mandag 16. september 2013

Hva betyr det å elske barna sine?

Når man snakker om barneoppdragelse, kommer det alltid fram at det viktigste er å elske barna sine. Gi barna nok kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv! sa kloke Astrid Lindgren. Det virker jo enkelt og greit. Men så viser det seg at det er ikke i alle tilfeller at folkevettet kommer. Selv om foreldrene uten tvil elsker barna sine.

For hva betyr det å elske barna sine? Er det nok bare å elske barnet sitt inni seg, eller må du få vist denne kjærligheten på en eller annen måte? Hvordan viser man kjærlighet? Gjennom ord? Handling?
Er å elske dem det samme som å kose og klemme dem hele tida? Er det å elske det samme som alltid å gi, gi, gi? Og hva skal man gi? Gaver, leker, klær? Eller tid? Kan man være streng og stille krav selv om man elsker noen?  Hvordan finner man den rette balansen mellom å kreve og å gi?

Jeg tror noen foreldre i dag viser sin kjærlighet gjennom å yte og gi litt for mye. En tiåring vil sikkert bli glad for en iPhone, iPad og en svindyr sykkel. Men er det lurt å hele tiden gi barna det de vil ha av materielle goder? Og tror du barn som får noe nytt hele tiden, noen gang blir fornøyd?

Guttene mine ønsker seg stadig nye ting. Og noen ganger føler jeg meg kjip som mor. For jeg hører jo hva "alle andre" får. Nå vet jeg at begrepet "alle andre" faktisk betyr "noen andre". Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gi ungene mine alt det de vil ha. Samtidig som jeg ikke vil gjøre det. Både fordi vi økonomisk sett ikke kan gi alle fire det flotteste, dyreste utstyret, og også fordi jeg mener at det ikke er riktig. Barn kan fint dele, arve og låne. Og noen får jo være de som ikke er som "alle andre". Kanskje det blir lettere for de som også ikke er som "alle andre" ?
 

Noe av det jeg synes er mest vanskelig som mamma, er balansegangen mellom å sette grenser/være streng og å gi/være raus. Noen ganger tenker jeg at jeg er altfor streng, mens andre ganger tenker jeg at "Flate, de har det virkelig alt for godt!".

Hvordan viser du at du er glad i barna dine?

11 kommentarer:

  1. Du viser det ved å være der for dem og være en løvemor når det trengs. Og gi dem et spark bak når DET trengs. Det er bare så utgjort vanskelig å vite hva som trengs til enhver tid. Alle vi mammaer gjør så godt vi kan?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, sånn tenker jeg også - hvordan vite hva som trengs? Og når?

      Slett
  2. Kunne ikke vært mer enig. Jeg er overbevist om, at det er mange barn idag som får for lite vist kjærlighet og for mye ballettkurs, iPhone, iPads osv. Men det er mange "uskrevne regler" for når man viser kjærlighet. Aldri har jeg fått så mye "pes" fra andre mødre som da jeg forlangte at mine barn smurte sine egne matpakker. Dette fordi de alltid var missfornøyd med de jeg smurte. Ok, nå fikk de det de ville ha, det er vel kjærlighet!
    Eva Einshøj

    SvarSlett
  3. Jeg tar meg tid. Det er vel det viktigste. Og jeg prøver å være lydhør for hva som er den enkeltes behov for tida, hvem som trenger mer ro og trøst - hvem som trenger litt drahjelp til noe, hvem som må ha det litt strengere for tida og få skjerpa seg litt - og hvem som må ha det litt slakkere. Og så holder jeg på familierutinene og -ritualene, eller hva en nå skal kalle de små tingene vi "pleier", fordi jeg ser at det gir trygghet og tilhørighet i en ganske krevende verden.
    De får ikke så mange ting. Men de får noe. Ikke for å "få" - men fordi vi ser at det hadde vært riktig for dette barnet nå å få dette. For eksempel har vi nettopp kjøpt en gitar til et barn.

    SvarSlett
  4. Å, for et fantastisk flott innlegg! Tankevekkende.
    Å vise at en er glad i barna, er å være der for dem, hjelpe dem fram og opp og til å bli selvstendige, gjøre dem trygge og sikre på seg selv, bruke tid sammen med dem og samtidig lære dem å sysselsette seg selv. Jeg merker også at jeg ønsker å gi dem muligheter til å lære det jeg ønsket å lære selv da jeg var lita (slikt blir det travle ettermiddager av *smile*).

    Takk for hyggelig kommentar hos meg
    SV: en trenger ikke kunne sånt, når en skriver så flott som du Pia!
    Klem Tonje

    SvarSlett
  5. Våre barn har nok litt for mange ting. Men jeg tror ikke det har gått ut over at vi også er der for dem, og sammen med dem det meste av tiden. Jobb gjør av både jeg og Henning er en del borte, men barna våre er så heldige at de har masser av familie rundt seg og jeg tror at det å lære at de har flere voksne rundt seg de kan gå til, stole på og ha det bra hos er en viktig ballast å ha.
    Nå er jo våre ganske små enda, men jeg merker allerede med eldste at dette med å vise kjærlighet kommer til å endre seg fremover. Når nye grenser settes og andre ting enn mamma og pappa blir det viktigste. Det å klare å stake ut en vei, men samtidig la dem få gå den veien også alene når de skal det blir vanskelig ser jeg, for man vil jo gjerne holde dem i handa og skåne dem for alt. Men da tror jeg man gjør dem en stor bjørnetjeneste. Jeg tenker at barn ikke skal skånes for alt som er vanskelig, men de må ikke oppleve at de står i det uten støtte.
    Og så må man si godnatt som venner, uansett hvordan dagen har vært..

    SvarSlett
  6. Ingen enkel sak det der. På noen områder har nok ungene mine mer enn nok, mens de på andre områder henger litt etter. Vi har ikke all verden av materielle goder, men prøver heller å gi ungene opplevelser som ikke koster skjorta.
    Når man ikke reiser i tide og utide, setter ungene mer pris på en tur når man først reiser. Kyss klapp og klem hører også med, selv om eldstemann på 12 synes det begynner å bli ganske så kleint ;)
    KLÆM

    SvarSlett
  7. Hm. Jeg tror kanskje det viktigste de kan få er tilstedeværelse og tid (ikke nødvendigvis hvert minutt, hver time av døgnet, men at man er mentalt "påkoblet" når man er sammen). Jeg tror ikke de blir mer lykkelige av haugevis av ting. Kanskje tvert imot? Jeg prøver å lære dem å bruke de tingene de har på en kreativ måte. Oppfordre til å bruke fantasien og la dem "kjede seg litt" - da dukker det ofte opp noen fantasifulle påfunn!

    Og jeg har stor tro på å lære dem selvstendighet! Kreve at de henter den leken de har lyst på selv, og at de rydder på plass etter seg. Lære dem å ta del i det vanlige familielivet, med middagslaging og husarbeid og alt som hører med. Oppfordre til å prøve selv, og være der med en hjelpende hånd når det trengs. Og masse kos og klem, selvsagt! Kan vel ikke få for mye av det??

    Finnes vel neppe noen fasit, men det var noen tanker herfra... Fint innlegg! :-)

    SvarSlett
  8. Eg seier det direkte, viser det med klem og kos, kjøper av og til fine ting som eg veit dei ønsker seg sjølv om det ikkje er jul, eg gir dei tid, eg hjelper dei med lekser, eg kjefter når det er nødvendig, eg forsvarer dei når det er nødvendig, eg set krav til dei og passer på at dei følger opp, eg baker boller og kaker og les med dei. Fy søren - eg er ei kjempe god supermor ser eg no... Kremt... heia meg!

    SvarSlett
  9. Bruke og investere tid, lytte til dem og stille opp. Lære dem og oppmuntre dem til å være seg selv. Gi dem gode verdier som de kan ta med seg videre i livet. Vise tålmodighet og forståelse, lære dem å elske sin neste som seg selv. Men det aller viktigste er å investere tid i ekteskapet og bygge et godt og trygt grunnlag. Kjærlighet for barn er at de ser at foreldre er glade i hverandre (Gjerne kysse, klemme og kose foran barna). Mamma og pappa sammen er trygghet og det er den tryggheten de trenger;))

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails