tirsdag 19. mars 2013

Avslappa og late foreldre er de beste?

Det hylles og heies fram hvis en far står fram og sier at foreldre må ta det med ro. Det er ikke så nøye hvis ungen din ikke er inntylla i økologisk ull, eller hvis du lar tven stå på fra morgen til kveld.

Og jeg er enig i mye. Jeg henger meg heller ikke opp i alt mulig. Jeg har unger som stikker ut med t-skjorte og tynne tøysko midt på vinteren. De dør vel ikke, tenker jeg. Noen av soverommene her i huset ser helt bomba ut. Men det er vel ikke skadelig, tenker jeg. Det har ikke vært mange noen friske, herlige skiturer med hele familien i år. Vi klarer oss fint, tenker jeg. Treåringen drar i barnehagen i de merkeligste kleskombinasjoner. Og med ugredd hår. Det spiller vel ingen rolle, tenker jeg.

Men er absolutt alt helt greit? Unger vil sannsynligvis ikke få varige men hvis de får sitte på et bord rett foran tven fra de kommer hjem fra barnehagen til de skal legge seg. Mens de spiser ei pakke kjeks. Det er greit å ha noen sånne dager innimellom. Men er det greit hvis det er sånn hver eneste dag?

Er det sånn at fedre kan være slumsete og gi litt beng, fordi de er kule og avslappa og pappaer? Og så skal mor være den som sørger for at maten er sunn, klær blir merka og skolearbeid blir fulgt opp? Er ikke det innmari urettferdig? Jeg vil ha min kvote med dager der jeg med god samvittighet kan fikse pølser med ketchup til middag og blåse i å sette bind på bøker.

At man glemmer å sende med ungen gave når han er invitert i bursdag, at man lar poden få bestemme middagsmenyen daglig, at man ikke gidder å bli med og se når førsteklassingen spiller fotballkamp -
er det greit? Altså, jeg synes det er helt greit en gang iblant. Men at det skal være normen? Da er man avslappa og kul og en BRA forelder, i motsetning til de stressa, oppjaga mødrene?
En god forelder er en som tar ting med ro, som ikke stresser og maser, men samtidig er tilstede for ungene sine.
 
Jeg tror det viktigste med foreldrerollen er at man er avslappa. Trygg. Det betyr ikke at man skal gi faen i alt, la alt flyte og så tro at alt skal fikse seg sjøl. Barn trenger å bli stimulert, å bli sett, å bli fulgt opp. Det betyr ikke at man skal stresse rundt dem hele tida, servere alt på gullfat, tjene dem og gi dem konstant oppmerksomhet.

Sånn passe er best. Synes jeg. Hva synes du?

Ha en avslappa kveld med eller uten foreldre!
Det kommer stadig definisjoner på ulike foreldretyper - det er helikopterforeldre og tigermødre, curlingforeldre og slappavfedre. Det diskuteres latskap og ambisjoner, stress og press, samvittighet og oppfølging. Jeg tror at som det meste annet i livet, kommer man langt med sunn fornuft, litt kunnskap og litt innsats. Og så får man være seg sjæl.

20 kommentarer:

  1. Spot on, Pia! Jeg ble helt oppgitt av den artikkelen om foreldrene som ikke lar ungene være med på noe. Eller som aller nådigst lar ungen være med på fotballtrening, men ikke på kamper og turneringer før hun kan komme seg dit selv? What the?? Tenker jeg. Man skal kanskje vokte seg vel for å mene så mye om andres utøvelse av foreldrerollen. Men når man går hen og kritiserer andre for å liksom være så oppjaga og stressa og overstimulere unger som vokser opp til å bli bortskjemte prinser og prinsesser, for så å gå i fella selv ved å ta den helt ut andre veien? Da tillater jeg meg å mene.

    Jeg er helt enig med deg! En gylden middelvei er fin.

    PS. De ser ganske avslappa ut den gjengen i sofaen, ja. :-)

    SvarSlett
  2. Greia er at man må finne seg selv, sin egen måte å være forelder på som stemmer mest mulig overens med personlighet og verdier. Og det er nettopp dette som tar tid å finne ut av for mange. Det er inntil usikkerheten er redusert så mye at slik andre løser foreldreoppgavene på ikke virker truende, at vi er mest mottakelige for hvordan vi skal finne oss selv i de nye rollene. Da er det enkelt å forstå at folk søker etter forbilder og lett føler seg tråkka på - kanskje særlig dersom egne valg fremstilles som de eneste rette. Dersom noen krever definisjonsretten på morsrollen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er så enig! Alle er veldig med på den derre "alle barn er forskjellige" osv, men vi må huske på at alle foreldre er forskjellige også :) Noen klarer kanskje den "alt på stell"-mammastilen helt utmerket uten alt for mye stress, mens andre (f.eks meg) ville endt opp med ulykkelige barn hvis jeg prøvde meg på den.

      Og så til selve innlegget ditt Pia:
      Jeg tror nok at jeg selv er litt over middels avslappet *når det kommer til visse ting*. Det er også trikset med dette å være "lat" forelder -man kan velge sine områder! For meg er det viktig med sunn mat, mye familietid sammen og jeg tar heller en tur i parken og slenger meg på et teppe og lar ungene herje, ennå ta dem med på fotballtrening. Men sånn er jeg. Og det er helt greit at andre velger annerledes. Så lenge ikke barna lider noen nød så er det strengt tatt ikke min buisness hva andre gjør/ikke gjør! ;)

      Slett
  3. Nå har jeg sittet her og lest mye på bloggen din - og du skriver jommen meg med litt av en snert! Liker sånt - du tar ting på kornet, får skriblet ned dine tanker - og visst er jeg enig i mange av dem :) for en herlig, rett-frem-blogg, elsker ærligheten og all refleksjonen du gjør deg. Her vil jeg tilbake :)
    Nå glemmer jeg helt å kommentere selve innlegget her, men jeg er for trett i toppen - så det får så være, bortsett fra at jeg syns det var kanon! klem til deg med ønske om en god uke videre.

    SvarSlett
  4. Er veldig enig med deg! Har selv lest og linket til disse innleggene, spes det du refererer til her, og synes generelt det blir corny å sette merkelapp på altmulig. Sunn fornuft, litt langsiktig tenkning, masse kjærleik og gode grenser er min filosofi. Dessuten føles det mye bedre å slække litt på standarden innimellom, når man trenger det, enn å legge hele lista ned fordi man ikke gidder å bli sliten sånn generelt. Det ER slitsomt å være forelder, men det er en fin slitsomhet, den beste. Så lenge man holder seg innafor der, så er det vel greit? *maria/zoopayne

    SvarSlett
  5. Så enig. Og ble like oppgitt som Liv Inger over de i artikkelen. Egoisme. Jeg mener at vi diller for mye, og gir ungene for mye makt over voksne og vår tid. Men sunn, involverende oppmerksomhet og ikke ettergivenhet tror jeg er greia!

    SvarSlett
  6. Så enig med deg! Akkurat sånn som du beskriver, er det hjemme hos oss også. En fin balanse mellom kontroll og kaos ;)

    Grunnen til at innlegg som det med pappaen som svømmer motstrøms mot økologiske, ullinnpakkende mammaer, er at det er morsomt å lese. Man kjenner seg igjen, og kan le av seg selv, enten man pakker ungene inn, eller gir litt beng. Det er festlig å se seg selv utenfra av og til, litt sånn på detaljnivå - men det betyr ikke at vi vil ha det sånn, hver dag, hele tiden. De fleste liker balanse.

    Ha en strålende uke! :)

    SvarSlett
  7. Jo - sunn fornuft og være seg sjøl - og huske på at ungene også er enkeltindivider, "seg sjøl". Noen takler litt av hvert - og noen er litt mer persilleblader og de skal tas vare på uansett.
    Jeg er opptatt av at vi må mestre å si ganske mye nei i det overflods-overorganiseringssamfunnet vi lever i. Det betyr kanskje å være avslappa i forhold til å være med på "alt", prestere noe i enhver sving. Passe på at det finnes noen rom for å finne på noe sjøl også.
    Men jeg skjønner ikke uttrykket "minimalist parenting". Det finnes bare hundre prosent, ikke noen minimumsvariant, jeg er den eneste mammaen til mine barn. Det betyr ikke at jeg skal være "på hugget døgnet rundt" - men ungene er uansett hva vi gjør eller ikke gjør mitt/vårt ansvar. (Og mine går nok ganske mye med ulltøy, altså. Og tar stort sett tran også....)
    Og de skal lære å bli selvstendige - men det lærer de jo heller ikke i et vakuum eller bare ved å bli latt i fred. Jeg vil jo gi dem noe innhold i livet også, noen verdier med på veien. Ungene - og kjæresten min - er jo de jeg lever tettest sammen med - og det betyr jo mye hvordan vi lever sammen og hvordan vi påvirker hverandre.
    Hvis avslappa betyr noe rundt det å være rause, tilgivende og senke skuldrene når vi er sammen her hjemme - da er jeg helt med. Både store og små trenger en hjemmearena der vi kan få være oss sjøl, ikke alltid være "flinke". Men vi skal ta hensyn til hverandre og "oppføre oss" allikevel... Det er jo ikke svart hvitt dette her.

    SvarSlett
  8. Det er som med alt annet: Alt med måte...... Man skal ikke overdrive verken den ene eller andre veien.
    Men det er utrolig hva det kan blir folk av ;)

    SvarSlett
  9. Hmmm... Eg er veldig avslappa for tida. Faktisk så avslappa at eg skulle til vaksinering igjen med lillebror til Ålesund i dag (liten time i bil) og oppdaga når vi skulle reise at det var i morgen... Fekk levert han på skulen i titida. (uten matpakke, for det var eg så stressa at eg gløymde av) Men lillebror har overbevist meg om at epler var MEIR enn nok til å halde han unna sveltedauden. Eg trur at vi er beste som foreldre når vi kan vere begge deler; både litt sånn hysteriske innimellom, og avslappa andre dagar. Er det ikkje slik livet er? Det meste ordner seg! At barna kjenner seg trygge er nok det viktigaste? Og her er det slik at vi bytter på å vere den hysteriske og avslappa forelderen, alt ettersom dagsform på dei vaksne ;)

    e

    SvarSlett
  10. Jeg synes det er kjempeurettferdig at jeg må være den strenge og far kan få være den kule. Men det må være sånn, det er jeg som handler og jeg som lager middag. Og en og annen gang når far tar med kid i butikken...da får som regel ungen noe. Gjerne verdens kuleste blad. Da er "av og til og en sjelden gang innimellom" brukt opp neste gang jeg handler.
    Det e rheller ikke greit at mor står for sunne hverdagsmiddager og avtale om at far skal diske opp i helgene... og han disker opp med ostesmørbrød. Det er urettferdig.

    Ellers er jeg enig i at avslappete foreldre er de beste - og da innenfor sine egen normer og hva de synes. Det er alltid noen som styrer og alt er bare gøy og andre som ikke gidder gjøre noenting.

    Jeg tror også at det er superfint at ungene leker med søsken. Men alle barn har søsken. Dessuten er den organiserte fritiden her i huset trening/fysisk aktivitet. Det er ikke valgfritt, men ser vi en sliten gutt en dag så droppes det. Gym i skolen hver dag hadde hjulpet. En heldagsskole uten lekser hadde også gitt oss foreldre og hele familien større valgfrihet.
    Jeg er faktisk overrasket over innskrenket frihet etter vi fikk skolebarn. De skal jo ikke bare lære matte og neturfag, de skal bevege seg og få inn en viss del sosial kompetanse underveis også.



    SvarSlett
  11. For mye og for lite, osv! Enig, balansegang er greia. Så finner man vel balansegangen som passer for seg og sin familie etter litt trening. Sjøl merka jeg stor forskjell da vi gikk fra tre til fire. Med førstemann var det babysang og babysvømming og babymassasje og baby, baby, baby. Nummer to har vært med på sang. Og jammen ser det ut til at det blir folk av henne også.
    Hvordan dere får det til med FIRE barn, det aaaaner jeg ikke! Respekt,asså! :-)

    SvarSlett
  12. Det er helt utrolig hvor mye press det er på foreldre idag. En skulle jo tro at det å oppdra barn ikke skulle by på grunnleggende forskjeller fra generasjon til generasjon. Selv om jeg bare er 25 år, har en sønn på 4, føler jeg at det er minst 100 år mellom den hverdagen jeg opplevde da mamma oppdro meg.

    Foreldrerollen min (ville sagt vår, men mannen har et litt annet syn på dette presset, han gir blaffen)begynte med et enormt ammepress allerede på sykehuset. Deretter ble vi foret med info om vitamintilskudd, økologisk mat og klær, pampers/libero vs tøybleier, bæreseler vs bæresjal, smokk vs ikke smokk, alt burde vært hjemmelaget. Pass på alle de hormonforstyrrende stoffene som fins i alt du eier (altså: kjøp alt nytt, helst på et gatemarked i afrika/india) osv.osv.

    I kjølvannet av alle disse impulsene kom rådene rundt selve oppdragelsen (det som ble nevnt over er jo bare miljøaspektet)med mammabloggere som aldri har en vanskelig dag, som tilsynelatende har tid til å bake alle bursdagskakene (med prøvekaker dagene i forkant) selv, som har barn som "har lyst" til å svare på videoblogg, og bli tatt hundretallsbilder av som skal ut på bloggen. Som lager all mat fra bunn og pusser opp rommene til barna slik at det skal passe til hver fase barna går igjennom. Du skjønner tegninga.

    Selv må jeg innrømme at jeg drømmer om å bli en slik velorganisert og flink mor, men opplever støtt og stadig at jeg sovner foran tv når klokka er ti over sju lørdagsmorgen. Som ikke synes det alltid er fantastisk å være mor (det er slitsomt også), som skriker til sønnen sin fordi han er så treig med å få på seg klær fordi vi skal rekke tbanen. (hvor lang tid skal det liksom ta å få på seg tre lag med klær??)
    På grunn av dette har jeg blitt en "litt av alt/hvert mamma". Hvilket betyr at jeg både leker og ikke leker med barnet mitt. Som lager vegetarmåltider, men som også kjøper pølser dersom det er ønsket fra høyeste hold. Som hjelper ungen med det jeg rekker og er avslappet når JEG trenger det. Ikke vet jeg hvilke resultater dette vil gi, men per idag bli sønnen vår beskrevet (av andre) som snill, morsom, smart, empatisk, sympatisk, viljesterk men på samme tid kompromissvillig,og det er godt nok for meg. Selv om vi skriker til hverandre i frustrasjon litt her og litt der.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er også "Litt av hvert". Gjør noe som er veldig bra, og noe som ikke er fullt så toppers:)

      Slett
  13. Jeg er egentlig veldig på linje med deg, tror jeg.
    Det har kanskje litt med alder å gjøre. Vi har jo noen år på baken du og jeg. Jeg var nok mye mer stressa og "pedagogisk" med de to eldste.
    Ellen :)

    SvarSlett
  14. Jeg synes egentlig det er bra med noen forventninger til oss foreldre. Greit nok - det kan bli mye av det gode, det er alle enige om. Men hvis alle bare sa: "Slapp av- dette ordner seg, det går seg til!" Hvor ender vi opp da? En haug unger i baksetet uten sikring? Unger som bare spiser pølse når de er tretten? Skal barnehagen og skolen fikse resten, liksom? Jeg synes jeg hører klagene når resultatene viser seg. "Men det var jo ingen som advarte oss!" "Dette må noen ta tak i!" Det blir litt som Bønnas mamma - selv om hun nok ikke er av den avslappa typen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, enig med deg. Skal det bli sånn at man er kulest hvis man gir helt f, så tror jeg vel ikke det er til det beste. Det krever faktisk noe å ha barn.

      Slett
  15. Hei,
    I dag hadde jeg glatt meldt meg inn i en eventuell forening for avslappa foreldre. Kanskje vi har hatt vår mest krampaktige foreldredag i dag.

    ; Innkjøp av 7 seter, har brukt laaaang tid i jakten på den beste brukt 7 seteren. Og vi kjøpte 7 seter slik at våre 2 barn kan ta med seg en venn hver på hytta.
    Så har vi satt himmel og jord i bevegelse for å få sendt inn forsinka påmelding til Dana cup for 12 åringen. Han skulle jo levere sjemaet igår.
    Vel nå er han i bursdag som krever til og fra kjøring.

    Vel vel Noen dager er hektiske , andre ikke. Vi har mange kjekke stunder på fotball/håndball kamper og treninger. Det jo der vi møter andre foreldre òg , hvilket jeg synes er veldig bra.

    Og ikke glem at i våre barns tjeneste har vi det mye kjekt

    Hilsen Hanne

    SvarSlett
  16. Jeg tror at trygghet og en bevissthet i forhold til hva man tror på er grunnleggende greit for store og små. Man våger dermed å være trygg på grensene man nødvendigvis setter, man kan formidle forventninger og man våger å slippe opp og være i kaos.

    Noen ting synes jeg er viktig, og andre ting blåser jeg rett og slett i.... Selv om nettopp det viktige ting for andre..

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails