"Herregud - skal a takke, nå da?"

Jeg blir innmari glad og stolt når jeg får så bra respons på skrivinga mi. Jeg blir småflau når noen jeg ikke ante leste bloggen, kommer og sier til meg at de morer seg med blogglesing. Jeg synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal vise at jeg blir glad. Hvordan vise at jeg setter pris på ros, støtte og komplimenter.

Jeg er ikke sånn som svarer "Takk, helskjønne du!" på hver en kommentar. Jeg er ikke sånn som kaster meg over tastaturet og skriver ei bok om Bønna fordi noen sier at jeg burde det. Jeg er litt mer skeptisk og tilbakeholden. Jeg hiver meg ikke på alle positive bølger. Jeg veit godt at for hver positiv leser, finnes det også en som tenker  "Herregud - har ho ikke noe bedre å bruke tida si på?!" eller "Herregud - enda mer gnål om de kattene!" eller "Herregud - nå skal a lissom være så samfunnsengasjert!" eller "Herregud - de Bønna-innleggene er jo bare det samme gang på gang!".  Eller "Må hun skrive så mye Herregud?"

Fra Justine Beckett

 

At bloggen min til tider kan få mye oppmerksomhet er ikke bare på grunn av det fantastiske språket eller de utrolig orginale innleggene. (Eller all ironien...) Jeg har produsert en haug med tekster, jeg har lagt ut innlegg nesten daglig i mange år. Det gjør at man bygger seg opp en leserskare. Det finnes mange som skriver bedre, artigere eller mer gripende enn meg. Bare så det er sagt.

Uansett -  det er overveldende å se hvordan særlig innleggene om Bønna blir tatt i mot. Jeg veit at det sikkert er like mange som synes at skribleriene mine er idioti og helt meningsløst. Men de er greie nok til å ikke hoppe inn og spolere gleden. Til alle dere som liker, deler og heier  (og dette er kanskje stakkarslig å innrømme?) : takk. Jeg blir glad:)