tirsdag 27. november 2012

Om å stille krav.

"Du kan rydde ut av oppvaskmaskinen , og så kan du dekke på." Kan jeg si til mine sønner en vanlig ettermiddag. Noen ganger går det helt greit for meg å si det, mens andre ganger kan jeg bli møtt med utrop som "Wooot?!!" og "Barnemishandling!" og "Urettferdig!" og til og med "Rage!" (Det er sånn ungdommen nå til dags snakker)

Jeg tror det er ganske vanlig. At barna protesterer. Jeg gidder ikke å høre på det. Det er ikke urimelige krav jeg kommer med. De er del av en familie, og de får vær så god hjelpe til.
 
Dette vil de helst bedrive tiden med...
...men de klarer fint dette også.
 
Jeg tror at noen foreldre er redde for barnas protester, og dermed lar dem slippe unna. Blir ungen din pottesur hvis du foreslår at han kan sykle til fotballtrening, er det enklere å kjøre ham. Blir han krakilsk hvis han blir bedt om å rydde i stua, unngår du å spørre om sånt. Og vet du at det blir dårlig stemning hvis du ber tenåringen om å vaske opp, så tar du heller oppvasken selv. Men er det lurt?

Jeg tror vi noen ganger undervurderer ungene våre. Vi er redde for å stille krav. Vi vil unngå ubehaget som kommer når de nekter, når de kverulerer eller argumenterer. Vi vil være så forbaska snille. Så ålreite. Men er det så ålreit å oppdra hjelpeløse, bortskjemte, late og sarte unge voksne?

Ha en krevende kveld med eller uten oppgaver!

26 kommentarer:

  1. Ja til krav og deltagelse i husholdningen!

    SvarSlett
  2. Jeg er enig med deg, og tror at å få oppgaver som passer til alder allerede fra de er små er helt OK.
    Både fordi de er en del av en familie, en venneflokk og et samfunn, men også fordi de skal ha kompetasen de trenger som voksen... og fordi de blir regnet med. Noe jeg tror er vktig for selvbildet, noe også krangler er...

    SvarSlett
  3. NEI! Det er ikke ålreit. Jeg jobber i barnehage og ser se små i den andre ende av skalaen, men problematikken er den samme. Helt utrolig hva man gjør for å unngå konflikt, konfrontasjon eller dårlig stemming. Jeg er fullstendig enig med deg, stil noen krav som er rimelige i forhold til barnet, på den måten oppnår du også respekt hos barnet!
    Eva Einshøj

    SvarSlett
  4. Det var litt bølger hos oss også når ungene var små, men nå er de faktisk takknemlige for den kunnskapen de har fått ved å delta i alt slags arbeid.

    SvarSlett
  5. Jeg er som deg. Her får vi jammen dra lasset sammen. Det krever at jeg krever det - det går selvfølgelig ikke av seg sjøl. Men jeg merker jo at våre unger er vant til å ordne opp i helt vanlige ting, og at de faktisk er litt stolt av det.
    En må orke å kreve noe av ungene - men en må også ha/ta seg tid til det. Det tar tid å lære seg å henge opp klesvask, rydde et rom, pakke en gymbag - og det er ofte det hadde vært enklere om jeg gjorde det sjøl der og da. Men det er viktig at de både lærer å gjøre ting og at de lærer at det teller det de gjør, at de har ansvar sjøl.

    SvarSlett
  6. Helt enig med deg, Pia :-) Det hender seg at tenåringen her i huset kjøpslår litt, men det kan være greit. Hun kan f.eks spørre om jeg ikke kan rydde ut oppvaskmaskina selv, så kan hun heller henge opp klær eller noe. Og da syns jeg ikke det gjør så mye :-D

    Ha det godt - klem Siv

    SvarSlett
  7. Helt enig. Det er liksom blitt farlig å stille krav til barna,både hjemme og i skolen. Barna går rundt med store puter under armene og kan ikke ta en eneste avgjørelse på egenhånd. Også blir de helt knuste dersom de møter på litt motgang. Vi,som foreldre må ta ansvar! Still krav til barna! I bunn og grunn setter de faktisk pris på det. :)

    SvarSlett
  8. Hvis ungene får bidra fra de er små, vil de kanskje ikke oppleve det å hjelpe til som krav. Heller som at de er en naturlig, viktig del av familien. Det er om å gjøre å begynne tidlig, - og å unngå å kalle det "plikter". Plikter kommer av krav. Frivillighet derimot vokser utfra tilhørighet.
    Det er svært sjelden ungene protesterer når de har en oppgave, de er så vant til å ta sin del i hverdagen, - men når de gjør det har de som regel en god grunn.
    Vi forteller ofte at vi setter pris på at de hjelper til. I stedet for "gjør ditt, gjør datt" er det langt mer effektivt med "kan du (være så snill og) ..." Og følger opp med et TAKK når ting blir gjort. Akkurat som vi ville uttrykt oss overfor enhver annen person.
    Aller gladest blir når jeg ser at ungene gjør hverandre små tjenester - kun for å glede. Det varmer et morshjerte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig at det beste er å spørre pent. Og jeg prøver å passe på å takke. Stort sett er gutta mine veldig greie, og det gjør hverdagen vår grei:)

      Slett
  9. Vi må huske på at unger protesterer for å få vite hvor grensen går (gang etter gang..), og en del av å være foreldre er å ta slike kamper. Ved å gjøre det hjelper vi ungene til å lære hvem de er og vi gjør de til spiselige individer (jaja.. ikke ta det helt bokstavlig!).

    Grensesetting er noe av det viktigste vi kan gi dem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig! Det er liksom en del av pakka - protester og grensesetting. Kjipt, men viktig!

      Slett
  10. Rage?? Haha, jeg ler.. Jeg har alltid følt meg på høyden når det gjelder ungdomsspråk, men jeg merker at I`m loosing it. Her har jeg problemer med å svelge at 3-åringens protester nå kommer i form av "dumme du". Nei, lissom! Jeg er faktisk bare rett og rimelig, og det skal du være glad for! (Men, med liten skrift, jeg må innrømme at jeg truer. Selvom jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri skulle gjøre det. Plutselig så detter bare "Ok, hvis ikke du hører på mamma nå, så blir det ikke lørdagssgodt" ut. Saklig.)

    SvarSlett
  11. Jeg må innrømme at jeg slapp billig unna hjemme (tømme oppvaskmaskinen og gå ut med søpla var det skikkelig drama og furting om at jeg måtte gjøre aaaaaaalt) og er pinlig berørt i voksen alder for hvor lite jeg hjalp til i fellesskapet og for mamma som da dro lasset. Jeg skjønner gost at mamma tilslutt ikke orket høre på all sutringa, og gjorde det heller raskere selv, men egentlig burde jeg sparket meg selv i rumpa og ikke vært en sutrete tenåring. hvor er tidsmaskiner når du trenger dem?

    SvarSlett
  12. Veldig enig med deg altså! Og for meg som har fire gutter, blir det på et vis enda viktigere for meg at de skal lære seg å delta i huslige sysler. :o)

    SvarSlett
  13. Her i huset har ungene faste arealer de rydder de bytter på og har en uke hver av gangen. Den ene rydder stua for alskens, bretter og legger vekk pledd etc mens den andre setter sko pent på hyllene i gangen og tømmer og fyller oppvaskmaskinen, samtidig rydder de hvert sitt soverom hver dag før kl. 16.00. Hvis oppgavene blir gjort tilfredsstillende og helt uten mas fra meg blir det puttet en tier i månedspengepotten, tilsammen har de altså mulighet til å tjene seg opp 300kr i mnd.lønn hver mnd. I tillegg hjelper de til med andre ting som å gå med søppel, rydde ute, hente og legge på plass klær fra egen kurv (her i huset har alle hver sin kurv)på vaskerommet, vaske og tørke støv etc.(dette blir det ikke ekstra lønn av) Noen ganger hender det vi finner opp noen oppgaver så de kan tjene seg ekstra med penger, f.eks å tømme bilen for ting og skrot, passe litt på lillesøster, vaske badet etc. Ungene er stort sett fornøyde med ordningen og gjør vanligvis de oppgavene de har hver dag, men det hender jo at de ikke gidder å rydde rommet sitt hver dag, men da velger de selv å la det gå ut over mndlønna si. Da jeg var liten måtte jeg rydde rommet mitt en gang i uka og det var noe herk, Såååå mye dritt man klarer å lage på en hel uke da gitt!! jeg tror ungene mine har en bedre løsning der det å rydde rommet stort sett er å rydde vekk 3-4 gjenstander og gå med to tre plagg til vaskerommet hverdag.

    SvarSlett
  14. Rage? Der datt eg av.... Og det likar eg ikkje.

    Klart dei skal hjelpe til. Våre barn har alltid gjort det, men DET slipp sjølvsagt alle andre!!

    SvarSlett
  15. Jeg er heeelt enig! Nå har jo jeg små barn, men jeg har planer om at de skal hjelpe gradvis mer og mer til hjemme, også når de blir tenåringer! Men du setter helt klart fingeren på noe viktig - klart det ER lettere å la vær å spørre de om hjelp når de blir sure, men den konfrontasjonen er nok verdt å ta, for alles beste. Jeg skal huske det til mine barn blir større!!

    SvarSlett
  16. de er ikke gamle før de kan hjelpe til, selv om det kanskje er mer som en lek først.
    Nå får vi forsjellig reaksjon fra de forsjellige barna, der den ene hopper opp av sofaen og begynner å hjelpe til med det samme, blir den andre sur som bare det, og alt gjøres i snegletempo, noe som er veldig iriterende selvfølgelig.
    men, jeg gir meg ikke på det, her skal alle hjelpe til :)

    Jeg synes jo husarbeid er skikkelig kjedelig selv, så jeg forventer ikke at de andre heller skal synes det er så festlig..men det er i allefall kjekkere når man gjør det sammen!

    SvarSlett
  17. Vi innfører gradvis det å hjelpe til med ting. Hun er fire straks, og "får lov til å" hjelpe med å dekke bordet og lignende. Hun hjelper av og til når jeg tømmer oppvaskmaskinen, med å ta det hun vet hvor skal være, og når opp til. Det tar selvfølgelig lengre tid, men så lenge hun synes det er artig å tømme oppvaskmaskinen, får hun om så holde på hele dagen (sier jeg som absolutt ikke liker å vaske hus). Mandag lekte vi med togbanen, og da det var kveld spurte hun om jeg ville hjelpe henne å rydde. Ellers tar hun sjelden initiativ til å rydde når det er kveld, så dette sa jeg selvfølgelig ja til.(og er fremdeles litt overrasket)Ellers synes jeg det er rett og rimelig at hun rydder lekene sine, og hjelper til med å rydde når vi har vært på besøk. På samme måte er vennene hennes med på å rydde når de har vært hos oss. En grei ordning å innføre når de er små synes jeg :)

    SvarSlett
  18. Dette passet veldig godt. I går ettermiddag sa jeg i blidt tonefall til min 8-åring (hun er yngst av tre): "Kan du være snill og dekke på bordet? Middagen er snart ferdig."

    Hvorpå hun svarte: "nei, det vil jeg ikke."

    Jeg gjentok det, med litt strengere stemme, men fremdeles med "vil du".

    Hun gjentok: "Nei, jeg har ikke lyst"

    Da ble jeg sint, og ropte til henne: " Du kommer her og dekker bordet nå med en gang!"

    Da ble hun fryktelig lei seg, begynte å griine og forsvant inn på rommet mens hun sa: "Jeg trodde jeg hadde et valg når du spurte på den måten"

    Det endte med at jeg dekket bordet selv - men i dag morges hadde vi en skikkelig prat med alle ungene om at alle må hjelpe til, og at det er høflig å spørre på en slik måte - men at det samtidig forventes at de gjør som vi sier, hvis de ikke holder på med noe helt spesielt akkurat da...

    Puh!

    SvarSlett
  19. Jeg synes det er mitt og farens ansvar å oppdra barna. Ikke fremtidige kjærester eller samboere. Jeg vil gjøre mitt for at barna skal slippe samlivsbrudd fordi de ikke viste hvor mye jobb det er å drive en familie!

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne vil jeg trykke "liker" på :) Jeg arvet nemlig en slags slik mann fra min svigermor. Han har alltid vært positivt innstilt, så vi er gift og har det bra. Men du verden som jeg skulle ønske at hans mor ikke var en hønemor som sydde puter under armene og gjorde bjørnetjenester, fordi hun alltid har ønsket at alt skal være perfekt. Nei, unger gjør ikke ting raskt, ei heller perfekt, men ingen mester uten øvelse.
      Nå lærer vi sammen barna at de må bidra for at Familien AS skal bestå, men så får de også kjøpe aksjer i et firma som går unna med god profitt :)

      Slett
  20. Sjølv om mi eldste berre er 5 år meiner eg ho kan byrje å gjere ting heime. Av og til får eg høyre "eg gidd ikkje", "eg e så trøtt", "koffor må eg alltid...", "det e urettferdig". I barnehagen skryt dei av ho, kallar ho eksemplarisk førskulejente, elskar å vere ordensperson, ryddar, ordnar og hjelp til. Er ikkje DET urettferdig så veit ikkje eg.

    SvarSlett
  21. Velkjent. Noen ganger er det "urettferdig" at niåringen må rydde skrivesakene etter seg, mens andre ganger vil hun mer enn gjerne hjelpe til med matlagingen for eksempel.

    Jeg håper Trollet en vakker dag vil skjønne at grunnen til at jeg "maste" om gjøremålene ikke kun skyldtes at jeg ikke gadd gjøre det sjøl.

    SvarSlett
  22. Bra innlegg! Er lærer og ser altfor ofte unger opp mot ungsomsalder som virker totalt hjelpesløse når det kommer til rydding, vasking og den slags. Ofte virker de til og med overrasket, hva??, skal jeg rydde også??! He,he, litt å ta tak i ja. Har en tulle på 22 mnd hjemme som forleøpig gladelig er med å dekke bord, sette tallerken og kopp på benken etterpå. ta ut av vaskemaskinen, sette sko på plass. PÅ kvelden går hun rundt og roper "jeg rydder!!", mens hun gjør hel og halvhjertede forsøk på rydding. Får vel nyte det så lenge det varer:-)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails