søndag 17. februar 2013

Adopsjon

"Herregud, hvorfor er det noen av dere som på liv og død skal føde så mange unger når det kryr av dem ellers i verden - kan dere ikke bare adoptere et barn?"
eller
"Det er vel bare å adoptere noen barn hvis dere sliter med å bli gravide?"

Eh, nei, det er ikke bare det.

Mange tror at det å adoptere er en grei og kjapp prosess. Vi vet jo hvordan Madonna og Brangelina har gjort det, ikke sant?

Men det er ikke sånn at du bare reiser til et eller annet barnehjem og plukker deg ut et eller annet nydelig barn, og BÆNG, så har du adoptert, lissom. Det kan kanskje virke sånn i noen tilfeller, men det kan vel tenkes at selv kjendiser har vært gjennom en viss papirmølle og ventetid før de får adoptivbarnet sitt?

En adopsjonsprosess er lang. Vi snakker mange år. Veldig mange år. Foreldre som henter sine barn i Kina i disse dager har ventet i over seks år. Og ventetida går bare opp.

Jo da, det kryr av foreldreløse barn rundt om i verden. Men det kryr absolutt ikke av barn som kan adopteres bort. Der er det nemlig en forskjell!

Ikke for å være brutal her, men det er jo ikke akkurat en tolvåring med vannhode og føtalt alkoholsyndrom folk helst vil adoptere? Foreldre ønsker seg friske barn. Og de ønsker seg små barn. Men det er ikke mange små, friske barn som fristilles til utenlandsadopsjon.

Den høye ventetida har ført til at flere og flere velger å adoptere barn som har spesielle behov. Disse spesielle behova kan være noe som greit kan fikses her i Norge, som for eksempel leppe- og ganespalte. Noen foreldre velger å adoptere en femåring i stedet for en ettåring som de først hadde sett for seg. Men de aller fleste foreldreløse barn forblir i hjemlandet sitt.

En adopsjonsprosess er en grundig prosess. Man skal ikke kjøpe eller selge barn. Norge stiller strenge krav, og det er ikke hvem som helst som blir godkjente som adoptivforeldre. Norge stiller også strenge krav til landet barnet blir født i og til barnehjemmet barnet bor på.

De ulike landene har også sine krav. Krav om alder, økonomi, helse, utdanning, seksuell legning, tro. Veldig mange land tillater ikke at deres barn skal adopteres til utlandet. Kanskje må de vordende foreldre oppholde seg i landet i en lang periode.

Resultatet blir at Norge samarbeider med noen få land. Noen få barnehjem. Det er mange flere som ønsker å adoptere, enn det er barn som adopteres bort.


Har du noen erfaring med adopsjon?

Ha en flott dag med eller uten informasjon!
Vil du vite mer om adopsjon, kan du sjekke disse sidene:
Adopsjonsforum
Verdens Barn
InorAdopt

21 kommentarer:

  1. Amen! Ja, jeg har erfaring med adopsjon, men er dessverre ikke ferdig med å erfare. For nå er vi på vei inn i køen igjen, etter at Tarzan adopterte seg selv inn i familien ved et aldri så lite medisinsk uforstående mirakel. Kommentarene over har vi fått hyppig, men også denne; hvorfor vil dere adoptere nr. 2, når dere har klart å bli gravide?

    Så fint at dere fikk egne barn, så slipper dere å adoptere.

    Jo takk. Det er dritvanskelig å adoptere. Det tar laaang tid, og det er utfordrende både økonomisk, og psykisk. Barnevern på døra som spør om når du hadde deg første gang og som spør om hvorfor du valgte akkurat den ispinnen når du var fem (satt litt på spissen).

    Men; som du sier - de fleste foreldreløse forblir foreldreløse. Så min samvittighet sier at jeg ikke kan gi meg! Jeg skal hente hjem ihvertfall en som kan få de ufattelig gode mulighetene vi har her i landet. Vi skal! Selv om det meste motarbeider oss i prosessen!

    Flott at du setter fokus på dette :-)

    SvarSlett
  2. Så bra, Pia! Takk! Så flott at du skriver om adopsjon - her strever Adopsjonsforum med å få mediedekning, og plutselig har du laget det fine innlegget rett i målgruppa! Jeg sprer til alle kanaler:) Om jeg har erfaring med adopsjon? Ja, og det er bare å ta kontakt med meg om noen ønsker det. Heia Pia!

    SvarSlett
  3. Uff, dette med adopsjon her i landet irriterer med! Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det skal være en så omfattende prosess...
    En må ha skyhøy inntekt, gode atester, riktig psyke og mengder av tolmodighet! Og for ikke å snakke om homofile/lespiske par!!! Hvorfor i himmelens navn skal barn både selges, dø og pines i fattigdom og sult, mens vi krangler om hvem som har riktig psyke, lønn og legning!!? Bah......


    SvarSlett
  4. Jeg har heldigvis "sluppet" å adoptere- og med dette mener jeg at det hadde ikke vi hatt tålmodighet og ork til. Derimot kjenner jeg endel barn i fosterhjem. Barn som gjerne har passert sine første 7,8,9,10-år og har endel traumer og bagasje. Å stille som fosterhjem står det respekt av! Jeg kjenner litt at jeg burde gjøre det selv også, men tror ikke jeg har overskuddet ved siden av jobb og egen familie, dessverre.

    SvarSlett
  5. Ja, jeg har erfaring med adopsjon, og jeg har erfaring som fosterhjem og.
    Jeg vil svært gjerne få si her at møter med barnevern er ikke så ille som mange vil ha det til. Det er klart at det kreves endel møter. ikke bare fordi bv skal bli kjent med oss, men vi skal og bli kjent med våre ønsker, hva vi vil kunne bidra med, om vi har det som kreves av oss med et evt traumasert barn.
    Økonomien må absolutt ikke være god, huset må ikke være stort eller rent, ekteskapet trenger ikke være perfekt, vi trenger ikke være perfekte. Men vi trenger å vite hva vi begir oss ut på, og vi trenger å vite hvor vi skal henvende oss hvis vi trenger hjelp.
    Vi har tatt Pride kurs for å kunne bli fosterforeldre (for 7-8 år siden) Dette var myye mer omfattende enn de 4 møtene vi hadde med BV for å få ferdig sosialrapporten vår. Og selvfølgelig skal det stilles krav her og. Vi er ikke bare "snille" mennesker som gjør en forskjell her i Norge, men også noen som virkelig skal vite hva det innebærer å ta til seg et barn som har vært igjennom så mye mer enn hva et barn skal måtte gå igjennom. Det samme gjelder adoptivbarn, men de har iallefall den tryggheten at mamma og pappa alltid er der for dem, og de slipper de opprivende samværshelgene, møter og rettsaker. Nå er selvfølgelig alle fosterbarn forskjellige slik som alle adoptivbarn er forskjellige, men vi trenger disse kursene, møter osv for å forberede oss på hva som kanskje kan komme. Til Karen vil jeg gjerne si at jeg har ikke perfekt psyke, vi er absolutt ikke!! søkkrike (som kulturskolelærer og drosjesjåfør er det umulig) vi er heterofile hvis ikke hadde vi ikke fått adoptere. ikke på grunn av Norges regler, men pga de landene vi kan adoptere fra.
    Til slutt en veldig viktig ting å huske på for alle! Våre adopterte barn er ikke heldige som får komme til oss her i Norge, det er vi som er heldige som fikk adoptere akkurat det/de barna. I tillegg er min Marius min egen, ingen andre sin, og jeg er den riktige mammaen ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ser at denne diskusjonen ligger en stund tilbake i tid, men jeg vil likevel få benytte sjansen til å kommentere dette innlegget. Det er så fint at du minner oss på at det er VI som er heldige, ikke barna. Selvfølgelig er det fint for barna å komme til et godt hjem, men det er viktig å huske at det å adoptere ikke er et "redde-verden-prosjekt". Du er ikke snill når du adopterer et barn, du er bare ufattelig og grenseløst heldig. I det året vi adopterte, sto 2000 par i kø i Norge for å adoptere, mens bare ca. 400 barn ble adoptert bort. Jeg kan fortsatt ikke fatte at vi faktisk var blant de "utvalgte"!

      Og det er helt klart at prossessen må være vanskelig! Man får faktisk ansvaret for et helt lite liv. En liten person som uendelig mange andre også kunne ha gitt et godt hjem. Tenk på ansvaret til dem som må ta slike avgjørelser! De må tenke på barna, og ikke på oss som kanskje synes vi får noen besynderlige eller nærgående spørsmål. For det gjør vi jo... Men det må vi tåle. Det er ikke vi som er viktige, det er barnet. Og de som stiller alle disse spørsmålene må være helt, helt sikre på at barnet får et godt liv. Det er ikke et ansvar jeg hadde ønsket å ha.

      Og uansett så er det verdt det. Vi har blitt tvunget til gruppeklem på adopsjonsforberedende kurs, og vi har måttet utlevere oss fullstendig til helt fremmede mennesker (jeg vet ikke hva som var verst...), men hva gjør vel det nå vi har en vidunderlig liten klump som vi kan kalle vår, som legger armen rundt meg og sier "jeg elsker deg, mamma", og som gjør besteforeldrene ti år yngre. Er det gruppeklemmer og rare samtaler som må til - bring it on!

      Slett
  6. Ja! Og jeg kan skrive under på at det er en krevende prosess, ikke minst tidkrevende. Og det irriterer meg at via tv-serier, film og kjendiser som adopterer, framstår som en enkel sak. Man glemmer fort at det tross alt handler om å finne foreldre til barn, ikke barn til folk som ønsker å være foreldre.

    Da vi proklamerte at vi skulle adoptere, fikk vi servert mange historier om folk som hadde startet adopsjonsprosessen og deretter ble gravide. Jada, det er velment, men ikke mindre irriterende å høre. For det er mange ulike grunner til at folk velger å adoptere.

    Vi er veldig fornøyde med gavepakken vi fikk fra Kina. Mannen og jeg kunne umulig ha produsert noe så vakkert selv, he he.

    Ha en fin søndag.

    SvarSlett
  7. Kjempeflott innlegg om adopsjon :-)
    Du er knallgod til å formidle Pia!
    Vi har også vært igjennom hele adopsjonsprosessen og en lang ventetid. Med noen uforventede hendelser og tilstander.
    - Men vi fikk vår fantastiske, herligste, skjønneste jente fra India. Som nå har til-lært seg alle våre gode og mindre gode vaner og fakter.... Så man skulle trodd vi hadde lagd ho sjøl og at hun alltid hadde vært hos oss.
    Ha en super søndagskveld.

    SvarSlett
  8. Jeg har observert adopsjonsprosessen på nært hold ved hjelp av et vennepar som har fått den vakreste lille jenta hjem til seg, og jeg kan skrive under på at det ikke bare er glansbilder og solstråler å gå gjennom noe sånt. Ventetid, psykologrunder, barnevern, reisen, mer ventetid, kultur, spenningen, lengselen, gleden... alle følelsene.

    Jeg skulle ønske det var enklere å adoptere, men på den andre siden så er det betryggende at det ikke bare er å sette seg på et fly til et fremmed land, plukke ut et barn og dra hjem igjen. Betryggende at de som får bli adoptivforeldre forhåpentligvis er så bra folk at barnet får et fantastisk liv.

    Takk for fint innlegg - igjen :)

    Klem

    SvarSlett
  9. Vi sto i hentekø da det skjedde et medisinsk mirakel. Vi måtte tre ut av køen. Og ja., adopsjon var ikke vårt førstevalg, men du verden så flott det hadde vært å reise til Kina den høsten. Det var såklart ikke noe alternativ å kvitte oss med han i magen, så det ble ingen adopsjon for oss. Men det vil alltid være et barn vi ikke fikk...

    SvarSlett
  10. Tusen takk for koselig kommentar fra deg!

    Klem fra Marianne

    SvarSlett
  11. Takk for at du skriver så klokt og godt om adopsjon! Vi har selv adoptert to herlige jenter, og vi opplever stadig at det er mye uvitenhet om temaet adopsjon blandt "mannen i gata". Takk igjen for innlegget:)

    SvarSlett
  12. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  13. Som eg rotar... Plutseleg var innlegget sletta. jaja. Ønskjer iallefall alle som er i ein adopsjonsprosess lykke til. Eg håpar det vert større moglegheit for å adoptere innanlands ein gong. Mange fosterbarn som skulle ønske dei hadde fosterforeldra sine for alltid offisielt sett.

    Adoposjon er så flott så eg er glad det er mogleg sjølv om det er vanskeleg.

    SvarSlett
  14. Joa, jeg har da erfaring med dette...

    Selve søkeprosessen er en fryd i forhold til ventetiden. Forberedelsestiden, som Adopsjonsforum gjerne vil vi skal kalle det. Min mening er at det må være måte på hvor lenge man skal forberede seg, så jeg kaller det fortsatt ventetid. Eller adopsjonskøhelvete. Adopsjonskøhelvete er det det går oftest i...
    For å vente og vente og vente i åresvis, på det du ønsker deg mest av alt i hele verden, DET er særdeles lite stas. Ferdig snakka.
    ;)

    SvarSlett
  15. Jeg håper det blir lettere å adoptere. Ikke fordi jeg ikke synes at det skal være en omstendelig prosess, men fordi jeg ikke klarer å skjønne at dersom noen kan tilby barna en bedre fremtid så må det være bedre for alle...

    SvarSlett
  16. Jeg er faktisk selv adoptert, og familien min har også vært fosterfamilie. Kjenner selvsagt derfor også en haug andre adoptivbarn, og må si at jeg synes faktisk det skal være vanskelig å bli adoptivforeldre. Ikke på den måten at jeg er for kø, men jeg er def. for en grundig utredning! Greitt at noen bare kan gå på byen og lage seg en baby, men her er det faktisk sånn at samfunnet bevisst gir et foreldreansvar til en person eller et par. Det bør ikke gis lett. Særlig ikke fordi det å være adoptivforelder ofte viser seg å innebære ekstra utfordringer, i form av senskader etc. hos barnet (barn fra noen deler av verden er selvsagt mer utsatt her). Ja, det ville vært fint hvis alle kunne adoptere over en lav sko, men det er faktisk sånn at det å ha en noenlunde stabil familiesituasjon, psyke og økonomi som forelder, er faktorer som predikerer positiv utvikling hos barn. Det er heller ikke sånn at man må være leder i Statoil med fire hytter for å bli godkjent, f.eks. har ingen av mine foreldre høyere utdanning i det hele tatt, og økonomien vår var anstrengt da jeg var yngre. Men de er stabile, gode mennesker. Hvorfor skulle adoptivbarn bare tildeles gud og hvermann, det er da ingen menneskerett å få barn!

    Jeg bøyer meg i støvet for folk som velger å adoptere, og selv om kortere ventetid ville være kjekt, må det ikke gå på bekostning av kvaliteten på screeningen av kandidater.

    SvarSlett

  17. Apropos dette temaet anbefaler jeg alle å se dokumentaren "Adopsjonen pris"!

    http://tv.nrk.no/program/koid24009112/adopsjonens-pris

    SvarSlett
    Svar
    1. DEN anbefaler jeg og! Veldig veldig sterkt program!

      Slett

Related Posts with Thumbnails