Påskebilder

Dette innlegget blir like spennende som tittelen lover.

Jeg legger egentlig bare ut noen bilder fordi de var litt gulaktige.

Og dermed passer de fint nå i påsken.

(Og bildene er faktisk fra påsken - jeg og et par kids tok en svipptur vestover, der sola alltid skinner og snøen aldri legger seg.)

Må bare få framheve denne detaljen på den gule jakka fra Polarn O Pyret. Treåringen synes det var kjempestas med hull til tommelen.

 

Og noe stort mer givende og fengende enn dette skriver jeg ikke akkurat nå. Men hey! Vi snakker blogg, ikke sant?

Ha ei fortsatt fin påske!

Kaniner? Harer? Egg? Og påske?

Jeg hadde tenkt til å drive med litt folkeopplysning og fortelle hvorfor vi forbinder harer med påske. Og hvordan vi klarer å koble harer til egg. For akkurat den koblinga er ganske merkelig, spør du meg. Men jeg har googla og lett, og har ikke blitt så mye klokere. Det vil si, litt har jeg lært, men det hele ble så innvikla at jeg ga opp. Jeg har lest om lam som har vært så dårlig tegna at man trodde det var en kanin, jeg har lest om harer med tre ører, jeg har lest mye om Tyskland og en del om hardkokte egg. Det ble for mye for meg.

Den greieste forklaringen fant jeg inne hos norsk nettskole. Haren var opprinnelig en fugl, men så ble den skapt om til en hare for å slippe unna jegeren Orion. Haren var lykkelig med sitt nye liv, men savnet det å legge egg. Derfor fikk haren evnen til å legge egg en gang i året.

Og det var vel i påska, det da.

Det går mest i påskekyllinger hjemme hos oss. Men vi har mottatt Familien Sjokoladekanin fra Sylvanian Families og de fungerer fint som påskekaniner akkurat nå.

Har dere noen påskeharer på besøk?

Ha ei fin påske med eller uten kaniner!

Bokanmeldelse

Det er en kinkig oppgave å skulle skrive en bokanmeldelse av ei bok skrevet av ei du kjenner litt til, ei du vil alt godt og av ei som kun er positiv og hyggelig. Altså, jeg tvilte ikke på forhånd at Karianne Gamkinns bok ville være velskrevet. Men nettopp fordi jeg kjenner henne og har lest bloggen, så blir jeg usikker på hvordan man skal anmelde boka. Klarer man å være objektiv og kritisk når man i utgangspunktet er positivt innstilt?

Etter å ha lest boka, kan jeg ikke akkurat brøle ut "Glem Khaled Hosseinis Tusen strålende soler! Nå er det Beklager, jeg må være mamma som gjelder!" 

Men boka er god nok, den. Jeg leste hele. Kjapt. Nesten uten stans. Jeg tror mye av det som fenger ved boka, er at du som mamma kjenner deg igjen i det Karianne skriver. I hverdagsbeskrivelser, tanker som dukker opp når man er ferdig med permisjonen og skal tilbake på jobb og barnet ditt skal begynne i barnehagen. Man kjenner igjen dette med å føle at man ikke strekker til, at man har dårlig samvittighet og at man er usikker på om man gjør de riktige valgene i livet.

Jeg tenkte et stykke inn i boka at "Dette har jeg jo egentlig lest før i bloggen hennes". Men så kom det en del jeg ikke hadde ant noe om. Ganske private ting som Karianne ikke har flæsja i bloggen sin. Da jeg leste om oppveksten hennes, falt noen brikker på plass. Jeg er ikke i tvil om at det man sjøl har opplevd med sine egne foreldre er med på å forme hvordan du selv løser foreldrerollen.

Jeg er fortsatt stolt av at jeg kjenner forfatteren, og boka blir plassert godt synlig i vår fargesorterte bokhylle.

Har du lest boka? Hvilken bok leser du nå?

Ha en fin dag med eller uten beklagelser!

Om vennlighet. Og oppriktighet

De aller fleste bloggere er fryktelig vennlige. De takker og klemmer og roser og sprer om seg med hjerter.

Men meg sjøl? Burde jeg prøve å være mer hjertelig? Framstår jeg som ond? Jeg kan bare ikke begynne å skrive Takk for all vennlighet og varme!. Jeg kunne jo ha skrevet det. Men sånn som jeg har lagt opp denne bloggen, vil det bare framstå som noe ironisk. Ikke vennlig. Dessuten er det ikke helt meg. De av dere som kjenner meg på ekte, vet at jeg ikke er av den overstrømmende vennlige typen som klemmer og roser og roper. Jeg gir mer et klapp på skuldra.

Jeg klarer ikke å starte blogginnlegg med å skrive "Skjønne dere!", "Heisan sprekinger!" eller "Herlige, besteste blogglesere!". Hvorfor i all verden skulle jeg det? Jeg aner ikke om dere er skjønne eller spreke eller herlige.

"Du kunne jo i det minste svare på samtlige kommentarer!". Nei, jeg kunne i det minste ikke det. For jeg har ikke tid til det. Bloggen er ikke jobben min. Jeg er ikke avhengig av å holde på leserne ved å late som vi blir bestiser. Jeg leser og setter pris på alle kommentarer. Jeg har fått noen kommentarer som jeg virkelig tar til meg fordi jeg føler de er ekte. En del av dere blir jeg seriøst og oppriktig glad i, sånn på nettvis. Men jeg kan ikke prioritere å svare på absolutt alt. Altså, kommer det spørsmål, prøver jeg å svare. Men jeg kan ikke svare hver kommentar med "Takk for nydelig kommentar, du herligste, vakre Henriette! Ønsker deg en suuuper dag!" Og så hjerte, da.
"Jo, men da hadde jeg følt meg sett! Og satt pris på!" Ja, da. Ser den. Men hvor ekte blir all denne masserosinga? Går det inflasjon i all denne herligheten, så blir den liksom ikke så viktig, synes jeg.

Må man være hypervennlig for å overleve som blogger?  Jeg ser jo sjøl at når jeg har vennlige innlegg, er folk veldig vennlige tilbake.  Når andre bloggere takker og klemzer, tar jeg det til meg og skriver noe kjærlig tilbake. Positivitet avler positivitet. Men kan jeg få lov til å fortsette å være sånn....uvennlig? Eller brysk, heter det kanskje?

Bildene er fra Oips Store

Og så blir det vel litt teit å avslutte dette med en takk. Men takk for alle fine tilbakemeldinger. Takk til dere som liker og leser og deler og kommenterer. Jeg synes det er stas. Faktisk.

Ha en herlig, super og nyyydelig dag med eller uten oppriktighet!

To heldige vinnere!

Da har jeg tilfeldig trukket to vinnere som får hvert sitt print fra Visual Philosophy.

Katrine ønsket seg dette (og det var jo faktisk et morsomt bilde som jeg ikke hadde lagt merke til første gang jeg tok en titt i nettbutikken) :

og anonym-Eva ønsket seg dette:

Så da får dere ønskene oppfylt.

Dere som ikke vant burde ta en titt inne hos Visual Philosophy, der er det et variert utvalg av bilder, både morsomme, tøffe og mer sånne sarte og delikate.

Ha en leken lørdag med eller uten ønsker!

Stilleben

Jeg lar meg fascinere av rare ord. Som for eksempel stilleben. Jeg har akkurat oppdaga hvordan man uttaler det merkelige ordet. Jeg har alltid trodd det skulle uttales stille og så ben. Ikke at jeg har uttalt det ordet så ofte, altså. Det er et ord jeg egentlig har klart meg fint uten i mer enn førti år.

Nå har jeg funnet ut at ordet mer uttales still og så leben. Sånn tysk, liksom. Og så trur jeg at jeg veit hva det betyr.

Her er et eksempel på et naturlig stilleben fra vårt hjem.

Er du glad i stilleben? Aner du hva det er?

Ha en kunstnerisk dag med eller uten urørlige objekter satt sammen til en komposisjon!

Whatever!

"Kjøkkenet vårt ser ikke ut som kjøkkenet deres..." sier en av guttas venner.

Og jeg gjør meg klar til å svare noe sånt som "Ja, men vi har helt nytt hus, vi, vet du, og da er jo kjøkkenet veldig kult og moderne, men deres kjøkken er jo sikkert flott på sitt vis, og..."

"...for vi setter alt inn i kjøkkenskapet og så har vi ikke så mye rot på kjøkkenbenken!" fullfører han.

Og av en eller annen grunn fikk jeg lyst til å kle meg ut som en liten Annie og synge "Tomorrow" med stor innlevelse. Men ikke kan jeg hele teksten på den sangen og ikke har jeg en krøllete rød parykk, så jeg spurte heller om han hadde lyst på litt mer pizza.

Unger, ass!

Rotete kjøkkenbenk? Vi?

Har du en ryddig kjøkkenbenk?

 

Ha en strøken kveld med eller uten hermetikk!

 

Avslappa og late foreldre er de beste?

Det hylles og heies fram hvis en far står fram og sier at foreldre må ta det med ro. Det er ikke så nøye hvis ungen din ikke er inntylla i økologisk ull, eller hvis du lar tven stå på fra morgen til kveld.

Og jeg er enig i mye. Jeg henger meg heller ikke opp i alt mulig. Jeg har unger som stikker ut med t-skjorte og tynne tøysko midt på vinteren. De dør vel ikke, tenker jeg. Noen av soverommene her i huset ser helt bomba ut. Men det er vel ikke skadelig, tenker jeg. Det har ikke vært mange noen friske, herlige skiturer med hele familien i år. Vi klarer oss fint, tenker jeg. Treåringen drar i barnehagen i de merkeligste kleskombinasjoner. Og med ugredd hår. Det spiller vel ingen rolle, tenker jeg.

Men er absolutt alt helt greit? Unger vil sannsynligvis ikke få varige men hvis de får sitte på et bord rett foran tven fra de kommer hjem fra barnehagen til de skal legge seg. Mens de spiser ei pakke kjeks. Det er greit å ha noen sånne dager innimellom. Men er det greit hvis det er sånn hver eneste dag?

Er det sånn at fedre kan være slumsete og gi litt beng, fordi de er kule og avslappa og pappaer? Og så skal mor være den som sørger for at maten er sunn, klær blir merka og skolearbeid blir fulgt opp? Er ikke det innmari urettferdig? Jeg vil ha min kvote med dager der jeg med god samvittighet kan fikse pølser med ketchup til middag og blåse i å sette bind på bøker.

At man glemmer å sende med ungen gave når han er invitert i bursdag, at man lar poden få bestemme middagsmenyen daglig, at man ikke gidder å bli med og se når førsteklassingen spiller fotballkamp -
er det greit? Altså, jeg synes det er helt greit en gang iblant. Men at det skal være normen? Da er man avslappa og kul og en BRA forelder, i motsetning til de stressa, oppjaga mødrene?

En god forelder er en som tar ting med ro, som ikke stresser og maser, men samtidig er tilstede for ungene sine.

 

Jeg tror det viktigste med foreldrerollen er at man er avslappa. Trygg. Det betyr ikke at man skal gi faen i alt, la alt flyte og så tro at alt skal fikse seg sjøl. Barn trenger å bli stimulert, å bli sett, å bli fulgt opp. Det betyr ikke at man skal stresse rundt dem hele tida, servere alt på gullfat, tjene dem og gi dem konstant oppmerksomhet.

Sånn passe er best. Synes jeg. Hva synes du?

Ha en avslappa kveld med eller uten foreldre!
Det kommer stadig definisjoner på ulike foreldretyper - det er helikopterforeldre og tigermødre, curlingforeldre og slappavfedre. Det diskuteres latskap og ambisjoner, stress og press, samvittighet og oppfølging. Jeg tror at som det meste annet i livet, kommer man langt med sunn fornuft, litt kunnskap og litt innsats. Og så får man være seg sjæl.

On the wall!

Slo til med en litt sånn internasjonal tittel her. For nå kommer et slags internasjonalt innlegg.

Jeg fikk en mail fra Visual Philosophy. En etsybutikk som selger flotte bilder. Eller prints, som vi sier på godt norsk. Kanskje jeg ville gi bort et bilde til en av leserne mine? Eller til to?
Oh, yes, bring it on! svarte jeg.

Så da bringer vi det on. Klikk deg inn til Visual Philosophy her, velg ut det bildet du vil ha hvis du trekkes ut, og så trekkes du ut på fredag. Hvis ikke en annen trekkes ut, da.

Altså: to vinnere. Hvert sitt bilde. Du velger hvilket. Og du har mange å velge i..
Lykke til:)

Ha en velgende kveld med eller uten bilder!

Framtidstanker. Og yrker.

Noen ganger snakker vi om framtidsplaner. Alle gutta har høye tanker om seg sjøl, og litt mindre tanker om sine søsken. En er sikker på at han blir tunnelingeniør, mens han tror søsknene vil ende opp som uteliggere.
"Tror du alle søsknene dine blir uteliggere?!", sier jeg bestyrtet.
"Neeei....En av dem blir nok mannlig prostituert. I Nederland."

Både jeg og mannen min tenker på hvordan ungene blir når de blir voksne. Vi ser jo karaktertrekkene nå. Men hva blir de? Hvilken vei går de? Hvilket yrke ender de opp med? Det finnes jo utallige retninger og muligheter.

Jeg drømte om å bli dyrlege. Og bibliotekar. Jeg ble lærer, men tenker vel fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir voksen.

Tenker du på hva barna dine kommer til å ende opp som?
Og du som har store/voksne barn - gikk det som du hadde trodd?
Ha en grublende dag med eller uten spor!

Farger og fri frakt

Nok en gang har jeg fått et gavekort fra Polarn O Pyret. Jeg iler inn for å sjekke tilbudene, for de elsker jeg, og man kan virkelig gjøre kvalitetsklærkupp inne i POPs nettbutikk. Men nå er det vårnyhetene jeg skal sjekke ut. Og jeg er ikke vanskelig å be. Jeg fråtser i friske farger og mønstre, legger i og tar bort, og til slutt klikker jeg bestill. Og om et par dager dukker det opp en pakke i posten. Gleder i hverdagen.

Akkurat nå har Polarn O Pyret gratis frakt, og da er det ekstra kjekt å handle:)

Finner du noen klær du liker?

Ha en fargerik kveld med eller uten klær!

Pyrolysert!

Siden vi kjøpte oss nytt hus, ble det jo også nytt kjøkken. Og med nytt kjøkken, ble det ny ovn. Med pyrolyse. For det er skikkelig bra. Du kjøper deg ikke ny ovn nå til dags UTEN pyrolyse, lissom!

Nå har ovnen vært i bruk mer enn et år (ikke sammenhengende, da). Men jeg har aldri brukt den pyrolysefunksjonen. For jeg skjønner ikke helt hva det egentlig er! Men sånt kan man jo nesten ikke si når man er ute blant folk. Vil ikke bli sett på som en slags degenerert kjøkkenweirdo, lissom. Men åssen skal jeg snakke om pyrolyse sånn at det skal virke naturlig? Den mest lettvinte varianten er jo å si "Jeg er skikkelig fornøyd med pyrolysefunksjonen!" Den bør være bænkers. Da er det ingen som vil avsløre at du ikke aner noen ting om pyrolysering.

Men sånn ellers? Hva sier man? Hvis jeg skal sitte blant kloke kollegaer og snakke løst og naturlig om pyrolyse - hva bør jeg si for at det skal virke troverdig?
"I går kveld skal jeg si deg det var pyrolyse i heimen!"?
"Herregud, jeg blir syyykt sliten av all den pyrolysen!"?
"Etter middag i dag blir det pyrolyse for alle penga!"?
"Vi bruker pyrolysa rimelig hyppig, for å si det sånn!" ?
"Hadde ikke klart meg uten den pyrolysinga, jeg altså!"?

Hjelp meg! Hva lyder best? Hva er mest naturlig? Og hva gjør man egentlig med pyrolyse, sånn språklig sett? Kjører man pyrolyse? Skrur man den på? Tar pyrolyse? Eller kan det brukes som et verb? Å pyrolysere - pyrolyserer- pyrolyserte - har pyrolysert?

Har du mye pyrolyseerfaring?

Absolutt ikke bilde fra i kveld, ei heller fra den siste uka. Hvis nå noen lurte.

Ha en idiotisk kveld med eller uten pyrolyse!

Saklighet?

Nå føler jeg at vi kan ha lange, saklige samtaler, treåringen og jeg. Hun kan uttrykke det hun tenker på og det hun lurer på. Men noen ganger går det helt galt. Hun skjener ut og drar så innmari langt inn på viddene at jeg ikke helt fatter hvordan hun klarer det. Som for eksempel når vi har hatt en interessant samtale om hva slags mat vi liker best. Vi kommer fram til konklusjonen "kylling og brokkoli er godt" og jeg tror vi er ferdige med emnet. Da avslutter treåringen med "Men pappaen din kan være prinsesse på fredager eller lørdager. Eller onsdager! Han kan sage! Neeeei, han kan IKKE sage!" Javel?, tenker jeg, og lurer på hvordan det egentlig står til med dette stakkars barnet.

Eller når vi på senga snakker om hvorfor Albert Åberg egentlig ikke vil legge seg. "Kanskje han vil at pappaen skal sove sammen med ham?", sier mor pedagogisk. Og treåringen svarer "Til jul ønsker jeg meg en TV som skal være rosa og lilla prikker. Og et kjøleskap! Med sjokolade! Og saus! Katter liker ikke saus." Og heller ikke her ser jeg helt koblinga, så vi sier godt natt, og hun legger seg.

Holder barnet ditt seg til saken, eller har hun en tendens til å skli litt ut?

Ha en saklig kveld med eller uten samtaler!

Beklager, jeg må....

Jeg har jo tenkt til å sende inn en god del manusforslag til diverse bokforlag. Eller manusforslag og manusforslag, fru Blom. Det er vel egentlig bare titlene som er klare. Selve innholdet får komme etter hvert. Uansett så tror jeg ikke innholdet har så mye å si, bare du har en knakende god tittel og en utsøkt forside.

 

Her er noen av bokideene mine:

• "Beklager, jeg må sette hale på grisen" (der jeg hadde tenkt til å skrive litt artig og småfrekt om alle prøvelser bursdagsfeiringer kan føre med seg)
• "Beklager, jeg må ta nok et glass Pepsi Max" (der jeg med et rått og direkte språk kommer med intime betroelser om en avhengighet)
• "Beklager, jeg må drite" (ei lett og ledig bok om sykdommer, helse og hygiene)
• "Beklager, jeg må brette melkekartong" (der jeg skriver ganske aggressivt om dagens kvinne- og mannsroller) og ikke minst
• "Beklager, jeg må ta meg en runde med barberhøvelen på ganske mange steder på kroppen, for å si det sånn" (der jeg kommer med gode, strukturerte skjønnhetstips for den modne kvinne)

 

Hva tror dere? Snakker vi en potensiell bestseller her?

Ei som faktisk har fått utgitt ei bok, sånn på ekte og helt seriøst, er Karianne Gamkinn, som står bak bloggen Mammadamen. Karianne er i vinden som aldri før, og boka hennes "Beklager, jeg må være mamma" er på vei i posten til meg og jeg gleder meg til å lese den:)

 

Ha en inspirert kveld med eller uten bok!

Kompetanse. Og avkapping.

Tolvåringen har nå kommet hjem og påstått at han har lært seg å dirke opp dører.

"Jeg håper det er en kompetanse du aldri får bruk for." sier far.

"Tenk om du låser deg inn på boden og kapper av deg begge armene med motorsag! Da er det jo fint at jeg kan dirke opp døra!" svarer sønnen.

Nok en gang. Svar. Skyldig.

Grei kompetanse for en tolvåring: herje med lillesøster.

 

Ha en avkappet dag med eller uten armer!

Bjuutibullshit

Når dere så mandagens bilde i bloggen, var det nok mange som irriterte seg over at vi ikke hadde tatt etterveksten til treåringen. Slapp av - skal selvfølgelig få bleika det håret så snart som mulig! Lurer også på om vi skal vokse øyenbrynene hennes? Fram til nå har jeg bare pleid å nappe dem.
Vi vokser jo leggene hennes, da, og tar håret under armene. Hull i ørene fikk hun selvfølgelig som spedbarn - spedbarn føler jo ikke smerte, og hvordan skal man ellers kunne se at det er ei jente, lissom, hvis hun ikke har hull i ørene? Kritthvite tannfasetter fikk hun faktisk før hun fikk sine egne tenner, og vi har kjørt lavkarbo fra første stund slik at hun kan holde linjene.

Men det er ikke alt med barn og skjønnhet som er like greit. Jeg synes sånne øyenvipp-extensions for barn sitter dårlig, og vi har flere ganger opplevd at løsneglene hennes ramler av i barnehagen. Jeg har informert dem i barnehagen om at jeg helst ser at hun holder seg i ro, slik at det blir lettere for henne å holde seg ren og velstelt, men jeg synes ikke de tar meg på alvor.

Klesutvalget for prinsesser har jo tatt seg opp de siste årene, men det er et alt for dårlig utvalg av for eksempel bikinier for de under fire. Liz Hurley kom jo med en herlig kolleksjon, men prisen kan bli litt stiv, og jeg synes det er rart at kjedebutikkene ikke har hevet seg på bikinibølgen? Og skoutvalget er jo helt latterlig! Nesten bare flate, uformelige kjerringsko! Men litt øvelse kan enhver to-treåring gå med høye hæler - de trenger vel ikke løpe rundt!

Strike a pose! Barn er fine som de er!

 

Okei, kan vel ikke skryte på meg så veldig mye beauty-fokusering. Men vi er nøye med tannpuss. Er klærne veldig flekkete, vasker vi. Og i det siste har hun begynt å vaske håret! Med balsam! Noen ganger klarer vi til og med å gre det!

Er du veldig opptatt av at barnehagebarnet ditt skal ta seg best mulig ut, eller synes du det er viktigere at hun skal få leke og søle og være mest mulig barn?

Kjapp middag. Med hindre

For en gangs skyld hadde jeg tatt opp kyllingfillet fra fryseren og funnet fram alt jeg trengte til middagen før jeg dro på jobb. Så skulle jeg kjapt og elegant fikse et herlig middagsmåltid i løpet av tjue minutter rett etter jobb.
Tenkte jeg.
Men så var det en del momenter jeg ikke hadde regna med:

• Det tok ti minutter å få opp den hersens sekken med ris
• Treåringen ville tegne (og da måtte jeg finne fram ark sånn at hun ikke nok en gang gikk løs på veggen)
• Mannen sendte tekstmeldinger og lurte på når han måtte være hjemme og når det var fotballtrening
• En sønn lurte på når han egentlig skulle på fotballtrening
• Jeg måtte inn på nettet og sjekke når fotballtreninga skulle være
• Jeg måtte høre på en presentasjon om vikinger og late som om jeg var 100 prosent fokusert
• Treåringen renset dokassa til katten med liv og lyst. Mest med lyst. Jeg måtte gripe inn.

Og en kjapp middagsrett tok plutselig dobbelt så lang tid å få ferdig som først planlagt.

Hva er den raskeste middagsretten du klarer å lage?

Ha en kjapp kveld med eller uten mat!

Forandringer

For ganske mange år siden skulle jeg overraske min kjære med bursdagsfest. Dette var mens vi var unge og barnløse og ganske livlige.

Jeg var mest opptatt av å sørge for å ha nok sitron og salt til tequilaen. Jeg kjøpte også inn ei pakke ferdiggele og vaniljesaus. Og chips og saltstenger og sånn. Ei venninne var så omtenksom at hun sa hun kunne ta med ei kake. Jeg var overlykkelig og glad for at noen tenkte på sånt. For jeg hadde ikke tenkt på noen servering i det hele tatt. Det interesserte meg null.

Det kom gjester som sikkert hadde sett for seg en liten gryterett med ris, et koldtbord eller i det minste noen terteskjell med fiskepudding. Det blei den kaka, geleen, snacks og drikkevarer.

I dag, vanvittig mange år seinere, står jeg opp tidlig en morgen og kjenner en lyst til å bake rundstykker etter å ha blitt tipsa av ei på facebook om denne oppskriften. (Takk, Gunn Beate:)
Og jeg baker rundstykker. Sånn på ekte. Med to kilo mel og greier. Og jeg får det til.

Okei, kom til poenget med dette innlegget. Jeg veit ikke om det var noe poeng. Poenget skulle ikke være at jeg har blitt så veldig opptatt av bakst og sånn. For det er jeg ikke. Poenget var vel bare at man forandrer seg. Skulle noen ha hviska til meg den kvelden for mange år siden at "Hey, om femten år står du opp på en søndag klokka sju. Og baker 60 rundstykker" tror jeg at jeg hadde kasta opp. Eller spruta sitron mot vedkommedes øyne.
(Okei, når jeg tenker etter, var det vel både oppkast og sitronsprut med i bildet uten at noen kom med noen framtidsspådommer)

Har du forandra deg mye de siste femten-tjue åra?

Ha en moden kveld med eller uten forandring!

Bytte etternavn? Og likestilling?

Jeg heter Pia. Og så har jeg et navn til. Et etternavn. Som jeg har hatt hele livet.
Navnet mitt er meg. Navn er viktig for identitet. For tilhørighet.

Da jeg traff min kjære og vi etter hvert giftet oss, var jeg inne på tanken om et felles etternavn. Absolutt ikke at akkurat jeg skulle bytte navn. Men jeg ser jo det romantiske ved et felles "oss".  Han var ikke så hypp på å skifte navn. Det var ikke jeg heller. Så vi beholdt begge våre navn. Hadde jeg hatt et veldig alminnelig og ordinært etternavn OG hvis mannen min hadde hatt et sjeldent og usedvanlig flott etternavn, ville jeg nok vurdert navnebytte.  Og jeg går ut fra at han ville gjort de samme vurderingene hvis mitt navn hadde vært ekstraordinært vakkert mens hans var fælt. (Men hvordan bedømme hvilke etternavn som er flotte eller ei? Det er vel ikke så lett å være helt objektiv der...)

Barna våre har et fornavn. Og to etternavn. Mitt og mannens. "Ja, men tenk når de stakkarene en gang skal få barn med noen som også har to etternavn!" sier noen. Jeg bekymrer meg ikke for det. Ei såpass livskrise får jeg tro de klarer å løse.

I 1923 kom en lov som sa at kvinner måtte ta mannens etternavn når de giftet seg. Barna skulle også ha farens navn. Ikke akkurat likestilling. Fra 1979 har det vært likestilling på navnefronten - begge parter kunne velge å beholde sitt eget etternavn eller de kunne ta et felles slektsnavn. Men fortsatt valgte de fleste kvinner å ta mannens etternavn.

I dag er det også flere kvinner enn menn som velger å skifte etternavn. Mange beholder pikenavnet som mellomnavn, men mannens etternavn blir "hovednavnet".

Ulempen med å ha så mange navn i en familie, blir at det blir mye skrift på et dørskilt.

 

Hva har du gjort? Hvis du har skiftet navn, hvorfor gjorde du det? Har mannen din skiftet navn?

Ha en likestilt dag med eller uten navn!

Hvis du vil lese mer om navnelover, statistikk og historikk, kan du klikke deg inn hit til ssb.  

Og mens vi snakker om navn - vi trakk en tilfeldig vinner av dørskilt fra Ukeplan, og det ble Karen. Send meg en mail:)