Sløsing med penger? Og engasjement

"Unnskyld meg, men jeg har faktisk ikke lyst til å støtte en organisasjon som bruker penga på å sende en blogger på tur! Eller som deler ut "studieturer" i hytt og pine!"

Å reise med FORUT er ingen vanlig ferietur. Det blir lite cocktails og bikinibruk. Samtidig er det ingen elendighetsreise der man skal grafse i folks miserable liv.

Jeg får ikke lønn for å bli med FORUT. Jeg gir av tida mi. Jeg gir dem "spalteplass" i bloggen min. Alle bistandsorganisasjoner er avhengige av et aktivt informasjonsarbeid for å synliggjøre det de driver med. At jeg skriver om FORUT, vil forhåpentligvis skape mer interesse og større deltakelse rundt FORUTs prosjekter og aksjoner. Mer synlighet gir større oppslutning.

Å invitere med seg helt vanlige folk på studietur er et lurt grep. Man blir mer berørt når man opplever noe med alle sanser enn når man bare leser eller hører om noe.

For nesten tretti år siden satt jeg en time ved en barneseng i Tanzania og viftet bort fluer fra øynene til ei lita, tynn jente. Jeg var fjorten år. Jeg har siden sett, hørt og lest om utallige fattige barn fra diverse land.  Jeg har fått vondt i hjertet av å lese om fattige toåringer som bor på gata i Colombia, jeg har blitt uvel av apatiske, sultende barn fra Somalia og jeg har begynt å gråte når jeg har sett reportasjer om understimulerte barnehjemsbarn i Korea. Men etter en stund forsvinner akkurat de barna fra minnet mitt.

Hun lille i den senga har jeg aldri glemt. For jeg tok på henne. Og jeg har i alle disse årene tenkt mest på hva som skjedde da jeg dro og ingen ble sittende igjen for å vifte bort fluer.

Å se ting med egne øyne, å oppleve elendigheten og håpløsheten men også håp og framgang, gjør noe med folk. De drar hjem til Norge med nye erfaringer. Med forståelse. Med engasjement. Og de bruker erfaringene og engasjementet i jobben sin og i livet sitt her i Norge.

Og det er vel dette FORUT håper og tror vil skje når jeg og min medreisende drar av gårde til India. At vi vil komme tilbake med inntrykk og opplevelser som vi på en eller annen måte klarer å videreformidle. Til ungene våre, elevene våre, kollegaer og venner. Og kanskje til noen blogglesere.

Noe annet jeg lærte da jeg bodde i Tanzania, var at veldig mange har det bra! Det finnes velfødde, flotte, stimulerte og høyt elskede barn også i fattige land. Det kommer ikke alltid fram i media. Denne karen bodde i gata vår i Dar-es-Salaam. Han har jeg heller aldri glemt. Jeg håper og tror at han nå er en flott og oppegående fyr.

Har du vært i et land og sett fattigdom eller urettferdighet? Har det påvirket deg?

Ha en hyggelig kveld med eller uten engasjement!

Vil du vite hva FORUT selv skriver om dette med å invitere meg med på tur, kan du klikke deg inn hit og lese.

Vil du ha et dørskilt?

Jeg skulle få et dørskilt av Ukeplan-Siri. Og så synes jeg jo det var litt artig å sitte og leke meg med ulike fonter og farger og rammer, og vips hadde jeg kreert et grusomt og grelt dørskilt. Det sletta jeg, og så begynte jeg på nytt. For jeg har jo lært at det enkle er det beste. Det nøytrale overlever ulike trender. Man blir ikke så lei av et rent og tidløst design.

Så jeg droppa bilder og border og rammer. Men jeg måtte bruke den kuleste fonten. Og så tro jeg til med oransje, sånn helt på tampen. Da jeg gikk og venta på å få dørskiltet, angra jeg litt. For hvor riktig ble den oransjefargen som jeg fant fram på skjermen? Jeg ante jo ikke noe om noen fargekoder. Jeg bare klikka meg fram til noe som så greit ut. Og av erfaring vet jeg at ting ofte kan se annerledes ut når man får se det i virkeligheten.

Så kom dørskiltet. Og det var jo akkurat samme oransjefarge som vi hadde på døra! Midt i blinken! Og dørskiltet var kult!

Og til alle dere som blir misunnelige over at jeg får et dørskilt - du kan få et, du også. En av dere.

Legg igjen en kommentar, og jeg trekker en vinner på fredag.
Du kan lese mer om dørskiltene her.

Ha en heldig dag med eller uten skilt!

Vårfristelser. Barneklær

Jeg bombarderes av fristelser.

Alle nettbutikker får inn vårnyheter i disse dager.

Jeg rekker så vidt å finne en favoritt, før nye klær renner inn i butikkene.

Eplebarn har lagt ut disse kule kjolene fra danske AlbaBaby.

 Inne hos Eplebarn fant jeg også denne grønne kjolen fra Krutter. Som også er dansk.

I en annen eplebutikk, nemlig Epleskrinet, fant jeg fine bukser fra Noa Noa.

(Ja, da. Også et dansk merke.)

Polarn O Pyret kommer jo med nyheter hele tida.

Akkurat nå er denne kjolen en favoritt.

Kunne tenkt meg den sjøl.

Bortsett fra at den ikke finnes i min størrelse.

Denne hadde jeg kanskje fått opp til leggen.

Blir du frista over alle vårnyheter? Hvor kjøper du barneklær?

Ha en fresh dag med eller uten fristelser!

Klare for kamp!

Ikke noe er som å starte helga med en god, gammeldags slåsskamp.

Så lenge det er far i huset som er offeret, synes jeg dette er helt topp.

Har dere noen sunne, oppbyggelige familietradisjoner?

Ha en flott fredag med eller uten fight!

Under arbeid

Noen ganger oppdager man noe, og så blir man så innmari stolt.

Jeg oppdaga nettstedet Under Arbeid, og jeg må bare lime inn hva de skriver om siden sin.

"Om du har ambisjoner om å skape noe mer ut av livet ditt enn å figurere som en kleshenger, om du er mer opptatt av å være menneske enn å tilpasse deg tidens idealer, om du tror det er forskjell på jenter og gutter rent fysisk sett, men at fysikken ikke bør hindre menneskelige kvaliteter, da er dette siden for deg, uavhengig kjønn. Under Arbeid er et nettmagasin som ønsker å gi jenter en snarvei gjennom minefeltet av tidsstjelere og merkelapper fordi vi tror at det gagner alle"

Jeg blir glad når jeg ser at unge jenter er opptatt av noe annet enn tynne kropper, sminke og outfits. Altså, jeg vet jo at unge jenter er smarte. Men i (sosiale) media er det ofte fasade, intriger, svakhet og dumhet som er synlig. Du må lete mer for å finne de kule, de dype, de sterke og de oppegående jentene.

Er du ei ung jente som har forvillet deg inn i min blogg, ber jeg deg om å klikke deg videre til Under Arbeid. Du trenger ikke å lese om amming, husbygging eller skolestart for ungene dine. Ikke ennå. Få deg en utdanning. Finn ut hva du vil gjøre med livet ditt. Bli sterk. Bli trygg.

Så var det grunnen til at jeg ble stolt: Da jeg for uendelig mange år siden begynte å jobbe som lærer, var jeg ikke så helt overbevist om at lærer var greia for meg. Det var en grei start. Men jeg ville jo bli noe mer. Noe annet. Og så fikk jeg min første klasse og en gjeng med kule kids lærte meg at det å være lærer kunne være helt topp. En av jentene som gikk i den klassen, er nå redaktør for Under Arbeid. Og derfor ble jeg så innmari stolt. Stolt over å ha kjent ei jente som har blitt ei flott dame. Heia Madeleine!

Ha en tøff dag med eller uten feminisme!

Sykt morsom!

Etter at jeg sto fram i lokalavisen med tittelen "Morsom mamma", har jeg følt at jeg har hatt en del å leve opp til. Jeg tror liksom ikke at alle som har lagt merke til meg før, har tenkt "Å, ja, det er ho syyykt morsomme!"

Derfor har jeg de siste ukene virkelig vært artig. Skikkelig morsom. Rett og slett. Sånn for å prøve å leve opp til mitt morsomme stempel. Yess mama!

Når jeg henter gutta på korpsøvelse, pleier jeg vanligvis å snike meg stille inn. Men denne gangen ropte jeg ut "Halla balla!" og så lo jeg høyt og skingrende. Litt latter liver opp! Og så sa jeg "Skjeeeer a, Bagheeera?!" og rev til meg en liten kornett. Så prøvde jeg å spille og tok noen dansesteg og det var nok sånt som alle syntes var sykt morsomt. Særlig mine egne barn.

Da jeg henta i barnehagen sneik jeg meg inn med ei sånn monstermaske, gjemte meg bak ei dør, og så hoppa jeg fram da småtassene kom vandrende på desperat jakt etter frukt. Da ble det liv og røre! Jeg fant ut at sånne små unger egentlig har sykt dårlig sans for humor, men jeg lo godt!

På et foreldremøte stilte jeg med påtegnet bart, hettegenser og sæggebukser, og så pratet jeg litt sånn gebrokkent og sa "Jai likker vittløkk!" og det var kjempemorsomt, synes jeg! De andre foreldrene bare stirra på meg, men jeg kan tenke meg at de lo så de skreik inni seg.

På jobben fortalte jeg en god del artige vitser om kjerringer, høner og nonner og sånt. Sånne vitser som lærere i femti- og sekstiåra digger. Og så brølte jeg av latter, danset fugledansen på bordet og sang "Ut mot havet" med egenkomponert tekst.

Så nå vet alle at jeg er sykt morsom.
(Okei. Stryk morsom. Og den siste t-en.)

Har du mye du ønsker å leve opp til?

Ha en syk kveld med eller uten humor!

Adopsjon

"Herregud, hvorfor er det noen av dere som på liv og død skal føde så mange unger når det kryr av dem ellers i verden - kan dere ikke bare adoptere et barn?"
eller
"Det er vel bare å adoptere noen barn hvis dere sliter med å bli gravide?"

Eh, nei, det er ikke bare det.

Mange tror at det å adoptere er en grei og kjapp prosess. Vi vet jo hvordan Madonna og Brangelina har gjort det, ikke sant?

Men det er ikke sånn at du bare reiser til et eller annet barnehjem og plukker deg ut et eller annet nydelig barn, og BÆNG, så har du adoptert, lissom. Det kan kanskje virke sånn i noen tilfeller, men det kan vel tenkes at selv kjendiser har vært gjennom en viss papirmølle og ventetid før de får adoptivbarnet sitt?

En adopsjonsprosess er lang. Vi snakker mange år. Veldig mange år. Foreldre som henter sine barn i Kina i disse dager har ventet i over seks år. Og ventetida går bare opp.

Jo da, det kryr av foreldreløse barn rundt om i verden. Men det kryr absolutt ikke av barn som kan adopteres bort. Der er det nemlig en forskjell!

Ikke for å være brutal her, men det er jo ikke akkurat en tolvåring med vannhode og føtalt alkoholsyndrom folk helst vil adoptere? Foreldre ønsker seg friske barn. Og de ønsker seg små barn. Men det er ikke mange små, friske barn som fristilles til utenlandsadopsjon.

Den høye ventetida har ført til at flere og flere velger å adoptere barn som har spesielle behov. Disse spesielle behova kan være noe som greit kan fikses her i Norge, som for eksempel leppe- og ganespalte. Noen foreldre velger å adoptere en femåring i stedet for en ettåring som de først hadde sett for seg. Men de aller fleste foreldreløse barn forblir i hjemlandet sitt.

En adopsjonsprosess er en grundig prosess. Man skal ikke kjøpe eller selge barn. Norge stiller strenge krav, og det er ikke hvem som helst som blir godkjente som adoptivforeldre. Norge stiller også strenge krav til landet barnet blir født i og til barnehjemmet barnet bor på.

De ulike landene har også sine krav. Krav om alder, økonomi, helse, utdanning, seksuell legning, tro. Veldig mange land tillater ikke at deres barn skal adopteres til utlandet. Kanskje må de vordende foreldre oppholde seg i landet i en lang periode.

Resultatet blir at Norge samarbeider med noen få land. Noen få barnehjem. Det er mange flere som ønsker å adoptere, enn det er barn som adopteres bort.

Fra Cricket and Bear

Har du noen erfaring med adopsjon?

Ha en flott dag med eller uten informasjon!
Vil du vite mer om adopsjon, kan du sjekke disse sidene:
Adopsjonsforum
Verdens Barn
InorAdopt

Barn. Og faser.

Det er fascinerende dette med barn. Fascinerende å se de ulike stegene de tar i løpet av barndommen. Selv om alle barn er ulike, så ser jeg at de skal gjennom de samme fasene.

Nå har vi ei lita, søt ei som plutselig kan klemme meg midt på natta, si "Jeg elsker deg!" og så sove videre. Vi har barn som blir oppgitt hver gang vi voksne sier noe. Vi har barn som både kommer og gir en spontan klem, mens han neste minutt er pottesur. Vi har barn som sutrer, og vi har barn som oppfører seg veldig voksent. Vi har barn som tar det meste ille opp, og vi har barn som elsker å herje på gulvet med mammaen sin eller overfalle pappaen sin. Vi har barn som terger søsknene sine. Vi har barn som smeller med dører. Vi har barn som forteller i minste detalj om skoledagen, og vi har barn som er tause som østers. Vi har barn som begynner å grine hvis foreldrene kjefter. Vi har barn som synes det meste er urettferdig. Vi har barn som vil prate med oss konstant og vi har barn som helst ser at vi holder kjeft.

Det er slitsomt å være forelder. For det varierer så veldig. Det som funker strålende en dag er jo bare heeelt teit dagen etter. Det som var morsomt eller interessant forrige uke er kjedelig i dag. Det som du tidligere kunne gjøre eller si til barnets store forlystelse, er nå blitt tabu, haram eller sykt flaut.

Men de fine greiene med ungene er så innmari fine, de koselige stundene er så innmari koselige og når jeg tenker på at om en del år så har de flyttet bort fra oss og de er ikke lenger våre og huset blir tomt og stille.... Akk! Og ve. (Eller kanskje det blir helt fint ?)

Ha ei strålende helg med eller uten lykke!

Reisefølget til India blir....

Nå har jeg bestemt meg. Som jeg har ymta frampå tidligere, har det ikke vært så lett. Mannen min kom med en konklavetrussel - jeg skulle stenges inne på et rom, og han ville ikke slippe meg ut før det kom hvit røyk ut av pipa. Men nå har jeg klart å ta et valg.

Det har vært så mange bra folk som har tatt kontakt. Og når jeg har satt opp en topp 5-liste, har det dukket opp en kandidat til som har gått inn på lista. Og så videre.

En av mine beste venninner søkte. "Ta Linda!", sa mora mi da. Så har ei som jeg tidligere har vært i India sammen med, meldt sin interesse. "Ta Inger Reidun!", sa mora mi da. "Eller ta Gro!"

Jeg har lest mailer fra damer som sikkert ville blitt et strålende reisefølge. "Kanskje jeg skal ta Liss?" har jeg tenkt. "Eller Anette? Hva med Lene?"

"Ta Elisabeth!", sa søstera mi og jeg har lest lange flotte brev fra Hilder og Liller og Camillaer. "Ta Liv-Inger!" sa mannen min, og jeg har tenkt på Ann Sissel og Gunn Beate og alle damene fra Frøya.

Yndlingsindiabok og yndlingsindiaplagg herved funnet fram.

Så kom det en melding. Fra ei jeg godt visste hvem var. Ikke akkurat ei venninne, men via ungene mine kjenner jeg henne godt som lærer. Jeg ble litt overrasket over at akkurat hun meldte sin interesse, for jeg ante ikke at hun var en sånn som drømte om å reise til India. Hver gang jeg har sett henne, har hun hatt på seg flotte kjoler, og så har hun veldig fine negler. (Og ut fra det klarer jo jeg å kategorisere henne som "Sikkert-ikke-India-interessert") Men så var hun India-interessert. Hun har aldri vært der før. Men hun er nysgjerrig. Hun er blid og positiv og sympatisk og engasjert og en godt likt lærer. Hun er bloggløs, men flink til å skrive og å ta bilder. Derfor spør jeg deg (og nå føler jeg det nesten som jeg går ned på kne og trekker fram en ring) Monica, lærer i 4. klasse: Vil du bli med meg og FORUT til India?

Ha en lettet kveld med eller uten beslutninger!
Igjen: Tusen takk til alle som har vist sin interesse. Det var mange av dere som var aktuelle, men jeg måtte jo bare ta et valg. Dere får se litt fra turen etter hvert i bloggen min. En mager trøst kanskje, men det er bedre enn ingenting. Drømmer du om å få dra på en lignende reise, har du fortsatt sjansen - les mer her. 

For en dag!

Man måtte jo være åndssvak eller i det minste ha ganske svekka sjelsevner hvis man klarte å unngå å få med seg at det faktisk var både morsdag OG fastelavn i går. Sosiale medier gikk av hengslene, og en visuell tsunami av kremboller og kjærlige kort skyllet mot oss.

Vi hadde jo i tillegg en bursdag å feire, og for å toppe det hele, slo vi til med feiring av både samefolkets dag, Ågotsmesse og Valentinsdagen. Det kan aldri bli nok feiring, synes jeg.

Jeg drakk Pepsi Max til jeg kjente emaljen etse, og jeg fråtset i kremboller til kvalmen kom sigende. Og da tok jeg en bolle til.

Jeg fikk faktisk blomster. Riktignok av min mann, og skulle jeg nå hengt meg opp i detaljer ville jeg ha påpekt at jeg strengt tatt ikke er hans mor. Og at hvite roser ikke akkurat symboliserer kjærlighet. Men who cares.

Jeg prøvde å hinte til sønnene mine at de kanskje kunne skrive et eller annet kjærlig til sin mor  "sånn som jeg ser alle andre barn gjør til mammaene sine".
"Eh, mamma, vi er ikke akkurat som alle andre barn" svarte en av dem.

Nei vel.

Oppsummering: Vi hadde tradisjonelle innslag som boller og blomster og en ballong. Men vi tok ikke helt av.

Og du? Opplevde du en gledens dag i går?

Ha en minnerik kveld med eller uten svada!

Tolv år

Så var det deg.
Tolvåringen.
Fortsatt et barn, men faretruende nær tenåra.

Du er så munnrapp, så kvikk og så smart.
Du har svar på alt. Absolutt alt.
Du er kreativ og du er morsom.
Det er sjelden noen kan få meg til å knekke sammen av latter, men du klarer det.

Du er laidback og tar livet med ro.
Du grubler, tenker, leser og filosoferer.

Og så er du snill.
Omsorgsfull.
Du har antenner.
Du er den som ser og skjønner når jeg er sliten og lei.
Du tar deg av katten.
Du er tålmodig med lillesøster.

Jeg er lik deg, du er lik meg.
Jeg skjønner deg, du skjønner ikke alltid meg.

foto: fatmonkey

Og så må en mamma vokte seg for hvor mye kliss man skal skrive om store gutter, men at jeg er uendelig glad for å være mammaen din må være lov å nevne.

Gratulerer med dagen:)

Ha en flott dag med eller uten feiring!

Lyst på studietur med FORUT?

"Åh Pia, jeg har veldig lyst til å bli med på den turen sammen med deg og FORUT!"
Mange av dere tenker sånn. Da har jeg et lite tips:

For å skaffe penger til prosjektene sine, har FORUT noe som kalles FORUT-partner. Blir du FORUT-partner betaler du inn 150 kroner i måneden som brukes til å støtte FORUTs prosjekter. Som FORUT-partner får du tilsendt nyhetsbrev fire ganger i året. Og hvert år trekkes det ut en FORUT-partner som får reise på studietur til et av FORUTs sammarbeidsland!

"Eh, javel, å bli trukket ut der er vel enda mindre sannsynlig enn å bli plukket ut på din tur, Pia?"

Okei, kanskje det. Men da har jeg enda et tips: Verver du ti FORUT-partnere (for eksempel deg sjøl, mora di, søstera di og sju kollegaer) FÅR du faktisk bli med på tur! Tuller ikke! Bruker du sosiale medier kan du jo nå ut til veldig mange, og å få huka inn ni andre FORUT-partnere burde vel ikke være umulig?

Det har vært flere som har spurt meg om FORUT. Hva de driver med og sånn.

FORUT betyr egentlig FOR UTvikling. Jeg er enig med FORUT at det er bedre å ha respekt for folk enn hele tiden å synes synd på folk. FORUTs bistand er ikke en bistand som går ut på å utsette problemene ved å gi almisser og gaver. FORUT ønsker å stå sammen med fattige og undertrykte i deres kamp for bedre levekår. Utdanning og opplysning er viktig. Bærekraftig utvikling. FORUT er aktive i arbeidet mot barnearbeid og for styrking av barns rettigheter. FORUT støtter transitthjem for kriseramma jenter, de støtter arbeidstreningssenter for ungdom, de bygger barneskoler og de støtter prosjekt som skaper bevissthet rundt rusmiddelbruk og hvordan dette øker faren for å bli HIV-smittet. Blant annet.

Jeg er ingen FORUT-ekspert. Vil du vite mer, henviser jeg til FORUTs nettsider.
Jeg vet at noen av dere kjenner FORUT via deres barneaksjoner, som mange barnehager og skoler er med på hvert år. Noen av dere har kanskje hørt om Skoleløpet.

Har du noen erfaring med FORUT?

Ha en støttende dag med eller uten verving!

.

Trøblete amming

Noe som opptar og engasjerer nybakte mødre, er dette med amming.
For veldig mange er det strevsomt. Vanskelig. Mye verre enn man hadde trodd. Jeg syntes også at det var vanskelig. Men jeg var innstilt på å amme. For meg var ikke noe annet alternativ. Jeg SKULLE amme. For det hadde jeg lest og lært at var det beste for barnet. Og jeg amma. Og opplevde noen vonde, uvirkelige uker (eller var det måneder?). Men ting gikk seg til, og de som har lest bloggen min ei stund vet at jeg har amma mye. Og lenge.

Selv om jeg vet at det er så mye mer enn pupping som er viktig for babyer, så har jeg troa på forskning og undersøkelser. At amming er bra, er vanskelig å bestride.  Og jeg har alltid hatt troa på Gro Nylander. Den milde dama som mange ser på som selveste politimesteren i ammepolitiet. Som noen mener driver ammepropaganda. Jeg tror de som skriver om ammingens fordeler, gjør dette for å gi nybakte foreldre opplysning og informasjon. Men nettopp fordi amming kan være så forbaska slitsomt, kjører kanskje noen ammeeksperter litt hardt ut sånn for å få deg til å prøve litt til. Før du gir opp.

Hvorfor mislykkes mange med amming? Hvorfor er det vanskelig? Mye av det har kanskje med forventninger å gjøre. De aller fleste gravide har selve FØDSELEN som målet der framme - det er den man gruer seg til. Kommer man seg helskinna gjennom den, er det liksom bare nytelse igjen. Babykos og lykke. Så viser det seg at fødselen bare var oppstarten på en tøff periode.

Mange av oss føder, og så blir vi overlatt til oss sjøl. Eller vi har en medhjelper, da. Kjæresten vår. Og ikke for å si noe stygt om våre menn, men er det noe de har lite peil på, så er det vel amming. Og babystell. Vi blir på sykehuset en natt eller to, så skal vi ta på oss de vanlige klærne våre, freshe oss opp, og reise hjem. Fortsette livet som før. Selv om livet så absolutt ikke er som før. Når skal jeg få dusje? Gå på do? Spise?

 

Og så skal vi amme. Noe som gjør vondt. Babyen skriker. Du er trøtt. Du vil skrike. Du kommer deg endelig gjennom et puppemåltid. Og da tror du at du får en liten pause, men der er det på`n igjen. Og sånn går nu dagan.

Når man ikke orker mer, når man ikke har kontroll, når man har vondt, er sliten og trøtt, så er det naturlig at man tyr til hjelp. Og siden man ikke er på sykehuset omringet av erfarne jordmødre og barnepleiere, eller siden man ikke ligger hjemme i senga og ammer i ro og fred mens andre fikser hus og babystell og matlaging - vel, så kutter man kanskje ut amminga.

Hva tror du er grunnen til at mange gir opp amming?

Ha en rolig dag med eller uten bryst!
Les også denne artikkelen i Aftenposten.

Homo! Fobi?

Når det diskuteres hvorvidt gutter kan ha rosa klær, eller om gutter kan leike med dukker, er det alltid noen som kommer med en liten forsikrende trøst om at det absolutt ikke trenger å bety at sønnen din blir homo. Takk. Greit å vite.

Men å ende opp med homobarn er liksom ikke det jeg frykter mest her i livet. Jeg frykter det faktisk ikke i det hele tatt. Skulle jeg for eksempel ha skrevet ei liste over de ti verste tingene som kan skje med mine barn når de begynner å bli voksne, så hadde ikke noe som helst med homo havnet på den lista. Øverst hadde jeg nok plassert et eller annet med død. For eksempel om barnet mitt hadde tatt sitt eget eller andres liv. Uforskyldt eller ikke. Det hadde ikke vært så ålreit. Jeg tenker ikke så mye på det nå, men etter hvert som man får barn som tar lappen, begynner å feste - ja, så kan det jo hende at jeg vil tenke en del på akkurat det der med død og ulykker og sånn.

Andre ting som hadde vært litt kjipt for en mor å oppleve, er hvis ungene ender opp som skytegale idioter, kvinneundertrykkende gærninger eller snyltende latsabber.

I det store og hele går jeg veldig lite rundt og bekymrer meg for de helt store tinga. Jeg tror ungene klarer seg fint. Så får man jo bare krysse fingre for at det blir lite død og lite alvorlig sykdom. Sånt kan jeg uansett ikke få gjort så mye med akkurat nå.

Men jeg lurer på: Er norske foreldre så fryktelig redde for at sønnene deres skal bli homofile? Og hvorfor i all verden er de det? (Og hvis du nå skal gå rundt med all denne frykten - er det ikke andre ting her i livet som er frykteligere?)

Bilde fra budikwan

 

Ha en rolig kveld med eller uten fobi!

I ærlighetens navn

Jeg elsker ikke medieoppslag. Men da ei venninne fikk jobb i lokalavisen, kunne jeg ikke si nei. Jeg sliter med å si nei, sånn generelt. Det ble intervju. Et portrettintervju, faktisk.

"Hvorfor liker du ikke å stå fram i media, Pia? Det er vel derfor du blogger - fordi du higer etter oppmerksomhet?"  Njæææ, jeg er vel ikke helt enig i det. Jeg synes det er stas å få oppmerksomhet rundt det jeg skriver. Men er ikke så hipp på å fronte MEG, MEG SJØL og PIA! Om du skjønner?

"Men det er vel stas at folk oppdager bloggen din?" Jo, da. Det er det. Jeg liker best når folk oppdager bloggen og finner ut at dette var noe for dem, her vil jeg lese mer! Jeg vil ikke pushe noen inn.

Mannen hadde gledet seg til å få se sin kjære som selveste midtsidepiken, og ble nok litt skuffet over den forvridde kvinnen som siklet over pcen.

(Jeg har blikket festet på katten. Ikke dataen. Derav den kinkige posisjonen.)

 

Jeg synes det er skumlere å stå fram i en avis enn i en blogg. De som leser bloggen min, oppsøker den av fri vilje. De vet hva slags sjargong jeg har. Er du ute etter dikt av Per Sivle, tips om sølvpuss eller en forklaring på hvordan man best fester falske øyenvipper, er ikke dette stedet. Og det veit folk som klikker seg inn hit.

Lørdagsavisen leses av mange. Og det var liksom ikke til å unngå å få med seg det digre oppslaget med et bilde av en kvinne som så ut som en slagpasient. Folk flest har fordommer mot blogging. Det er bimbos og babes og ikke så mye annet som blogger. Og hvis det skulle vise seg at du ikke er en bimbobabe, så er du i alle fall stokk dum som blottlegger deg og dine på selveste internettet! Og hvorfor i all verden gidder du å bruke så mye tid på noe totalt meningsløst? Til det siste her må jeg bare svare at jeg synes ikke at jeg blottstiller meg og mine. Jeg gir litt. Men jeg kan love dere at det meste beholdes innad i familien. Både oppturer og nedturer, meninger og synspunkter, tanker og planer.

Og tidsbruken? Vel. Akkurat nå har jeg skrevet dette innlegget. Du har kanskje sett et program på tv, lest en avis, strikket en genser, rydda ut av oppvaskmaskinen eller sust rundt på nettet. Jeg skriver.

Har folk fordommer mot blogging? Hadde du likt å stå fram i media?
Ha en strålende kveld med eller uten oppslag!

Brevet fra J.

"Heisan Pia!

Jeg har sykt lyst til å bli med deg på tur! Etter at jeg så et program fra Asia på tv, har jeg hatt et syyykt ønske om å reise dit!

Du vil nok vite mer om meg? Tjihi;) Jeg er ei gladjente på noenogtjue med glimt i øyet. Jeg har en del reiseerfaring, jeg har tidligere vært både på Jylland og flere ganger i Syden, men å få bli med deg og FORUS høres supert ut!

Jeg er veldig fotogen og tror at vi kan få tatt mange bra bilder av meg. Jeg har flere kjoler jeg kunne tenke meg å ta med - jeg har blant annet en fantastisk gullkjole med et bredt brokadebelte. Se for deg meg med den kjolen, skyhøye pumps, og så massevis av sånne søte, brune barn i bakgrunnen og kanskje en tiger? Eller hvis jeg har en kjole med bar rygg, så kunne jeg holde en mango i den ene hånda og kanskje en søt ape i den andre? (Apen må dopes ned, altså, ellers tør jeg ikke å holde den!) Eller jeg kunne posere i bikini mens du sitter på et esel og vifter med sånne palmeblader? Eller så kunne jo jeg hatt på meg min antishake treningsbukse og tatt ei treningsøkt med de fattige, hjemløse, enslige mødrene? Kanskje avslutta med noen styrkeøvelser? Det kunne jo blitt flotte bilder! Og tenk så inspirerende det ville vært for de kvinnene! Man trenger ikke å gi blaffen i utseende selv om man er fattig og har født en del barn, vet du;)

Jeg har massevis av gode ideer, altså! Vi kan jo diskutere detaljer etter hvert;)

Jeg elsker shopping, og tar meg gjerne en fest med noe rødt i glasset;)
Jeg er ikke redd for sykdommer og sånt - synes faktisk det hadde vært greit å få noen sånne parasitter for da går man vel enkelt og raskt ned i vekt? (Har en drøm om å komme ned i størrelse xxxs, skjønner du!)

Du sa at det bare var å spørre hvis vi lurte på noe, well, here it comes!

• Hva slags solfaktor kommer du til å bruke?
• Tar vi taxi til stranda, eller blir vi kjørt i limousin?
• Regner med at du får en sånn suite, siden du er en toppblogger, men får jeg det også?
• Er det treningsrom på hotellet?
• Regner med at man får kjøpt ferskt, nyklippet hår der? Hvis man bleker det og bruker det som hair extensions - er kvaliteten bra da?
• Hvis man eventuelt velger seg ut et barn som man vil ta med seg hjem, betaler NORUT for flybilletten da, eller må man stå for det selv? De er jo så nydelige, alle barna der nede, og det er jo bra for alle parter hvis jeg finner en jeg vil adoptere med meg hjem. (Har lite lyst til å gå gjennom et svangerskap på grunn av strekkmerker og alt som følger med!)

Hvis du og HOKUS velger ut meg, lover jeg at dere ikke vil angre! Jeg er full av futt, er stort sett alltid glad og vil være en stor inspirasjon for alle de fattige barna der nede! Jeg tror at hvis de lærer seg å se lyst på livet og gripe dagen, så vil også de få flotte hverdager! Selv om de ikke har så mye penger, er de jo så rike på lykke og latter:)

Ser fram til å høre fra deg og NOKAS!

Mvh Jeanette H.

P.S: legger ved noen bilder fra min yndlingsbutikk, Sherri Hill, for å vise en del av kjolene jeg kunne tenkt meg å ha med. Den småfrekke buksedrakta kunne vi jo kjøpt begge to og hatt på oss en kveld vi skal ut? (Jeg er IKKE så feit som de modellene, altså!!)"

 

¤¤¤¤¤

Ta det med ro.

Jeg har faktisk bare fått flotte India-søknader.

Jeg begynner å bli klar for å ta en avgjørelse.

Om ei uke, kanskje?

 

Ha en flott kveld med eller uten fjas!

Parkering?

Blant alt det jeg ikke akkurat er så flink til, vil jeg trekke fram bilkjøring. Særlig rygging og parkering og sånn. De fleste på jobben har vel fått med seg hvordan jeg for eksempel kjapt og freidig sneia borti vår nye rektors bil. Vår nye rektors nye bil. Helt nye bil. Helt ny rektor. Men det var jo lenge siden, og rektor passer på å ikke parkere i nærheten av meg, og jeg føler at vi har en god tone.

Parkeringsplasser pleier å gå greit. Jeg klarer å parkere innenfor de hvite linjene. Jeg må alltid kjøre litt fram og tilbake, sånn for å rette opp, men det lærte jeg av kjørelæreren min at var helt ålreit å gjøre.

Parkeringshus sliter jeg med. Jeg blir stressa.

Her om dagen måtte jeg inn i et parkeringshus. Jeg kjørte rolig og behersket mens jeg speidet etter en ledig, romslig plass. De romslige plassene er ikke så lette å finne. Jeg var midt i en sving i pinnedyrfart da jeg oppdaget tre biler bak meg. De var sikkert utålmodige, og av erfaring vet jeg at sånne utålmodige sjåfører veldig lett kan tilte. Derfor handlet jeg på rein impuls (som jeg veldig ofte gjør), vrengte på rattet, og rygget kjapt inn mot en krok. Så kunne jeg stå der, la de utålmodige få sleppe forbi, og så kunne jeg kjøre fram og videre på min søken etter passende parkeringsplass.

Men før jeg kjørte, åpnet jeg døra av rein nysgjerrighet - artig å se hvor jeg egentlig sto, lissom - sto jeg på tvers, sto jeg på handicapparkering, hadde jeg skrapa bilen inn mot en vegg, hadde jeg kjørt over ei due eller hva? Og så ser jeg at jeg har utført den PERFEKTE parkering! Jeg (eller bilen da) sto glimrende parkert på et litt sånt kinkig, skrått og lite parkeringsfelt! Helt parallelt med de hvite linjene! Midt på! Jeg ble ekstatisk av min perfekte prestasjon. Jeg var på nippet til å gå ut og fotografere prestasjonen med mobilen min. Men da ville sikkert noen tro at jeg var en parkeringsvakt fra for eksempel Q-park, og det ville jeg ikke utsette meg sjøl for. Så jeg gikk med meget lette skritt fra parkeringsplassen og inn i butikken. Tror faktisk jeg plystra litt også.

Jeg har faktisk ennå ikke fått slike kort klistret til frontruta.

Fra Keep it fancy.

Har du gjort noe ekstraordinært i det siste?

Ha en fantastisk dag med eller uten parkering!
Jeg får gjøre dagen ekstra bra for Barbarella og heidi.prytz - dere får hvert deres dørskilt:)