tirsdag 8. mai 2012

Epler og stammer og sånt

Jeg og mannen min er ulike. Vi har fått fire flotte unger, som også er ulike. Samtidig har vi mye til felles. Både jeg og mannen. Vi og ungene. Søsknene.

Ungene har sider som jeg kjenner veldig igjen, samtidig som de har trekk som jeg ikke skjønner hvor de har fra. Noen av oss ligner på hverandre av utseende, mens andre er like i temperament. Vi har samme humor.

På utviklingssamtaler på skolen smiler jeg noen ganger inni meg når lærerne legger ut om guttas raske leseferdigheter eller deres gode språkkunnskaper. Eller om deres slurvete skrift. Da tenker jeg  "Det var akkurat det mine lærere sa om meg!". Og så forteller lærerne om trygge og utadvendte og populære gutter, og da tenker jeg at noe sånt fikk aldri jeg høre. Mannen påstår det kommer fra ham.

Jeg har tenkt mye på det - hvordan søsken har noen felles trekk, samtidig som de kan være veldig ulike.Hvordan du kan kjenne deg igjen i barna, samtidig som de har sine greier som du absolutt ikke gjenkjenner.

Ligner barnet ditt på deg?

Ha en fin kveld med eller uten likheter!

19 kommentarer:

  1. Haha - alt som er "gæernt" med min unge, er akkurat det samme som mine foreldre fikk høre om meg. Stakkars kid. Men han har mye av faren også. Det vi ikke kjenner igjen, som ikke er så bra, det skylder vi på besteforeldrene for *ler*

    SvarSlett
  2. Hæ, var du ikke en trygg, utadvendt gutt?

    Ja, de sier at vårt troll ligner meg og da er vi over på den gode diskusjonen om arv og miljø siden hun ikke har mine gener. Og ja, det er både de gode og de dårlige sidene som nedarves/læres bort.

    SvarSlett
  3. Haha! Fantastiske bilder!
    Kjenner meg igjen i ungane, og det seier mannen også at han gjer.

    SvarSlett
  4. Noe likt, noe veldig ulikt. De beste trekkene hos mine barn kommer såklart fra meg, de verste har de fra sine fedre. Helt klart.

    SvarSlett
    Svar
    1. He he... Jeg får være såpass ærlig å si at de har en del dårlige sider fra meg. Og en god del fine sider fra faren.

      Slett
  5. Hehe! Satt akkurat på foreldresamtale selv og tenkte sånne tanker... Kjenner igjen mye!

    SvarSlett
  6. Hehe, kjenner meg att...;) Borna våre er også ein fin mix, og nokon av dei dårlege sidene er faktisk luka ut;)

    SvarSlett
  7. Jeg har en av hver, og de likner på oss begge. Største er systematiker slik som faren, minsta er et rotehue som meg. Største husker alt han hører noensinne (til irritasjon noen ganger faktisk), dette har han etter meg. Minsta har nok minst like god husk (skinner gjennom noen ganger), men er ikke det spor interessert i å vise det og bruke det, håper det kommer med alderen, altså mere lik faren.
    Kort oppsummert et petimeter og en vimsis

    SvarSlett
  8. Haha, min seksåring er dønn lik meg i det meste; alt fra detaljhukommelse til elendig løpesett. To ting har hun fra faren; tynt, blondt hår og evnen til å miste helt fokus på det hun driver med, f. eks. kle på seg om morgenen. Treåringen er derimot et motorisk geni som sin far, ektremt trassig (alder? morsarv?), men ellers litt mer midt mellom. For øvrig ser jeg ganske ofte hvor elevene har ting fra når jeg møter foreldrene på skolen...

    SvarSlett
  9. hehe! Jeg får alltid høre av mamma og pappa når de søte små klikker og blir så sinna at de er umulige å snakke til - Ja, det der har de fra morra si!

    SvarSlett
  10. Busteliten er jo såpass liten enda, at det er vanskelig å si noe om personlighet, men træ på gutten en kjole og vips! så har du mammaen nøyaktig 25 år tidligere. Men jeg har begynt å legge merke til at han stadig sitter og dagdrømmer, og det har han definitivt etter meg. Pappa'n dagdrømmer så og si aldri ;-) Og hver gang barnet viser tegn til stahet så er standarkommentaren fra alle "lurer på hvem han har det fra gitt?" henvendt til meg. Og joda, jeg var (er) sta, men da tenker jeg at det er vel noe alle barn er... :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Man merker personligheten fra de er bittesmå, men det kommer jo tydligere og tydligere fram. Spennende, synes jeg, dette med å se hvordan ungene utvikler seg:)

      Slett
  11. Jeg er veldig spent på å se hvordan lillesøster blir. Jeg mistenker at hun blir litt mer lik meg enn hva storebror er. Han er nemlig litt sjenert når han treffer nye folk, og kaster seg ikke ut i ting uten å ha tenkt nøye igjennom det. Lillesøster virker foreløpig mer aktiv enn storebror, og skravler fælt. Selv var jeg aktiv, utadvent og veldig skravlete som barn..

    SvarSlett
  12. Morsomme bilder :) ser barna mine slik som du sier, de er både lik meg og mannen min, og ikke! Morsomt å kjenne seg selv igjen da :)

    SvarSlett
  13. Min bror og jeg er ganske ulike. En av våre kusiner lurte en gang på hvordan våre foreldre hadde klart å få oss så forskjellige.

    Cecilie

    SvarSlett
  14. Jeg giftet meg med en inuit (grønlender) og var forberedt på å få en mørk baby (han er 1 år nå), men ut kom en skikkelig blond gutt med knallblå øyne!!! Jeg var mørk som baby selv, så jeg skjønner vel egentlig at svigerfamilien min på Grønland er mistenksom og spør hvordan postmannen vår ser ut!!! Hehe! Mette

    SvarSlett
  15. Jeg tror at barna mine ligner litt på meg. Men de har definitivt ikke så svære neser og buskete øyenbryn som dine barn! :-) Fantastiske bilder! Hvor har du fått tak i den grønne maska?

    SvarSlett
    Svar
    1. Den grønne maska har vi hatt lenge, husker ikke hvor den kommer fra. Tipper enten -nille eller en lekebutikk. Ved halloweentider.

      Slett
  16. Gener er morsomme greier, jeg har ingen egne barn, men har 9 søsken og 10 tantebarn=bittelitt erfaring. Fra pappa er det VELDIG sterke gener utseendemessig, som har resultert i at barn så langt ute som tremenninger er skremmende like, så like at vi er takknemlig de ikke er like gamle! :p Personlighetene spriker veldig, men en av niesene mine er ekstremt lik meg både av utseende og personlighet.. =)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails