Yey! Or ney...

Jeg er jo litt spontan. Og hopper noen ganger i det. Kanskje hopper jeg litt for fort noen ganger.
Jeg har lenge ønsket å tatovere meg. Altså, vi snakker ikke noen barracuda på brystet eller rottweiler over rumpesprekken. Men noe mer diskret. Og enkelt. En medblogger tro en gang til og tatoverte fire stjerner på håndleddet. Ei stjerne for hvert barn. Og jeg kunne tenkt meg noe av det samme. Men så har jeg ikke turt.

I påska reiste jeg og mannen til Sverige. Et kjærlighetsdøgn, uten barn. Vi gikk forbi ei tatoveringssjappe som ikke så så sjappete ut. Den så ganske delikat ut. Til å være ei simpel tattoobule. Skal jeg? spurte jeg mannen. Yes! sa han. Og når han sier yes, lystrer jeg. Vi gikk inn, jeg fortalte om mine tanker og ønsker. Tattoomannen, som het Clas, synes jeg burde trå til. Stusselige stjerner på håndleddet var for pyser. Jeg burde gi jernet. Så jeg ga ham frie tøyler. Jeg ville ikke ha noe mer sprelsk enn sånne stjerner. Men han kunne få plassere dem der han ville.

Det gjorde vondt. Og det ble ganske kult. Tenkte jeg med en gang. Nå er jeg mer usikker. Men gjort er gjort, og man kan vel ikke gråte over spilt melk.

Når man tar et litt utydelig bilde, legger på et filter som heter Philadelphia, og tar håret litt ned, synes ikke stjernene så godt. Pluss at man får veldig jevne, hvite tenner.

Gikk jeg for langt?

Ha en spontan dag med eller uten anger!