Nei! Det var ikke det jeg mente i mitt forrige innlegg. Det er massevis av små episoder der jeg føler en vanvittig stolthet og kjærlighet til ungene mine. Det har ikke noe med prestasjoner å gjøre.
Den siste uka har jeg kjent
- jeg og tiåringen passerer to små gutter som sitter og leker. Og min vesle tiåring, som egentlig ikke er så liten, sier til meg "Å, der er han jeg er fadderen til på skolen!" og så løper min lille bort til han som er så mye mindre, klapper ham på skulderen og sier "Heisan!", før han fortsetter sammen med meg
- når tolvåringen sier "Jeg lager middag på onsdag, jeg!"
- når fjortenåringen lager en omelett til brødrene som er sultne når de kommer hjem fra skolen.
- når fireåringen fyller på mat hos kattene uten at vi har bedt henne om det
- når tiåringen trasker nedover til spilletime i regnvær i altfor store arvede cherrox, uten å klage på at han ikke blir kjørt
- når tolvåringen tilbyr seg å gå ned til kulturskolen og ta følge med lillebroren hjem så han slipper å gå alene
- når fjortenåringen rigger til filmkveld for lillesøster nede på hans rom, der egentlig ingen får komme inn
- når fireåringen utbryter "Jeg ELSKER alle i familien! Særlig alle jentene!"
Og sånn kunne jeg ha fortsatt men da blir det vel oppfatta som skryt. Men ser du poenget? Det er de små, fine tingene de gjør, små greier som ikke føyses opp eller applauderes, små greier som er dagligdagse og noen ganger umerkelige. Det gjelder bare å se dem. Og huske.
Så gjelder det selvfølgelig å få formidla til ungene dine at du setter stor pris på dem fordi de er akkurat som de er.