgendagen kan bli enda bedre.

Kveldsstell, høytlesing, en time på tredemølla for mor og far, et glass med noe godt og rødt mens mor sitter i fars armkrok. Et veldig koselig tips fra oss er at vi voksne leser hver vår setning i ei felles bok, høyt og kjærlig og sammen.

Så går vi til sengs. I svalt og nystrøket sengetøy.

Og dere?

Bokanmeldelser. Og mystery box.

Det var jo interessant lesning for meg etter forrige innlegg. At det finnes folk der ute som faktisk mener at denne årstida er toppers, får meg til å tvile på menneskeheten. Men la gå. Det er rom for alle slags mennesker i et samfunn.

 

Noe av det som er ålreit med høsten, er at det er boktid. Jeg tenkte at jeg skulle komme med to bokanmeldelser. Den ene er fra tolvåringen, den andre er fra meg.

Her har jeg prøvd å dandere blogginnleggets elementer på et og samme bilde. Bøker og boks. Ikke akkurat så flott. Jeg føler bildet mangler en liten vase eller en tekopp eller en makron.

 

Vi begynner med "Norske konger og dronninger" av Jon Ewo. Sjuende klasse hadde besøk av en bibliotekar som anbefalte bøker. Den ene boka hun fortalte om, var en slags historiebok om alle norske konger og dronninger gjennom tidene. Tolvåringen synes denne boka virket spennende, og han tok turen ned på biblioteket. (Og mens vi er inne på bibliotek - de som aldri bruker biblioteket har ikke forstått hvilken gullgruve de går glipp av! Besøk biblioteket!)

 

Tolvåringen synes at boka hadde kule historier, og bildene var veldig bra. "Det var på grunn av bildene jeg ble interessert i boka" sier han.  "Man lærer noe uten å skjønne at man lærer noe", fortsetter han. Og det betyr vel at ved å lese denne boka, kan du lære masse historie på en spennende måte. Boka er visst også veldig lettlest.

Disse bildene er ikke fra Hosseini-boka. Jeg skjønner at denne boka har fenget min sønn når jeg ser illustrasjonene...

 

Den siste boka jeg har lest, er Khaled Hosseinis "Og fjellene ga gjenlyd". Jeg elsket både "Drageløperen" og ikke minst "Tusen strålende soler". Jeg gledet meg til denne, men ble nok litt skuffa. Jeg liker Hosseinis fortellerkunst, og denne boka hadde elementene til å bli en ny, gripende tåreperse. Men det ble for mye fram og tilbake, både med tid, sted og personer, og etter en grei og lovende start, kjedet jeg meg litt gjennom resten av boka.

 

Så var det mystery boxen. I dag fikk vi en pakke i posten fra Jollyroom. De har sendt meg noe som de lurte på om vi kunne teste ut. Siden dette noe absolutt er noe man trenger nå, takket jeg ja. Hva tror du er i esken?



Hva kan det være? Hint: noe man trenger nå. Ikke isskrape. Ei heller barbiedukke. Klarer du å gjette?

 

Enda en ting: Kan Cicilie melde seg? Du vant en Lillebapysj. Og siden jeg ikke aner hvem du er og ikke har mailadressen din, må du ta kontakt med meg. Hvis ikke, får vi vel trekke på nytt....

 Ha en toppers tirsdagskveld! (Nå var det like før jeg begynte å skrive "fininger"... Begynner å bli bloggskada....)

Hei, hå, nå er det høst igjen! Eventuelt vinter

Ja da. Virkelig en fryd å stå ute litt over sju på morran og skrape is. Mens det snør.

Noen mennesker synes denne årstida er så fryktelig flott. "Det er så kooooselig å krumme seg sammen under et pledd foran peisen med ei god bok. Og kakao!" Jo, da, jeg nekter ikke for at akkurat det er veldig koselig. Men seriøst, hvor mye krumming foran peisen med gode bøker blir det egentlig? Hvis du har jobb og noen barn? Greit, noe glede, kos og avslapning får du skvisa inn. Men veier det opp for frosne fingre, isskraper som forsvinner og frykten for fallskader? Nei. Det gjør ikke det.

Jeg kan helt sikkert skrive noe flott om både høst og vinter, men det er ingen tvil om at jeg er et sommermenneske. Gi meg sol, gi meg varme og gi meg sjansen til å gå barbeint. Jeg gleder meg allerede til neste sommer.

Når jeg titter ut, ser jeg dette. Og vi vet alle at dette bare er starten. Ærlig talt, mener du virkelig at dette er topp? (Og hvis ja, er du sikker på at du er frisk? Sånn mentalt?)

Hvilken årstid liker du best?

Og når vi er inne på frost og kulde: jeg skulle trekke ut en leser som skulle få en deilig pysjamas. Denne gangen begynte jeg å telle nederst på lista, tallet var fem, og jeg havnet på en Cicilie i Trøndelag som ønsket seg denne pysjen. Du må sende meg en mail, Cicilie!

Bønnaintervjuet

Så kom da endelig dette intervjuet, som vi alle har ventet på så lenge. Det var nok mange av dere som løp bort til papirsøpla, rev opp det nyeste Utdanning og leste bladet fra begynnelse til slutt. Slik som vi jo alltid gjør.

Til de av dere som er skuffa over intervjuet, så må jeg bare si at jeg skjønner dere godt. Intervjuet ble absolutt ikke slik jeg hadde blitt forespeilet. Jeg hadde for eksempel et stort ønske om å få ligge på kjøkkenbordet iført bikini, og så ville jeg at journalisten skulle skrive noe sånt som "Her har hun på seg en småfrekk stripete bikini i størrelse xs!" eller "Lavkarbodietten gir virkelig resultater!"

Men nei, da, journalisten nektet å ta slike bilder. For intervjuet skulle handle om Bønna, ikke meg! Jeg ble rimelig oppgitt, for å si det sånn. Jeg kom med mange forslag for å tilfredsstille journalisten.
Jeg foreslo at vi kunne dandere noen bokser med bønner rundt meg, i en slags hjerteform, liksom. Og noen tente telys. Eller vi kunne ha et slags enchilada-tema, med bønner og meg som hovedingredienser, men da så hun liksom bare sånn nedlatende på meg.

Og jeg må si at skuffelsen var stor da jeg så bildet i bladet - uretusjert! Hvilke journalister ved sine fulle fem legger ut bilder uten å retusjere dem først?! Selv vet jeg at ved å legge på noen glamourøse effekter, blir bildene straks mer leservennlige. Men dette "bryet" hadde da journalisten ikke påtatt seg.

Her viser jeg fram mine nye akrylnegler, og anbefaler neglelakk og neglefiler. Det er helt umulig å se det, men her har jeg faktisk gjort små endringer på bildet, slik at jeg tar meg best mulig ut.

Fra spøk til side: Intervjuet var fint, det, men det jeg synes var mest stas var illustrasjonen! At Bønna har blitt tegna av selveste Egil Nyhus, mannen bak blant annet Sabeltanntegningene, var veldig stort.

Nå var det ikke bare Bønna bladet handlet om - temaet var krevende foreldre. Jeg har jo trodd at jeg overdriver voldsomt når jeg skriver om Bønna, men det viser seg at jeg gang på gang fjaser om noe som lærere faktisk har opplevd.

Synes du foreldre krever mye?

#########

Noe helt annet: Du har fortsatt et døgn på deg hvis du vil slenge deg med på pysjamaslotteriet.

Barn som forsvinner

Skulle man bli nødt til å sette to tragedier opp mot hverandre, må jeg faktisk si at det at et barn brått forsvinner må være verre enn om et barn brått dør. Du sitter igjen og aner ingenting. Hvor er barnet mitt? Hvem er sammen med barnet? Ikke minst, hvordan har barnet det?

Du vil sikkert prøve å tenke at "dette går nok bra" og "barnet må jo dukke opp igjen!". Så går tida, uker og måneder blir til år, og du har uendelig med tid til å pine deg selv med tanker. Hva skjer med barnet mitt akkurat nå? Lider hun? Er hun død? Hva har skjedd?

Er barnet ditt dødt, vil du bruke resten av livet på å sørge, mer eller mindre intenst. Forsvinner barnet ditt, vil du ikke få ro til å sørge før du vet hva som har skjedd med barnet. Det å aldri få vite, det å aldri få svar, må være forferdelig.

Bilde lånt fra Aftenposten.

 

I noen tilfeller dukker barnet opp igjen. I live. Det er noe fascinerende med sånne saker. Nå har det dukket opp et barn i Hellas som noen tror er bortført fra sine foreldre. Og jeg håper virkelig at denne saken får en riktig og lykkelig slutt.

(Og jeg mener ikke å være smakløs i en sånn situasjon, men jeg merker meg at jo lysere et barn er, desto større blir medieoppmerksomheten. Eller?)

Julepynt. Del 1

Jeg bør ikke begynne å skrive seriøse juleinnlegg, for da vet jeg at jeg blant annet har en ilter bloggleser som heter Gro som kommer til å løpe etter meg og slå meg med en klarinett. Men jeg er fan av Blafre, og så at de blant annet kommer med kule julekuler! Og julebokser! Og de må jeg bare dele med dere.

Sånn. Da har jeg gjort det.

Når vi først er inne på emnet jul - liker du fargerik og litt annerledes julepynt, eller går du for det mer tradisjonelle?

(Kom akkurat på at jeg skal skrive en føljetong, Gro, om julepynt. Dette var del 1. Gled deg til alle de andre julepyntinnleggene!)

Vinn en Lillebapysj fra Tre Hjerter!

Jeg har tidligere skrevet om de deilige klærne fra Lilleba. Så når Kathrine med butikken Tre Hjerter lurte på om jeg ville ha en pysjamas og om jeg ville gi bort en til en bloggleser, så skrek jeg JA!

Derfor, enkelt og greit, spør jeg deg: Vil du ha en pysjamas? I den svaleste og mykeste bambus et menneske kan tenke seg?

Gå inn til Tre Hjerter, finn ut hvilken pysj du vil ha, og skriv det i en kommentar. Du kan gjerne prøve deg med smisking ved å skryte av Tre Hjerter, følge dem på Facebook eller noe annet artig.

Jeg trekker en heldig vinner på mandag.

Og sånn helt på tampen: ha en vidunderlig fredag!

EDIT: Siden den første vinneren ikke har meldt seg til tross for etterlysning både i bloggen og på bloggens facebookside, må jeg bare trekke på nytt. Benedicte - du har lagt igjen mailadresse - jeg tar kontakt med deg:)

Bilder fra Thailand

 Ikke akkurat et spenstig valg av tittel. Og blogginnlegget blir vel heller ikke så spenstig. Men jeg tenkte å komme med et lite bildedryss fra Thailandsturen vår. Nå skal man jo ikke legge ut bilder av lettkledde barn/lykkelige mennesker/krenkende bilder/avslørende bilder/private bilder, så det prøver jeg å styre unna. Men noen bilder kan vel legges ut.

Kommentarer til vår tur:

• Dreamliner var topp. Jepp, selvfølgelig var flyet forsinka (det hadde vi regna med), men en halvtime ekstra på flyplassen er ikke verdens undergang.
• Thailand oppleves som et trygt og fint ferieland.
• Vi hadde leid et hus i Rayong-provinsen. Stille og rolig.
• Å fikse flybilletter og husvære selv blir ofte mye billigere enn å reise på ferdige pakketurer.
• Dyreparker i Thailand kan by på en del miserable dyreskjebner. Vi leste på tripadvisor og dro til de stedene som ikke fikk de verste anmeldelsene.
• Når det er regntid kan du forvente mye regn. Men det er alltid varmt og godt!
• Jeg er ikke så flink til å skrive sånne reiseanmeldelser. Spør meg hvis dere lurer på noe.

 Har du vært i Thailand?

Massasjehelvete

De siste kveldene har jeg veltet meg i vellyst inne på et snuskete bakrom på en restaurant i Thailand. For seksti kroner får du en times massasje på en tynn madrass. En veldig tykk ( eller gravid?) katt har også vært til stede, og på rommets eneste stol har det sittet en ung gutt på pc. Jeg tror han har vært opptatt på facebook. Jeg har ikke turt å se i hans retning, og jeg håper han ikke har hatt noe webkamera, for da ligger jeg dårlig an. Da blir det ikke mine til tider elendige blogginnlegg folk vil huske og gremme seg over, men heller en halvdårlig film der jeg ligger lettkledd og stønnende med en kraftig thaidame over meg.

Men massasjen har vært herlig, den. Jeg har blitt gnikket og gnudd, strøket og klemt. Alle sånne massører har et eller annet triks, en eller annen spesialitet som kjennetegner akkurat hennes massasje. Min massasjedame har hatt lysketrykk som spesialitet. Med hele sin kraft har hun lagt seg oppå lysken min, og jeg har vært usikker på hvordan jeg skulle takle det. Den vanlige massasjen hun har holdt på med, har vært mild og fin og grei. Så legger hun plutselig begge hender på lysken min og klemmer til. Noe så voldsomt. Og lenge. Og jeg har i smerte grublet og tenkt:

- hva skal dette være godt for?

- tester hun meg for å finne ut hvor mye jeg tåler?

- skal jeg stønne sånn som man gjør når man føder?

- skal jeg holde pust og kjeft?

- skal jeg bevege overkroppen, føre hendene mot hennes ansikt mens jeg krafser etter øynene hennes og skriker vilt for å få henne til å stoppe?

- hva driver han fyren i hjørnet egentlig med? Hvorfor må han sitte på Facebook akkurat når jeg blir massert?

- hvor lenge kan hun stenge av blodtilførselen før jeg mister følelsen i foten?

- vil det være enkelt å oppdrive en rullestol her på landsbygda, i tilfelle jeg blir lammet fra lysken og ned?

-eller vil Norwegians Dreamliner bli ytterligere forsinket når en alenefar med fire barn krever å få med seg et nymassert lik som nylig har dødd av blodpropp?

Og mens jeg i det minste prøver å vifte litt med tærne for å sjekke at jeg fortsatt har følelse i dem, gir hun seg med dødsgrepet, folder hendene som til bønn, og klasker meg lett og tilfeldig rundt på kroppen. Så er det hele over.

Og jeg kommer til å savne det.

Hekta!

Når man har sett en film utallige ganger, mister man etter hvert interessen. Nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg har fulgt så innmari grundig med hver gang Tornerose har flimret foran meg på skjermen, men selve handlinga har jeg da fått med meg. I tillegg til at jeg både ser og hører filmen, har jeg en liten filmtolk ved min side som nekter meg å gå glipp av viktige hendelser som "Nå lager de kaka!" Eller "Nå synger ugla!"

Så til det som fascinerer meg. Altså, selv mannen min har jo den merkverdige egenskapen at han kan le rått etter å se den samme filmen eller tv- serien for tiende gang. Og det finnes mennesker dere ute som fortsatt humrer over "Grevinnen og hovmesteren" 

Men at man blir like henrykt, like spent og like engasjert etter å ha sett den samme filmen sikkert åtti ganger, er et kunststykke, spør du meg. Jeg fatter ikke at det går an. Er filmen spekket med så mange detaljer, koder og momenter at det liksom åpenbarer seg noe nytt hver gang? Hva er det som fenger så veldig?

Nå har vi jo vært gjennom det samme før. "Nå har vi hørt Grusomme Gabriels sang femten ganger...ja, da, tar vi den en gang til!" eller "Åj, vi må lese denne spennende boka om Tassen nok en gang - kanskje han har gjemt seg et annet sted? ...nei, der var den lille røveren, bak busken! Akkurat det vi så for to minutter siden!"

Det går over. Det er bare å holde ut.

Er barnet ditt hekta på noe?

Regn og varme.

Jeg var jo i ekstase da Norwegian for snart et år siden kunne friste med billige flyturer til Bangkok, og jeg var rask på fingeren og fikk kapret noen av de billigste billettene. Siden det er lavsesong i Thailand på denne tida, fikk jeg også billig overnatting. Og alt var duket for en herlig ferie.

'Det regner vel mye akkurat på den tida?' prøvde svigermor seg med da jeg lokket dem til å bli med oss.
"Nei, da, i tropene så regner det bare om natta. På dagen er det strålende vær!" og "Pøh! Det kommer noen harde skurer som ikke varer så lenge, og så kommer sola!" forklarte besserwisseren Pia.

Nå har det pissregna i ei uke. Det har gått lite solkrem, for å si det sånn. Lite svidd hud og null flass.
Men vi koser oss med Tornerose på DVD. Jeg tror vi har sett den så mange ganger nå at vi har slutta å være lei filmen. Den er bare en del av livet vårt, akkurat nå.

Bleke, badeglade mennesker. Bildene er tatt i de stundene det har vært opphold.

Bloggaksjon: Ikke gi fastleger rett til å reservere seg mot abort.

Man kan mene så meget og mangt om abort, prevensjon og assistert befruktning. Men når ei jente oppsøker lege, har hun krav på å bli møtt med respekt. En lege skal ikke bli tvunget til å utføre en abort, men en lege skal ikke nekte å henvise pasienten videre. Nå legger den blåblå regjeringa fram et forslag som nettopp går på dette - at den enkelte lege kan nekte henvisninger til noe som strider mot hennes eller hans samvittighet, sånn som abort, assistert befruktning og foreskrivning av p-piller som kan ha aborterende effekt.

Etikk og moral skal diskuteres. Det er absolutt lov å være mot abort. Man kan mene hva man vil om assistert befruktning, og noen må få synes at prevensjon er en synd. Men ikke la det komme til syne inne på legekontoret. Inne hos legen er kvinnen den svakeste parten. La henne slippe å bli trykket ytterligere ned ved å moralisere og fordømme. 

"Ja, men, kjøre vene, føys nå ikke dette opp til en diger sak - det er vel et fåtall av norske leger som vil nekte pasienten p-piller? Uansett er det vel bare å gå til en annen lege og få den hjelpen du vil ha!" Jo, da, men for mange er det ikke så lett å gå til en annen lege. Bor du på bygda, er du kanskje prisgitt den fastlegen du har. Er du ung og uerfaren, er det ikke lett å vite hvordan man skal gå fram. Alle kvinner bør vel få den samme hjelpen når de går til lege, uavhengig av hvor de bor i landet?

Det at jenter og kvinner skal få bestemme over egen kropp og seksualitet er en menneskerettighet. Det er noe våre mødre har kjempet for, og som vi fortsatt må kjempe for. Forslaget fra de blåblå er et tilbakeslag. Om vi ikke klarer å gå framover, så får vi i det minste bli der vi er nå. Ikke gå tilbake.

Jeg er ikke en sånn som pleier å skrive indignerte brev til politikerne. Men skribenten Susanne Kaluza mobiliserer nå en aldri så liten politisk bloggaksjon for å vise politikerne at de ikke kan frata kvinner rett til lik helsehjelp hos fastlegen sin uten protester. I dag har jeg og mange andre bloggere sendt brev til alle Norges stortingsrepresentanter for å be dem stemme mot forslaget om å gi fastleger rett til å nekte å henvise kvinner videre til assistert befruktning, svangerskapsavbrudd samt skrive ut resept på nødvendig prevensjon. Vil du henge deg med, klikker du deg inn til Kaluzas blogg for å få vite mer.
(http://www.susannekaluza.com/?p=7352)

Fantastiske nyheter!

Når man befinner seg langt fra hjemlandet, oppstår en stor trang til å følge med på nyhetene. Det kan jo ha skjedd noe viktig der hjemme. Heldigvis er det lett å sjekke nettaviser når man har tilgang til wi-fi. Gjett om gleden sto i taket da vi fikk lese at de blåblå nå vil fjerne forbudet mot proffboksing! Ungene gikk bananas av ren og pur lykke! Selv måtte jeg felle et par tårer. Tenk så mye lettere hverdagen vil bli for mange av oss! Dette var virkelig en gladsak som sikkert vil bli lagt merke til langt utenfor Norges grenser.

Måtte den nye regjeringa fortsette å komme med slike flotte og ikke minst viktige forslag!

Mvh Pia, som nå vurderer å bytte farger her inne i bloggen. Ikke til blått, men til blåblått. Den nye, trendye motefargen.

Blueblue rule!

Så glade ble vi over proffboksingnyheten! Fram med bunader, uniformer og norske flagg!

Turrapport.

Da vi dro av gårde på høstferie, fikk jeg med meg at folk faktisk kunne bli syke av å se lykke i sosiale medier. Og det passa jo litt dumt sånn for vår del, for vi befant oss på kritthvite strender, lykkelig badende og lett solbrente. Åssen skulle jeg få vridd akkurat Thailand-tur til noe hverdagslig, kranglete, realistisk bak-fasaden-greier?

Jeg klarte det ikke. Jeg kunne jo. Ikke noe problem å fokusere på lang flytur med fire barn, alltid kranglende brødre, myggstikk og sviende saltvann i gnagsår. Isteden for å vise fram øde, vakre strender, kunne jeg kommet med sitater fra ungene som "Her var det jo dritkjedelig!" og "Hvor lenge må vi egentlig være her?". Men jeg tror at hadde jeg vært sånn som bare fokuserte på alt peset det er med å reise, så hadde vi aldri reist. Jeg ønsker ikke å fokusere på det negative bare fordi folk ikke skal bli misunnelige eller føle seg utilstrekkelige.

La meg komme med noen eventyrbilder nå, så lover jeg at det skal bli nok stress, krangling og rot når vi kommer hjem.