onsdag 11. september 2013

Hvem er det synd på?

Jeg hadde tenkt til å skrive et litt sånn selvmedlidende innlegg om at jeg i løpet av en 26-timers periode har fire foreldremøter, to fotballkamper og en konsert jeg burde få med meg. I tillegg til jobb. Og så skulle jeg nevne i en bisetning at mannen er på jobbreise hele uka. Og jeg prøver å være elastisk og fleksibel, men det er fysisk umulig å være mer enn et sted om gangen.

Men så svipper jeg litt rundt og leser om Syria og noe gassgreier, og noen barnebruder i Jemen og så ser jeg noen griner på tv fordi mannen stupte i døden for tolv år siden i New York. Og det er ikke noe problem å spa fram mer elendighet.

Så jeg bør egentlig bare holde kjeft. Jeg har det ålreit.



Luller du deg lett inn i selvmedlidenhet?

18 kommentarer:

  1. Har nettopp hatt en lignende "opplevelse"; vi har hatt feil på alle bilene våre i sommer.. og har måttet avlyse bilcross helg etter helg fordi enten har bilcrossbilen ikke blitt klar til løp, eller så har de bilene vi skulle dra den med vårt ødelagt, og de siste tre ukene har vi kun hatt en varebil til rådighet. Har surka om de hersens bilene og hvor tungvint alt e. Dyrt er det og... men så var æ og gubben frivillige for motorklubben vår (fordi vi ikke kom oss på løp) og kjørte gokart med de psykisk utviklingshemmede på fylkeslekene, og da fikk man satt ting i perspektiv, gitt! Æ ble så rørt over dem, som tross sine ulike handikap uttrykte en sånn glede over alt. De hylte av fryd i svingene, de lo, klemte hverandre og oss, og hadde så mye å smile av..og det har jammen vi og, hadde man bare vært flinkere å stoppe opp og minne sæ sjøl på det. Det skal iallfall æ bli flinkere til♡
    Randi

    SvarSlett
  2. Ja. Er fryktelig lett å sulle seg inn i selvmedlidenhet. Jeg er ekspert!

    SvarSlett
  3. Som svar på spørsmålet ditt: Ja. Altfor lett!

    SvarSlett
  4. Ja, jeg har vel lett for å tenke at det er vanskelig å leve på et stramt studentbudsjett, men på den andre siden er det ikke SÅ ofte jeg må til tannlegen, og dessuten er jeg jo glad i grønnsakssuppe. For ikke å snakke om at jeg egentlig er ganske priveligert som får lov til å ta en høyere akademisk utdannelse selv om jeg er kvinne og ikke har noen formue.

    SvarSlett
  5. Ja, det er lett, men uansett hvor ille man har det, vil det være noen som har det værre. Så derfor synst jeg at av og til må det være lov å føle at ting er litt overveldende, leit/vanskelig, man må kunne glemme alle de andre littegranne, og få lov til å klage bittelitt. Før man igjen husker på alle de som har det værre...

    SvarSlett
  6. Ja, det er veldig lett. (Valgresultatet er kanskje også et resultat av det? ;)

    SvarSlett
  7. Jeg vet ikke om jeg egentlig synes så synd på meg selv. Det er vel heller det at jeg får litt panikk når det koker på det ene eller andre området, og at jeg bekymrer meg. Heldigvis er de fleste av mine problemer p.t. så små at de er løsbare.

    SvarSlett
  8. Jeg synes ikke man skal nekte seg selv å innrømme at nå var ting litt vanskelig og kanskje litt uheldig eller til og med at "faen, dette suger skikkelig!" samtidig som man også kan se seg litt rundt, sette ting i perspektiv og føle seg takknemlig for at for full timeplan er det største problemet denne uka. Jeg tror ikke det er sunt å hverken nekte seg selv å ha det vanskelig eller å drukne seg selv i egne sorger, det finnes en middelvei der også!

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig! Jeg har stunder der jeg synes innmari synd på meg sjøl. Men jeg klarer heldigvis som regel å sette ting i perspektiv, og da finner jeg ut at "dette takler jeg!"

      Slett
  9. Jeg er egentlig bare selvmedlidende for at dette fantastiske livet går så fort akkurat nå! Er ekstatisk over min nye morsomme laiv-hobby og synes barna er i en skjønn alder! Skulle ønske jeg var ti år yngre!!

    SvarSlett
  10. Har vært endel av dette "har det så travelt sytekoret " noen år nå. Men tenk om det hadde vært sosialt akseptert å si at at jeg har for mange ensomme stunder. Ønsker meg flere venninner til,å ; gå tur med, gå på kino med og ta et glass vin med. Har jobbet med saken i flere år. Men det er akkurat som om jeg er en sosial kjempekløne

    SvarSlett
  11. Jeg er litt enig med k. her oppe. Synes ikke man skal sammenligne våre "vestlige" (små)problemer med grusomhetene og tragediene som foregår ellers i verden bestandig. Men et perspektiv kan vi godt ha. Det var vel kanskje det som var poenget ditt, også :)

    SvarSlett
  12. Du kan få sagt det! Tror det er bra å få løfta blikket litt av og til. Når det topper seg, ser man bare haugen med problemer/utfordringer, men når man får det hele på avstand ser det ikke så galt ut. Jeg har selv litt lett for å bli stressa hvis kalenderen fylles raskt opp - og sørlig hvis det skjer utenfor min kontroll. Men jeg mobiliserer bare litt ekstra og prøver å finne måter å gjøre ting lettere på, samtidig som jeg velger bort ting som er litt mindre viktige.

    SvarSlett
  13. Synes det eksisterer svært mye "hverdagssyting", ja!. En trenger ikke en gang se utenfor landets grenser for å se de mange hverdagstragedier som utspiller seg; sorg i forbindelse med sykdom, dødsfall, omsorgssvikt, mishandling av barn osv. Jeg synes jeg ser mer og mer "syting" i flere av mammabloggene også. Ikke det at det er så bra at alt fremstilles som et glansbilde heller. Før jeg fikk barn selv, trodde jeg faktisk det kom til å utrolig slitsomt. Alle mine venninner snakket kun om det negative. Hvor grusomt det var å amme, våkenetter, trassalder, slitenhet, tidsklemmen osv osv. Når jeg selv ble mamma ble jeg utrolig overrasket over hvor fantastisk flott og kjekt det er :)))

    SvarSlett
  14. Litt synd på seg selv må man da få lov til å synes, så lenge det er litt.
    De fleste av oss faller vel i den gruva og gjør det litt mer enn litt av og til.

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails