lørdag 2. mars 2013

Bytte etternavn? Og likestilling?

Jeg heter Pia. Og så har jeg et navn til. Et etternavn. Som jeg har hatt hele livet.
Navnet mitt er meg. Navn er viktig for identitet. For tilhørighet.

Da jeg traff min kjære og vi etter hvert giftet oss, var jeg inne på tanken om et felles etternavn. Absolutt ikke at akkurat jeg skulle bytte navn. Men jeg ser jo det romantiske ved et felles "oss".  Han var ikke så hypp på å skifte navn. Det var ikke jeg heller. Så vi beholdt begge våre navn. Hadde jeg hatt et veldig alminnelig og ordinært etternavn OG hvis mannen min hadde hatt et sjeldent og usedvanlig flott etternavn, ville jeg nok vurdert navnebytte.  Og jeg går ut fra at han ville gjort de samme vurderingene hvis mitt navn hadde vært ekstraordinært vakkert mens hans var fælt. (Men hvordan bedømme hvilke etternavn som er flotte eller ei? Det er vel ikke så lett å være helt objektiv der...)

Barna våre har et fornavn. Og to etternavn. Mitt og mannens. "Ja, men tenk når de stakkarene en gang skal få barn med noen som også har to etternavn!" sier noen. Jeg bekymrer meg ikke for det. Ei såpass livskrise får jeg tro de klarer å løse.

I 1923 kom en lov som sa at kvinner måtte ta mannens etternavn når de giftet seg. Barna skulle også ha farens navn. Ikke akkurat likestilling. Fra 1979 har det vært likestilling på navnefronten - begge parter kunne velge å beholde sitt eget etternavn eller de kunne ta et felles slektsnavn. Men fortsatt valgte de fleste kvinner å ta mannens etternavn.

I dag er det også flere kvinner enn menn som velger å skifte etternavn. Mange beholder pikenavnet som mellomnavn, men mannens etternavn blir "hovednavnet".
Ulempen med å ha så mange navn i en familie, blir at det blir mye skrift på et dørskilt.
 
Hva har du gjort? Hvis du har skiftet navn, hvorfor gjorde du det? Har mannen din skiftet navn?

Ha en likestilt dag med eller uten navn!

Hvis du vil lese mer om navnelover, statistikk og historikk, kan du klikke deg inn hit til ssb.  

Og mens vi snakker om navn - vi trakk en tilfeldig vinner av dørskilt fra Ukeplan, og det ble Karen. Send meg en mail:)

67 kommentarer:

  1. Dette har jeg et veldig avslappet forhold til. Jeg har sterk identitetsfølelse knyttet til fornavnet mitt. Har i oppveksten måttet stave etternavnet mitt i alle sammenhenger, og valgte min manns navn da vi gifta oss. Beholdt pikenavnet mitt som mellomnavn, men ingen av døtrene våre har mer enn ett fornavn og ett etternavn. Jeg har respekt for at folk velger ulikt, men skjønner også at navnevrimmelen kan virke forvirrende - å, er de i familie?

    Ønsker deg samtidig en flott FORUT-tur, Pia. Har vært FORUT-venn siden 1983!

    SvarSlett
  2. Jeg hadde fire navn før jeg giftet meg. To fornavn, et mellomnavn og et etternavn. Både mellomnavn og etternavn stammet fra min far. Da jeg giftet meg, for snart 18 år siden ;)) byttet jeg ut det siste navnet med mannens. Jeg beholdt det navnet som var mellomnavn og som min identitet var knyttet til (Friis) og la til mannens. Hvorfor? Fordi de klinger flott sammen, fordi jeg liker at vi har samme etternavn og fordi navnet jeg beholdt var det om var mitt. Alle barna heter det samme som meg. Mannen, han er utenfor med bare sitt etternavn.

    Dog er jeg så snobbete at jeg aldri hadde tatt mannens navn om det var et sen-navn.

    SvarSlett
  3. Jeg skiftet navn da jeg giftet meg med min mann...og det var IKKE fordi han hadde et mer spennende etternavn enn meg - tvert imot. Men det var av den enkle grunn at jeg vil føre hans etternavn videre.

    Jeg har nemlig en bror (og min brors kone har tatt hans/mitt gamle etternavn) som har to sønner - og de to har jo derfor naturligvis dette etternavnet...derfor kan man si at der er stor sjanse for at vårt etternavn blir ført videre gjennom dem.

    Min mann derimot er enebarn. Altså, hvis hans etternavn skal føres videre kan det kun skje gjennom oss.

    Også er det litt koslig at vi alle tre (vi to og vår sønn) har samme etternavn! :)

    SvarSlett
  4. For meg var det egentlig aldri noe vanskelig valg angående navnebytte.
    Jeg ville ha mannens navn når vi giftet oss!
    Men jeg har alltid identifisert meg via etternavnet og var i forsvaret i 5 år og der bruker man jo bare etternavn. Så selv 2 år etter at jeg skiftet navn, klarte jeg å skrive mitt gamle da jeg fylte ut et skjema he, he.
    Jeg er av den sorten som synes samme etternavn betyr "ett". En familie og tilhørighet. Men det er meg da ;) Og skjønner jo at du og andre beholder pikenavnet.
    Ha en fortsatt fin helg.
    Klem May Helen Kro ;)

    SvarSlett
  5. Hei Pia! Dette engasjerer meg! Mannen min og jeg har ulike etternavn, ganske enkelt fordi vi lever i et århundre da kvinnene ikke blir "fru tømrer Hansen" eller "fru pedagog Sørensen" når de gifter seg. Vi har, som du skriver, vår egen identitet, og vi er ikke økonomisk avhengige av mannen i den grad som mange av våre formødre som regel var. Men det finnes ingen absolutter: Hadde jeg hatt et vanligere navn enn han, kunne jeg ha vurdert å bytte. Like ens hvis navnet for eksempel var knyttet til en gård vi bodde på. I vårt tilfelle synes jeg at hvis det var noen som burde ha vurdert å bytte navn, var det vel han, som har et langt vanligere navn enn meg. Det ble ikke noe av. Og det må jeg respektere. Mest provosert blir jeg når jeg hører om menn som setter som betingelse at hun skal ta navnet hans, ellers blir det ikke noe bryllup! Da skulle jeg ønske at kvinnen turde å stille samme betingelse tilbake. Det er vel en person og ikke et navn man elsker og respekterer og ønsker å leve resten av livet sitt sammen med? Det er vel ikke i et felles etternavn samhørigheten og kjærligheten ligger? Til syvende og sist synes jeg det bør være opp til hver enkelt person hva de selv velger, men at de må velge helt selv, uten press fra framtidige ektemake eller svigerfamilie. Elin.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig i at det er provoserende hvis noen tvinger gjennom sitt etternavn.

      Slett
  6. Har valgt å beholde mitt eget etternavn, og mannen har valgt å beholde sitt. Nå var mine foreldre (les:min mor)tidlig ute og ga oss barna begge etternavn da vi var små. Selv tok hun tilbake sitt navn da det ble lov i 1979. For at mine barn da skulle slippe å ha trippelt etternavn valgte vi å gi dem farens korte og realtivt sjeldne navn. I Norge er det jo vanlig å ha navn etter en gård eller et -sen navn, og tidligere het man alltid (i bondesamfunnet) f.eks Johansen Bratterud. Derfor synes jeg det klinger snodig med to gårdsnavn etterhverandre, og med to -sen-navn etter hverandre. Pernille Hansen Johansen blir veldig tungt etter min smak. Og enda verre hvis ungene har doble fornavn foran.

    Så da var valget greit hos oss: vi voksne beholdt våre navn, ga ungene ett fornavn og farens etternavn. Kort og greit.

    Så hvis sønnen gifter seg med Marielle Konstansen Andersen Hansen von Schlesen har de ikke et fullt så stort problem når de får barn....

    SvarSlett
  7. Jeg har beholdt mitt etternavn og det har mannen min også :) Ingen av oss ville ha den andres etternavn, det har, som du sier, med identitet å gjøre:) Men identiteten er uavhengig av om man har et etternavn som ender på ..sen, ihvertfall for meg;) Barna våre har mitt etternavn som mellomnavn og faren sitt som etternavn...fungerer fint det:) Hva de skal kalle sine barn, får bli en annen skål;)
    God helg til deg:)
    Trine:)

    SvarSlett
    Svar
    1. He he, nettopp, det får ungene finne ut av når den tid kommer;)

      Slett
  8. Det har aldri, aldri vore på tale at eg skulle bytte etternavn. Navnet mitt er mitt. Det er meg. Eg har venninner som satt og øvde seg på å skrive nytt etternavn. Eg synst det var sprøtt!!
    Når vi fekk barn, så vart det loddtrekning om kva for eit etternavn som skulle vere til slutt. Og sjølvsagt vann mannen sitt...

    SvarSlett
  9. Vi har gjort akkurat slik som dere. Og av samme grunn. Hadde det nesten ikke tankene å skifte navn engang.
    Fint inngangsparti, btw.

    SvarSlett
  10. Vi har gjort akkurat slik som dere. Og av samme grunn. Hadde det nesten ikke tankene å skifte navn engang.
    Fint inngangsparti, btw.

    SvarSlett
  11. Vi har gjort akkurat slik som dere. Og av samme grunn. Hadde det nesten ikke tankene å skifte navn engang.
    Fint inngangsparti, btw.

    SvarSlett
  12. Æ har tatt mannen sitt etternavn,og har heller ikkje mitt gamle som mellom-navn. Synes det e fint å ha felles etternavn hele familien,vi fire høre liksom sammen ;)) no skal det sies at vi begge hadde et helt vanlig kjedelig navn, hadde æ hatt et etternavn som hørte til en slekts-gård eller lignende ville æ nok vurdert å beholde det,og mannen og guttan også ;)) men syns det e helt greit at folk får velge,e jo litt styr å bytte navn!
    Randi

    SvarSlett
  13. Vi tok begge min manns mellomnavn som etternavn da vi giftet oss, det som opprinnelig var hans mors etternavn.
    Folk må få velge hva de vil, men jeg stusser som deg på hvorfor så mange velger mannens navn. kanskje fordi kvinner vokser opp med en slags forventning om at de en dag kanskje skal bytte navn (fordi «alle kvinner gjør det») mens menn regner med å beholde sitt.

    og så må jeg bare legge til at løsningen mor+fars etternavn = barnas etternavn vel ofte ender med fars etternavn til slutt og dermed er det gjerne fars navn som videreføres til neste generasjon..

    SvarSlett
  14. Hadde jeg gifta meg på den tida da jeg begynte å produsere barn, for sånn ca. et kvart århundre siden, hadde jeg trolig bytta navn uten å reflektere over det en gang. Av samme grunn fikk barna våre Mannens etternavn. Nå har det jo vært sånn en stund at også samboere kan ta hverandres etternavn, men nå kunne det ikke ramle meg inn å skifte. Navnet mitt er meg! Dessuten har jeg ikke et kjedelig -sen-navn heller, men et -zen-navn, noe som selvfølgelig er mye kulere! Litt dumt er det dog at navnet mitt dør ut med meg...

    En liten kuriositet er det forøvrig at min bestefar hadde dobbelt etternavn og da med Mannens etternavn som første ledd! Men så vidt vi veit er vi altså ikke i slekt... :o)

    SvarSlett
  15. Jeg ville ikke ha min manns son-navn. Han ville ikke ha mitt. Vi var skjønt enige om at vi stiftet familie og ønsket et felles navn på når nye enhet. for mfg var det uaktuelt å ikke ha samme navn som mine barn. Vi ville ikke ha dobbeltnavn. Løsningen ble å finne et nytt navn. Vi satt med telefonkatalogen, fant for- og etterstavelser vi likte, prøvde å inkorporere noe med norden, skandinavisk etc. Til slutt fant vi et navn vi begge var fornøyde med, og vi får mye skryt for etternavnet ( dvs at mange synes set er fint og spør om det). Vi er alene om navnet vårt i Norge.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tøft å kreere sitt eget felles navn!

      Slett
  16. Jeg beholdt mitt eget navn, klarer overhodet ikke identifisere meg med hans. Sønnen vår har begges etternavn. Det funker, men er ikke vakert, så vi ler litt av det. Grunnen til at han har begge er rett og slett fordi jeg vil at han skal ha litt fra begge og at folk lett ser vi er en familie. Mannen har derimot et navn som bare 94 har i Norge så jeg skjønner at han ikke ville bytte til mitt...

    SvarSlett
  17. Da kona og jeg gifta oss, tok vi hverandres etternavn. Hennes navn er hovednavnet, mens mitt er "i midten" - hos oss begge og jeg bruker dem begge litt om hverandre, avhengig av hva jeg gidder forklare og ikke ;) Det var aldri snakk om å IKKE gjøre noe med navnene. Jeg synes det er en gammeldags romantisk måte å vise at man hører sammen på.


    Fin lørdag til deg! :)

    SvarSlett
  18. Jeg hadde to etternavn fra før. Da jeg giftet meg i sommer gjorde jeg ikke som mine svigerinner som byttet navn til mannens. Jeg følte da at jeg mistet identiteten min. Byttet da mitt siste navn til hans navn. Så beholdt mellomnavnet (siden det liker jeg så godt) Vil helst at vi får min navnkombi på framtidens avkommere. Men mannen vil også ha dobbelt fornavn, men det blir jo litt langt med fire navn. Så det blir nok spennende å se hvem som vinner den kampen haha!

    Elisabeth

    SvarSlett
  19. Er ikke gift, men samboer og er helt klar på en ting: mitt navn er meg både fornavn og etternavn og det "gir jeg ikke fra meg" selv om jeg skulle gifte meg. Å leve sammen er for meg det som gjør oss til OSS (gift/ugift med eller uten barn) og jeg vil allikevel få lov til å være MEG (og mannen min skal få være SEG), også i navnet. Takk for fint innlegg Pia, gjør nok som deg om vi skulle finne på å gifte oss...

    SvarSlett
  20. Jeg har tre fornavn og et etternavn. For min del ble det uaktuelt å ta mannens etternavn (jeg er jo tross alt ikke en Turi bare fordi jeg har giftet meg). Med så mange fornavn ble det bare dumt å ta hans etternavn som mellomnavn (og Turi Utsi klinger liksom ikke - uansett åssen man slår det ihop). Jeg kunne ikke tenkt meg å tatt hans etternavn sist, og mitt eget som mellomnavn.

    Han ville gjerne at vi skulle hete det samme, så han var villig til å ta mitt etternavn. Siden vi har to barn med hans etternavn, og fordi jeg vet hvordan familiene våre ville ha reagert... så beholdt vi begge våre etternavn.

    Gjett om slekta ble overrasket når de skjønte at jeg ikke ble fru Turi....!

    Svigermoren min har det samme første fornavnet som meg, så det gjorde det jo enda mere uaktuelt å ta Turi som etternavn.

    SvarSlett
  21. Det ligger mye identitet i navnet, ja. Min mor hadde to etternavn - et fra sin mor og et fra sin far. Min far hadde ett etternavn - fra sin far. Det endte med at mamma beholdt sitt navn, og at pappa tok det siste etternavnet hennes. Det dobbelte etternavnet fikk da jeg. Når jeg nå snart skal gifte meg er jeg klar på det med navn: Jeg bytter navn, men ikke til min manns. Jeg bytter til mammas første etternavn, det hun fikk fra sin mor. Det er nemlig bare mormor og hennes to døtre som har det etternavnet i hele Norge, begge i kombinasjon med et annet (altså som fungerende mellomnavn). Hvis ingen andre tar det navnet forsvinner det. Så er jeg også så heldig å ha en så god kjæreste at han har bestemt seg for å gi opp sitt eget navn og bli med på mitt navneskifte.

    Doble etternavn er dessuten slitsomme. En vet aldri hva folk kaller deg. Fornavn Etternavn. Fornavn Mellomnavn Etternavn. Fornavn Mellomnavn. Fornavn M. Etternavn. Når du får beskjed om at "student-/jobb-e-postadressen din er navnet ditt med punktum mellom" er det rett og slett veldig usikkert hva det egentlig betyr. Som regel betyr det fornavn.m.ett@jobb.no.... :P

    SvarSlett
  22. Festlig historie, forresten: Jeg kjenner to damer som heter det samme og er gift med hverandre. De får IKKE lov til å ha samme etternavn.

    SvarSlett
  23. Det betydde mye for meg når vi fikk barn at jeg hadde det samme etternavnet som barna mine - vi hører jo sammen! :) Jeg var ikke så sterkt knyttet til etternavnet mitt i grunnen, det er Sissel som er meg og resten er bare til pynt..;) Jeg er ikke fan av doble fornavn og heller ikke av doble etternavn, så jeg tok bare ett av min manns to etternavn. Som nevnt over her, så synes jeg etternavnet er en fin måte å vise at man hører sammen på. Men det kunne godt bli mer vanlig at mannen tok kvinnens navn synes jeg! Hallo - vi lever jo i 2013! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tenkte som Sissel. Vil hete det samme som barna mine.

      Slett
  24. Før jeg traff mannen min, proklamerte jeg for all verden at jeg aldri ville skifte etternavn dersom jeg skulle gifte meg. Altfor få som fører familienavnet mitt videre, tenkte jeg, fordi jeg har 11 søskenbarn, hvorav kun 1 mann med samme etternavn som mitt (ja, den gangen var det mest vanlig at jenter skiftet navn når de giftet seg). Da jeg skulle gifte meg spurte pappa hvordan det ble med etternavn og sånn, og da måtte jeg medgi at jeg skulle ta mannens navn (som er utenlandsk og svært sjeldent i Norge), men at jeg skulle beholde mitt i tillegg. I dag har vi to jenter, som begge har to fornavn (bevisst, siden både jeg og mannen min har to fornavn). Da de ble født, hadde de kun farens etternavn. For et par år siden, sa den eldste at hun gjerne ville at vi alle sammen skulle ha samme navn. Tok en runde på det, og bestemte oss for at de også skulle få mitt etternavn. Det betyr at de har to fornavn og to etternavn, hvorav det siste starter med 'van' (hollandsk) - altså består navnet av hele 5 ord! Min mann har ikke tatt mitt navn, skjønt det tror jeg faktisk vi skal ta en ny runde på ;)Regner med at barna selv finner ut hvilke navn de vil ha senere, etter evt giftemål. Det orker jeg ikke bekymre meg for nå ;)

    SvarSlett
  25. Vi tok hverandres navn, så vi og barna heter det samme. Jeg har et etternavn som ikke så mange har, var viktig å beholde det.

    SvarSlett
  26. Da vi giftet oss valgte jeg å beholde mitt pikenavn som mellomnavn, og tok min manns etternavn for å vise at vi hører sammen. Jeg synes det er koselig at ektepar har felles etternavn :) Døtrene våre har to fornavn, og kun vårt felles etternavn. De hadde nok taklet å evt velge bort navn ved evt giftemål, men vi så ikke poenget i å utsette dem for det. Vil de gjerne ha mitt pikenavn i tillegg, så er det en smal sak for dem å fikse på det hvis det skulle bli aktuelt.

    SvarSlett
  27. Eg har to etternavn, ett mellomnavn fra mamma og etternavn fra pappa :) Er nå samboer men ein som kun har farens etternavn. Om vi en dag gifter oss har jeg lyst til å ta hans navn. Men, eg vill ikkje ta bort nokon av mine eigne etternavn.. Håper eg finn ut av det før den tid evt. kommer, ett fornavn og 3 etternavn trur eg ikkje blir så fint..

    SvarSlett
  28. Her har vi hvert vårt etternavn. Navnet er en del av meg. I min krets er det mange som har beholdt sitt navn etter de er gift. Poden i huset har et fornavn og begges etternavn.

    Nann Karin

    SvarSlett
  29. Ungene har faren sitt etternavn. Jeg nekter å gifte meg, ellers kunne jeg gjerne tatt hans navn siden det er noe kulere enn mitt. Det har m.a.o ingen større betydning for meg om jeg heter slik eller sånn, men jeg hadde ikke evt. beholdt pikenavnet siden jeg har tre fornavn og det hele ville blitt en uendelig lang historie.

    SvarSlett
  30. Man kan jo bare ha ett etternavn da. Alt annet blir mellomnavn om man ikke bruker bindestrek, så jeg syntes det var vanskelig da vi fikk datteren vår. Det endte med hans etternavn og mitt etternavn til mellomnavn. Jaja, tenker jeg, så får hun velge selv hva hun vil bruke når hun er atten. Mitt etternavn er kjempespesielt og SUPERNORSK mens hans er utenlandsk men vanlig. Selv har jeg ikke skiftet etternavn, og det er flere grunner til det (hans er amerikansk og høres helt forferdelig ut med norsk uttale, jeg gidder ikke/har ikke råd til å skifte pass/bankkort/osv osv), men det er jo noe i den likestillingen da. Heldigivis er norge ganske åpent når det kommer til dette (svigerfamilien min syntes jeg var rar), men mamma gikk i front og nektet å skifte navn til pappas navn da de giftet seg for over 30 år siden, i tillegg til at både jeg og søsteren min har navnet hennes og ikke pappas (nå er pappas navn superkjedelig da, så jeg synes det er bra men mormor var forferdet!). Eh. Jeg synes det kommer ann på HVORFOR man gjør det, for jeg liker ikke tanken på at det automatisk er kvinnen som skal skifte til mannens. Om man vil ha et felles etternavn kan man jo lage et nytt eller bruke det begge synes er finest. Men joda, folk gjør da som de vil uansett..

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg. Folk gjør som de vil. Men jeg synes man skal tenke over HVORFOR man velger som man gjør, ikke bare gjør det fordi det forventes...

      Slett
  31. Vi gjorde det i "feil" rekkefølge og fikk barn først. Jeg var hellig overbevist om at et etternavn holder og siden jeg hadde het Olsen og mannen noe litt mindre vanlig, ble det hans etternavn til barna. Etterhvert ble det rimelig tydelig for meg at jeg ønsket å hete det samme som barna mine, så da vi giftet oss byttet jeg navn. Veldig rart i begynnelsen. Nå helt uproblematisk. Jeg er den samme dama.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvis man skal velge et navn, og dermed tar det minst vanlige, har jeg full forståelse for:)

      Slett
  32. Eg er ikkje gift, men om eg hadde gifta meg hadde eg beholdt "pikenavnet". For det første heiter mannen eit av dei vanlegaste navna i landet og dessutan er det eit stygt etternavn. Vi har begge -sen-navn og eg hadde gjerne bytta om han hadde eit sjeldan stedsnavn. Likar navn med identitet. Ungane heiter min sambuar sitt mellomnavn-bindestrek-mitt etternavn. Veldig komplisert. No er eg 31 år og det hadde vore rart å bytta etternavn no. Er vel ikkje romantisk nok...

    SvarSlett
    Svar
    1. He he, har det så mye med romantikk å gjøre, da, det å bytte etternavn?

      Slett
  33. Jeg tenkte jeg skulle ha to etternavn den dagen vi gifter oss. Hansen Johansen klinger liksom så innmari godt:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. He he, nei, det er ikke alle kombinasjoner som klinger like godt...

      Slett
  34. Vi har gjort som dere, for vi har begge ganske uvanlige etternavn, pluss at begge har doble fornavn. Blei litt tungvint liksom. Barna har begge etternavnene, og jeg tapte kampen om å få det siste. I følge mannen vinner jeg alt annet, derfor har han tre seire i livet; vi er gift i Kirka, Den Norske, vi har giftering av gult gull, og barna har hans navn til slutt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Oppdaga du at du har vunnet dørskilt, da?;)

      Slett
    2. Nei, det fikk jeg ikke med meg før Elisabeth sendte meg melding, haha! Passe sløvt. Men hurra!! Og tusen takk!!

      Slett
  35. Jeg har tatt min manns navn. Det var jeg helt klar for. En ting er at jeg vil at hele familien skal ha samme etternavn. Mine foreldre har ikke det, og det mislikte jeg under oppveksten. Mitt pikenavn er Hanssen, og det føler jeg ikke er behov for at jeg fører videre... Så siden min mann har et mer uvanlig etternavn, var det ingen tvil om at jeg ville ta hans navn istedenfor motsatt ;)
    I og med at vi møttes da jeg var 19 år, hadde jeg heller ikke rukket å skape min voksne identitet rundt etternavnet. Om vi hadde møttes nå og etterhvert giftet oss, vet jeg ikke hva jeg hadde tenkt rundt navnebytte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mislikte du at foreldrene dine hadde forskjellig etternavn fordi det var uvanlig, tror du? For nå til dags er det jo veldig vanlig at foreldre har forskjellige etternavn, tror liksom ikke at ungene tenker så mye på akkurat det.
      Skjønner at Hanssen måtte vike... (Men det blir vel etter hvert som Elisabeth skriver lenger ned - at om en del år er "sen"-navn uvanlig fordi vi velger dem bort...)

      Slett
    2. Ja, jeg tror nok det kom av at det var uvanlig å ha ulike etternavn da. Jeg måtte så ofte forklare familiære forhold, siden vi hadde ulike navn. Og skulle jeg sette sammen mine foreldres etternavn, ble det en kombinasjon av Hanssen og Jørgensen, og det ble litt mye...

      I dag er det jo helt andre holdninger, og jeg tror heller ikke barn tenker på det å ha ulike etternavn på samme måte. Og jeg synes jo det er fint å kunne velge som man vil, enten det er det gamle tradisjonelle eller noe helt annet ;)

      Slett
  36. Da vi giftet oss var det viktigst for oss både å hete akkurat det samme, men også at ingen andre het det samme fulle navn som oss. Det var ikke et alternativ å ikke hete det samme, vet om familier hvor alle familiemedlemmene heter forskjellig og syns det er litt komplisert. Har hørt om søsken som har fått tildelt forskjellige skoler fordi de ikke har blitt oppfattet som søsken.
    Jeg kunne godt tatt mannen min sitt navn da jeg syns det er finere enn mitt, men da det var ei til som het det samme som meg var ikke det så bra da vi er musikere begge to. Da er det greit at hvis noen vil ha tak i oss, finnes det ikke 200 flere med samme navn;)
    Derfor valgte vi å slå sammen etternavnene våre, og jeg fikk viljen min med mitt først og så bindestrek og så hans, for jeg har alltid likt å være tidlig i alfabetet.
    Jeg syns ikke det er optimalt med bindestreknavn, kunne godt tenkt meg kun ett etternavn, men denne løsningen ble best for oss og våre prioriteringer:) Barna våre får heller splitte navnene når de en gang gifter seg.

    SvarSlett
  37. men er det ikke egentlig i 1964 man kunne velgå å beholde navnet sitt uten å søke, og i 1979 man måtte si ifra om man ville ha det ene eller det andre navnet, uansett hvilket kjønn man tilhørte? Sånn for å være pirkete.

    SvarSlett
    Svar
    1. og forresten er jo JEG en sånn med etternavn fra begge foreldrene, i gifteklar alder! (om ikke modus) Har tenkt å beholde og videreføre alt av etternavn.
      Der jeg vokste opp fungerte begge navnene som etternavn, ettersom jeg ble forbundet med slekta via navnene mine. Men det er klart at i forhold til staten, er farsnavn etternavn.

      Slett
    2. Ja, i 1964 kunne du beholde pikenavnet hvis du meldte fra om det før vielsen. Gjorde du ikke det, fikk du automatisk mannens navn. Fra 1979 ble det like regler for både kvinner og menn.

      Slett
  38. Jeg skulle gjerne hatt ett felles navn for å vise familietilhørigheten, men verken jeg eller Mannen ville bytte da vi gifta oss siden vi har sjeldne navn begge to. Og om vi skulle satt de to navnene sammen så hadde mitt blitt et mellomnavn som glatt hadde blitt skjalta ut i mange sammenhenger. Trollet har begge navnene, og jeg har ikke begynt å bekymre meg for hva hun gjør om hun evt. gifter seg. Jeg håper hun vil beholde mellomnavnet sitt (altså mitt etternavn) for vi er tross alt kun fem i Norge som har det.

    Har en venninne som heter Larsen til etternavn. Hun vil heller ikke bytte navn om hun gifter seg. "Hvorfor skal det bare være legitimt for de med sjeldne å beholde det, jeg er like knyttet til mitt navn?" Og hun har jo rett. En annen sak er at om 50 år så er Larsen, Hansen, Olsen osv. sjeldne, for alle damene har bytta det bort....

    SvarSlett
  39. Jeg tok navnet til mannen min da vi giftet oss. Jeg ønsket at vi skulle ha samme navn i familien, og jeg hadde et veldig vanlig -sen navn, mens hans er litt mer sjeldent(dog ikke veldig sjeldent). Vi har begge to fornavn og det har gutta våre også, så jeg ønsket heller ikke fire navn. Hadde jeg hatt et mer uvanlig navn hadde jeg nok beholdt det og kjempet for at gutta skulle hatt det samme.

    SvarSlett
  40. Eg har det same namnet som eg alltid har hatt. Litt pga av at eg var så gammal før eg BLEI gift..;) Ungane våre har min mann sitt etternamn.

    SvarSlett
  41. Vi er ikke gift, og har hvert vårt etternavn. Datteren vår har MITT etternavn, og det forbauser meg litt at det ofte er motsatt. Altså, at i de tilfellene foreldrene har forskjellige etternavn, får barna faren sitt (eller faren sitt til slutt) ..... Hvorfor er det sånn, mon tro? :)

    SvarSlett
  42. Min søster er ikke gift, og har insistert på at de tre barna skulle ha hennes etternavn. Nå er det blitt brudd.

    Personlig mener jeg uttrykket "å føde ham en sønn" er litt avleggs. Barna jeg har båret er mine og våre, men aldri bare hans.

    SvarSlett
  43. Da jeg var 16 år bestemte jeg meg for å ta min mormors etternavn som mellomnavn da hennes etternavn ville dø ut. Da jeg giftet meg valgte jeg mannens etternavn (det er bare 32 personer i Norge med dette etternavnet) Vi har bare et fornavn og et etternavn på ungene våre. Nå bruker jeg min mormors etternavn kun som en bokstav T.

    SvarSlett
  44. Jeg byttet navn, fordi Olsen ikke er så innmari spennende. Nordhagen er ikke veldig spesielt det heller, og det er vel flere av de enn Olsen her i bygda. :P

    For meg var det naturlig å ta hans navn, og siden han har ei datter fra før med hans etternavn, hadde det vært "dumt" om han tok mitt, så da hadde vi nok heller valgt mitt som mellomnavn hadde det vært et fancy navn. ;)

    SvarSlett
  45. Jeg er nok en av de få som med viten og vilje tok min manns HANSEN etternavn :D Ikke kan jeg skylde på at jeg var veldig ung heller (24)
    Men for meg er det viktig at jeg får velge det jeg vil (eller mannen og jeg sammen.)
    Jeg er en kvinne som alltid vil kjempe for kvinners rettigheter. Om ikke alltid i Norge, så mine medsøstre andre steder. Men jeg kjemper og for mine rettigheter til å kunne velge "gammeldags" om det være seg å bytte etternavn eller mitt store ønske om å få være hjemme hele tiden med barnet/barna våre.
    (nå er ikke jeg hjemme, men mannen i 50% ;) )

    SvarSlett
  46. Da jeg skulle sende inn navnemelding på eldstebarnet, sendte jeg endring på meg selv slik at vi fikk samme etternavn alle sammen. For meg er det en måte å vise tilhørighet og samhold. Jeg hadde to etternavn fra før av, så å ta et tredje synes jeg var litt i overkant, men jeg hadde (og har) et ganske bevisst forhold til at jeg vil ikke "miste" min egen identitet oppi dette. Mannen min har jo et ganske kjedelig navn (Nygård). Etter en del tankevirksomhet valgte jeg å ta mellomnavnet Bjørnsdatter (siden pappa heter Bjørn), som jeg har brukt som nick på nettet i mange år. Dette var et navn jeg følte representerte MEG - mer enn egentlig både fornavnet og gamle og nye etternavn, siden jeg har valgt det selv. Kombinasjonen viser tilhørighet både til mine foreldre og til min nye familie, i tillegg til at det gjør navnet mitt mer unikt.

    SvarSlett
  47. Etternavnet mitt er tysk. Det er veldig sjeldent, i hvert fall i Norge. Jeg vil aldri gi slipp på det.

    Cecilie

    SvarSlett
  48. Vi gifter oss snart, jeg tar hans etternavn. vår felles sønn har hans etternavn, og min sønn fra før vil gjerne hete det samme som lillebror. sånn bli det:) Jeg synes det er fint å hete det samme, viser tilhørighet.
    Tilogmed hunden vår har hans etternavn.

    SvarSlett
  49. Veldig interessant område dette her. Mange ulike valgmuligheter, og tydeligvis ingen måte som er "den rette" for alle.

    Mannen og jeg synes begge at det er uaktuelt å bytte etternavn, men vi vurderer å ta hverandres etternavn som mellomnavn. Vi tuller litt med at vi kan leke "gamledager", og omtale mannen i huset med min tittel, ettersom han "bare" har en 5-årig utdannelse, og ingen doktorgrad. Da blir han en navneløs "Herr doktor + frua sitt fornavn- og etternavn".

    SvarSlett
  50. Da vi gifta oss i 2009 tok vi begge etternavnene, men mitt til sist. Mykje fordi det var det som høyres best ut. Så da heiter vi og våre to barn det samme. Ein skulle tru at det var uproblematisk, men far til mannen min synes det er uakseptabelt at sonen hans ikkje lenger har sitt opprinnlege navn som eiaste etternavn. Derfor har vårt valg om rekkefølje på etternavnene ført til at vi ikkje har sett han på snart fire år, og vi må heile tida jobbe for å ha moglegheit til å inninellom treffe mor og søstrene til mannen min. Han som er farfar til mine barn har ikkje sett yngste barnet, og den eldste hugsar ikkje farfaren sin. Så dette med etternavn er desverre ikkje uproblematisk for alle. Det var absolutt det for oss før andre satte seg på bakbeina.

    SvarSlett
  51. Jeg fikk min mors etternavn da jeg ble født. Mine foreldre var ikke gift, så da fikk jeg morens min sitt. Det var ett kjedelig -sen navn Som9 åring ville jeg bytte til pappa sitt etternavn. Noe jeg også fikk lov til.
    Det navnet gir jeg aldri fra meg :D

    Mitt barn har farens mellomnavn og mitt etternavn.

    SvarSlett
  52. Vi komponerte like godt et nytt etternavn som ikke var i bruk fra før. Men så hadde både jeg og samboeren kjedelige -sen navn.

    SvarSlett
  53. Helt fra jeg var liten og oppdaget at min egen mor hadde hett noe annet før hun giftet seg med Pappa, har jeg hatt sterke meninger rundt dette med etternavn og ekteskap. Jeg har alltid vært fast bestemt på at aldri i verden at jeg kommer til å endre på etternavnet bare fordi jeg gifter meg; hvorfor i alle dager skulle jeg det?

    Så møtte jeg mannen min, og da vi bestemte oss for å gifte oss kom det frem at han aldri egentlig hadde sett for seg noe annet enn at kona hans kom til å ta hans navn, for det ville jo være romantisk hvis alle i familien het det samme. Joda, sa jeg, det er sikkert praktisk med felles etternavn, men hvis det er sånn at det betyr så mye for deg, så kan vel DU ta mitt navn? Hvis det å bytte navn er noe du ser på som en selvfølgelighet, liksom?

    Da ble det stille, og etter en stund kom det molefunkent fra min kjære at nja, det var kanskje ikke så naturlig som han hadde trodd. Så da ble det med den samtalen, og vi har hvert vårt etternavn i dag. I tillegg har vi kommet frem til at det klinger mye bedre dersom mitt navn kommer etter hans, hos fremtidige barn.

    Det jeg synes er mest irriterende med hele tradisjonen, er alle reaksjonene vi har fått og det at vi hele tiden må forsvare det valget vi har gjort. Det holder ikke å si at "vi hadde ikke lyst"; for hvis man elsker hverandre skal man tydeligvis ha lyst til sånt. Jeg har opplevd at slektninger har antatt at jeg har tatt hans navn, men når de reagerer på ulike navn på postkassen etc sier jeg bare at "nei, du skjønner, han hadde ikke lyst til å bytte." :D

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails