Hvert åttende minutt forsvinner et barn i India. Det er så ekkelt å lese at man nesten ikke klarer å ta det inn over seg. Det enkleste er bare å klikke seg videre og late som om man aldri har sett det.
For det er en lett strategi, ikke sant? Å overse, å innbille seg at det nok ikke er så ille som det blir framstilt, å tenke at jeg faktisk har nok med meg sjøl og mine.
Man kan ikke redde verden alene. Man kan ikke ta på seg all verdens sorger og byrder. Det skal man ikke gjøre. Og for noen blir det for vanskelig å tenke på all verdens ondskap og urettferdighet. Men innimellom kan man gjøre det. Man bør tenke. Reflektere.
I disse dager bekymrer mange seg for hva slags vær vi egentlig får på 17.mai. Jeg tenker en del på om bunadsskoa kommer til å gnage, og om treåringen kommer til å nekte å ta på seg bunad, slik hun gjorde forrige helg i konfirmasjon. Og når skal jeg få handla inn mat til den store dagen??
Neste uke skal jeg inn i slummen i Bangalore. Sammen med
APSA, som er en av organisasjonene
FORUT samarbeider med. Jeg får møte barn som bor på gata eller i simple skur. Når du ikke en gang har et trygt hjem der du kan søke tilflukt og føle deg sikker, er det lettere å bli utsatt for noe kriminelt, noe uønskelig, noe fælt.
Det å ha et tak over hodet er en selvfølge for oss. Vi har da et sted å bo! Det skulle bare mangle! For mange mennesker rundt om i verden, er det ingen selvfølge å ha et eget hjem.
På
FORUTs nettsider leser jeg blant annet at "
Fokus for slumprosjektet er å få offentlige myndigheter til å anerkjenne slummer slik at beboerne kan få en fast adresse og ikke behøver å leve i frykt for at husene skal bli revet. Fast adresse betyr også en del rettigheter i form av identitetsbevis, enkepensjon, subsidiert ris og andre matvarer."
Jeg veit at jeg er heldig. Og nå tenker jeg ikke på det at jeg skal på den turen. Men jeg er heldig som bor her i Norge. Det er en selvfølge for meg at vi har en fast adresse, at ungene mine får gå på skole og at vi har så mye mat at vi daglig kaster matrester. Det er ikke hver dag jeg tenker over hvor bra jeg og mine har det. Neste uke kommer jeg garantert til å tenke mye på det.

Kanskje treffer vi denne søte jenta neste uke. Hun heter Indrani, og du kan lese mer om henne her. Indranis foreldre har godkjent at bilder av dattera blir brukt i FORUTs kampanjer. Jeg tenker på hvordan jeg skal håndtere fotografering mens jeg er i India. I bloggen er jeg nøye med å ikke vise bilder av andres barn. Det spiller ingen rolle om barna er nære og norske, eller om de er fjerne og fremmede. Barn skal vises respekt, uansett. Jeg hadde ikke likt hvis noen fremmede hadde kommet, knipset bilder av mine barn, og deretter lagt dem ut på nettet uten vårt samtykke. Hvordan skal jeg gjøre det i India, mon tro? Jeg vil jo gjerne ta bilder av folk.
Har du noen tips, ønsker eller råd til meg, nå som jeg straks setter kursen mot India? Jeg kommer ikke til å blogge underveis - jeg vil bruke tida på å oppleve, lære og være mest mulig til stede. Men når jeg kommer hjem, kommer det vel en reiserapport.
Ha en reflektert kveld med eller uten takknemlighet!