Du skjønner ikke helt hvor glad du er i noe før det er borte. Dette har jeg brutalt fått erfare de siste dagene.
La oss gå litt tilbake i tid:
Fra
Microsoft fikk jeg en ny, kul mobiltelefon jeg skulle prøve ut. En
Samsung Omnia. Veldig fancy. Litt for fancy for meg. Jeg hadde, etter snart et års bruk,
endelig fått satt meg inn i HTCens finesser. Jeg var ikke ute etter en ny mobil. Herregud, jeg hadde jo så og si en ny mobil!
Men så skulle jeg inn til Microsoft på et møte. Og da fikk jeg et spark bak. Jeg MÅTTE sette meg inn i den Samsungtelefonen. Jeg skulle møte de andre Microsoftbloggerne. Og jeg, som den eldste (ja, ja, gni det inn!), ville liksom ikke skille meg ut. Jeg ville få til like mye som de andre. Så da begynte jeg.
Og så viste det seg at Samsungen var riktig så grei å bruke. Jeg klarte å fikse det sånn at alle e-poster både fra hotmail-kontoen og fra gmail-kontoen kom fykende inn på mobilen. Jeg fiksa på en innstilling, og vips hadde jeg et helt album med bilder inne på telefonen - bilder jeg tidligere hadde maila til mora mi ved å bruke noe som heter
SkyDrive. (Det der får jeg forklare hva er seinere).
Og ikke minst oppdaga jeg en fiffig kalender, der jeg faktisk veldig enkelt kunne legge inn avtaler. Selv avtaler jeg hadde lagt inn i kalenderen på dataen min kom fram på mobilen! Men det jeg faktisk ble mest glad i, var den enkle skjermen. Den hadde sånne
store ikoner. Det ble ikke noe knoting og tafsing og knasting. Det var enkelt å navigere seg rundt.

Mobilen har sikkert massevis av andre funksjoner også, men det var nå dette jeg rakk å bli begeistret for. Såpass begeistret ble jeg, at jeg følte meg klar til å la Samsungen bli
MIN telefon. Ja, den ble så MIN at jeg følte meg helt trygg da jeg forrige helg skulle reise til Bergen. Jeg hadde
alt av info på mobilen. Billetten. Massevis av bilder fra nyhuset som jeg skulle vise fram. Og alle avtaler lå kjekt inne i kalenderen.
Det siste jeg rakk å legge inn, var en avtale om et bloggtreff i Oslo. Så måtte jeg skynde meg å pakke sammen saker og ting, få en sønn til å samle sammen blader og gullfiskkjeks, og så kastet vi oss av toget. (Det sto da i ro). Og når jeg ser lokaltoget fyke videre mot Eidsvoll, oppdager jeg at
mobilen er borte. Den ligger igjen i setet. Den må ha sklidd ut av lomma mi.
Vi kom oss til Bergen, men jeg har følt meg avskåret fra samfunnet siden denne hendelsen. Jeg venter i spenning på at effektive Hittegods skal sende meg en gladmail. Mannen min tror jeg vil vente forgjeves. Jeg makter ikke så mange flere dager uten mobil. Og jeg aner ikke åssen jeg skal få sagt dette til Microsoft.
Hva gjør jeg nå? Må jeg bite i det sure eplet og skaffe meg et nytt sim-kort? Får jeg et helt nytt mobilnummer? Og kommer Microsoft til å bli rasende?
Ha en isolert kveld med eller uten telefon!