søndag 27. mars 2011

I am so happy!

Henvisninger til Rapport fra Lykkeland har versert rundt omkring i sosiale medier.

Sjøl prøver jeg å ikke gå i lykkefella. Men når man blogger, er det en vanskelig balansegang. For vi kommer vel alle med litt skryt, åpenlyst eller skjult, bevisst eller ubevisst.
Det er helt greit for meg at folk forteller om hverdagslige gleder og oppturer. Det er helt greit for meg at folk skriver om skituren sin eller at de har torsk til middag på Facebook. Eller i en blogg. Positive oppdateringer er bedre enn klaging og skryt.

Jeg synes ikke sammenligninga "Ville du stått på torget og brølt Se, så flink jeg er?" duger. Jeg tror ikke så mange ville stått på et torg og ropt noe annet enn "Flotte epler til salgs!". Ja, selv det kvier folk seg for å rope.



Men på Facebook er det greit. Man ter seg jo ulikt på forskjellige arenaer?

På Facebook skriver folk korte meldinger. Mye uvesentlig. Folk er avslappa og folkelige.

På Facebook kan du legge ut resultater fra sånne quizer som viser at du egentlig er en bever, eller at ditt indianernavn er Hoppende Øgle. Dette er det aksept for på Facebook. Jeg ville neppe, verken på et torg, i et klasserom eller på helsestasjonen, ropt ut at "Mentalt sett er jeg svensk!!"

Noe jeg tar med en klype salt, er alle disse som har verdens beste barn, verdens herligste drømmemann og universets vakreste lysestake. Selvfølgelig mener vel de fleste at de har det. Jeg liker kidsa mine og jeg liker mannen min. De er antageligvis ikke verdens beste - det finnes en god del unger og menn der ute. Og jeg er ikke verdens supreste kvinne. Men vi er alle gode nok. Vår familie funker.

Man kan nesten føle seg mindreverdig når man leser om andres perfekte liv. Alle har det så ryddig hjemme. Alle er så utrolig forelska i sin kjære selv etter femten års samliv. Og kidsa er jo selvfølgelig supre. Uansett.
Men så begynner man å se litt. Man begynner å skjønne at folks skryt kanskje ikke helt stemmer. Man begynner å se at mange har sine grunner til å trekke fram positive hendelser. Kanskje lager du faktisk verdens beste pizza, mens resten av livet ditt suger. Hva vet jeg?  De færreste av oss vet hvordan naboer, venner og familie har det, sånn innerst inne. Helt privat.

Jeg har et par talenter jeg vet at jeg er god på. Og så har jeg ganske mange ting jeg er elendig i, og også jeg kan se med misunnelse på spreke naboer som spretter ut i bilen på vei mot skiløypene tidlig søndags morgen, mens vi fortsatt daffer rundt inne i joggedresser. Eller på de som alltid ser pene ut. Eller de som gidder å lage kanelboller til ungene til kveldsmat. Eller de som higer etter en herlig tapasbuffet med herlige venner hver bidige lørdag.

Jeg og mannen sitter ikke akkurat og kliner i sofaen etter at ungene har lagt seg. Og noen ganger freser jeg så det kommer spytt. Jeg er intet vandrende smilefjes. Jeg har mange dårlige sider. Som jeg ikke har noen interesse av å dele med noen, verken på Facebook, i blogg eller på et torg. Jeg har også mye jeg kan skryte av. Men mye av det tar jeg privat.

Hva med deg? Tror du så mange vandrer rundt i en evig lykkerus? Irriteres du av det, er du likegyldig eller synes du det er supert?
Ha en lykkelig dag, med eller uten perfeksjonisme!
Alle illustrasjoner er henta fra ilustris.

48 kommentarer:

  1. Er det bra å være mentalt svensk?

    SvarSlett
  2. Jeg tenker vel sånn noenlunde i samme baner selv. Men likte den artikkelen i Aftenposten.
    Jeg roper ikke høyt, verken på torg eller scene. Jeg trives best i bakgrunnen. Og har oppdaget at antallet statusmeldinger fra denne kanten har gått drastisk ned det siste året. Det er ikke engang hver dag jeg har noe status å melde på FB.
    Men over til det folk skriver at de har, gjør, eller synes. Noe av det er sannsynligvis bare skryt. Men om folk vil skryte, så værsågod. Jeg har selv valgt å være "venn" med dem på FB. Noen vasker for mye hus og fyller for mange frysere med ferskt bakverk. Eller iallefall gjør de det oftere enn meg. (jeg kan forøvrig ikke skryte på meg en eneste fryser fylt med ferskt bakverk, verken i fortid eller fremtid. og jeg har oftere støv i krokene enn gullende rene vinduer) Men disse vaskerne/bakerne trenger kanskje å få litt kred for det de gjør? Kanskje er det ingen hjemme hos dem som registrerer det?
    Jeg holder meg til positive oppdateringer, både på FB og i bloggen. Bloggen er mitt fristed der jeg setter agendaen. De som leser det velger det selv. Men jeg merker at jeg styrer unna blogger der folk har for mye å klage over. Trenger jeg å få ut frustrasjoner, gjør jeg det andre steder enn på nett.
    æsj, dette ble en haug med bubbel. men jeg forsøkte iallefall å sette ord på noe...
    ha en fiiiin søndag!

    SvarSlett
  3. Vi har IKKE perfekt liv! Og etter 10 år samme min kjære, freser jeg nok unødvendig mye ;)
    Her i huset er det kranglete barn og vi er sent ute av huset og jeg er ikke super flink til å bake og heller ikke fine middager (jeg er en sliten mamma)
    men kan ikke klage så mye på bloggen min, tror ikke noen vil lese om det:)

    Ha en fin søndag!

    SvarSlett
  4. Tanken har streifet meg, at det er fryktelig mange super perfekte mennesker, med perfekte hjem og perfekt familie. De ser alltid perfekt ut og det er ikke en ting i deres liv som ikke kunne vært mer perfekt!!!

    Jeg ble aldri født inn i den perfekte verdenen hvor alt rundt meg var så perfekt..... men av en merkelig grunn føler jeg meg ganske fornøyd alikevel.

    Håper du får en perfekt søndag ;)

    SvarSlett
  5. Tviler vel på at det fins så veldig mange perfekte supermennesker der ute... Jeg, for min del, synes det er greit å legge listen lavt, så slipper man urealistiske forventninger, og så får jo andre en mulighet til å føle seg bedre enn meg:-)

    SvarSlett
  6. Jeg har ikke (er ikke på?) FB, så den arenaen skal jeg holde meg unna å kommentere.

    Jeg har nok helt sikkert hatt verdens beste både mann og barn på bloggen jeg også. Og når jeg tenker etter så har jeg hatt både søte muffins og verdens beste hveteboller der også.

    Hvorvidt andre ønsker å fremstille livet sitt som et glansbilde på en blogg spiller ikke så stor rolle for meg. Etter 20 år sammen med min bedre halvdel og 18 år som mor så vet jeg hvordan realiteten er og tar det jeg leser med en klype salt. Men om noen føler at de trenger anerkjennelse for det de gjør og poster skryteinnlegg på bloggen sin så ser jeg ikke noe galt i det.

    Ha en fin søndag
    Hanne

    SvarSlett
  7. Det er egentlig ganske kjipt at man ikke bor i lykkeland...jeg er stadig på jakt etter veien dit, men har funnet ut en får takke for de lykkestunder man finner på veien en går her og nå. Hvis man leter godt i livets grøftekant stikker de fram som små hestehover, men det er ikke alltid en er like flink til å sette pris på de. Ha en lykkelig søndag med supermann og superkidsa !!

    SvarSlett
  8. LOVE this Pia!

    I am a positive person but I aim to be realistic too so yes, I am generally irritated by "perfect" everything and those who seem to feel the need to convince you of their own live's perfection. My conclusion to that is perhaps harsh but I see a great deal of insecurity in people who NEED you to see how perfect everything they have and do is. I wrote a post a while back about people who over-emphasize their happiness and my basic thought is we over-emphasize that which we are most uncertain of.

    This doesn't mean I am negative. i am anything but. But like you, I know my child, house, life, etc, is not perfect and I have no desire to portray it is. How terribly boring.:)

    :) Great post.

    SvarSlett
  9. Ah, I actually just love this post to bits because I have thought these things so many times.:) Now I'll quit stalking you and get back to my own life.:)

    SvarSlett
  10. Jeg syns det er flott at mange velger å vektlegge det positive. Det som ikke er så positivt, er gjerne litt mer privat. Når det er sagt, så lar jeg meg provosere over de som er ekstremt opptatte av å få frem hvor lykkelige de er i sitt lykkelige liv, for ingen kan ha det så fantastisk bra hele tiden. Hva er det disse menneskene skjuler? Det kan bli for mye av det gode, liksom.
    Her i huset er vi langt fra lykkelige hele tiden, men jevnt over har vi det veldig, veldig bra, og er fornøyd med det. Men å hele tiden fortelle andre om det? Faller meg ikke naturlig.

    SvarSlett
  11. Osloskånskan: Det må jo være fantastisk å være svensk mentalt sett!

    SvarSlett
  12. Jeg har noen på jobben som sitter og uffer seg over andres statuser. 'Hjelpe meg, hun skriver så mye uinteressant.' 'Jeg gidder ikke å lese om at de går på ski'
    Da våkner fanden i meg! Der sitter de som noen sosiale snyltere. Deler ikke ut en dritt om seg selv, dem om det, men klager og syter over det andre legger ut. Drit i å være på facebook da, tenker jeg! Og jeg legger ut bare enda mer 'uinteressant' for alle mine venner på FB.

    Det plager meg svært lite at andre skriver om sin lykkelige hverdag. Legger jeg merke til det? njaaa, jeg tror nok ikke det...

    I love facebook, Pia;)

    SvarSlett
  13. Du er inne på noe der.........man skal liksom skryte på facebook. Jeg har noen som legger ut om absolutt alt, forkjølelser, deppedager, teite unger og naboer, politikere som suger, hva er meningen med livet- og de blir det PINLIG å lese statusen på. Sånt tar man privat, rett og slett. For alle har sitt, om fasaden virker perfekt, det er jeg helt sikker på. Det finnes ingen familier der det bare er solskinn og perfekte dager hele tid. Men det er ikke vits å dele det med hele verden......

    På den annen side kan det bli like pinlig når man legger ut for mye om hvor lykkelig nyforelska man er og hvor perfekt alt er også....men litt må man få lov å skryte.

    Ha en lykkelig søndag!

    SvarSlett
  14. Jeg har mange og ulike reaksjoner på ulike "lykke-tablå". Mange ganger blir jeg glad av å lese slikt, og digger at mange velger å vektlegge gode og fine ting. Mens andre ganger reagerer jeg på det urealistiske- og tenker at det må jo være grenser hvor hvor mye kvalm koselykkebobleløgner et menneske kan klare å lire av seg..!?

    Noen ganger tror jeg at de ulike reaksjonene mine skyldes avsender og dennes måte å formidle ting på- men tror nok at det som oftest egentlig handler om mitt eget humør når jeg leser slikt...

    Konklusjonen må kanskje bli noe slikt: Jeg liker lykke, men jeg liker ikke perfekt liksomlykke

    SvarSlett
  15. I den virituelle verden kan man jo velge selv hvordan man vil fremstå. Kanskje alle de perfekte bloggene heller uttrykker et ønske om å være lykkelig, enn fullstendig harmoni? Alle vil jo være lykkelige. Jeg lar meg ikke irritere, men hopper ofte videre. Men man kan jo også skrive positivt på en interessant måte- tror jeg:)

    SvarSlett
  16. Veldig godt innlegg, igjen:) Jeg tror det ofte handler om at folk ønsker respons på statusen sin eller livet sitt, uten at de helt har knekket koden for å få det. Det er ofte de samme som går igjen når det gjelder statuser som kan irritere, enten på den ene eller den andre måten. For hvilken respons ønsker en person som skriver noe slikt som "At noen kan være så sleip!! At det går an!!!! :((( :@ :S" (Dette var bare et eksempel, altså), uten å si noe mer. Samme person gir oss gjerne i neste status et innblikk i sin lykkelige tilværelse.

    Heldigvis er facebook et sted der en status som regel blir glemt så snart en skriver en ny.

    SvarSlett
  17. Jeg syns dette er et veldig intr fenomen, om jeg kan kalle det det. Hva er det perfekte, hva gjør oss lykkelige, hva definerer bra status eller ikke? Jeg vil tro mye er relativt, samtidig vil nok noe være kjekt for alle. Hvorfor blir vi irriterte på de som skriver en "lykkelig" skrytestaus? Eller blogger om sin hverdag som bare omhandler positive og tilsynelatende lykkelige hendelser? Handler det om misunnelse og jantelov- eller kan vi velge å unne hverandre å ha det bra. Kanskje få nye perspektiv i livet, minnes på små ting eller store, som vi selv kan ta med oss for en bedre hverdag.
    Tilbøyelig for å kunne ramle litt i kjelleren, så kan jeg godt oppdatere for meg selv, i det minste, om at jeg hvertfall kan noe. At det hvertfall var èn hendelse denne dagen som gjorde meg lykkelig. Noen velger å kun ta med det som fungerer og som virker bra, andre igjen tar med begge sider av hverdagshistoriene... Dette med blogging er jo ganske spesielt- vi kan jo alle skape vår helt perfekte virtuelle verden, om vi vil :) Og statuslinja på facebook er jo nettopp litt det- STATUSoppdatering. En sjanse for alle og enhver til og synes eller ikke. Så får jeg selv ta ansvar for hva jeg sender ut og hvordan jeg mottar det jeg selv faktisk velger å ta del i.

    SvarSlett
  18. Nå mennesker absolutt vil vise seg som enere, så tenker jeg at her ligge det noe bak. Livet har opp- og nedturer. Det er jo det som er selve livet.

    Har du lyst på noen hekleblomster? Bare si hvilke farger du kunne tenke deg, så skal jeg få avgårde noen.

    Klem

    SvarSlett
  19. Nei den lykkerusen tror jeg er oppskrytt og tillagd. Men det kan jo være man får en lykkerus av å si at man er veldig lykkelig? Inte vet jag inte.. (det var den mentale svensken som trengte seg gjennom)

    SvarSlett
  20. Nå syns jeg sjøl jeg virka flåsete når jeg leste innlegget mitt.... lov å angre seg.
    Koselig at folk uttrykker sin lykke! Jeg irriterer meg slett ikke over det!
    Sånn - det hjalp :)

    SvarSlett
  21. Likte dette innlegget veldig godt :) Og er så enig så enig. Mange skryter uhemmet og jeg tror nok det er oppmersomhetssyken som tar over. Det samme med disse sytestatusene, hvorfor gidde å syte og klage, på alt?? Det er noen som klarer å ha vondt et nytt sted, hver dag, 365 dager i året.Morsomme statuser, sitat/ordat,k statuser og innsiktsfulle (??) statuser slår jeg et slag for. Og slike herlige bloggere som deg! Nyt søndagen :)

    SvarSlett
  22. Jeg er veldig enig med deg i at sammenligninga mellom statusoppdateringer på Facebook og hva man ville stått på torget og ropt ut er fjollete. Facebook er en ganske så annen sosial arena enn torget. Hvorfor i all verden skulle jeg rope ut at jeg har lagd vafler til kveldsmat til hvem som helst på torget liksom? Det driter vel de i! De som følger meg på Facebook derimot har selv bedt om det! De får takke seg selv hvis de syns det jeg skriver er uinteressant!

    Men som jeg skrev i mitt eget innlegg over samme tema, jeg er opptatt av balanse. Klart det blir noen oppdateringer av begrenset interesse, som hva jeg har til middag, at jeg er trøtt, glad eller hva som helst. Men jeg prøver også å være selvironisk, både på Facebook og i bloggen. Og jeg tar mer enn gjerne en debatt eller to. Ensidig skryt funker ikke. Det blir for kjedelig (og lite troverdig) i lengden!

    SvarSlett
  23. Jeg irriterer meg igrunn veldig lite over om folk skryter hemningsløst eller om de bare klager i statusoppdateringene sine.

    Jeg synes folk skal få skrive hva de selv vil, og synes at det er helt greit at folk skryter litt. Jeg går ikke rundt og tror at de har et perfekt liv av den grunn. De fleste vet vel at de færreste har et perfekt liv uansett!? Så hvorfor ikke fremheve det positive hvis det gjør at man føler seg bedre??

    Jeg blir dog overrasket over hvor mye folk utleverer seg selv noen ganger. Jeg som blogger om hverdagen kan vel ikke påstå at jeg ikke utleverer meg selv jeg heller. Men jeg har noen grenser for hva jeg føler at er privat, og hva jeg synes det er greit å dele med resten av verden..

    SvarSlett
  24. He, he! Har humra meg gjennom nok eit godt og morsomt innlegg frå deg.
    Eg irriterer meg ikkje over dei som legg ut alle lykkestatusmeldingane, men eg finn dei temleg kjedelege. Likeeins er eg lei av alle statusmeldingar som t.d: no har eg laga....eller god natta alle! For ikkje å snakke om alle turane som er gått....og kva slags ver det er..
    Eg var ganske aktiv på FB i starten, men no kan det gå dagar utan at eg er innom.

    SvarSlett
  25. Takk!! Du fikk meg til å smile.
    Er blitt for gammel til å tru på alt som står i
    " se & hør".....

    Glad for de hyggelig ord du la igjen på bloggen min.Syns det er stas når noen liker bildene mine, det er min hobby somjeg koser meg mest med

    SvarSlett
  26. Signerer Liv Inger her. Jeg prøver også å spille på selvironien både på FB og i blogg. Kan faktisk gå så langt å hevde at jeg prøver å være morsom til tider :) og gjøre narr -av meg selv.

    Og ja..jeg kan blir frustrert over alle lykkelige sukkertopper rundt om som sprer rundt seg med ♥♥♥ i alle varianter, elsker kjæresten sin over alt på jord og baker 17 brød mens de vasker rundt stua -hver helg. Etterfulgt av en rundt i lysløypa seff!

    Tester er komisk.
    De legger jeg kun ut om jeg gjør det dårlig. Eller blir det for dumt. Vel...når jeg tenker meg om droppa jeg vel å legge ut geografi testen som jeg glatt strøk på. Tror igrunn det måtte være noe feil med den ja ;)

    Skryt er lov. Men kun en sjelden gang!

    Ja....mer har jeg ikke å komme med alstå!
    Bakte 2 stk brød idag.
    Sånn helt tilslutt :)

    SvarSlett
  27. Jeg tror nok at noen tviholder og perfeksjonerer visse ting ved seg og sitt for det kanskje er det de har som fungerer, mens mye annet i deres liv ikke fungerer.
    Ellers tro jeg ikke at jeg hadde giddet å lese blogger som kun handlet om hvor dritkjip noens mann var, eller kun om hvor stygge gardiner man har.
    Det er jo kjekkest å legge vekt på de positive tingene i livet?
    Selv elsker jeg facebooktester som forteller meg om mitt indianernavn eller hvem jeg er i Flåklypa. Kjempemorsomt!
    :)
    Ja til positivitet! Og realisme! Og galgenhumor!

    SvarSlett
  28. Bondekona: Jeg elsker også sånne tester, og det er vel stort sett det jeg legger ut på Facebook. Men det er jo sånn som deg, Carrin, at resultatene er så teite at jeg bare må legge dem ut.

    SvarSlett
  29. Godt skrevet!
    Jeg sørger alltid for å skrive på fb hver gang jeg har gått på ski, trent eller gjort noe annet imponerende.... ☺
    Er det virkelig noen som tror at de kan overbevise oss andre om at de er 100% happy 24/7?

    SvarSlett
  30. Bloggeverden er en litt uvirkelig verden der en ikke trenger å forholde seg til andre enn seg selv. Jeg tror mange liker de positive innslagene som gir litt inspirasjon og glede i en ellers, for de fleste, grå hverdag.En form for virkelighetsflukt. Faktisk er det også noen som skriver om de ikke helt gode og vellykkede dagene også. Om leseren ikke liker det som blir lagt ut er det bare å la være å lese.Til forskjell fra Facebook der en blir pådyttet venners tanker om en vil eller ikke(ja, vet at en kan skjule venner)Jeg er for blogging om akurat det en vil så lenge en ikke forulemper andre.

    Ha en fin søndagskveld

    SvarSlett
  31. Jeg lar meg ikke irritere over lykkerusmeldingene på FB eller blogger. Ikke tror jeg at de er lykkeligere eller mer perfekte enn meg heller. -Og "at vi rister av oss janteloven", er vel igrunnen bare supert?

    På min egen FB-side kommer det fint lite oppdateringer. Bollebakst og verdens beste unger, er ikke helt meg å skrive om. Imidlertid kan det komme en og annen gladmelding når jeg skal på konsert.Og det er igrunnen ikke sosial kapital-skryt, heller en lykkerusmelding for at jeg endelig skal på konsert.

    Ps: Om jeg ikke lar meg irritere, skal jeg imidlertid innrømme at sånne meldinger får meg til å harselere..(sånn i det små, selvsagt)

    Fin søndagskveld!

    SvarSlett
  32. Eg er nok ein av dei som tar til seg all lykken på facebook og på bloggene, og eg blir grønn av misunnelse, og kan ikkje forstå at det skal vera så vanskelig for vår vesle familie å ha det like perfekt.
    Og du Pia, skryter av at du har ein familie som funker! Heldiggris!

    SvarSlett
  33. Føler meg skikkelig truffet, for jeg har jo både verdens beste barn, verdens herligste drømmemann og universets vakreste lysestake. Hadde til og med tenkt å legge ut lysestaken som favorittingen min i en utfordring fra en bloggvenninne. Så kan man jo nevne at jeg ikke alltid setter pris på det jeg har. Kan jo irritere meg ihjel på mannen, som selv om han i rettferdighetens navn jobber hardt i hjemmet, slurver. F.eks. at Lilla Vargen har bæsj på foten etter et bleieskift av ham. Eller man tar ut en kjele av skapet og det fortsatt er matrester i bånn. Ikke la meg begynne med smulene.. Og barna er jo nesten perfekte, på sin måte, midt i trassalder, aggresjon og vilikke!
    Nei, jeg ville aldri byttet bort hverken mann, barn eller lysestaken, men kanskje heller min egen smuletoleranse, irritasjonsgrense og surtrøtthet til tider. Men det er jo ikke noe å blogge om, som det skrives så vist lenger opp her.

    SvarSlett
  34. Veldig bra skrevet, Pia! Jeg har selv hatt ett innlegg om samme tema: http://skoglynordre.blogspot.com/2011/03/hjemme.html

    Var på et kurs om sosiale medier på jobben, og kursholderen mente at det man delte på facebook skulle "gi" andre noe. Hvis du for eksempel fortalte om den gode torskemiddagen, burde du også legge ut oppskriften, osv.

    Jeg vet ikke, av og til gjør det godt å fortelle omverdenen at du står på en fjelltopp med hele familien rundt deg (rart eksempel å nevne av meg. Har aldri opplevd det...), men what's the point, egentlig?

    Man blir litte grann blind, kanskje, på hva man deler. Det er jo gjerne de samme kommenterer hver gang, og da er det lett å glemme at det er mange hundre til som leser det du deler.

    Uansett, artikler som "Rapport fra Lykkeland" gir oss en vekker, å det trenger vi med jevne mellomrom :-)

    God ny bloggeuke!

    SvarSlett
  35. Ja, jeg irriteres innimellom. Synes både Facebook og bloggsfæren noen ganger kan minne om ei barselgruppe fra helvete med kjerringer som kappes i å skryte av egne bragder både på hjemmebane og på jobb. Det mest irriterende er kanskje den påtatte(?) entusiasmen som liksom skal unnskylde at dette måtte jeg bare dele, dere!

    Du får virkelig frem bitende slemhet i meg, Pia! Jeg overdriver litt her, men ok, det føles selvølgelig herlig;)

    God søndag!

    SvarSlett
  36. facebook?! hva er det?
    jeg kjeder meg av lykkeruslignende blogger, de er ikke realistiske eller spennende nok for meg. Enig med mammadamen over her.

    SvarSlett
  37. Godt sagt. Sjøl er jeg flink til å oppdatere staus på fb.....det være seg "vaffel-ettermiddag" eller "heime med sjuk unge". Og skriver jeg det - er det gjerne sant. Og for oss som prøver å leve av å selge ting - er facebook et nyttig verktøy.

    Og innimellom blir det tull og tøys-oppdateringer. Og jeg tror faktisk at jeg har hevdet at jeg har delt sushi med en knakende kjekk kar og verdens fineste mann ..... Men det blir litt sånn "på gjørs". Og JA - jeg må helt ærlig innrømme at jeg blir litt irritert over de som ALLTID - for hver eneste gang de har vært innom et treningssenter, må fortelle om det på facebook!! Jeg kunne latt være å lese det... men øynene klarer ikke unngå det, sånn i farta.

    Bloggere som hevder at de lever i evig lykkerus..... tja, det gidder jeg ikke lese om. Og heldigvis er det lett å bare bla seg videre i cyberspace :)

    Guri - ingen kan vel i ramme alvor mene at livet bare er en evig svingom i blomsterenga????!!!! Det må i såfall være ønsketenkning.

    SvarSlett
  38. Jeg gidder faktisk ikke irritere meg, for jeg vet at det er som du skriver.
    Heldigvis er man herre over eget liv, og man kan selv bestemme hva man gidder lese, se, høre og drive med. Man tar sine egne valg. Jeg kunne for eksempel fint levd uten TV, men mannen er ikke enig. Jeg lever veldig godt uten se&hør, kjendissladder og sukkersøte blogger. Jeg velger å ikke bry meg med slikt. Så kan de som vil få gjøre det. I fred. Og de som ikke liker blogger(e) bør helst la vær og lese disse da.
    Jeg spurte meg selv om hvorfor jeg blogger for et års tid tilbake, det kan du lese om på bloggen. http://rarerina.blogspot.com/2010/03/material-girl.html

    Fint innlegg.

    klem til deg

    SvarSlett
  39. coud'nt care less om fjesbokstatuslykke for jeg holder mep langt unna! Men gudfaderjegpisserpåmegavlykke.com er ganske kjedelig og jeg leser som regel lite av slike innlegg. . .

    SvarSlett
  40. Du skriver skikkelig bra, det er en fryd å lese innleggene dine!

    Som interiørblogger ser jeg i interiørbloggeland at det meste virker close to perfect. Det er alltid ryddig, aldri en hybelkanin å se, og de fleste er gift med verden beste mann og har verdens beste barn. Snart blir det forhåpentligvis in å realitetsblogge, da kommer jeg til å stille mye sterkere når jeg er fremme med både kameraet og "historier fra virkeligheten". Jeg er altfor lat til å shine huset bare fordi jeg skal ta bilder. Jeg tipper det foregår mer mellom husets fire vegger enn det skrives om i bloggene. MYE mer.
    Men selvfølgelig, hvis man bare blogger om hvor fantastisk livet er til enhver tid, da er det vel det man vil gi inntrykk av. Av en eller annen grunn. Men den kjøper jeg ikke.

    SvarSlett
  41. Amen!

    Jeg er så stakkarslig at jeg irriterer meg over all facebook-lykken:

    "Drikker et glass vin med verdens beste samboer, og ungene er allerede i seng. <3"

    Og jeg forundrer meg over hvor folk legger lista for egne og andres prestasjoner:

    "Har satt på en maskin med klær (40-graders kulørt), og skal straks rydde av kjøkkenbenken", hvorpå det kommenteres "Du er så utrolig flink!!! <3"

    Så har du de som vil ha kred for at de har et sosialt liv:

    "Tusen takk for hyggelig besøk, verdens beste naboer." Sier man ikke takk for besøket idet folk forlater?

    "Fint skal det være, selv om halve ræva henger ut", er et uttrykk vi bruker her i nord.

    Aarghh. Og jeg vet at jeg er smålig. :-S

    SvarSlett
  42. Interessant innlegg! Jeg tror overhodet ikke noen har et 100% vellykket liv og irriterer meg heller ikke over de som 'bobler over' litt innimellom! Det er viktig a tenke pa at blogging gir bare et lite og hoyst selektivt bilde av ens liv. Det er nok ikke de forskjelliges lykkestatus jeg leter etter pa bloggene, men heller tips og inspirasjon og tankevekkere. Som innlegget ditt ;-)

    Har mange ganger tenkt pa om jeg ville blitt veldig skuffet om jeg traff noen av mine blogg 'venner' i virkeligheten? Kanskje de ville blitt veldig skuffet over meg? Nettopp fordi man bare legger ut et slikt selektivt bilde av en selv og livet.... Og vi som blogger ma ogsa tenke pa nar vi skriver om familie og venner at det er en fin og viktig linje mellom a utlevere ens naermeste og a fortelle en uskyldig underholdende historie...

    Facebook oppdaterer jeg sjelden selv om jeg nesten daglig er inne og sjekker venners... har for mye a si - sa da ble det blogg istedet ;-) Og Twitter fikk jeg aldri noe forhold til - yep, har blogget om det, selvsagt! hehehe...

    ha en fin fin dag!
    klem mette

    SvarSlett
  43. Bra skrevet! Første gang jeg er innom, blir nok flere ganger. :)

    SvarSlett
  44. Som vanlig godt formulert!

    Har enda til gode å skrive en status på Facebook. Det er ikke helt min stil. Nå har vi heller ingen barn som skal legges eller skiturer vi har gått på. MIn venneliste er også veldig kort. Her er det stort sett familie og noen få venner.

    Derimot på bestemorshage er jeg nok usikker på skrytfaktoren. Prøver å vise noe hyggelig, noe virkelig og kanskje noe som kan gi inspirasjon til andre. Er nok veldig seriøs for jeg har ikke talent for ironi eller "fjas" dessverre.

    Håper at du aldri går tom for bloggideer.

    SvarSlett
  45. Amen! DETTE fikk jeg lyst å linke på Facebook :-) Veldig bra. Fortsett å slå et slag for den realistiske hverdagslykken..!!
    Cecilie

    SvarSlett
  46. Hehe, jeg irriterer meg litt ja..f.eks over de som på facebook skriver at "de koser seg glugg ihjel med sine små nyfødte". ..og her sitter jeg med mine pandaøyne og nedsatte hørsel etter de siste 3 månedenes hyl og skrik, og sånn smått ENDELIG har begynnt å synes det er bittelitt ok å være mamma. Jepp. Irritert. Men kanskje de har det helt pyton sånn ellers, og at de derfor må skryte der de kan skryte! :-D

    SvarSlett
  47. I forbindelse med en semesteroppgave om mammablogging som fenomen har jeg lest og bladd meg igjennom ganske mye lykke og harmoni her på den store verdensveven.(Kanskje er det derfor fortellerstilen din treffer meg rett i hjertet etter at jeg tilfelidigvis ramlet innom her...?)

    Jeg tror nok at uansett hva man blogger om, så er blogging en form for selvrepresentasjon, der man står fritt til å velge hvilke sider av seg selv som skal fremstilles og hvordan. Bloggingen åpner for at vi kan iscenesette oss selv og være den vi ønsker å være eller allerede er. Selv om blogging er for alle, er det ikke alle forunt å lykkes med blogg. Blogging følger både skrevne (bloggetikette) og uskrevne regler, og jeg tror nok at hvor godt man tilpasser seg disse vil bli avgjørende for ens suksess. De fleste skriver jo fordi de vil bli lest, antar jeg...og da spiller man jo med de kortene man har for hånden.. enten ved å distansere seg og markere avstand, gjennom parodiering eller ved å leve opp til idealet...:)

    Ha en riktig god påske :)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails