Tør du å gripe inn? Om barn og dårlig oppførsel

Hvis du ser et barn oppføre seg dårlig, tør du da å si fra?

Okei, det er kanskje litt vagt å skrive "oppføre seg dårlig".  For uttrykket dårlig oppførsel kan diskuteres. Men når et barn oppfører seg sånn at det ødelegger for eller forstyrrer andre, må man kunne snakke til barnet.

Jeg ser noen ganger at foreldre ikke en gang tør å ta fatt i sitt eget barn. Det kan være en skoleavslutning der en villbasse løper rundt og herjer på scenen. Det kan være på en fotballtrening der en begynner å dytte.

Vi må tørre å gå bort til våre egne barn, ta det i armen og si "Nå må du slappe av litt!". Og hvis det ikke hjelper, må du faktisk ta med deg barnet ditt bort fra situasjonen. Det er ditt barn. Ditt ansvar. Lar du barnet holde på med herjinga si, lærer du barnet ditt at sånn oppførsel er helt grei. Dessuten lærer man de andre barna at det er okei å løpe rundt og brøle istedet for å sitte i ro og følge med.

Våger du å snakke til andres barn? Tenk deg en bursdag. Sønnen din går i første klasse. Og alle i klassen kommer hjem til dere for første gang. Selvfølgelig vil du at bursdagen skal være ålreit, og selvfølgelig vil du vise deg som en ålreit og hyggelig mamma eller pappa. Hvis en av bursdagsgjestene begynner å sprute rundt med brusen, krabbe rundt under bordet eller dytte borti sidemannen, hva gjør du da? Du må si fra! Du må gripe inn! Jeg mener ikke at du skal klikke helt og brøle og sverte og forbanne. Og heller ikke det motsatte  - ikke si med lys, mild og forståelsesfull røst "Huff, da, søler du litt brus, du da?" Nei, gå bort til barnet, legg en hånd rolig på skulderen og si tydelig "Sånn må du ikke gjøre når du er her i bursdag!". Og det hjelper ofte! Noen trenger flere beskjeder, noen trenger at du setter deg ved siden av ham. Men vi må ikke finne oss i alt mulig kun fordi vi er redde for ikke å være snille!

Du er ikke snill hvis du lar en seksåring få ødelegge bursdagsfeiringa for alle de andre. Du er ikke snill hvis du lar en få trekke med seg flere andre slik at det til slutt blir et salig kaos. Du er ikke slem hvis du snakker strengt til noen. Kanskje han du snakker til, trenger akkurat det for å få kommet inn på rett spor. Kanskje han har trodd at det er kult og morsomt å spraye rundt med ketchupflaska eller å vise rumpa. For han har gjort det før. Alle i klassen har ledd. Og ingen voksne har sagt at det ikke er greit å gjøre det. Du skal si fra, både for å roe ned han som er på vei til å ta av, og også for å sette en standard for de andre.

Begynn ihvertfall med å ta deg av ditt eget barn. Hvis du ikke griper inn og korrigerer oppførselen hans eller hennes når de går i første klasse, vil du slite når han går amok i sjuende.

Hvis dette barnet brøler og vil kaste en stokk på en bror, ber jeg ham å kutte ut.

Hvis dette barnet brøler og vil kaste en stokk på en stein, er det helt greit.

Tør du å gripe inn? Snakker du til andre barn hvis du ser at det trengs?

Ha en konsekvent dag med eller uten inngripen!

Favorittbok

Akkurat nå er veslas yndlingsbok en bok som handler om henne.

I vinter var vi hos en lokal fotograf, Barnesmil. Og det er jo umulig å velge ut kun et eller to bilder til fremkalling.

Løsningen ble at fotografen redigerte og satt sammen de beste bildene til ei bok. Jeg skrev tekstene. Resultatet ble ei stor bok med solide sider som det er stor stas å bla i.

Med på kjøpet fikk vi en miniatyrutgave av boka, og den er nesten mer populær.

Liker barnet ditt å se bilder av seg selv?

Ha en beundrende kveld med eller uten fotobok!

Dårlig på dekor. God gulrotkake.

Jeg nevner jo stadig cupcakes. Det hører liksom med når du blogger. Men innerst inne er jeg jo litt sjalu på de som klarer å lage sånne cupcakes. (Og egentlig alt annet fint og pent)
Selv klarer jeg det ikke. Jeg har faktisk prøvd et par ganger. Ganske helhjerta, vil jeg si. Jeg fikser som regel selve muffinsen, selve kaka. Men så kommer det derre dekorgreiene. Der går det rett vest. Rimelig kjapt. Mannen min sier at det er fordi jeg ikke tar meg tid. Og det kan nok stemme. Jeg er ikke særlig tålmodig. Jeg vil gjøre ting kjapt. Få ting unnagjort. Etter mer enn førti år i denne verdenen, har jeg vel også sett at dette med å fikse ting pent og delikat er noe jeg ikke klarer. Jeg skriver ikke pent, jeg tegner ikke pent, jeg pynter ikke pent og jeg dekorerer ikke cupcakes særlig pent.

Men det plager meg ikke, altså. Jeg har et godt liv allikevel.

Jeg har oppriktig prøvd. Men mangler den siste finishen.

Oppskriften finner dere her.

Har du dekorgenet i deg? (Les dekor pluss genet. Jeg ser jo en sjelden gang at orddeling kunne hatt noe for seg. Men det vil jeg ALDR innrømme!).

Ha en dekorativ dag med eller uten evner!

Livet som hemmafru. (Eller hemma fru....)

Jeg er jo et av disse brødhuene som har valgt å jobbe deltid. Det innebærer at jeg har en dag i uka fri fra jobb.

Hva gjør du egentlig da, Pia, når du har en hel fridag, lissom?

Det burde jo være unødvendig å svare på det, for jeg gjør det absolutt alle andre hjemmeværende kvinner gjør. Jeg starter dagen med en avsugning, deretter tripper jeg inn på kjøkkenet der jeg baker speltbrød og cupcakes. Som jeg tar bilder av og blogger om. Og så legger jeg ut bilder av dem på facebook. (Ingen i familien liker speltbrød, så de kaster jeg bare. Baker mest for kosens skyld.)

Så kommer guttene prinsene hjem fra skolen, og da må de rett i dusjen. De gres, stelles og pudres, og så tar vi en god del bilder der de spiser en cupcake og drikker et temperert glass latte. Toåringen flyr hjem selv på sine englevinger når barnehagen stenger, og rekker akkurat en fotosession før hun legges. Så er det noe rødt i glasset. Med drømmeprinsen. Kos og lykke og så var dagen omme.

Bortsett fra i dag, da. I dag har jeg tatt ut av oppvaskmaskinen, forhindret en fluortablettoverdose og så skal vi i butikken. Det blir vel det vi rekker.

Et uskarpt bilde av en desperat toåring som tviholder på en fluortablettboks.

Hvis du er hjemme på en hverdag - rekker du mye?

Ha en opptatt dag med eller uten tull!

Mammablogging. Nok en gang

"Mammabloggere bruker barna for å fremstå perfekt" og "Det er en fornærmelse mot barnas individualitet og integritet at mor blogger om det de gjør og ser og legger ut bilder fra alle tenkelige situasjoner" (sitater hentet herfra)

Mammabloggdebatten dukker opp med jevne mellomrom. Nå er det på`n igjen, etter at Dagbladets Trude Ringheim uttalte seg på God Morgen Norge.

Bustenellik har også skrevet et godt innlegg i dag som du kan lese her.

Og det er vanskelig å argumentere mot både det som Ringheim og Bustenellik skriver. Selvfølgelig er det aller mest fornuftig å unngå publisering av ungene dine på nettet.

Men allikevel gjør jeg det.

Som på flere andre områder i livet, tar jeg noen sjanser. Jeg hopper i det. Jeg ser på helheten, jeg vurderer og lager mine egne konklusjoner.

Man frarådes for eksempel fra å reise til fjernere strøk med små barn. Vi har reist flere ganger. For vi har tenkt "dette kan vi!". Vi har reist mye før, vi er fornuftige, ungene er sterke og sunne, vi tar våre forholdsregler. Og så har det gått greit. Det kunne kanskje ha gått galt. Men vi tok sjansen.

Mine barns liv defineres ikke av min blogging. Mine barn er så mye, mye mer enn det lille dere ser her i bloggen. Ja, jeg legger ut bilder av barna mine. Jeg skriver også noen ganger om hva de sier og hva de gjør. Men jeg filtrerer. Jeg sorterer. Og jeg beskytter. Både her og på facebook, og ikke minst i den virkelige verdenen. Jeg har intet ønske om å utlevere, krenke eller iscenesette mine barns liv.

Fordi jeg ofte skriver om noe som har med barn eller familieliv å gjøre, blir det naturlig å bruke bilder av mine egne barn. Jeg kunne jo ha rappa et eller annet barnebilde fra nettet - det ligger en del millioner bilder der ute til mer eller mindre fri bruk. Men god etikette er å bruke sitt eget, ikke knabbe fra andre. Jeg kunne ha droppa bilder, og latt mine knakende gode tekster stå aleine. Kjedelig, spør du meg.

Når man nå først har valgt å trå over den grensa med å legge ut bilder av barna sine på nett, har jeg et par forholdsregler:

• Jeg skriver ikke ungenes navn. Det er ingen hemmelighet hva de heter, og følger du bloggen min, kan det godt hende du har snappa opp navnene deres. Men skulle man google mine barns fulle navn, er det ikke mine blogginnlegg som popper opp.
• Jeg skriver ikke innlegg som "Dette er Freddy på femten. Han tisser fortsatt i senga, har atferdsproblemer, dyskalkuli og Asbergers, men er fortsatt mammas lille sussebass".  Med portrettbilder og karakterutskrifter og kopi av passet. Sånne innlegg er krenkende. Stupide.
• Jeg har andre fornuftige personer i min nærhet som jeg kan spørre om råd. Jeg lar blogginnlegg modnes over natta før jeg publiserer dem. Jeg driver ikke med spontanblogging.

Jeg føler meg alltid litt truffet av sånn mammabloggkritikk. For jeg vil jo, som alle andre, gjøre det rette. På absolutt alle områder. Men så kaster jeg et blikk bort på "Populære innlegg" på høyre side her, og ser at det absolutt ikke er utleverende innlegg illustrert med mine barns ansikter som dominerer blant mine mest leste innlegg.

Fra VOL25

Jeg har med jevne mellomrom forsvart, forklart, reflektert og debattert dette emnet.  Du kan lese mine tidligere nettvettinnlegg her, her, her og her.

Dette er et emne der meninger spriker enormt. Hvor går dine grenser når det gjelder å utlevere dine barn på internett?

Ha en reflektert dag med eller uten nettvett!

Nå rakk jeg aldri å ta for meg den første påstanden om at mammabloggere bruker barna for å framstå som perfekt. Men er det noe jeg ikke prøver å framstå som, så er det perfekt. Er det noe jeg har mye av, så er det uperfekte innlegg. Og det kommer flere...

Lyskilder.

Skriv litt om lamper og lyskilder i nytt hus, Pia! Det er så innmari interessant!

Jo, da, jeg kan godt skrive om lamper. Og lyskilder. Vi har ikke så innmari mange lamper i vårt nye hus. Jeg tro til med noen kule lamper på kjøkkenet, som du kan se her og her. Men ellers er det spots som gjelder. (Spotter, som vi sa i gamle dager). Jeg trodde før at spots var litt harry, men nå synes jeg at det er helt ålreit med spots. Takene er ikke bombardert med spots.  Og spotsa skal ikke plasseres midt i taket, har jeg lært.

Noe som elektrikeren forslo og som vi er veldig fornøyde med, er noen sånne innfelte, svake lamper i trappa, nede ved trinnene. Jeg ante ikke at noe sånt fantes, men jeg synes det er stilig. Og det er veldig praktisk om kvelden og på natta.

Bare 1 watt! roper mannen min fra sidelinja om de lampene. Det sier meg jo ikke så fryktelig mye, men kanskje er det nyttig info for en eller annen lampefantast.

Er du opptatt av lamper?

Ha en lysende kveld med eller uten spots!

Vann er best, ingen protest!

Hva drikker barna deres når de er tørste? ble det spurt inne på Foreldre og Barns facebookside. Alle svarte vann. Det skjønner jeg jo godt, du hopper liksom ikke inn i alt vannet og brøler at du gir ungene sukkerholdig saft. Eller Cola Zero.

Vi holder oss også til vann. Mora smugdrikker Pepsi Max på kveldstid, men til frokost er det melk. Til middag er det vann. Vann er tørstedrikk. Selv på turdager har den onde mora sendt med dem ei vannflaske. Ikke så mye som tynn saft har de fått. (Okei, på vinterstid har de fått både kakao og solbærtoddy) Etter treninger har det vært vann. Selv om ALLE ANDRE (selvfølgelig...) får både saft og brus og Red Bull.

Jeg er glad for at vi har holdt oss på vannvogna. For jeg tror at med en gang du introduserer noe søtt, er det vanskelig å gå tilbake. Har du vent deg til å kjøpe påskemarsipan til halv pris, er det vanskelig å slutte med det. For eksempel.

I helger, i bursdager og andre festdager får ungene både brus og saft hvis de vil ha det. Men det gleder meg å se at de automatisk tar vann når de er tørste.

Så dagens lille foreldreråd fra meg er som følger: ikke begynn å gi ungene søte saker, søte drikker eller annet kun for å være grei! De får tidsnok smaken på det søte liv...

Her passer det med et bilde av vår nye vannmugge som vi er så heldige å ha fått gratis. Muggen (eller er det en kanne?) er fra Grand Cru Outdoor-kolleksjonen, en av Rosendahls vårnyheter.

Ha en vannrik dag med eller uten drikke!

Fine stunder.

Det er rart som det endrer seg. Fra å være barnets store heltinne og forbilde, til å bli en masete og plagsom mor. Nettopp fordi jeg nå ofte har rollen som plagsom og masete mor, setter jeg stor pris på en halvtimes spasertur inne på et kjøpesenter sammen med den lille gutten min som nå har større føtter enn meg og dypere røst enn han hadde for bare et par måneder siden. En halvtime der sønnen prater om skole, jenter, venner. En halvtime der jeg nikker og lytter og prøver å si de riktige tinga og stille de riktige spørsmåla. Uten å være plagsom og masete. For jeg vil så gjerne vite, jeg vil så gjerne følge med, jeg vil så gjerne være ålreit.

Så er halvtimen over og vi drar hjem og det er god stemning og jeg har mest lyst til å klemme ham og si "jeg elsker deg", men da ville jeg plutselig vært en masete og ikke minst plagsom mamma igjen. Så jeg prøver meg med "takk for en hyggelig handletur" og han smiler tilbake og sier "jo, takk" og så går han inn på rommet sitt og kobler seg på msn og facebook og jeg ser at venner tar mer og mer over og det er litt vemodig. Men det er sånn det skal være.

Dere som har større barn - føler dere at dere "mister" dem etterhvert?

Ha en fin dag med eller uten ungdom i huset!

Pia. Von Helvete?

Jeg er målløs.
Jeg sitter her med åpen munn.
NOEN her i familien mener at jeg ligner veldig på Hank von Helvete.

Takk skal du ha. Det var den den kvelden, lissom.

Ikke prøv deg, kjære bloggleser!! Dette er Hank. Ikke meg. Googla fram bildet.

Ha en snurt kveld med eller uten komplimenter!

Cupcakesdilemma

Ikke for å mase sånn om det bloggtreffet, men i morgen er det siste sjanse til å melde seg på. Vi trenger litt tid på siste finpuss. Og da må vi jo vite akkurat hvor mange som kommer. Åshild skal visst lage en buffet med noe scampigreier og timianstekte poteter og oksefilet og sånt, og hun skal jo dekke bord og finne fram nok stoler og det småtteriet der. Men for meg som skal bestille cupcakes, er det veldig viktig å få et eksakt tall. Så meld deg på før det er for seint! Og JA, det er flere enslige stakkarer som har meldt seg på, og det skal gå så bra! Promise!

Jeg sliter litt med denne cupcakesbestillingen. For i tillegg til antall cupcakes, må jeg også bestemme meg for hvordan de skal se ut. Jeg har tidligere bestilt fra Kakemomsen, og har siden drømt om kakene hennes. Ja, selv nå som jeg sitter og skriver, merker jeg at det renner litt fra munnviken.

Jeg har lånt alle disse bildene fra Kakemomsen, og hun har masse å friste med.

Vi må vel ha cupcakes med litt pynt? Men hva slags? Skal vi kjøre gjennomført med kun en farge, eller skal det være litt variert?

Rosa cupcakes hører kanskje med når man skal ha bloggtreff?

Niåringen min synes disse legocupcakesa var de flotteste inne på Kakemomsens side.

Så hva skal jeg velge? Har dere cupcakeinnspill, tar jeg gladelig imot. Det er en stor og tung oppgave som er lagt på mine skuldre, og jeg vil gjerne ha eksperthjelp.

Og nei, sånne innlegg som dette er absolutt ikke sponsa, men vi takker gjerne ja til en ekstra cupcake. En liten smaksprøve til meg, for eksempel. (Og mens vi snakker om sponsing - i morra kommer det er skikkelig sponsa innlegg! Med vinnersjanser til en av dere:)

Ha en fortreffelig kveld med eller uten cakes!

Svar. Og inglisj

Du, tenk deg litt om når du skal lukke døra - du trenger ikke å smelle sånn! Sa far.

-Jeg har så mye annet å tenke på! Skole. Korps. Hygiene. Økonomi. Samliv. Det blir rett og slett for mye ansvar for meg. Svarer elleveåringen. Og far blir litt oppgitt når sønnen snakker sånn.

Jeg, derimot, digger det.

I love you!, ropte jeg sånn spontant til min sønn.

-Who does not that, like some? svarte han umiddelbart.

Ja, hvem gjør ikke det, lissom?

Vet ikke helt om dette kan klassifiseres som et blinkskudd. Men fotoobjektet mener at dette er en passende illustrasjon til innlegget.

Ha en fremmedspråklig kveld med eller uten ansvar!

Ammeslutt!

Jeg skrev for en stund siden dette innlegget om å amme en toåring. Mange av dere har jo fatta poenget med amming, og vet at man ammer ikke kun fordi det er så fryktelig kos. Morsmelk er sunt. Det er bra å amme. Og det er bra å amme lenge. Verdens helseorganisasjon anbefaler amming i to år.

Ja, da, jeg vet at amming provoserer, og jeg vet at noen blir støtt over å høre at amming er sunt og bra og jeg vet at mange trøbler med amming. Men nå hadde jeg ikke tenkt å starte en ammedebatt. Det jeg skal skrive om er at jeg har slutta! Med amming, altså.

Bilde fra KmBerggren

Toåringen (som faktisk er to og et halvt) har vært noen dager hos besteforeldre. Da hun kom hjem, måtte vi bestemme oss. Skulle det være slutt med pupp?

Gutta ga seg etterhvert da de var på hennes alder. For meg har det aldri vært noe rart ved å amme et barn de første leveårene. Men å amme i tre-fire år har jeg ikke noe ønske om. Alt til sin tid.

Men vesla har ikke vist noen tegn til å ville slutte. Jeg har fungert som smokk og kosedyr. Jeg kan for så vidt fortsette å være et kosedyr. Men jeg orker ikke å være en smokk. Jeg orka det det første året. Hele natta. Så har vi trappa ned. Men nå er jeg lei av å være smokk fra fem til halv sju. Hver morgen.

Hadde hun illskreket eller hatt feber, hadde jeg nok ikke klart å slutte. Men hun er frisk og pigg og rask. Hun er to år og sju måneder. Hun er stor. Jeg har amma i ni år tilsammen. Jeg kaster inn håndkle. Og det føles helt greit.

Hvordan jeg klarte det? Det er egentlig bare å bestemme seg. Ikke gi etter, for da rykker man tilbake til start. Ha riktig timing. Avledning. Masse kos.

Ha en flott kveld med eller uten ammestopp!

To glass fra Holmegaard gis bort!

Dere trodde kanskje at det bare var den karaffelen jeg skrev om her som skulle gis bort på dette bloggtreffet? Eh, nei. Fra Holmegaard har jeg også fått to flotte glass!

Fra den samme Future-kolleksjonen. Formgitt av den samme designeren.

Disse to glassene, som du ser er i fargene rose og spring, skal også en heldig bloggtreffgjest få 28.april. Blir det deg? Eller kanskje det blir meg? Og bør glassene gis bort sammen med karaffelen?

Det er plass til flere på bloggtreff i Bestemors hage. Det hadde vært supert om DU meldte deg på! Det gjør ikke noe om du ikke kjenner noen. Lurer du på om du skal tørre eller ei, kan du godt sende meg en mail, så skal jeg backe deg opp:) Eller så tar du rett og slett kontakt med trine@trineh.com og sier at du kommer.  

Ha en tøff kveld med eller uten fristelser!

Stemningsrapport på en søndag.

De to yngste sitter nede og tryller for harde livet, med henholdsvis en ekte Harry Potter-tryllestav og en blyant. En er på hornseminar, mens den fjerde stakkaren går rundt i snøværet (ja, for det SNØR her i dag!) og prøver å tjene til livets opphold (eller til en ny bass) ved å selge VG.

Jeg har satt på en maskin med klær, og mannen skal snart ta opp en pakke kjøttdeig fra fryseren.

Våre søndagsoutfits vil verken inspirere dere eller få dere til å gispe av beundring. Derfor et menneskefritt bilde.

Har dere mye sprekt på programmet?

Ha en spennende søndag med eller uten planer!

Hokus pokus!

Niåringen er en beskjeden fyr. Til bursdagen ønsket han seg grønne bukser, ei bok og en tryllestav.

Det er liksom lettere å oppfylle ønsker når de ikke er så store. Det er ikke så stas med unger som ønsker seg en iPhone, en Mac og en elektronisk scooter. Særlig ikke når ønskene viser seg å være krav.

Jeg er ganske høy. Så da ser det ut som om jeg har ganske små føtter. Det har jeg ikke. Men artig effekt med deler av mor der i nedre hjørne.

Tryllestaven han ønsket seg var ikke en sånn vanlig tryllestav, da. Han ønsket seg en ekte en. Helst en sånn som Harry Potter har. Eller Humlesnurr.

Vesla vet ikke helt om hun skal gå etter pakken eller lommekniven.

Vi har søkt og lett på nett. Jeg bestilte. Helt fra USA.  I god tid, trodde jeg. Men først nå kom staven. Litt på etterskudd. Men veldig etterlengtet.

Tryllestaven kom i et aldeles nydelig purpurfarget etui i fløyelsimitasjon, med vakkert gult gulltrykk. Sånt er jo helt topp når du er ni år!

 Alle ble helt stumme av beundring når den vidunderlige tryllestaven åpenbarte seg.

 Ikke nok med at tryllestaven hadde et eget etui. Etuiet lå nemlig i en kongeblå eske. Med gullskrift.

Staven funka dessverre ikke da niåringen skulle rydde av bordet, og han måtte bære asjetter på den gode, gamle måten. Men nå finpusser han trylleformularene, og vi blir nok snart vitner til store mirakler. Håper han starter på rommet sitt med å få klær opp fra gulvet og inn i skap.

(Hvis du har sett en lignende tryllestav på Extra Leker eller -nille til salgs for en hundrings, så vil
jeg helst ikke vite det.)

Ha en magisk aften med eller uten trolldom!

SkyDrive. Og lagring av bilder.

På den gamle PCen min har jeg enormt mange bilder lagret. Som jeg en eller annet gang skal gjøre noe med. Gutta spiller på min gamle PC. Så begynner den å streike. Og da får jeg hastverk med å gjøre et eller annet med bildene mine.

Jeg har begynt å lagre bilder på Sky Drive. SkyDrive er en nettbasert lagringstjeneste. Du kan laste opp bilder (og andre filer) og da lagres bildene dine i en nettsky. Det er jo ikke så lett å fatte hva en nettsky er, men bildene dine skal være trygt forvarte der ute/ oppe et sted. Du får tilgang til bildene hvor som helst der det er nettilgang. De bildene jeg lagrer her på min PC, kan jeg se på hvis jeg reiser utenlands. Eller til Haugesund. Eller på jobb. Hvis jeg har lyst til å vise mora mi bilder, kan jeg med et enkelt klikk endre innstillingene mine inne på SkyDrive sånn at hun også kan få tilgang til bildene. Mye lettere enn å laste opp et og et bilde for deretter å sende via mail.

Jeg er i god gang med å lagre bilder på SkyDrive. Bildene legger seg i fine, oversiktlige mapper. Men dette tar tid! Og så bør du være nøye med å lage mapper inne på SkyDrive og legge bildene i riktige mapper. Der trøbler jeg litt.

Det er hyggelig å sitte og se på "gamle" bilder - man ser hvor fort tida går og hvordan ungene forandrer seg:) Disse bildene blogget jeg om her.

Du kan lese mer om SkyDrive her. Har du allerede en hotmailadresse, er det bare å prøve ut SkyDrive.

Lar du kun bildene dine ligge på PCen, eller har du en eller annen backup?

Ha en trygg dag med eller uten lagring!

Jeg er en av fire heldige bloggere som er plukket ut av Microsoft for å teste ut diverse programvare. Du kan lese mer om dette her.

BARN = LYKKE?

Da jeg for en stund tilbake leste Frøken Makeløs fine innlegg om Er barn å anbefale? , begynte jeg å drodle på et blogginnlegg. Som jeg nå endelig er ferdig med.

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at jeg ville ha de vanlige to barna, fordi det var jo sånt man skulle få når man ble voksen. Jeg hadde ingen spesielle forventninger. Og så viste det seg at å få barn ble selve greia med livet. Ord som kjærlighet, redsel, frykt, glede, stolthet og styrke fikk nye betydninger. Jeg ble voksen. Følsom. Sentimental. Beskyttende. Utholdende.

Jeg kan begynne å grine når jeg ser en krusedull en av ungene mine har tegna, mens andre kruseduller interesserer meg lite. Dette med at man elsker ungene sine ufattelig høyt, er noe andre foreldre skjønner. Vi foreldre kan sammen nikke og forstå. Dere som ikke har barn, forstår det ikke.

Sånne tegninger skjønner andre mødre at jeg synes er flotte.

De som ikke har barn, tenker nok bare "Eh, javel?"

Selvfølgelig anbefaler jeg det å få barn. Jeg har til gode å høre noen si at de angrer på at de fikk barn.

Må man få barn for å få et godt liv? Det tror jeg ikke. Ønsker du deg ikke barn, er det absolutt ikke et must å få et. Nå som vi sitter her med fire barn, tenker jeg noen ganger på alt vi kunne ha gjort uten barn. Vi kunne vært friske og uthvilte. Vi kunne reist! Vi kunne hatt masse tid og overskudd til venner. Vi hadde brukt pengene på oss sjøl!  (Jeg vet at det kan oppleves provoserende for noen at man nevner det som ikke er så toppers med å ha barn. Og jeg må presisere at jeg er utrolig takknemlig over å ha fått mine fire barn. Jeg går ikke rundt i hverdagen og syter og klager over at det er så forferdelig slitsomt å være mamma. Jeg tenker aldri "Herregud, hvorfor skulle vi på død og liv få alle disse ungene!" Jeg elsker dem. Jeg vil ha dem. Jeg prøver bare å komme med noe som er positivt med et liv uten å få barn.)

At folk frivillig velger bort barn, synes jeg er helt greit. Da nyter du livet som det er. Og du har ingen sorg over barn som aldri kom eller barn du mistet. Kanskje vil du angre seinere i livet, men sånn er det nå. Folk angrer på så mye seinere i livet. "Hvorfor fikk jeg ikke tre barn i stedet for bare to?", "Hvorfor turde jeg ikke å søke på den jobben i Frankrike?" eller "Hvorfor klatret jeg ikke Kilimanjaro da jeg hadde sjansen?". Man må stole på at de avgjørelsene man tar der og da, er de riktige.

Men så har du ganske mange som ikke kan få barn. Der er det vanskelig å vite hva man skal si. For man har lyst til å trøste dem ved å fortelle om alt det slitsomme ved foreldrerollen, og at livet uten barn kan leves og nytes! Men det er jo lett for meg å si, som har det som ufrivillig barnløse kanskje ville gjort ganske mye for å få.

Til slutt nevner jeg de som faktisk har opplevd å få et barn. Så opplever de at barnet på en eller annen måte rives bort. Bare tanken på å miste et barn er så vond at den helst skyves vekk. For sammen med lykkefølelsen du faktisk får når du blir forelder, kommer også plutselig en frykt, stor eller liten, over at et eller annet utenkelig en gang skal hende med barna dine. Med deg - greit nok. Mannen - ille, men ok. Ungene. Aldri.

Er livet med barn det samme som et lykkelig liv?

Ha en takknemlig dag med eller uten lykke!

Til muttern. (Og evt andre spesielt interesserte)

Det kan virke som vi kun har tilbragt påska innendørs foran diverse skjermer sammen med noen kilo smågodt fra Sverige. Det er ikke den hele sannhet. Vi har også vært noen timer ute. Her kommer rett og slett et bilderas. Med masse nyttig og oppbyggende lesing.

Trettenåringen har hoppet ned fra en benk. (Han var ren og bakteriefri under skoa, så ikke bli i harnisk over at han sto på et bord)

Toåringen viste underbittendenser da hun hadde på seg lue.

Men da hun fikk gå mer som hun ønsket, fikk hun tilbake sitt vanlige smil.

Alle har vært inne i en gruve, og alle kom hele og mentalt friske ut igjen.

Jeg tok noen bilder som jeg synes er flotte.

Og den ferske niåringen har virkelig lært seg å posere.

Fikk du tatt noen fine bilder i påsken?

Ha en minnerik dag med eller uten bilder!

Sponsing?

Jeg synes det er vanskelig dette med linking og sponsing og sånt. Det virker som om veldig mange tror at så mange bloggere er sponsa. (Og hva legger folk i begrepet "sponsing" egentlig?)

De aller fleste bloggere viser fram ting, skryter av ting, anbefaler ting fordi de synes det er en grei ting å gjøre. Jeg setter pris på tips jeg har fått i andres blogger. Jeg tror på det folk skriver. Noen ganger får noen bloggere tilbud om å motta et og annet produkt mot at man skriver om produktet i bloggen. Dette skal nevnes i bloggen. Man må merke innlegget på en eller annen måte.

Har jeg FÅTT noe, sånn gratis, liksom, nevner jeg det. Sånn som man skal gjøre. Men har jeg KJØPT noe sjøl, må jeg ha lov til å skryte av det jeg har kjøpt. Å vise fram noe, anbefale noe eller tipse om noe betyr ikke automatisk at man er sponsa.

Jeg fikk tilbud fra Alma og Lukke om jeg ville teste ut et par plagg for dem. Sånt sier sier jeg ja til. Problemet var bare at den nevnte nettbutikken hadde påsketilbud med 30 prosent avslag. Så i tillegg til de to plaggene jeg fikk, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte handle litt også.

Klærne i forrige innlegg hadde jeg KJØPT sjøl.

Klærne i dette innlegget, derimot, har jeg FÅTT.

Danske barneklær er topp, og dette settet er fra Aya Naya. Jeg digger farger og mønstermiks, og denne buksa og denne tunikaen synes jeg er skikkelige glade klær. Buksa har strikk nede ved beina, og det er nok ei bukse hun kan ha en stund.

Sterk sol (i går!) og en toåring som springer og hopper, kombinert med ikke akkurat en proff fotograf gjør at bildene blir så som så. Men klærne er supre!

Og jeg håper at innlegg som dette blir troverdige, selv om det vel kan havne i kategorien "sponsa innlegg". Hadde jeg skrevet det samme og vist bilder av et barn i leopard-tights og høyhæla glittersko, hadde det nok vært litt annerledes.


Hva mener du om sponsede innlegg? Blogger med massevis av reklame?
Hvis en blogger har en giveaway der bloggeren kan få gi bort et produkt uten at bloggeren får noe som helst - er det sponsing? Ville du selv ha sagt ja takk hvis du fikk tilbud om et eller annet produkt?

Ha en super mandag med eller uten sponsing!

Utebilder

Solbriller: Hennes og Mauritz, tror jeg. En eldre kolleksjon.

Grønne plaststoler: Noe gammelt fra det som en gang het Pytt og Panne.

T-skjorte og shorts: Helt nytt. Kjøpt fra Alma og Lukke som har påsketilbud.

Sveis: Ny. Skyld på mora mi.

Bildene er ikke tatt i dag, nei. I dag holder vi oss inne.

Ha en fin påskedag med eller uten sol!

"Etter fjorårets skuffelse forventer jeg full pott i år". Og påskegribber.

Da vi snek oss inn på diverse barnerom for å fylle opp diverse påskeegg, lå det en klar melding på et av rommene.

Nå kan ikke jeg huske at fjorårets påskeutbytte var så elendig. Men de er så kravstore, disse små. Påskeeggene skal være fylt til randen. Og det ble de. Men jammen klarte de ikke å tømme påskeeggene i løpet av noen skarve påskemorgentimer. Påskegribber!

Den eneste som fortsatt hadde litt godterier å vise fram,var toåringen. Hun delte til og med en påskebamsemums med oss foreldre.

Edit: Mens jeg sitter og skriver, blander en snurt sønn seg inn. Han forteller at lillesøster har gått rundt og stjålet påskegodter fra brødrenes egg. Påskegribb! Og gutta har visst IKKE spist opp alle påskegodtene sine. De har bare gjemt dem sånn at den vesle påskegribben ikke skal finne dem.

Ha ei fortsatt fin påske, med eller uten påskeegg!

Ni år!

Så var det tredjemanns tur. Han har to store brødre som brauter seg fram. Så kommer han. Dagens niåring. Forsiktig og beskjeden. Omsorgsfull. Pliktoppfyllende. Smart. Skarp. Kvikk. Og så utrolig grei.

Han er så heldig at han får seile i brødrenes spor, samtidig som han får være et stort og godt forbilde for sin lille søster.

I år er han stolt av å ha bursdag på selveste påskeaften. Og vi er så ufattelig stolte av ham.

Ha en fortsatt fin påske!