fredag 14. desember 2012

Det å få barn. Hvor forberedt er du?

Jeg var ikke særlig forberedt på å bli mor. Altså, jeg var voksen nok, hadde jobb, mann og husvære. Jeg hadde lest en god del bøker om det å bli foreldre. Jeg hadde lest blader som BAM og Gravid. Vi var på fødselsforberedende kurs. Vi hadde kjøpt inn sprinkelseng og vogn og stellebord. Rimelig mange bodyer. Tynne luer. Helsetepper. Og så hadde jeg øvd meg på å koke pølser, sånn at jeg skulle klare å gjennomføre en kommende barnebursdag.

Men så kom ungen, og jeg følte at jeg ikke kunne noe. Jeg visste ikke helt hvordan man skulle holde babyen. Ante ikke hvordan riktig ammestillig egentlig skulle være. Og å kle på en liten kyllingaktig bylt var alt annet enn lett. Bading? Hjelp! Og skulle man ikke bruke sånn Natusan-salve allikevel? Hvorfor sov han ikke når han var trøtt? Hvorfor var han sulten når han akkurat hadde fått pupp?

Jeg svevde vel ikke i noen lykkerus det første året, men ting gikk seg til. Og så kom nummer to. Og da eldstemann ble fire, fikk vi nummer tre. Det var slitsomt, men det var også fint. Faktisk. Jeg liker å ha barn, jeg.

Nå har vi fire av dem. Og jeg føler meg dreven på mye. Man lærer etter hvert. Man innarbeider rutiner for spising, tannpuss og legging. Du lærer deg noen triks som kan funke når babyen gråter, når treåringen nekter å kle på seg, når seksåringen er sur og når tiåringen kverulerer. Samtidig kan jeg fortsatt bli småsvett og usikker når det går opp for meg at ungene faktisk er mine. De er mitt ansvar. Selv om jeg heldigvis har en å dele ansvaret med, blir jeg noen ganger stressa når jeg tenker på alt foreldrerollen egentlig innebærer.

Og jeg vet ikke helt hvordan man skal takle svære tenåringer som etter hvert blir større, sterkere og (i følge dem selv) klokere enn meg. Men det går seg vel til. Og om en del år er jeg dreven der og.

Var du godt forberedt da du fikk ditt første barn?

Ha en krevende dag med eller uten barn!

26 kommentarer:

  1. Man vet heldigvis ikke hva man begir seg ut på. Vi var etterhvert glade for at vi bare hadde fått en og ikke tvillinger. :)

    Ha en flott helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Huff,ja, sånn tenkte jeg da jeg ventet nummer fire og var på ul. Ville jo at alt skulle se bra ut, men tror jeg hadde begynt å grine hvis det hadde vært tvillinger... (Men altså, hadde det vært tvillinger, hadde jo det og vært topp. Bare man hadde fått summa seg litt;)

      Slett
  2. Forberedt, men ikke forberedt nok. Tror de aller aller færreste føler seg kjempesikre fra dag 1. Men det må være fint å være dem. :-D

    SvarSlett
  3. Det er plent umulig å forbereda seg på. Min første er no 5 mnd og NO syns eg endelig ting går fint og bra og har litt rutiner og sånn! (<3 rutiner)Det eg var minst forberedt på var kor sterke kjensler ein får for ungen. Altså; eg har felt tårer mens dusja og tenkte på at ungen ein gang kom til åbli 18 og flytta fra meg. HALLO! Men, der var kanskje litt nybakte mammahormoner inni bildet og. Og, ein VEIT at ungen tar opp 24 timar av tida di, men ein FORSTÅR det ikkje før han/ho har komt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er nettopp det,du VEIT at det blir endringer, men man skjønner ikke helt hvordan det egentlig blir... Lykke til videre med babyen, vips løper hun rundt:)

      Slett
  4. Det har vært et minutt eller to siden jeg fikk barn, hvor jeg har følt at "nå har jeg kontroll" og "nå lærer vi fra sist og er et skritt foran".
    Jeg sier minutter. Min syvåring har sannsynligvis hatt det sånn hele tiden.
    Man møter seg selv i døren og svelger noen kameler og håper de færreste av dem er mothårs.
    Og at man ikke ødelegger ungen for alltid og så må man gjøre så godt man kan og om man bommer på det ene eller andre så skal barnet vite at det er elsket.
    Selvsagt aner man ikke hva man går til!

    SvarSlett
  5. Tror jeg var/er som deg. Hadde lest og skaffet ting og tang og tenkt mye på fødsel. Men jeg ante ikke hvor stort det hele var. Og det var mye av hele tankegangen rundt det å leve med selvstendige små mennesker jeg ikke hadde forhold meg til før det livet var der. Triks og evner kommer etterhvert. Rutiner som familie også - og det er en god ting å ha. Jeg synes også dette er ganske inne nå. Jeg lurer ikke på det å være mamma -det er jeg alltid. Men lurer også på den tenåringstida....

    SvarSlett
  6. Vi hadde prøvd å lage barn i 3 år før vi lyktes. I den tiden hadde jeg lest ALT som fantes om svangerskap og fødsel. Jeg følte meg superforberedt. Jeg hadde også laget en detaljert fødselsplan, som naturligvis innholdt momenter om at jeg var klar over at man ikke kunne planlegge en fødsel.

    Etter et akutt keisersnitt fikk vi den etterlengtede prinsessa vår. Og så kom første sjokk. Amming. Jeg var jo helt sikker på at det var noe som gikk automatisk. FEIL! Min skjønne lille snupp var en "spaghettispiser" der hun skulle vært en "hamburgerspiser". Ikke så lett å stikke oppsvulmede, delte og blodige brystknopper (det heter jo ikke brystvorter lenger ;)) inn i en munn som åpnes som om hun skulle suge i seg en kjempetynn spaghetti.
    Men, det gikk seg da til, og etter 3-4 uker var både hun og jeg amme/dieeksperter.

    Med nr. 2 tenkte jeg at: Nå er jeg i hvertfall forberedt på alt -selv ammingen. Men, FEIL! Selv om jeg kunne noen triks om amming, så kunne jo ikke hun det. Jeg fikk enda ett "spaghetti"-barn, og vi slet omtrent like lenge som med første før ammingen gikk greit.

    Så var det tid for nr. 3. Nå var jeg kjempeforberedt. Nr. 1 og nr. 2 var jo 4 og 5 år gamle og jeg var dreven som mor. PANG! Man glemmer visst ganske fort hvordan det egentlig føltes å være stuptrøtt å ha en bitteliten en som ikke vil sove, ikke vil ha pupp, ikke vil ha ny bleie - han vil bare skrike litt. Helt sikkert for å irritere mamma ekstra mye ;)

    Skulle det, mot formodning, komme en nr. 4 så er jeg i hvertfall forberedt. Forberedt på at jeg ikke kan være forberedt i det hele tatt :)

    SvarSlett
  7. Godt å høre at det er flere som har det sånn!
    Jeg har innsett at jeg hadde psyket opp veldig til fødsel og rett og slett glemt at jeg skulle ha med meg huleboeren hjem fra sykehuset!!!
    Nå skjønner jeg hvorfor man er barselkvinne i seks uker etterpå... unntakstilstand her i huset iallfall, med såre pupper, barseltårer, ekstremt lav selvtillit og ammetåke :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det går seg til, om det er noen trøst:) Og så kommer det stadig nye utfordringer, og det er vel ingen trøst...;)

      Slett
    2. Ja nå har hun blitt fire måneder så nå går det så mye bedre! :)
      Jeg fant ut at her i huset så hjalp det veldig å legge bort klokka og bare innse at frøkna styrer i en periode og at det er liten vits i å tenke "ja men nå sover hun jo i tre timer så da kan jo jeg...." :)

      Slett
  8. Eg trudde eg var meir forberedt enn andre førstegangsfødende! Eg hadde jo lest og lest, og lånt andre sine barn. Tante var eg jo også! Men hjelp...det er jammen mange stier som skal trakkast! No har eg tre, og seie som deg: spent på årene som kjem, men satse på at det går seg te!

    SvarSlett
  9. Eg var litt sånn fyrstegongsfødande kontrollfreak, leste mykje og følte eg hadde god kontroll. Så blei det som skulle vere planlagt keisersnitt i ro mak, eit hastekeisersnitt med bulder og brak! Mor var fullstendig i sjokk, babyen skjønte ingenting av korleis-amme-mammas-pupp og morskjensla laut vente på seg... Men ting gjekk seg jo heldigvis til.

    Då nr to skulle komme bestemte eg meg for å legge alle forventningar til side og berre ta ting som dei skulle komme. Godt var det for denne vesla meldte sin ankomt 6 veker for tidleg. Men denne gongen følte eg med ikkje stressa i heile teke, nettopp fordi eg var så innstilt på å ikkje planlegge noko. No ventar eg nr 3 i jan/febr og tenkjer at det som skjer, det skjer... Så får vi sjå :-) Av erfaring så lærer ein seg iallefall at ting går seg til og at det meste går bra med sunn fornuft...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror også at ting går seg til og at man kommer langt med sunn fornuft.

      Slett
  10. Når jeg ser tilbake på da jeg fikk mitt første barn, ser jeg jo at jeg var veldig ung! Jeg var 18 år, men følte selv at jeg var voksen.
    Da jeg ble tjue fikk jeg nr to, og før jeg fylte 23 år kom tredjemann.
    Jeg følte meg ikke så forberedt, bodde fremdeles hjemme hos mamma da jeg fikk første, men hadde kjæreste og all mulighet til å gi den lille klumpen nok kjærlighet.
    Det jeg ikke var forberedt på var hvor redd man blir for å gjøre noe galt. Nå ser jeg at man prøver og feiler, og det har jo gått fint selv om jeg fremdeles var tenåring!
    Jeg har tre fine friske gutter, som funker bra sosialt og er glade og fornøyde. Kjenner nå at jeg ikke er forberedt på å ha tre tenåringer i hus, men det er heldigvis noen år til, og det kommer til å gå fint det og.

    Men reagerer jeg når jeg hører venninnene til søstra mi er gravide? GJETT OM! Og de er 21 år, så jeg har ingenting jeg skulle ha sagt. Men om noen spør meg, var det verdt det? JA det var det! MEN jeg vil råde alle til å vente med å få barn, ha en ungdomstid (ja for man er fremdeles ungdom som attenåring,det ser jeg nå), ha en russetid! Ha en studietid!Bo i kollektiv med venninnene! Det er noe jeg aldri får tilbake :)

    Men tenk så mye mer verdi livet mitt har hatt fra jeg var atten. Hadde jeg valgt om igjen, hadde jeg garantert valgt det samme :)

    SvarSlett
  11. Jeg var slett ikke forberedt da nr. 1 kom... Ante ikke hvordan en fødsel foregikk engang. Ingen snakka om det til en 18-åring tidlig på 70-tall. Det går så bra så, du får bare vondt i ryggen, og så er det plutselig over... Sånn var det ikke.
    Men det gikk seg til, og morslykken var på plass fort. Men noen sliter med å finne den enorme morslykken i førsten. All respekt til de som tør snakke om det. Jeg har akkurat vært innom Tuvauniverset, og føler meg enda stoltere enn noen gang over å være mor :)

    SvarSlett
  12. Jeg hadde observert at småbarnsforeldre hele tiden ble avbrutt av ungene og tenkte at det ville bli vanskelig å ikke se en hel dagsrevy eller film. Men så ble det ungene som satte dagsorden og ikke noe rart i det hele tatt. Jeg taklet avbrytelsene jeg også, og det er bare noe få år akkurat det.

    Når det gjelder pepperkakedeigen så skal den kjevles kjøleskapkald. Maks 300 g om gangen er lurt. Bruk nok mel på benken/bordet slik at den ikke setter seg fast.

    Åshild

    SvarSlett
  13. Jeg fikk mitt første barn i april i år. Jeg følte at jeg kom til meg selv i slutten av august eller noe. Før det synes jeg bare alt var slitsomt og kjente lite følelser som lignet på kjærlighet for datteren min. Følte jeg bare gjorde det jeg måtte og at alle de romantiske komediene jeg hadde sett om å få barn hadde lurt meg. Nå koser jeg meg bare mer og mer. Kunne gjerne vært hjemme enda lenger enn til januar og gleder meg til nestemann skal komme om et par år. Men da skal jeg også lese mindre og være forberedt på sjokket som sikkert kommer da også;-)

    SvarSlett
  14. Jeg hadde lest meg opp i håp om å ha mest mulig kontroll, men lite ble som planlagt. Heldigvis går ting seg til etterhvert. Selv synes jeg det første året som mamma var preget av mye arbeid, mens jeg med nummer tre lurte på hva jeg kan ha stresset med den gang. Man lærer vel hele tiden :-)

    SvarSlett
  15. Jeg må innrømme at jeg syns det aller meste har gått som tenkt. Nå var kanksje ikke vi innstilt på at alt skulle bli fryd og gammen. Vi har så mange venner med barn at jeg tror vi hadde en relativt ok realitetsorientering i forkant. Det jeg ikke var forberedt på var tette melkekanaler og brystspreng de to første månedene og en unge som ikke ville slutte å gråte (men som heldigvis har roet seg mye nå). Det første gjorde at jeg vurderte å slutte å amme... Men holdt ut til slutt. Og det andre gjør at man rett og slett blir litt kokko. Jeg tror at jeg heller føler meg usikker på ting fra nå og ut. Max er fem måneder. Hittil har vi "bare" stilt hansgrunnleggende behov. Snart skal vi jo oppdra et barn. Et barn med egen vilje, eget temperament, som kanksje likner mer på faren enn meg... Det tror jeg ikke jeg er helt forberedt på.

    Kirsti

    SvarSlett
  16. Som så mange andre var jeg veldig "opplest" på fødselen, trodde liksom at det skulle være det vanskeligste. Men så fikk jeg den lille bylten i armene, med visshet om at dette var MITT ansvar. Småpanikk! Synes alle jordmødrene og pleierne på sykehuset var veldig mye flinkere med den lille enn jeg var, det var rett og slett skremmende å reise hjem igjen. Men du verden som man kan tilpasse seg bare man får litt tid!

    Jeg var også en av dem som slet med morslykken i starten, det var veldig tungt, men den kom jo heldigvis etter hvert som jeg slappet litt og litt mer av :-). Var redd det skulle bli sånn med nummer 2 også, men slik ble det heldigvis ikke, der var det lykkerus fra første sekund når han ble lagt oppå meg.

    Nå vurderer jeg rett og slett nummer 3 også, men er litt usikker på om det blir det komplette kaos ;-) Jeg har litt lett for å stresse meg opp også da, så 2 stk kan være mer enn nok for øyeblikket (har en på 3 og en på 6 mnd). Noen av dere med 3 (eller flere) som har erfaringer å dele i forhold til dette? Når man har 2 er det jo èn på hver forelder, tenk med 3 da, det går jo ikke opp ;-D

    SvarSlett
  17. Praksissjokk uten sidestykke! Og jeg lar meg fortsatt sjokkere, om ikke daglig, så i hvert fall ganske ofte!

    SvarSlett
  18. Å få sitt første barn var et stort sjokk. I tillegg døde min far fem dager før han ble født, og minien hadde kolikk de tre første månedene så jeg satt i grunnen i sofaen og grein heile tida... Vi reiste rundt til kiropraktorer og homopater, men ikke noe hjalp. Etter tre måneder fikk vi en helt ny gutt da kolikken gav seg. Da lysna alt... :) Å være tenåringsmamma vet jeg ikke så mye om, men det har nok klart sine utfordinger det også :)

    SvarSlett
  19. jeg tror jeg er minst forberedt denne gangen, og dette er nr 4..
    har hele tiden tenkt at, alt går seg til, vi tar det som det kommer! vi aner jo ikke hvilken unge dette er uansett? jeg har vogn, vippestol og stellebord. mer trenger vi faktisk ikke, så lenge puppen virker, og nøstebarn strikker klær til oss :)
    men, med bare en par uker igjen til termin må jeg kanskje pakke baggen snart..?

    SvarSlett
  20. Gøy å lese, er akkuratt sånn det er. Vi trodde også vi var så forbredt som vi kunne være, men vi ble helt slått ut når lille ble med oss hjem fra sykehuset:) nå er han 3,5 mnd og kolikken over og vi begynner endelig få hodet over vannet. Det har både vært ufattelig tøft og helt nydelig å bli mamma:)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails