lørdag 21. april 2012

Fine stunder.

Det er rart som det endrer seg. Fra å være barnets store heltinne og forbilde, til å bli en masete og plagsom mor. Nettopp fordi jeg nå ofte har rollen som plagsom og masete mor, setter jeg stor pris på en halvtimes spasertur inne på et kjøpesenter sammen med den lille gutten min som nå har større føtter enn meg og dypere røst enn han hadde for bare et par måneder siden. En halvtime der sønnen prater om skole, jenter, venner. En halvtime der jeg nikker og lytter og prøver å si de riktige tinga og stille de riktige spørsmåla. Uten å være plagsom og masete. For jeg vil så gjerne vite, jeg vil så gjerne følge med, jeg vil så gjerne være ålreit.

Så er halvtimen over og vi drar hjem og det er god stemning og jeg har mest lyst til å klemme ham og si "jeg elsker deg", men da ville jeg plutselig vært en masete og ikke minst plagsom mamma igjen. Så jeg prøver meg med "takk for en hyggelig handletur" og han smiler tilbake og sier "jo, takk" og så går han inn på rommet sitt og kobler seg på msn og facebook og jeg ser at venner tar mer og mer over og det er litt vemodig. Men det er sånn det skal være.


Dere som har større barn - føler dere at dere "mister" dem etterhvert?

Ha en fin dag med eller uten ungdom i huset!

45 kommentarer:

  1. Mister de litt,men får de tilbake som flotte unge voksne etterhvert. En fantastisk greie å følge. Lykke til! Og takk for en flott blogg som jeg med glede følger.

    SvarSlett
  2. Kjenner beskrivelsen veldig godt. Ønsker dere alle en fing helg

    SvarSlett
    Svar
    1. God helg til dere også, Line!

      Slett
  3. Kjenner meg igjen. Og jeg har jo to tette unger så det blir komprimert - ingen toåring som forguder mammaen sin i mange år fortsatt. Det er faktisk mest vanskelig sånn i begynnelsen - mange følelser og litt sånn balansegang for å finne greia med å jonglere mellom ikke masete/ålright. Og hvis det ikke hadde vært slik, at venner overtar større og større plass i livet til de håpefulle på et tidspunkt - tror jeg vi hadde hatt grunn til å bekymre oss og ville bekymret oss. Når jeg sier mamma elsker deg til minstemann om kvelden nå svare han "Ja" eller "ok". Haha - det er jo egentlig ganske komisk. Gutta er på håndballcup i Elverum i helga - så her ligger Vilde og jeg i ungdomsstua med hver vår mac og ser på film. Uten å skravle så innmari. Det ville blitt "too much" senser jeg. Har skrevet på bloggen min før om røtter og vinger. Det er så innmari enkelt å gi disse ungene røtter - vinger derimot - ikke så lett.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er klok, Nina! Og du kjenner til dette, ja, med dine to flotte ungdommer. Jeg prøver meg innimellom med "jeg elsker deg!" men det blir ikke alltid tatt like godt imot...

      Slett
  4. Så fint innlegg. Dette likte jeg veldig godt. <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, navnesøster:) Skvetter alltid litt hvis jeg ser en Pia som har kommentert...

      Slett
    2. Hahaha. Jeg føler meg litt dust når jeg kommenterer som Pia hos folk som heter Pia. Som at jeg ikke har skjønt at jeg skal skrive mitt eget navn som kommentarnavn. :p

      Slett
  5. JA, det var et flott innlegg. Sitter her med tårer i øynene, og gruer meg for at barna blir så store at de ikke trenger meg lengre slik de gjør i dag. Ikke kommer og gir meg en kos uoppfordret, slik jeg tar for gitt i dag :) Ha en fin helg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg merker dette veldig i og med vår minste er en kosete, hengiven toåring, mens den eldste er tretten. Han var jo sånn han og da han var mindre. Og så vokser de opp, og det er helt fint og flott. Men litt vemodig å se at de begynner å få vinger og vite at de snart flyr...

      Slett
  6. Vakkert innlegg! Kanskje han fekk nye sko? ;) -er overbevist om at du er ei flott mamma!

    SvarSlett
    Svar
    1. Han burde fått nye sko. Men han ville ha de han hadde litt til...

      Slett
  7. Oi, nå fikk jeg klump i halsen.
    Klamrer meg til øyeblikkene med jentene mine.
    Snufs, og takk!

    SvarSlett
  8. Hei på en lørdagskveld:)kjenner godt igjen det du beskriver der, en gutt på 13 gjør hva han kan om dagen for å løsrive seg, men innimellom kommer han bort og sier ting som "du aner ikke hvor glad jeg er i deg mamman min" men det er aller helst når han skal smiske om å få lov til å fly litt..ellers har vi en på 14,15 og 16 som flyr litt både hit og dit om dagen.. vi har valgt å våge å si nei, men selvfølgelig mye ja også, dette er en vanskelig balansegang. Særlig fordi barna er så tette i alder men forskjellige i modenhet.. sistnevnte teller mest, men dette er vanskelig å forstå, og får hun på 15 lov så vil også han på 14.
    Jeg suger til meg de små øyeblikkene jeg får om dagen og bevarer dem langt inni hjerterota for å ta dem frem igjen i enda hardere tider, og jeg tenker at har vi gjort grunnlaget godt så kommer de tilbake igjen om noen år:)
    Ha en flott lørdagskveld med eller uten store barn:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Fint å høre fra noen som ligger foran meg i løypa:)

      Slett
  9. Et fint innlegg, Pia. Jeg har jo ikke større barn, men er fullstendig klar over at dagen kommer. Tar til meg de fine ordene Nina skrev over her om røtter og vinger :-)
    Ha en fin kveld!
    Og jeg fikk nesten lyst til å slenge på en klem her også.

    SvarSlett
  10. Åh, klump i halsen.
    Ja!
    Kjenner dette!
    Har jo også en stor en, som blir 16 i år, og som blir mer og mer opptatt av andre ting. Da var det deilig å ta en togtur inn til Stavanger en ettermiddag bare vi to, og snakke helt løst og fast.
    Overrasket utbrøt han:
    Hah! Nå har me snakkt heile veien te stavanger samen!
    Eh, ja..., sa jeg.
    Kult. Sa han.
    Og jeg nikket med tårer i øynene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Sånne stunder blir mer og mer sjeldne. Men de er fine:)

      Slett
  11. så fint innlegg dette var! Kjenner det godt igjen;)

    SvarSlett
  12. Huff, jeg må si jeg gruer med litt til den tiden der. Det er jo heldigvis noen år igjen for min del, men tiden går jo så alt for fort!!

    SvarSlett
  13. Så utrolig fin beskrivelse Pia! Jeg sitter her med tårer i øynene og kjenner meg så godt igjen! Akkurat sånn er det!
    I dag er eldstejenta ute og kjører med en venninne som har fått lappen! Skummelt og fint.

    SvarSlett
  14. Kjenner på det hver dag. De "små" er tretten, og ingen henger i mine skjørt lenger. De store er 24 og 22, så jeg har jo prøvd det en gang før. Jeg har gledet meg i mange år til å få ha skoene mine i fred, nå er det plutselig årevis siden jeg ble passert i skostørrelse. I løpet av en måned eller to er jeg nok også passert i høyde. Og min stemme er den eneste uten bass. Vemodig. Men bittelitt godt også :)

    SvarSlett
  15. Åååå, dette gruer jeg meg litt til...!! Veldig fin beskrivelse. Løsrivelse kalles det vel, og det skal jo skje, men er nok både vanskelig og fint på samme tid. Men så går det mot slutten av tenårene og begynnelsen av 20-åra og mamman og pappan er plutselig veldig gode igjen. Jeg ser det skje med tantejentene mine på 12, 16 og 19.

    SvarSlett
  16. Det er fint å se dem fly, da! (Men ja, jeg gruer meg til det der..! Håper jeg får det til like grasiøst som deg..)

    SvarSlett
  17. Dette var nydelig skrevet Pia.
    Og det er jo akkurat slik det er..

    Ja, vi mister dem. På en måte.
    Tenkte på det senest i dag. Og jeg savner å kunne knuseklemme jenta mi.
    Prøver innimellom å gi henne en klem i forbifarten,eller et klapp på kinnet, for det er viktig å huske på at de innerst inne setter pris på vi viser dem omsorg, selv om de kan virke avvisende..

    Og skoene. Bruker ham dem hele året?

    SvarSlett
  18. Jeg nyter at bleier, trass og ferskt førerkort er tilbakelagte stadier. Det er fantastisk med voksne barn.

    SvarSlett
  19. Åh for en koselig stund dere har hatt :) - smelte hjerte smelte... Jeg grugleder meg til mine blir store, og satser på at jeg alltid får "lov" til å elske dem, selv de årene der det er tryggest å elske dem litt i smug ;)

    SvarSlett
  20. Å, då koselig. Skjønner balansegangen, siden jeg jobber med noen 7.trinnselevwr jeg har kjent siden 3. Trinn. Man trår forsiktig, og prøver å ikke trå for nære, trå feil...

    SvarSlett
  21. Det er slik det skal være. Barn skal løsrive seg mer og mer fra sine foreldre etter hvert som de blir eldre.

    Cecilie

    SvarSlett
  22. Du satte ord på det.
    Kjenner dette på vår datter på 8,5 også. Og nevøen vår på 11 vil absolutt ikke gi tante en klem! Så da får han slippe. Men foreløpig tvangskoser jeg hu på 8,5. :-)

    SvarSlett
  23. Ja, jeg tror også man mister dem litt. I hvert fall for en stund. Min eldste er jo 15 nå, og jeg kjenner veldig på det for tiden. Det er både sårt og vemodig, men det er jo sånn det bør være. Ut og fly, bli voksne og selvstendige. Vi vil jo det og. Håper likevel det kommer en tid hvor vi blir litt nærmere hverandre igjen. At jeg ikke forblir den håpløse mammaen for evig og alltid, liksom... Imens trøster jeg meg litt ekstra med snart-treåringens mange koser og klemmer... ;)

    SvarSlett
  24. God søndags morgen..har lenge gått og tenkt på hvordan hverdagen skal bli når min eldste datter på 16 år skal ut i den store "verden" for å studere osv. Hun er en jente som kommer til mamman sin og forteller det meste og vi veldig flinke til å gi klemmer HVER dag;)derfor vet jeg det blir veldig tungt den dagen hun kommer og sier at hun vil flytte hjemmefra - huff der kom det en liten tåre gitt. Det er noe spesielt med førstefødte, og som alle mødre (og fedre) vet jeg at ungdommen en dag skal løsrive seg fra hjemmets lune rede. Heldigvis har jeg ei lita tulle på 1 år som skal bo hjemme i mange år fremover..og en gutt på 13 som ennå gir mamman sin klem :)
    Ha en nydelig søndag!

    SvarSlett
  25. Så fint skrevet -jeg ble helt lei meg her jeg sitter selv om mine gutter enda ikke er blitt så store, men den tida er rett rundt hjørnet. Jeg sier hver kveld til dem at : Uansett hvor gamle dere blir, så kommer jeg alltid til å klemme dere når jeg vil! Fremdeles ser jeg bare tindrende barneøyne som smiler mot meg når jeg sier dette, men kan tenke meg de tindrer litt mindre når guttene går på ungdomsskolen :)
    Fin søndag til deg :)

    SvarSlett
  26. Dei forsvinn litt, men kjem tilbake. Eg stjel eller ber om å få klem med mine sønner på over 20. Okei då, jadda mamma, slapp av mamma, seier dei då. Men eg får klem. Han på 15 får eg ikkje klem med, men han flirer og seier, eg er glad i deg mamma, kvar gong han skal ha lommepengar. Så då kjøper eg ein klem. Jenta på 13, er endå litt slik at ho på ulike måtar seier at ho fortsatt bryr seg om mammaen sin. Ho har det med å snakke engelsk støtt. Give me a hug, dont fuck whit my mum, hello you are taking about my mum......Slike ting kan ho seie. :-)
    ShyB

    SvarSlett
  27. Du mister dem jo ikke...................

    SvarSlett
  28. Så fint skildret! Her er noen år igjen på eldstegutt, men merker jo at han er milevis unna lillebroren sin på 1,5 år... som jeg ofte holder på å knusekose og spise opp hehe. Eldstejenta er det litt annerledes med... kanskje fordi hun er jente? Vet ikke... skjer jo mye der og for tida. Noen ganger tenker jeg at jeg godt kan hoppe over noen år og sees igjen når de er 16, liksom. Men, ville jo ikke vært foruten alt som skjer heller såklart. Kanskje det er jeg som takler enkelte ting dårligst- ungene følger jo bare på. Jeg syns det er godt at de blir større og mer selvstendig, har jo minstemann som en liten bonus. Men det er litt nå at vi kanskje ser tydelig hvilke verdier og holdninger de har fått med seg på veien. Og det er jo alltid litt spennende...

    SvarSlett
  29. Dette innlegget rørte meg. Virkelig. Jeg syns det er herlig å kunne si "jeg elsker deg" til barna nå mens de ennå er små og ikke bryr seg. Og nå beviste du hvorfor.

    SvarSlett
  30. Anbefaler deg å lytte til teksten på en Abba sang som handler om nettopp dette; "Slipping trough my fingers" tror jeg den heter. Nydelig sang som får meg til å hulke gang på gang... Har ei på 17, en på 15, en på 12 og ei på 5 og prøver etter beste evne å nyte ungene mine! Føler nok av og til at jeg mister ho eldste litt men har og gjort en fantastisk erfaring; ho har verdens godeste kjæreste som er et nydelig tilskudd til familien. Syns det er annerledes med eldste sønn, han er stor og tøff, lagets keeper og kaptein, men syns fremdeles at mamman er verdens meste fantastiske dame, mamma, æ ælske dæ, er noe jeg ofte får høre! Nå ble dette litt nusselig ser jeg, men poenget mitt er; nyt dem, nyt å være en familie , vær ikke redd for å miste noe-du får mere tilbake!!

    SvarSlett
  31. Åååå , kjenner meg igjen - eller det vil si mest tankene mine... har to ekstrabarn på 13, og med dem kjenner jeg jo igjen det du skriver. De to minste på 3 og 5 år fikk allerede i dåpstalen sin at mamma ( = meg) gir dere røtter, også får pappa står for vingene...
    Takk for innlegget ditt , nok en liten påminnelse om at man skal nyte hver alder!!

    SvarSlett
  32. Har to jenter på hhv 10 1/2 og 14, og spesielt fjortisen begynner å bli stooor... Mest forvirrende med evinnelige humørsvingninger, der jeg går fra å være verdens største ugle det ene sekundet til å være verdens beste mamma det neste ("å mamma - jeg er sååå glad i deg!!" etterfulgt av en bamseklem). Men vi nyter det! Deilig med store barn, selv om det er litt vemodig da.

    SvarSlett
  33. Ja man mister dem jo litt på en måte... men sånn skal det være :) Navlestrengen må klippes en gang. Jeg husker noen episoder hvor jeg var på handletur med tenåringer. Man skulle IKKE spørre om noe i butikken. Og man burde helst gå på andre siden av gaten, eller litt bak. Men man kunne betale :)
    Herlig tid når de løsriver seg litt også. Men vi er der, alltid, når de blir voksne, og det er deilig det og! Hver alder, sin sjarm. Hele livet :)

    SvarSlett
  34. HULK Pia!!!!!!!
    Jeg ser at du og flere påpeker at dette er sånn det skal være. Livets gang, alt har sin sjarm, osv... Men, jeg skjønner ikke hvordan man skal holde det ut? Jeg har en på tre og en på to måneder, og jeg blir helt dårlig av tanken på at de en dag ikke vil at jeg skal klemme og kose på dem hele dagen... Jeg skjønner ikke hvorfor de noen gang trenger å bli store... Jeg må få tak i de pillene Pippi Langstrømpe hadde... :)

    SvarSlett
  35. jo da, litt trist, men det er jammen godt også. når 19åringen vil ut i verden for å studere og de andre blir mer og mer selvhjulpne og selvstendige. som fikser mat og rydder kjøkken og bad når jeg er på seinvakt (uten å måtte fikse barnevakt). det er godt at de vokser til og en kan få tilbake litt frihet på kveldstid og helg. men du er heldig med tre gutter, du vet ikke hva ukul mor er før jentungen blir fjortis ;))
    hilsen ei som er glad i barna, men også i kvelder alene i stua og mulighet for weekendtur med gubben. vi skal leve med barne, ikke gjennom dem

    SvarSlett
  36. Herlig innlegg, Pia. Tanker jeg skal ta med meg.
    Kjenner at jeg gruer meg litt til barna blir så store, men mest sannsynlig vokser en kanskje med barna, får jeg håpe.

    Klem Tonje

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails