tirsdag 14. mai 2013

Snart India!

Hvert åttende minutt forsvinner et barn i India. Det er så ekkelt å lese at man nesten ikke klarer å ta det inn over seg. Det enkleste er bare å klikke seg videre og late som om man aldri har sett det.

For det er en lett strategi, ikke sant? Å overse, å innbille seg at det nok ikke er så ille som det blir framstilt, å tenke at jeg faktisk har nok med meg sjøl og mine.

Man kan ikke redde verden alene. Man kan ikke ta på seg all verdens sorger og byrder. Det skal man ikke gjøre. Og for noen blir det for vanskelig å tenke på all verdens ondskap og urettferdighet. Men innimellom kan man gjøre det. Man bør tenke. Reflektere.

I disse dager bekymrer mange seg for hva slags vær vi egentlig får på 17.mai. Jeg tenker en del på om bunadsskoa kommer til å gnage, og om treåringen kommer til å nekte å ta på seg bunad, slik hun gjorde forrige helg i konfirmasjon. Og når skal jeg få handla inn mat til den store dagen??

Neste uke skal jeg inn i slummen i Bangalore. Sammen med APSA, som er en av organisasjonene FORUT samarbeider med. Jeg får møte barn som bor på gata eller i simple skur. Når du ikke en gang har et trygt hjem der du kan søke tilflukt og føle deg sikker, er det lettere å bli utsatt for noe kriminelt, noe uønskelig, noe fælt.

Det å ha et tak over hodet er en selvfølge for oss. Vi har da et sted å bo! Det skulle bare mangle! For mange mennesker rundt om i verden, er det ingen selvfølge å ha et eget hjem.

FORUTs nettsider leser jeg blant annet at "Fokus for slumprosjektet er å få offentlige myndigheter til å anerkjenne slummer slik at beboerne kan få en fast adresse og ikke behøver å leve i frykt for at husene skal bli revet. Fast adresse betyr også en del rettigheter i form av identitetsbevis, enkepensjon, subsidiert ris og andre matvarer." 

Jeg veit at jeg er heldig. Og nå tenker jeg ikke på det at jeg skal på den turen. Men jeg er heldig som bor her i Norge. Det er en selvfølge for meg at vi har en fast adresse, at ungene mine får gå på skole og at vi har så mye mat at vi daglig kaster matrester. Det er ikke hver dag jeg tenker over hvor bra jeg og mine har det. Neste uke kommer jeg garantert til å tenke mye på det.
Kanskje treffer vi denne søte jenta neste uke. Hun heter Indrani, og du kan lese mer om henne her. Indranis foreldre har godkjent at bilder av dattera blir brukt i FORUTs kampanjer. Jeg tenker på hvordan jeg skal håndtere fotografering mens jeg er i India. I bloggen er jeg nøye med å ikke vise bilder av andres barn. Det spiller ingen rolle om barna er nære og norske, eller om de er fjerne og fremmede. Barn skal vises respekt, uansett. Jeg hadde ikke likt hvis noen fremmede hadde kommet, knipset bilder av mine barn, og deretter lagt dem ut på nettet uten vårt samtykke. Hvordan skal jeg gjøre det i India, mon tro? Jeg vil jo gjerne ta bilder av folk.
 
Har du noen tips, ønsker eller råd til meg, nå som jeg straks setter kursen mot India? Jeg kommer ikke til å blogge underveis - jeg vil bruke tida på å oppleve, lære og være mest mulig til stede. Men når jeg kommer hjem, kommer det vel en reiserapport.

Ha en reflektert kveld med eller uten takknemlighet!

11 kommentarer:

  1. Kjære Pia!
    Jeg skjønner at FORUT har valgt å ta med deg til India! Du er akkurat så "hverdagslig" (kan jeg si det uten at du blir fornærmet, for det er pent ment?)at vi kan kjenne oss igjen, samtidig som du reflekterer så "riktig". Jeg er sikker på at du får en opplevelse for livet og vil formidle godt om det viktige arbeidet FORUT og samarbeidsorganisasjonene gjør. Vi har vært FORUT-venn i mange, mange år og fulgt organisasjonen tett. Ønsker deg en riktig, riktig god reise. Opplev den med alle sanser og hele følelsesregisteret.

    Mvh Kjersti, Elverum

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Kjersti! En veldig hyggelig kommentar:) Jeg gleder meg til å reise!

    SvarSlett
  3. Er spent på å høre fra deg når du kommer hjem. Håper det går fint :)

    SvarSlett
  4. Ja vi har trukke vinnarloddet. Det er nesten ikkje mogeleg å ta innover seg kor heldig vi er. Ein kan ikkje gå rundt å vere trist over alle ein ikkje kan hjelpe, men alle monner drar så litt kan alle gjere. Eg er av typen som har skylappar på når det gjeld barn som lid. Eg orkar ikkje høyre, sjå eller tenke på det. Det går slik inn på meg. Eg klarar ikkje leve spartansk heller. Eg sløsar og overforbrukar slik som dei fleste. Noreg hadde hatt godt av ei grundig haldningsendring. Nei, det er for stort tema å diskutere. Eg må avslutte her. Ønskjer deg god tur til India. Misunner deg veldig. Det er min store draum å hjelpe ein landsby i Afrika med reint vatn, arbeidsplassar og skulegang for alle. Ein mangemillionærdraum.... Eg gler meg til turreferat :-)

    SvarSlett
  5. Jeg ønsker dere en spennende tur. Gleder meg til å lese om den etterpå.
    Forstår godt dilemmaet med bilder av barn. Kanskje APSA har forslag?

    SvarSlett
  6. Først av alt, ha en fin tur, sug inn inntrykk og ta bilder av folk og fe! Man kan ta en del fine bilder uten at ansiktet på personene kommer tydelig frem. Jeg har med hell spurt mennesker om å få ta bilder av de på mine turer, om jeg har ønsket at ansiktet deres skulle synes. Jeg har på den måten skaffet meg fine bilder.

    Jeg gleder meg med deg, og kjenner på litt spenning i forhold til kontrastene det skal være i landet. Ser frem til å lese erfaringene dine.

    SvarSlett
  7. Jeg sier bare god tur!!! Vi som bor i Norge har vunnet i livets lotteri, det er ihvertfall sikkert...

    SvarSlett
  8. Ja, vi er så heldige i Norge at vi blir opprørt over at noen barneskoleelever i Ålesund ønsket å gå med egentegna papirflagg i 17.mai toget. Den ene siden av arket var elevenes egen nasjons flagg. Saken er blåst opp hinsides all fornuft.

    Jeg er bare litt oppgitt over været. Utover det har jeg det bra.

    Det med fotografering i India har jeg ikke noen løsning på, men håper du finner ut av det slik at du kan vise masse bilder.

    SvarSlett
  9. Vi er heldige her i Norge. Jeg leste en kronikk i vinter hvor forfatteren hevdet at vi er i ferd med å bli en nasjon med sytere. Og det tenker jeg er ganske rett. Vi syter for ganske mye - og sytinga strekker ikke lenger enn til egen nesetipp. Det er ille, og jeg tar meg sjøl i å være en del av syterne, jeg også, sånn innimellom.

    God tur til India. Jeg har heller ikke noen gode fotoråd å gi, men satser på at du med ditt kloke hode finner ut av det.

    SvarSlett
  10. Riktig god tur Pia, gleder meg til å lese om opplevelsene dine når du kommer tilbake!

    SvarSlett
  11. Sitter i India selv i skrivende stund, dog en god del lengre nord enn dit du skal. Synes det er flott at du har reflektert over anonymitet/rett til å publisere eventuelle bilder av mennesker du møter. Regner med du har med deg tolk/guide, men mitt råd er enkelt: spør. Prøv deg frem, engelsk, Hindi: Kia mein apko photo kitch sakti hon? (Dette er ikke det lokale språket, Kannad, men de har nok sett nok Bollywoodfilm til at de skjønner hva du mener). Du får garantert et yes, eller et hain-ji.
    Ekstra stas å vise det frem etterpå (ikke ofte de får se bilde av seg selv!)
    Husk at menneskene i slummen ofte er stolte mennesker, stolte over det lille de har, stolte over sin bakgrunn (enten deres kaste er høy eller lav), og at de mest sannsynlig synes det er morro og spennende med besøk av ei "angrezi". (Jeg er alltid "Englender", uansett hvor hardt jeg har insistert på å være fra et annet land). Og ikke minst - i alle verdenshjørner finnes mennesker med hjerter av gull, og enkelte råtne epler.. også i slummen.

    Ps: Sveipet innom bloggen din veldig tilfeldig, googlet "barn 14 måneder" (nettet er min barselgruppe). Har med smårolling ut på den indiske landsbygda - jobb, ikke fordi jeg er en spinngærn sjelesøker med "Eat Love Pray" i sekken - og likte tonen din. God tur, nyt kaoset (du treffer kanskje på monsunen? Be den skyndte seg nordover!)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails