Slum. Og Indrani

I India er det mange mennesker som lever under elendige forhold. Mange steder bor folk under en blå plastpresenning med søppel og skit rundt seg. Og jeg lurer litt på hva det gjør med deg som menneske? Du er liksom ingenting. Bare søppel. Ikke er du verdt noe, ikke har du noen rettigheter.

Vi fikk være med og besøke prosjekter som var retta mot de aller fattigste. Det å få barn og ungdom gjennom skolen slik at de seinere kan få seg en jobb, er viktig. Vi var blant annet på en yrkesskole der ungdom ble kurset i søm, data eller elektronikk. Når de var ferdige på yrkesskolen, fikk de hjelp til å finne seg en jobb. På en fabrikk kanskje? Noen fant til og med ut at de kunne studere videre.

Ei som bor ganske ålreit etter indisk standard, er sjuårige Indrani. Mange kjenner henne fra Foruts barneaksjon eller fra Maj Britt Andersens sanger. Vi var hjemme hos Indrani og familien hennes. Selv om de har et hus med vegger, gulv og tak, så er det jo stusselige forhold hvis du sammenligner med våre hjem. Hele familien, sju personer, bor på 8 kvadratmeter. Det er ikke særlig mye. Ungene mine har hvert sitt soverom. Hvert soverom er større enn hele Indranis hus.  Det å leve uten innlagt vann og uten toalett er også noe som er veldig fjernt fra vår hverdag.

Men Indrani var ei flott og kvikk jente, og mora viste stolt fram karakterkortet fra skolen - bare A+!

Dødstanker. Og flott bildeserie

I bloggen kan man skrive blogginnlegg, lagre dem, og publisere dem seinere. Det gjør jeg ofte. Man kan også skrive innlegg som man bestemmer skal automatisk publiseres på en bestemt dag og tidspunkt seinere. Dette gjorde jeg en del tidligere. Da virker det som om du sitter og blogger mens du i virkeligheten er langt unna både dataer og nett. Forrige gang jeg gjorde dette, var da vi var på ferie for et par år siden. Da klarte jeg å legge ut et småartig innlegg samtidig som en viss Anders gikk amok på Utøya. Ikke helt heldig. Etter det har jeg unngått sånne innlegg som blir publisert mens jeg er langt unna muligheter til å få redigert eller endret.

Da jeg var i India, hadde jeg fiksa det sånn at et uskyldig giveawayinnlegg skulle publiseres. Det burde jo være greit, tenkte jeg. Men så begynte jeg å tenke mer. Hva hvis noe ville skje med meg mens jeg var på reise? Tenk om jeg vandra heden, gikk til de endelige jaktmarker, eller - for å si det rett ut - daua? Altså, jeg er helt frisk, og det er ikke noe som skulle tilsi en snarlig bortgang, men you never know. Jeg har jo en livlig fantasi, og ei natt med hjemlengsel så jeg for meg det ene scenarioet etter det andre. Det var ikke måte på hva som kunne skje med meg mens jeg befant meg langt hjemmefra. Og da jeg hadde gått gjennom det ene dramatiske hendelsesforløpet etter det andre, begynte jeg å tenke på bloggen. Skulle DET bli mitt ettermæle, lissom? En skarve, kjedelig giveaway? Mine siste ord burde jo vært et gripende farvel, et gråtkvalt kjærlighetsinnlegg til ganske mange, en unnskyldning for ditt og en forklaring for datt.

Men jeg kom meg velberget hjem. Og jeg har hatt en helt strålende tur. Giveawayinnlegg ble ikke mitt aller siste (selv om den siste linja der jeg skriver at jeg befinner meg på et varmt sted uten nettilgang, sikkert kunne være ganske så passende om jeg ikke lenger var i live)

Okei, nok om tragisk filosofering om døden - la oss gå løs på lystigere materie, nemlig mine besøk i slummen i India! Det kan ikke annet enn å bli løsslupne og småfrekke innlegg når man skal skildre slikt. Coming up.

 Den flotte bildeserien "Pia i slummen med hellige kuer i bakgrunnen" som jeg tok av meg selv med mobilen, ble ikke de blinkskuddene jeg hadde sett for meg.

 

Ha en lystig kveld med eller uten reiseskildringer!

Drømmeskolen. Og søskenomsorg

I India besøkte vi blant annet Drømmeskolen, en skole der barn fra mildt sagt dårlige forhold får tilbud om utdanning. På skolen hadde de erfart at mange barn ikke dukket opp på skolen fordi de måtte være hjemme og passe småsøsken. Derfor sa skolen "Okei, da får dere heller ta med dere de små røverne hit til skolen, så får vi gjøre det beste ut av det." (Okei, de sa vel ikke akkurat det, da, men sikkert noe lignende) Uansett - barn som har ansvaret for småsøsken var velkomne på skolen sammen med sine søsken.

Noe som rørte meg veldig, var når det gikk opp for meg at noen av de eldre søsknene som passet sine småsøsken, var på størrelse med mitt yngste barn. Storesøsken på fire år hadde ansvaret for babyer. Det hele ansvaret. Hele dagen. Hele uka.

"Huff, det er jo tragisk!" tenker dere nå. Ja, på en måte er det jo det. Men det er jo bra at disse barna tross alt får gå på skole, de har gode voksne rundt seg på dagtid og de får mat og drikke.

Selv om jeg ble trist da jeg så de helt minste, ble jeg også glad over å se den omsorgen storesøsken viste sine yngre søsken.

Disse bildene tok jeg på Drømmeskolen som drives av APSA, en av Foruts samarbeidspartnere i India.

India. Sneak peak

Da er jeg tilbake. Og her presenterer jeg bare bilder mange av dere allerede har sett, enten på instagram eller på facebook. Det kommer flere bilder, flere fortellinger og flere ord. Etter hvert. Jeg trenger tid til å lande her hjemme. Det er familie og jobb og hyppige toalettbesøk som står på proriteringslista nå.

 

Men jeg har hatt en fantastisk tur. Absolutt ingen ferie. Men et opphold med intense inntrykk, sterke møter, mange opplevelser.

Tusen takk til FORUT som inviterte meg med på turen, tusen takk til alle i CWC og APSA som tok imot oss med rause og åpne armer. Og tusen takk for det livet jeg lever her i Norge.

Vinn boka "Beklager jeg må være mamma"

Karianne Gamkinns bok "Beklager jeg må være mamma" fikk mye oppmerksomhet i sosiale medier da den ble utgitt. Med god grunn. Boka er velskrevet, lettlest og fengende. Jeg tror de fleste småbarnsforeldre i 2013 vil kunne kjenne seg igjen i mer eller mindre av det Gamkinn skriver om. Da jeg skrev denne bokanmeldelsen, var det mange av dere som ønsket å lese boka. Nå har jeg fått tilsendt et par eksemplarer fra Cappelen Damm som jeg kan få gi videre til dere.

Gamkinns bok ga meg inspirasjon til dette innlegget

Vil du ha boka i posten, kan du legge igjen en kommentar her. Kommenterer du som anonym, trenger jeg mailadressen din eller et hint på facebooksida mi, slik at jeg kan få tak i deg hvis du trekkes ut som vinner:)

Jeg trekker et par vinnere 1.juni.

Dette innlegget er forhåndsskrevet - akkurat nå befinner jeg meg antageligvis på et sted uten nettilgang.

17.mai

Ikke har jeg noen lekre bilder av hjemmebakt Pavlova eller mangoterter.
Ikke har jeg koselige familiebilder der vi alle stråler mot kameraet, og ikke har jeg flotte bilder fra vennefrokost, champagnelunsj eller grillaften.

Jeg kunne ha tatt bilder av gnagsår, wienerpølser fra Finsbråten, slitne unger og to voksne som ligger som slakt i sofaen. Men jeg gadd ikke å dra fram kameraet i dag.

Jeg er glad for at jeg klarte å få på treåringen 17.maiaktige klær, at vi fikk kjørt og henta gutta til riktige tider og at det ikke kom så innmari mye regn.

Og til alle dere som synes korps er dølt og nerdete: Nasjonaldagen hadde ikke blitt helt det samme uten korpsmusikk, eller?

Jeg rakk et par bilder med mobilen i dag tidlig. For å få på treåringen klær, benyttet jeg meg av teknikker jeg vet veldig mye om, men som jeg ikke alltid klarer å holde meg til: Du som voksen bestemmer, vær trygg og rolig, forklar hva du skal gjøre og hvorfor, ikke gi deg, ikke la barnet snakke seg unna, ikke la barnet manipulere deg med sutring og unnagjemming, godsnakk og hold humøret oppe, men ikke dill for mye. Og det funka faktisk!

 

Har du hatt en heidundranes feiring og lagt ut bilder og statuser slik at alle rundt deg sukker av misunnelse og beundring, eller har du hatt en ganske ordinær 17.mai?

Forventningspress

Da jeg dreiv og leita etter et bilde som kunne brukes i mitt forrige FORUT-innlegg, var det Indrani som hele tida dukket opp. Pluss ei dame. La oss kalle henne Maj Britt. Eller Pulverheksa. Maj Britt er ei dame som digger FORUT, og hun har vært med dem på tur. Flere ganger.

I anledning FORUTs barneaksjon var hun nylig i Malawi, og de laget blant annet en musikkvideo til gladlåta "Skoleklokka ringer" - ei irriterende enkel låt som du altfor lett får på hjernen. Altså ei låt som passer glimrende å øve inn hvis du er lærer i småskolen.

Fra Budstikka

Maj Britt har også vært i India. Der hun ble inspirert av lukter, lyder og liv og skrev masse musikk. Som hun senere ble spellemannsnominert for. Nå har FORUT med seg meg. Og en lokal lærer fra Kongsberg som heter Monica.

Og det er her jeg begynner å få prestasjonsangst - hvordan i all verden skal vi klare å toppe Maj Britt? Ikke for å si noe vondt om Monica, men etter å ha sett henne på et par skoleavslutninger, skjønner jeg at hun ikke er det helt store sangtalentet. Så alt faller på meg. Må jeg synge "Skoleklokka ringer" mens Monica klapper rytmen i bakgrunnen? Forventer de noen kule moves - en Bangalore Shake, kanskje? Eller skal jeg dele noe fra bloggen? Det slår neppe an hvis jeg skal stå på en liten krakk ute i slummen og fortelle "I have written about a boy called the Bean. And sometimes I write about breastfeeding and clothes and children and my garden. But we don`t have a garden right now. Only stones! Said the bride!" og så ler jeg høyt og klasker meg på låra og så skal en eller annen sarikledd dame oversette alt dette til hindi. Eller kannada, som jeg har skjønt er et mye brukt språk i Bangalore.

Nei, det får gå som det går. Jeg har øvd inn "Hode, skulder, kne og tå" hvis det kommer krav om sanginnslag. Så kan jeg jo eventuelt trå til med "Per Sjuspring" hvis det skulle knipe.
Maj Britt ruler.

(Vil du også få "Skoleklokka ringer" på hjernen, er det bare å høre på den en gang eller to)



Kjenner du (eller barna dine) til noen av Maj Britts sanger?
Ha en stressfri kveld med eller uten musikk!

Lekre bunadspledd

Hvis jeg skriver en sånn tittel, tenker jeg alltid at nå tror folk jeg vil skrive et eller annet ironisk eller merkelig. Men nå er tittelen sann. Jeg synes disse pleddene er lekre.

Jeg følte at det måtte komme et eller annet bunadsinspirert fra meg i disse tider, og da ble det et innlegg om bunadspledd.

Fra Mandal Veveri

Jeg vet ikke helt om man kan troppe opp i barnetoget inntyllet i et bunadspledd, men sånn som været er nå, burde man hatt et pledd tilgjengelig. Jeg liker farger og synes disse pleddene ser stilige ut, selv om jeg ikke helt klarer å koble "oransje" med "bunad".

Ha en frossen dag med eller uten tepper!

Snart India!

Hvert åttende minutt forsvinner et barn i India. Det er så ekkelt å lese at man nesten ikke klarer å ta det inn over seg. Det enkleste er bare å klikke seg videre og late som om man aldri har sett det.

For det er en lett strategi, ikke sant? Å overse, å innbille seg at det nok ikke er så ille som det blir framstilt, å tenke at jeg faktisk har nok med meg sjøl og mine.

Man kan ikke redde verden alene. Man kan ikke ta på seg all verdens sorger og byrder. Det skal man ikke gjøre. Og for noen blir det for vanskelig å tenke på all verdens ondskap og urettferdighet. Men innimellom kan man gjøre det. Man bør tenke. Reflektere.

I disse dager bekymrer mange seg for hva slags vær vi egentlig får på 17.mai. Jeg tenker en del på om bunadsskoa kommer til å gnage, og om treåringen kommer til å nekte å ta på seg bunad, slik hun gjorde forrige helg i konfirmasjon. Og når skal jeg få handla inn mat til den store dagen??

Neste uke skal jeg inn i slummen i Bangalore. Sammen med APSA, som er en av organisasjonene FORUT samarbeider med. Jeg får møte barn som bor på gata eller i simple skur. Når du ikke en gang har et trygt hjem der du kan søke tilflukt og føle deg sikker, er det lettere å bli utsatt for noe kriminelt, noe uønskelig, noe fælt.

Det å ha et tak over hodet er en selvfølge for oss. Vi har da et sted å bo! Det skulle bare mangle! For mange mennesker rundt om i verden, er det ingen selvfølge å ha et eget hjem.

På FORUTs nettsider leser jeg blant annet at "Fokus for slumprosjektet er å få offentlige myndigheter til å anerkjenne slummer slik at beboerne kan få en fast adresse og ikke behøver å leve i frykt for at husene skal bli revet. Fast adresse betyr også en del rettigheter i form av identitetsbevis, enkepensjon, subsidiert ris og andre matvarer." 

Jeg veit at jeg er heldig. Og nå tenker jeg ikke på det at jeg skal på den turen. Men jeg er heldig som bor her i Norge. Det er en selvfølge for meg at vi har en fast adresse, at ungene mine får gå på skole og at vi har så mye mat at vi daglig kaster matrester. Det er ikke hver dag jeg tenker over hvor bra jeg og mine har det. Neste uke kommer jeg garantert til å tenke mye på det.

Kanskje treffer vi denne søte jenta neste uke. Hun heter Indrani, og du kan lese mer om henne her. Indranis foreldre har godkjent at bilder av dattera blir brukt i FORUTs kampanjer. Jeg tenker på hvordan jeg skal håndtere fotografering mens jeg er i India. I bloggen er jeg nøye med å ikke vise bilder av andres barn. Det spiller ingen rolle om barna er nære og norske, eller om de er fjerne og fremmede. Barn skal vises respekt, uansett. Jeg hadde ikke likt hvis noen fremmede hadde kommet, knipset bilder av mine barn, og deretter lagt dem ut på nettet uten vårt samtykke. Hvordan skal jeg gjøre det i India, mon tro? Jeg vil jo gjerne ta bilder av folk.

 

Har du noen tips, ønsker eller råd til meg, nå som jeg straks setter kursen mot India? Jeg kommer ikke til å blogge underveis - jeg vil bruke tida på å oppleve, lære og være mest mulig til stede. Men når jeg kommer hjem, kommer det vel en reiserapport.

Ha en reflektert kveld med eller uten takknemlighet!

Husmortriks?

"Moahaha!" roper jeg og går løs på et stakkars glass med tomatpurè fra Eldorado. Ved å knivstikke lokket, er det lett å åpne.
Jeg deler gjerne dette husmortipset med dere. Og pliis: ikke kom med "Daah! Dette lærte vi jo på ungdomsskolen! Eldgammelt husmortriks, det der!" For meg var dette en ny og banebrytende oppdagelse.

Kan du noen triks som du selv synes er fantastiske?

Ha en stakkarslig kveld med eller uten triks!

Konfirmasjon

Jeg er litt ambivalent i forhold til konfirmasjoner. Hva er poenget, lissom?

Og her kunne jeg ha skrevet masse, men velger å vente til jeg en gang skal oppleve å ha min egen konfirmant.

I helga var vi i en konfirmasjon som var hyggelig. Det var lite fokus på store pengegaver. Det var kloke og fine ord både til og fra konfirmanten. Det var en fin fest.

Og det slo meg at en konfirmasjon er en gyllen anledning til å samle slekta. Jepp, det kan man være flink til å gjøre ellers. Men det gjør vi jo ikke.

Min flotte kusine. Konfirmanten.

Mine kids

Min spreke farmor

Mine foreldre

Meg. Og min vesle røver.

 

Har du vært i konfirmasjon i år?

 

Ha en høytidelig kveld med eller uten familiebilder!

And the answer is...

Det er ikke så veldig lett å ta bilde av seks personer med en mobil. Men håper dere skjønner fasiten. Boka "Ære" av Elif Shafak er jeg akkurat ferdig med nå - anbefales!
Latmannshagen gidder jeg ikke å lese, men mannen elsker den slags bøker.
Treåringen er oppriktig glad i den lille boka om fiske. Jeg antar det er formatet mer enn innholdet som fenger henne.
Nann Karin tippet rett, og vinner en god dag! (Okei, jeg skal være raus - alle dere andre får også en god dag!)

Hvem leser hva?

En liten helgequiz.

Jeg ba alle i familien legge fram den boka de leser akkurat nå. Klarer du å gjette hvem som leser hva?

På bildet ser du bøkene du kan velge i. Og vi i familien er da:

• Mor
• Far
• Fyr på fjorten
• Tween på tolv
• Tass på ti
• Og en treåring. (Og her må jeg komme med en bekjennelse: selv om jeg gjerne vil fremstille treåringen som langt over gjennomsnittet innen alle livets områder, må jeg bare innrømme at hun absolutt ikke kan lese. Så akkurat hennes bok får dere ta med en klype salt. Men hun fant nå fram det hun mente var sin favorittbok)

Hvem leser hva?

Riktig svar kommer i morgen.

Ha en lur lørdag med eller uten lesestoff!

Kule viskelær!

Jeg har blogga veldig lite om viskelær. Og det beklager jeg på det sterkeste. Denne uvurderlige lille gummisaken burde fått mye mer oppmerksomhet i media og ikke minst i blogger. Men gummi har liksom ikke så høy status.

Jeg så disse kule viskelærene inne hos Hapel, og tenkte at jeg måtte spre dem videre.
Det er ikke så ofte man kommer over småting som er morsomme, nyttige og billige. (Okei, de blir vel ikke så billige hvis du må betale masse i porto. Men viskelæra i seg sjøl var jo ikke så dyre)

Du visker og visker, og hodet mister mer og mer hår. Artig, synes jeg.

 

Ha en innholdsrik dag med eller uten gummi!

Pia fra Trøgstad! Og barfota

Jeg ble helt i ekstase da jeg oppdaga at hun som står bak barfota faktisk heter Pia. Og at hun holder til i Trøgstad. Nå skjønner vel de fleste av dere ikke helt hvorfor det er noe å bli i ekstase av, men det er liksom ikke så mye sånn kult og trendy som har sitt oppspring i Trøgstad. Trøgstad har fostret et par-tre kjendiser, men vet ikke om noen av dem kan kategoriseres som kule eller trendye.

Det var en gang en trikotasje der. Trøgstad Trikotasje, der de solgte strømper og andre sånne trikotasjegreier. Pølsekjeller`n var kjent utenfor kommunegrensa. Men barfota! Det er jo kult! Barfota er kjent i hele Norge! Det er ingen som ville tippa at de holdt til i selveste Trøgstad.

 

Mvh en Pia. Også fra Trøgstad.

 

(Greit. Nå sleppes katta ut av sekken. At jeg heter Pia, har dere kanskje fått med dere. Men at jeg kommer fra Trøgstad var nytt for mange. At man er fra Trøgstad er liksom ikke det første man flæsjer. Ikke det andre eller tredje heller. Men så oppdaga jeg dette barfota-greiene og tenkte at "Søren heller! Selv om et sted er lite og tilsynelatende stusselig, så kan det faktisk ha noe bra ved seg også.")

(Jeg har da ingen tilknytning til barfota-Pia. Det var bare en skjebnens ironi at det finnes to Piaer. Med Trøgstadtilknytning. Finnes det flere?! Ja, da står ikke verda til påske!)

Har du noen erfaring med barfota? Hva med Trøgstad?

Ha en avslørende dag med eller uten føtter!

Klær til ungdom? Gutteklær.

Selv om det fortsatt er lettere å finne fine klær til jenter, synes jeg at utvalget av gutteklær har tatt seg veldig opp i den tida jeg har hatt barn. Du har butikker som Guttelus og Polarn O Pyret som selger kule klær for gutter.

Men hva med de gutta som nesten er voksne? Store gutter som er like høye som sine høye foreldre? Samtidig som de fortsatt er gutter, ikke voksne menn. Der sliter jeg litt med å finne klær. Spesielt penklær.

17.mai-antrekkene er heldigvis i boks, takket være korpset. Gutta stiller i sine staselige blå uniformer. Men snart skal vi i en konfirmasjon. Og på grunn av rask og ukontrollert vekst gidder man ikke å bruke tusenvis av kroner på en herredress eller tre.

Å stille i korpsuniform i en konfirmasjon blir litt stusselig. Ikke et vondt ord om korpset, men de blå polyesterbuksene med matchende jakke og lue er liksom ikke det lekreste som finnes.

Jeg synes for eksempel at dressene fra Moods of Norway er kule.

Men du kjøper ikke en dress til en stiv pris som du kan få brukt maks to ganger.

(Og denne modellen er da han sympatiske fyren fra Amazing Race?)

 

Hvor kjøper din ungdom klær? (Og ser du på Amazing Race?)

Ha en staselig kveld med eller uten dress!

Jakten på en hage. Del 2

Vi tilkalte eksperthjelp. Hagelangs, som har peil på hagedesign, kom for å ta en titt på tomta. Hun satt seg ned med oss for å skissere opp hagen og kom med ideer til planter, plasseringer og underlag. Det var både inspirerende og lærerikt. Jeg lærte at man faktisk ikke må ha plen! Og nå har jeg blitt interessert i agnbøk, hosta og elvesteiner. (Okei, ikke sånn veldig interessert, da. Men betydelig mer enn jeg var før)

Da jeg en dag foreslo at vi skulle ta oss en tur til selveste Plantasjen, så mannen på meg med et blikk fylt av kjærlighet og optimisme, og jeg tuslet faktisk rundt på det gigantiske hagesenteret med glede. Mens jeg for første gang i mitt liv så på prydbusker.

Men før man kommer så langt som til det grønne, har jeg skjønt at det er en del ting som må gjøres. Det viktigste, største og sikkert dyreste, blir en støttemur og ei trapp. Når det er på plass, kan vi begynne med alt det andre.

Noe jeg vil ha, er store betongheller. Hvor får man kjøpt det? Eller er det noe man lager sjøl?

Jeg er i god gang med å finne inspirasjonsbilder på nettet. Dette bildet fant jeg hos Bergene Holm Blogg.

Ha en grønn kveld med eller uten betong!

Forferdelig bilde.

I Legoland blir du fotografert hver gang du tar en eller annen heftig karusell. Når du går av karusellen, lyser blinkskuddet mot deg på en eller annen skjerm. Og så skal du liksom bli fristet til å kjøpe det mer eller mindre uheldige bildet. Jeg synes alltid at de bildene ser helt grusomme ut. Jeg har som regel øynene lukket, og ser gal ut.

 

Så la jeg merke til et triks barna mine gjorde. De prøvde bevisst å se mest mulig merkelige ut akkurat når blitzen gikk av. Og det ble jo faktisk ganske så artige bilder.

 

Derfor ble det vår agenda utover ettermiddagen. Vi skulle prøve å se mest mulig rare ut på bildene. Og det beste/ verste bildet skulle vi kjøpe. Gutta poserte kreativt, og det ble mange morsomme bilder.

 

Det ble et blinkskudd vi bare måtte kjøpe. Bildet er så fælt at jeg knekker sammen i latter hver gang jeg ser det. Og det er så grusomt at det strengt tatt ikke burde vises fram. Men mannen min mener det absolutt bør ut til folket. So here you are.

Slik tenker Legoland at slike flotte karusellbilder skal se ut: en jovial kjernefamilie som fryder seg muntert mens det kiler lett i magen.

 

Og her har du vår variant: En spik spenna kvinne med en enorm kjeft. Og matchende sønner.

Gutta mener jeg kan bli modell hos tannlegen for å demonstrere hvordan man bør gape. At blitzen avslører en hvit bh under den mørke overdelen ble bare peanuts. Her er det bare å le mens du rister lett på hodet og sier Holy Moly.

Har det blitt tatt noen lekre bilder av deg i det siste?

Ha en gal kveld med eller uten blitz!

Legoland

Jeg digger Legoland. Da jeg var barn, var det jo bare sånne kjedelige legobyer der, pluss en dansetrupp fra Bulgaria. Nå er det jo så mye mer! Man kan ta båtene og safaribilene eller duplotoget med de aller minste. Brannbilen er noe for en ivrig konkurranseinnstilt familie. Dragen er morsom. Og hvis du starter helt innerst i parken, ved robotarmen (her får jeg nesten lyst til å dele opp ordet. Det er en arm jeg snakker om, ikke en tarm) unngår du de verste køene.

Jeg skrek meg gjennom Polar X-plorer flere ganger. Når du helt på slutten tror det verste er over og vogna står i ro, og så plutselig svikter hele grunnen under deg og vogna faller noen meter rett ned....Grusomt! (Vil gjerne få advare kvinner med en del barnefødsler bak seg - knip igjen på slutten!)

Båter i diverse varianter

Er du høyere enn 100 cm, kan du kjøre Dragen! Barn blir stadig vekk målt i Legoland. De er strikse når det gjelder høyden. (Vekt gikk helt fint.)

Spruting med vannkanoner er gøy for store barn. Treåringen og de voksne synes ikke denne er så morsom. Du blir bare våt.

I Viking River Splash risikerer du også å bli våt, men denne er morsom!

I bilen i går kveld, mens vi venta på båten. (Og nei, dette er ikke turens morsomste bilde. Gårsdagens desidert mest lattervekkende bilde var et sånt bilde de automatisk tar av alle som kjører berg-og dalbane. Jeg er vanligvis ikke heldig på bilder. Men det tok kaka... )

Vi dro en kjapp tur til Legoland. For Legoland kan fenge både en på tre og en på fjorten. Polar X-plorer var kulest for de største, mens Dragen og båtene var morsomt for treåringen. Sola skinte, jeg ble rosa i ansiktet, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

.

Har du vært i Legoland?

Ha en fornøyd kveld med eller uten action!