Nå skal jeg nevne sultkatastrofen i Somalia.
Det blir så ekstreme ytterligheter at det nesten er vemmelig.
Men sånn er verden.
Dessverre.
Vi lever våre liv i overflod. Vi bekymrer oss hvis kidsa får et skrubbsår og vi synes synd på dem hvis vi nekter dem Nugatti på brødskiva. Når dattera mi hulker om kvelden fordi jeg nekter å synge "So ro" for tredje gang, får jeg oppriktig vondt inni meg. For hun gråter jo så fortvilt. Så jeg lurer litt på hvor vondt jeg hadde hatt det inni meg hvis jeg måtte se på ungene mine sakte sulte ihjel.
Det som skjer på Afrikas Horn er så forferdelig, så uvirkelig vondt og ufattelig grusomt. Og nettopp derfor klarer vi ikke å ta til oss alt som skjer. Vi vil ikke. Orker ikke.
Det skjønner jeg.
Det er ikke lystige bilder som slenges mot oss i media.
Det er ikke kult med tynne toåringer som veier like mye som mine velfødde nyfødte gjorde.
Det er ikke lystig å se utsulta barn, uttørka mødre og utmatta fedre. Sånne bilder etser seg inn, og man synes det blir ubehagelig å se på.
Samtidig kan vi ikke hele tiden skyve alt vi definerer som ubehagelig unna.
Vi plikter å reagere. Vi plikter å bry oss. På en eller annen måte.
Vi kan ikke redde verden aleine. Men vi kan bidra med noe.
Mange bistandsorganisasjoner driver nødhjelp på Afrikas Horn, CARE er en av disse.
Går du inn her, kan du bidra.
Ha en ålreit dag, med eller uten omsorg.
.jpg)
Man kan dessverre ikke redde alle, men for de man hjelper betyr det så uendelig mye!
SvarSlettHvis alle hjelper litt,
SvarSletthjelper det voldsomt.
Gigigi!
Jeg skyver det fra meg,
for mitt hjerte gråter
for disse barna
og disse mødrene.
Så betaler jeg litt for å lette min samvittighet.
Og tenker at når mine egne barn ikke trenger meg lenger,
skal jeg vie mer av mitt liv.
Fint innlegg. Du har rett, det er lett å skyve det fra seg og tenke at jeg kan ikke gjøre så mye med det. Men nå har jeg i såfall gitt kr 200. :)
SvarSlettDu skriver det så bra! Så utrolig bra!
SvarSlettTakk for dette innlegget. Jeg skyver ofte slikt fra meg, fordi jeg ikke orker å ta det inn... dette er så forferdelig at det er helt umulig å overse. Og jeg har har bidratt, jeg skulle bare ønske jeg kunne gjøre mer..
SvarSlettjeg har også bidratt. For enig med deg, egne problemer blir vemmelig små når man leser om tragedien der nede. Hvis alle bidrar LITT, så hjelper vi hvertfall noen- nytter ikke skyve fra seg.
SvarSlettdet er helt sant som du sier. vi skyver det unna, eller velger å ikke ta det inn over oss fordi det er så grusomt.
SvarSlettmen, om alle hjelper litt blir det mye hjelp til slutt!
Som jeg skrev inne hos "Det gode liv"; det er viktig å ta seg tid til å ta inne over seg kontrastene i verden. Og det er viktig å gjøre noe med det.
SvarSlettFilmen om Bob Geldof som ble vist i sommer på TV var facinerende. Alt det en mann kan få til er utrolig inspirerende.
Ha en fin ettermiddag.
KLEM!
Tusen takk for et kjempefint innlegg. Jeg er også veldig glad for å se at så mange kommenterer og bidrar. Det kan kanskje føles som lite å gi 200 kroner, men det gir faktisk livreddende mat og medisiner til 5 barn en hel uke! Det er ikke lite, det er stort!
SvarSlettHilsen Grethe i CARE.
Veldig fint innlegg Pia. Kjenner på hvordan jeg faktisk må skjerme meg selv for for alt dette, for det er så ufattelig og brutalt. for en skeivfordelt verden vi lever i! Men gir på den måten jeg kan slik at hjelpen kan gå videre. Klem fra Gunhild.
SvarSlettFlott innlegg! Hvis alle hjelper til litt hjelper det mye! Det er et ufattelig tall på alle disse barna som sulter... Vi trenger virkelig en påminnelse om at vi kan hjelpe til. Takk takk!
SvarSlettKjempeviktig sak! Har allerede smset flere ganger...
SvarSlettFlott innlegg om en viktig sak! Du er flink til å få viktige ting sagt riktig, Pia. :-)
SvarSlettJa, det er til å få vondt innerst i sjelen når jeg ser de bildene. Det er, som du sier, ufattelig for oss her vi sitter og drukner i overflod :(
SvarSletthar gitt.
SvarSlettlitt av mitt.
og håper det hjelper.
bittelitt.
Flott og viktig innlegg. Det er så lett å tenke at LITT hjelp ikke monner, at dette er så svært at ingenting hjelper likevel. Men vi plikter å hjelpe, vi gjør det.
SvarSlettGodt innlegg, Pia. Vi vegrer oss mot å ta bildene inn over oss. Vi kan nesten ikke fatte at det er virkelig. Men det er det. Vi må forholde oss til det. Og vi må gjøre det vi kan for å hjelpe.
SvarSlettVar innom Fretex her om dagen og kjøpte en kjempefin olabukse for 20 kroner. Da kom jeg til å tenke på at en ny bukse fort koster 6-700 kroner. Dette beløpet ble derfor raskt ringt inn til Røde Kors givertelefon. Denne tankegangen skulle jeg ønske kunne spre seg. Vi kjøper og kjøper til vi nesten drukner i ting. Det holder egentlig ikke å si at "sånn er verden". Vi er verden!!!
SvarSlett