lørdag 11. juni 2011

Å miste et barn

Jeg har aldri opplevd det å miste et barn.

Men jeg vet om flere som har. Noen mister barn brått og uventet, andre har syke barn og vet at døden er eneste utvei. Like vondt må det gjøre.

Når man opplever den intense, sterke følelsen det er å barn, kan man også ane hvordan det må være å miste et. Man grøsser og gråter bare ved tanken. Og når man får vondt og gråter bare ved å tenke en tanke, kan man så vidt fatte hvordan det faktisk må føles når det ikke er bare en tanke.

Via blogginga møter man mange personer. Og mange historier. Man følger folk gjennom bryllupsforberedelser, ferieplaner, oppussing, graviditeter. Og død.

I disse dager har mange bloggvenner fått barn. Som jeg gleder meg over. Ei bloggvenninne fikk ei datter. Som var død. Og det gjør meg trist. Jeg kan bare forestille meg hvordan det må være å gå gravid i ni måneder, være frisk og flott, og så rundt termindatoen oppdager legene at babyen er død. Og du må føde et dødt barn.

Vi er ulike når det gjelder hva man ønsker å dele. Jeg liker å holde ting for meg sjøl. På godt og vondt.

Dama bak denne bloggen skriver så vakkert og velformulert om hvordan hun har det akkurat nå. Hun vil skrive, hun vil dele. Jeg har troen på at skriving kan hjelpe. Jeg tror at å skrive kan være med på å bearbeide en enorm sorg.

Hun skriver at all omtanke og alle kommentarer er med på å støtte henne. Og da synes jeg hun skal få all den støtte hun kan. Og nå, når de akkurat er ferdige med begravelsen og ting virkelig går opp for en, vil jeg tro at man trenger omtanke mer enn noensinne. For en ting er å oppleve at noen dør. Og å forberede begravelsen. Men når den er over - hva nå, lissom? Da kan det være nok med all denne triste sorgen, og man tenker at "nå gir vi oss, la oss gå tilbake til sånn som vi hadde det før". Men det går jo ikke. Det blir ikke som før. Du kan ikke spole tilbake og velge en annen utvei.

Så hvis du hadde tenkt til å legge igjen en kommentar her, går du heller inn til Amelie78 og gir henne en virtuell klem eller et visdomsord eller deler av din erfaring eller bare skriver at du er der.

Ha en fin helg, med omtanke!

14 kommentarer:

  1. Ja, jeg var inne å leste hos henne for et par dager siden.... jeg for alt i verden ikke fatte hvordan jeg skulle kommet megt gjennom hverdagen om et av barna mine var døde i magen eller skulle dø nå... uff, unner virkelig ingen å gå gjennom noe sånt! Kan forstå at skriving kan lindre litt da... merker selv at når ting er litt tøft kan det være godt å få ut litt via skriving... selv kan jeg sende en mail til meg selv med tankene... det hjelper! Så får Bloggen bli en mildere versjon at følelsene...

    SvarSlett
  2. Legger igjen noen ord hos dere begge jeg Pia.

    Som du selv skriver her så er Amelie utrolig flink til å sette ord på følelsene sine. Hun skriver vakkert og velformulert.

    Jeg har dessverre værr gjennom det samme som henne, og selv om det er noen år siden så kjenner jeg igjen så mye.

    Utrolig fint at man kan oppleve så mye støtte og glede gjennom blogglandia.

    varm klem fra Lykkeliten

    SvarSlett
  3. Jeg har lest Amelie en stund..og det er så sorgmodig vakkert det hun skriver. Hun beskriver det som i mine øyne må være det verste en mor kan oppleve.

    Her ser vi en positiv side ved bloggefenomenet..Om den massive støtten en kan oppleve dersom en velger å være så åpen.
    Ikke bare det, men jeg tenker også på den hjelpen andre som har opplevd noe tragisk, kan føle ved å kjenne seg igjen i noen andres berettelser.

    SvarSlett
  4. så viktig og bra innlegg, Pia! Har selv en søster som skulle vært her sammen med oss, og det er så utrolig bra at noen tør å sette ord på hvordan man klarer seg gjennom noe så forferdelig!!!

    SvarSlett
  5. Ingen sorg er dypere enn den når man mister et barn, jeg har allerede lagt inn en kommentar hos Amelie, man blir preget av hennes åpenhjertige skriverier ♥ Det blir et helt nytt og annerledes liv når noe sånt skjer. Håper også at det hun skriver får mange til å bli mer takknemlige for det de har. Barna våre, små mirakler, enten de er på jorda eller i himmelen. I hjertet vårt er de alltid *♥*

    SvarSlett
  6. Kommenterer både her og der. Har to venner som har opplevd det samme. Fint innlegg, Pia.
    Ellen

    SvarSlett
  7. Fint innlegg. Dette berører meg veldig, vi følger flere nære venner som har opplevd det verste jeg tror man kan oppleve i livet... Varm klem!

    SvarSlett
  8. ...og jeg kjenner at det kan bli for tøft bare å gå inn å lese om det...så hvordan man faktisk kommer gjennom det er meg en gåte. Og jeg håper og ber om at jeg aldri skal måtte finne det ut...

    SvarSlett
  9. Hun skriver sterkt og har en vakker blogg.

    SvarSlett
  10. huff jeg klarte nesten ikke lese det. Tårene bare rant. Det må være noe av det mest grusomme en kan oppleve å miste ett barn. Både du og henne skriver veldig sterkt og vakkert om det.

    SvarSlett
  11. Jeg har lest den bloggen etter det som skjedde, det er helt forferdelig det som har skjedd. Jeg kjenner til et par stykker til som har gått gjennom det samme. Det er virkelig, virkelig helt grusomt... jeg fatter ikke at det er mulig å gå videre etter et slikt tap.

    SvarSlett
  12. Ja, det var vel kanskje den mest klønete kommentaren jeg har skrevet, men.. ja. Det er forferdelig...

    SvarSlett
  13. Det er viktig å dele, det er godt å dele. Du er flink til å dele Pia!

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails