Okei, det er kanskje litt vagt å skrive "oppføre seg dårlig". For uttrykket dårlig oppførsel kan diskuteres. Men når et barn oppfører seg sånn at det ødelegger for eller forstyrrer andre, må man kunne snakke til barnet.
Jeg ser noen ganger at foreldre ikke en gang tør å ta fatt i sitt eget barn. Det kan være en skoleavslutning der en villbasse løper rundt og herjer på scenen. Det kan være på en fotballtrening der en begynner å dytte.
Vi må tørre å gå bort til våre egne barn, ta det i armen og si "Nå må du slappe av litt!". Og hvis det ikke hjelper, må du faktisk ta med deg barnet ditt bort fra situasjonen. Det er ditt barn. Ditt ansvar. Lar du barnet holde på med herjinga si, lærer du barnet ditt at sånn oppførsel er helt grei. Dessuten lærer man de andre barna at det er okei å løpe rundt og brøle istedet for å sitte i ro og følge med.
Våger du å snakke til andres barn? Tenk deg en bursdag. Sønnen din går i første klasse. Og alle i klassen kommer hjem til dere for første gang. Selvfølgelig vil du at bursdagen skal være ålreit, og selvfølgelig vil du vise deg som en ålreit og hyggelig mamma eller pappa. Hvis en av bursdagsgjestene begynner å sprute rundt med brusen, krabbe rundt under bordet eller dytte borti sidemannen, hva gjør du da? Du må si fra! Du må gripe inn! Jeg mener ikke at du skal klikke helt og brøle og sverte og forbanne. Og heller ikke det motsatte - ikke si med lys, mild og forståelsesfull røst "Huff, da, søler du litt brus, du da?" Nei, gå bort til barnet, legg en hånd rolig på skulderen og si tydelig "Sånn må du ikke gjøre når du er her i bursdag!". Og det hjelper ofte! Noen trenger flere beskjeder, noen trenger at du setter deg ved siden av ham. Men vi må ikke finne oss i alt mulig kun fordi vi er redde for ikke å være snille!
Du er ikke snill hvis du lar en seksåring få ødelegge bursdagsfeiringa for alle de andre. Du er ikke snill hvis du lar en få trekke med seg flere andre slik at det til slutt blir et salig kaos. Du er ikke slem hvis du snakker strengt til noen. Kanskje han du snakker til, trenger akkurat det for å få kommet inn på rett spor. Kanskje han har trodd at det er kult og morsomt å spraye rundt med ketchupflaska eller å vise rumpa. For han har gjort det før. Alle i klassen har ledd. Og ingen voksne har sagt at det ikke er greit å gjøre det. Du skal si fra, både for å roe ned han som er på vei til å ta av, og også for å sette en standard for de andre.
Begynn ihvertfall med å ta deg av ditt eget barn. Hvis du ikke griper inn og korrigerer oppførselen hans eller hennes når de går i første klasse, vil du slite når han går amok i sjuende.
Hvis dette barnet brøler og vil kaste en stokk på en bror, ber jeg ham å kutte ut.
Hvis dette barnet brøler og vil kaste en stokk på en stein, er det helt greit.
Ha en konsekvent dag med eller uten inngripen!