Trøtt mor. Og bekymret mor.

Ettåring våkner før halv fem.

Mor står opp.

Mor er trøtt.

Mor leser halvengasjert om Sabeltann.

Ettåring vil danse.

Mor vekker far.

Mor legger seg.

Mor får tretti minutter før far drar på jobb.

Klokka nærmer seg sju, og ettåring er trøtt.

Mor og ettåring går inn på soverommet.

Mor slumrer mens ettåring herjer.

Ettåring sovner!

Og der ligger mor og blir stressa. For gutta må vekkes og de må opp og kle på seg og av gårde og de må ha med seg matpakker - tenk om de ikke har med matpakker!! - men jeg er så trøtt og ettåringen har faktisk sovna oppå meg og hun ligger helt stille og jeg kan ligge helt i ro men hvem skal ta seg av de andre og plutselig lister en gutt seg inn og hvisker "Mamma! Klokka er over sju!" og jeg hvisker tilbake "Gidder du å vekke de andre?".

Så hører jeg at de romsterer på kjøkkenet og jeg håper de kler på seg reine klær. Og at de lager seg frokost. Jeg driter i matpakka, bare jeg får hvile litt.

De er rolige. De krangler ikke. Er det kanskje bare en som har stått opp? Har de andre gått direkte fra senga og til skolen? I shorts, kanskje? Det er under ti grader ute. Og husker de skolesekken? Tusler de barbeinte og forsømte og uflidde på skoleveien, sammen med velgredde, lykkelige barn? Har de lavt blodsukker som igjen vil føre til konsentrasjonsvansker? Hva vil lærerne tenke? Det er jo bekymringsverdig at barn med hjemmeværende mor kommer på skolen uten matpakker.

Jeg skal bare ligge litt til, så får jeg dra etter dem med matpakker, goretexjakker, solkrem og sko som puster.

Ettåringen våkner, vi står opp, jeg finner en lapp fra min yngste sønn og jeg skjønner at mor noen ganger bekymrer seg unødig. Ungene klarer seg fint.

Bekymrer du deg noen ganger litt for mye?

Ha en våken dag, med eller uten bekymringer!