søndag 13. mars 2011

Ble livet sånn som du hadde tenkt?

Fryktelig dyp tittel her i dag.
Innholdet blir litt grunnere, men ikke så mye.

Det jeg lurer på, er om livet ditt (fram til nå) ble sånn som du hadde sett for deg?
Fikk du de barna du drømte om?
Ble du lærer, som du alltid hadde drømt om, eller ble du noe du knapt hadde hørt om da du var barn?
Ble du boende i bygda der du vokste opp?
Traff du den rette mannen til slutt?
Skjønner jo at dette er noe ganske så privat å utdype, og mange av dere har knapt starta voksenlivet, men kanskje dere klarer å komme med en setning eller to.

Jeg var aldri ei sånn som var så opptatt av småbarn og dulling. Andre jenter passet babyer, trillet rundt på dem og drømte om sin egen.

Jeg hadde sansen for de større ungene. De man kunne lese for og tulle med. Jeg drømte overhode ikke om å gifte meg med noen nabogutt og få en baby som attenåring.

Og det skjedde jo ikke heller

Da jeg var tjue, ville jeg aldri ha trodd at jeg som førtiåring skulle sitte med fire barn, hvorav den yngste kun var et år. Ikke skulle jeg ha tippet at jeg skulle være hjemme et år ekstra, hjemme med et barn, borte fra jobb. Og lærer skulle jeg ikke gidde å være særlig lenge. Jeg skulle starte som lærer, og så skulle jeg etterhvert finne ut hva jeg skulle jobbe med.

Nå er jeg plutselig voksen.

Jeg hadde aldri trodd at dette med barn skulle bli så viktig for meg. At det skulle bli greia med livet.

Mannen jeg fant, er jeg fornøyd med.

Jeg, ikke-akkurat-vinterens-kvinne, hadde ikke drømt om å havne opp i en by med snømasser langt over landsgjennomsnittet. Men det er en flott by. Et supert sted å vokse opp.

Jeg gleder meg til å komme tilbake til kolleger, bøker, studenter og jobb i august. Sjøl om jeg fortsatt ikke vet hva jeg skal bli når jeg blir voksen.

Hva med deg? Ble det sånn som du hadde sett for deg? Eller tok livet en helt annen vending?

Ha en reflekterende dag, med eller uten tanker!

62 kommentarer:

  1. Hei hei:)

    Så fin blogg du har:) Første gang jeg er innom tror jeg, men kommer garantert igjen:)

    Godt med noen innlegg som får en til å tenke:)
    Jeg har alltid drømt om barn, har passet barn hele livet, men ble ikke mamma før ifjor, da var jeg 29. Måtte kysse mange frosker før jeg fant drømmemannen, så da lot babyen vente på seg også;) Men håper jeg får 3 tilsammen, selvom mannen bare vil ha 2;)
    Jeg utdannet meg til kokk, men jobbet ikke mange årene som det... etter det har det stort sett vært helsevesenet jeg har jobbet i, men aldri kommet igang med en utdannelse. Nå syns jeg jammen det er på tide snart...årene går ikke akkurat saktere:P

    Oj! dette ble en lang kommentar;)

    Ha en flott kommende uke:)

    Klem Lise

    SvarSlett
  2. Dype og fine tanker!!!
    Livet er en overaskelse :) For min del har det tatt andre veier enn hva som ble planlagt som "jente".
    Men lykkelig, jo det er jeg!!!
    Mannen er rett, barna er flotte og huset.....vel det er vårt hjem!!

    Fin søndag!!!

    SvarSlett
  3. Så vel for meg at jeg skulle ha mann og barn, men det tror jeg var fordi det er normen :) Har en super mann som jeg har holdt ilag med i 12 år. Ikke er jeg gift og ikke har jeg barn. Men er veldig fornøyd med livet. Det jeg hadde sett for meg var at jeg skulle reise MYE, det har vel ikke skjedd... :) Men litt reising i ny å ne fungerer det og :))
    -synnøve-

    SvarSlett
  4. Hei hei... artig innlegg:):) Mitt liv ble IKKE sånn jeg hadde planlagt som ung;) Men hva blir vel det egntlig hehe. Jeg vil gjerne svare på "dine spørsmål" i et innlegg og linke til ditt innlegg? Går det greit tror du;);)
    Ha en fin søndag videre:):)

    SvarSlett
  5. Jeg skulle ALDRI jobbe med barn, og hva gjør jeg nå...jo jeg jobber med barn... Jeg skulle ALDRI ha egne barn, men vips så kom det en liten knadd og jeg har lyst på fler! Etter at jeg og min forrige sambo brøt skulle jeg være singel leeenge. 3 uker og vips så hadde jeg flyttet inn til mannen i mitt liv... Såe, man kan vel si at ikke alt har har gått etter "planen" ;) Men så lykkelig jeg er ;)

    SvarSlett
  6. Jeg skulle finne meg en bonde å få rundt 8 unger før jeg var 30år.
    Her sitter jeg med 3 unger på 10, 8 og 2 år er snart 40år og hjelpepleier og mannen er importert fra USA og er langt ifra noen bonde. Jeg er veldig fornøyd med valget av mann, men skulle gjerne funnet han tidligere :)

    SvarSlett
  7. Skulle tro du har vært i hodet mitt i natt, sitter med akkurat samme tankene og spørsmåla her selv :) Mitt største ønske etter året på folkehøyskole var å bli mor- noe jeg ble, og her er jeg nå altså 30 år med 4 barn og fortsatt sammen med Mannen på 13. året. Så alt bra der :) Jeg tror til en viss stor grad at alt skjer for en grunn, at ting som skjer i livet leder til noe nytt, som igjen var ment å skulle skje... Var såvisst fornøyd med to barn, så skulle nr 3 komme som en herlig bonus... Men fire skulle det altså bli, og det hadde jeg vel aldri sett for meg. Vurderte faktisk å bli lærer av yrke! Jeg er ikke ferdigstudert, så den tid får vise. På en måte føler jeg nå at livet har blitt til mer eller mindre ved "tilfeldigheter", og jeg er vel litt på vei mot å gjenopprette mer bevisst fokus og målsetting :) Samtidig har jeg tatt mine bevisste valg underveis, og valgte feks å få barn FØR jeg satte igang med store studier og masse kariere, som jeg jo er veldig opptatt av hehe... Nei du... Vi får se hva det blir til. Men står ved et slags veiskille nå, føler jeg. Ok, laaang kommentar, men som sagt- er inne på disse tankebaner selv og får vel skrive et lite innlegg da kanskje. God søndag videre til deg og takk for refleksjonen :)

    SvarSlett
  8. Apropo noe jeg syns er litt ironisk og en smule komisk- jeg skulle heller aldri ha mine egne barn, jeg skulle adoptere og redde verden på den måten. Jada... ;)

    SvarSlett
  9. Det har nok ligget i bakhodet at en dag ville jeg bo her på gården. Jeg er ikke oppvokst her, men i nærheten. Og har hele mitt liv bodd i kaffebesøkavstand fra barndomshjemmet.
    Jeg ble lærer faktisk. En yrkeskarriere som ble vedtatt av en skolemoden 6 åring. De siste 16 årene har jeg ikke jobbet med elever, men skolerelatert likevel.
    Barna mine er de beste. Men jeg måtte gå en omvei for å finne den beste mannen.
    Det viktigste er at jeg føler meg priviligert. Det er deilig å ha det bra.

    SvarSlett
  10. Nei, livet mitt ble ikke som jeg trodde. Det ble MYYYE bedre :-)
    Traff mannen i mitt liv samme år som jeg gikk fra mann nr.1 men det tok tid før jeg turte slippe han til og stole på at han var akkurat så snill som han ga uttrykk for ;-) Nå slipper jeg han aldri, og har vært lykkelig gift med han i snart 18 år.
    2 barn hadde jeg fra før, og har alltid ønsket meg 3, men slik gikk det ikke...og det er greit det også..

    Ha en fin søndag og klem fra meg

    SvarSlett
  11. Det var et sjokk å oppdage at den store Livsplanen ikke ble slik som jeg hadde trodd. Som 18-åring (ca) hadde jeg helt klart for meg hvordan årene frem til 30 skulle forløpe seg. Ingenting ble slik jeg hadde trodd, ikke yrke, ikke familieform og overhode ikke rekkefølgen ting skulle skje i. Rart, men jeg er nok mer fornøyd nå enn jeg hadde vært dersom livet hadde forløpt seg om planlagt...

    SvarSlett
  12. Nei, forløpet ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Selv om jeg ikke hadde staka ut kursen som attenåring heller.

    Men, for 10 år sida så kunne jeg vel ikke forestille meg at jeg skulle drodle på en blogg heller....

    SvarSlett
  13. Heisann,
    rart hvilke veier livet går:) Da jeg var liten så jeg Sissel Kyrkjebø på tv, og syntes at både hun og dialekten var så fin. Lite visste jeg at jeg som ti-åring skulle bli bergenser. Lite visste jeg at jeg som 18 åring skulle bli sammen med kompisen til han jeg i to år hadde vært ulykkelig forelsket i, og at vi skulle være lykkelig i minst 14 år, og få minst to søte barn sammen. Hadde aldri trodd at vi skulle forlate party-livet i by`n, til fordel for barn og landlige omgivelser. Nå i permisjonen har jeg fundert på hva jeg egentlig vil med livet. Tanken om å sette egne ambisjoner til side, til fordel for familie-livet har dukket opp, og jeg lurer på om jeg har fått "hull i hodet":) Fortsatt fin dag med drømme-tanker!

    SvarSlett
  14. Livet har ikke blitt som jeg så for meg... skille meg ( jeg skulle gifte meg tidlig - 19-20 (jeg ble 34), jeg skulle ha 4 barn (har 2) jeg skulle ALDRI skille meg (er skilt), men jeg har noen fantastiske barn - og er godt fornøyd

    SvarSlett
  15. Slike tanker kan plutselig dukke opp hos meg også.... Livet ble vel ikke helt som planlagt fra starten av, fordi jeg som 18 åring ble mor for første gang. Men da er det bare å lage nye planer, og inordne dem i sitt nye liv :-) Mannen i mitt liv fant jeg da jeg var 20, og neste år kan vi feire 20 års jubileum. Med han fikk jeg en bonussønn og ei felles tøtte. Jeg ble også lærer (selv om jeg var 30 da jeg var ferdigutdanna) og det var det vel ikke mange som trodde jeg kom til å ende opp som. Er tilbake i læreryrket etter 5 år som selvstendig, og jeg stortrives med det jeg gjør. Mannen min fikk også barn i ung alder,så vi realiserer en del drømmer nå - f.eks en del reising som vi ikke hadde muligheten til da vi var yngre. Men JA, jeg er veldig fornøyd med livet mitt, og ville ikke bytta bort det for noe i verden :-))

    Ha en fin søndag, Pia - klem Siv

    PS Konkurranse inne hos meg nå som sikkert passer deg ;-)

    SvarSlett
  16. Ting vart ikkje slik som eg hadde tenkt. Eg skulle gifte meg og få ungar før eg fylte 23 år. Heldigvis vart det ikkje slik. Eg har fått bygd hus, det har vore draumen, men hund har eg framleis ikkje fått. Ungar har eg alltid ville hatt sjøl om eg har vore som deg og likt mest dei største. Eg ante ikkje kva eg skulle verte, og enda opp å velje feil. No er eg straks 30 og tenker alvorlig på å skifte retning i jobblivet. Likevel er det lett vere der ein er, for det er jo noko ein kan. Eg har ikkje vunne i lotto, men kanskje ein gong? Har mange draumar og planar i livet, berre tida vil vise om det vert slik. Dagane går og eg får ikkje med meg at det er dette som er livet. Alt går så fort.

    SvarSlett
  17. Det er egentlig ikke så mye som har blitt som jeg hadde tenkt, men jeg er vel egentlig godt fornøyd:-)

    SvarSlett
  18. Oj, oj, oj - livet mitt ble absolutt ikke som forventet - men det betyr ikke at jeg er mindre fornøyd. Når jeg var 18 år og russ tenkte jeg at jeg aldri skulle ha barn. Nå, 15 år etter, venter jeg nr. 3. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle gifte meg med den mannen jeg har giftet meg med, jeg visste nemlig godt hvem han var når jeg gikk på ungdomsskolen, og det kunne ikke falt meg inn å synes at han var kjekk en gang.. HAN var nemlig og idrettgutt, og jeg var innmari tøff med altfor mye svart sminke og sigaretter i lomma.... Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli lærer, ihvertfall ikke jobbe i ungdomsskolen, eller gidde å studere i hundre år. Eller at jeg skulle flytte fra èn småby til en annen, og kose meg med mitt A4 liv. Men samtidig har jeg heller ikke helt lagt drømmen om å bli sykepleier i Leger uten grenser eller Norad på hylla... Er kanskje på tide??? :)

    SvarSlett
  19. Jeg hadde en plan om utdannelse, mann gifte meg og 2 barn før jeg ble 30. Det gikk fint det. Jeg er glad i å få det som jeg vil.. At jeg skulle bli lærer bestemte jeg meg for et halvt år før studiestart. Har ikke angra (det kan man vel ikke når den beste mannen dukker opp der), men har fortsatt mange drømmer. Håper det blir noe av noen av de en dag!

    SvarSlett
  20. livet ble ikke som jeg hadde tenkt meg i det hele tatt:)
    Men sånn ble det og godt har jeg det med de valgene jeg har gjort:)

    Trine:)

    SvarSlett
  21. Veel - her kunne jeg skrevet et (langt) dypt innleggg men:
    Livet ble vel ikke heelt som jeg hadde tenkt nei!
    - men ønsket meg barn da jeg var ung,og slik har det jo blitt:-D
    Så har de "andre" tingene vært litt mer av en overraskelse!
    Er nok litt som deg og tenker på hvorfor ting ble som de ble ;-D
    Riktig god søndag,
    klem Hege.
    PS!Vi kan jo flytte sørover når ungene har blitt voksne..?:-D

    SvarSlett
  22. Jeg fikk i det minste (ett) barn tidlig, selv om det var planlagt til etter studier... Jeg skulle bli fotograf - nå blir jeg noe innenfor markedsføring. Kanskje. Huset, bilene, barnet og mannen er i boks. Men det blir vel forhåpentligvis flere barn, husbygging (eller helst gård) og ett og annet dyr med tid og stunder!? Vi har jo all tid i verden til å finne det ut, håper jeg!!! :)
    Kos dere med søndagen (den ble ikke slik jeg håpet, med snø og sludd...)! :)

    SvarSlett
  23. Hm...spennende spørsmål! Jeg vet ikke helt, jeg....Men godt er det at man ikke vet alt på forhånd! Godt at jeg ikke visste at førstefødte skulle bli hjerte/lungebarn, og alle andre planer ble lagt på hylla eller skrinlagt for godt.At de første barneårene hennes skulle vi tilbringe på sykehus. Godt vi ikke visste hvordan livet skulle bli. Herlig var det da lillesøster kom, en solstråle som vi trengte midt i den værste sykehus-tiden, da livet til storesøster hang i en tynn tråd. Vi behøvde lillesøster da! Som 13åring skrev jeg side opp og ned i dagboka mi om han som skulle bli mannen min...problemet var bare at han ikke såg min vei...før vi treftes 10 år senere, og er i dag min beste venn, livsledsager elsker og glede!
    Rart hvor skjebnen leder oss... Livet ble kanskje ikke som vi trodde, men det ble fanatastisk!
    Les "Reisen til Nederland", den har jeg skrevet om før:http://karinordseth.blogspot.com/2009/04/reisen-til-nederland.html

    SvarSlett
  24. Nei, livet har absolutt ikkje blitt som eg hadde tenkt, og håpt.

    SvarSlett
  25. Hm... ikke noe dumt og grunt spørsmål.
    Ble livet mitt som jeg ville? Jeg ville egentlig ikke så mye, men gjorde det jeg syntes var gøy av skoler, reiser, froskekyssing og prinsekyssing. Veien endret seg hele tiden.
    Likevel har jeg noen ganger tillatt meg å være overrasket over et ting ble som de ble.
    Jeg kunne ikke få barn, likevel blir jeg overrasket over at jeg blirmor ti år etter jeg hadde tenkt.

    Merkelig.
    Hadde litt middagsmatlagingsrødvin og kjente jeg ble veldig filosoferende nå.

    SvarSlett
  26. NEI, livet har ikke blitt slik jeg trodde..håpte..tenkte. Mitt liv har tatt veier jeg aldri ville trodd, og glad er jeg nok for å ikke vite dette på forhånd. Å si man er herre over eget liv, vil i mitt tilfelle være ren løgn..her er det livet som fullt ut er herre over meg. jeg henger bare på, som best jeg kan! Kan man annet, forresten? ;-)

    SvarSlett
  27. Da jeg begynte på interiørstudier sa en av mine nærmeste venninner at "det var jammen meg på tide", så jobbmessig er jeg (igjen) der jeg ville være. Jeg skulle gjerne hatt mer utdanning, men det har aldri vært krevd i forhold til min jobbsituasjon.

    Jeg ble gravid første gang som 20-åring, det var ikke i planen, ei heller abort og medfølgende depresjon. At jeg skulle få diagnosen fibromyalgi var heller ikke ønsket, men ikke overraskende med en mor og en mormor med det samme. Men alt dette har gjort meg til den jeg er i dag, jeg er mer bevisst på MEG og hva som er viktig, for nettopp meg.

    Byjenta Vibeke bor på landet utenfor Elverum. Det hadde INGEN trodd. Ikke eier jeg ski heller, så det sier vel sitt om bosted... *ler*

    Jeg drømte om ekteskap og barn, men hadde vel ikke planer om det med en som allerede hadde barn, selv om jeg kommer fra en slik familie selv. ;)

    To (egne) barn var drømmen, om jeg ikke blir gravid innen det neste året blir det nok bare ett egenfødt barn på meg; mannen min er 9 år eldre, og siden han respekterte mitt ønske om barn, respekterer jeg han ønske om å ikke ha småbarn til han blir 50....

    Jeg håper og tror jeg har funnet mannen jeg skal bli gammel med, jeg drømmer om et ekteskap som mine besteforeldre hadde. Og man kan jo absolutt si at jeg prøvde ut noen, før jeg slo meg skikkelig til ro. ;)

    Skal si du fikk i gang kverna med innlegget ditt... Livet er på noen måter slik jeg drømte om, på andre måter veldig ulikt. Men det er blitt til mens jeg gikk...

    God søndag! Vi skal ut på alene-middag i kveld, for å feire VÅR dag. ♥

    SvarSlett
  28. Hmm!!?? Eg har alltid lagt planer, må tenke igjennom ting på førehand, det har sikkert noko med yrket å gjere, styrar i barnehage. Og valg av yrke vart gjort etter å jobba som praktikant i barnehage i 2år.
    Men ein gjennomtenkt plan med kva eg skulle i livet har eg aldri hatt.Det har jo blitt til etterkvart, og ungane har tatt si tid. Som den pysa eg er, med fobi og skrekk for sprøyter, blodprøver og sjukehus, så skulle eg aldri har barn. Eg skulle adoptere. Men fekk 4 barn, der berre nr 1, og 3 var planlagt.
    Hadde iallefall ikkje nokon plan på korleis eg skulle finne mann, men traff han når eg var 18.

    SvarSlett
  29. Tror aldri livet blir sånn man har tenkt, men det er jo det som er spennende med å leve :)
    Det viktigste er at man er ca. fornøyd med sånn det er og godtar de valgene man har tatt under veis!
    Husk at: Dagen i går er historie så den kan vi ikke gjøre noe med - så vi må leve for at dagen i dag er en gave og dagen i morgen er et mysterium!

    Dypt svar... til et dypt innlegg :)
    Inger

    SvarSlett
  30. Egentlig kan jeg vel si at livet har blitt omtrent som jeg hadde sett for meg - sånn i grove trekk. Litt mindre reising og litt mer A4 enn jeg hadde trodd, men jeg er godt fornøyd. Mange ønsker og planer har blitt til underveis, og endel har endret seg. Det er fortsatt mye jeg gjerne skulle gjort, men som jeg ikke vet om det noen gang kommer til å skje. Men så er det jo ikke annet å gjøre enn å vente og se :-)

    SvarSlett
  31. En av de virkelig store fordelene med å aldri tenke lenger enn fem minutter inn i framtiden, er at man aldri sitter og tenker, "det var ikke sånn det skulle bli". Jeg har aldri hatt en plan for livet mitt, symptomatisk nok, snubler jeg alltid inn i ting, og bare regnet med at de "vanlige" tingene kommer til å ordne seg av seg selv. Og det gjorde det jo :) Noen motbakker og omveier, men de har alle vært en del av veien hit - og det har gjort meg til den jeg er. Den jeg er, er heldigvis en person jeg liker godt, stort sett. Og da er jeg fornøyd, jeg :)

    SvarSlett
  32. Javel, nå skrev jeg inn en lang historie her, men den forsvant visst.
    Sikkert like greit.
    Nei, å bli gravid som 17åring staket ikke ut den kursen jeg hadde tenkt meg, for å si det sånn.
    Men jeg ser nå på livet mitt som det beste!
    :)

    SvarSlett
  33. Livet ble ikke slik jeg ønsket på alle punkter, men det er fortsatt håp?

    SvarSlett
  34. Fint innlegg!!!
    Nei livet ble ikke som jeg hadde tenkt:) Og det er jeg sååå glad for!! Jeg er lykkelig nå - sånn som det ble(er pr. i dag) Jeg har funnet den beste mannen og fått de fineste barna♥ Og bor i helt annen by enn jeg hadde tenkt.
    Og skulle livet vært slik jeg så det for meg som 16 åring, hadde det vært ganske anderledes:)

    Klem Vivian

    SvarSlett
  35. hei Pia!
    hm. dristig å begi seg inn på sånt et stor tema, men det klarte du fint.
    jeg er ikke så glad i merkelapper, så jeg tenker at hva jeg jobber med, er i utgangspunktet ikke så nøye, bare jeg trives med det!
    jobbambisjoner har jeg faktisk aldri heller hatt - annet enn å gjøre det jeg gjør best mulig! :)

    og det med å bli mor var heller aldri noe stort tema når jeg vokste opp. Men akk, o ve - mammarollen og kjærligheten til mine nuudelige barn fyller hjertet mitt og dagene mine på langs og på tvers! :)

    det enkle er ofte det beste. Familien betyr alt for meg. Og ut over det prøver jeg å være et godt medmenneske og lytte litt til meg selv innimellom ... :)

    og vet du hva - det beste av alt?
    Livet er langt fra over! Altfor tidlig å konkludere!!! ;)

    klem fra Åpent hus

    SvarSlett
  36. Artig innlegg!! Har kost meg med alle kommentarene. Så da er det vel på tide å skrive en sjøl. Som jeg har skrevet endel om på min egen blogg, har jeg måtte vente litt mer en jeg hadde tenkt da jeg var yngre. MEN, jeg ventet på det beste. Jeg giftet meg sent, ble mor sent, men storkoser meg med mine to søte små. Og jeg hadde aldri trodd der jeg gikk rundt som en grå mus på ungdomsskolen at JEG skulle ende opp med en skikkelig kjekkas som mann. Og jeg hadde vel aldri trodd at jeg, den o-store-idrettsjenta, skulle ende opp med slitasjegikt før jeg var 30. Og jeg hadde aldri trodd det skulle være så fantastisk å være mamma. Og jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli blogger. Hurra for overraskelsene i livet!!!

    SvarSlett
  37. Anine: Bare svar i vei i din egen blogg, du! Det er jo litt av greia med blogging - vi inspireres av andre og så lager man sitt eget blogginnlegg:)

    Åpent Hus: Jepp, det er altfor tidlig å konkludere - vi har mye foran oss, både på godt og vondt. Får bare tro det blir mest godt. Og sitter vi her og blogger som sekstiåringer, kan vi ta den samme refleksjonsrunden - ble livet sånn som vi hadde trodd? ;)

    Heidi: Mange grå mus har fått sin revansj;) For jeg tror mange som ikke akkurat var så poppis på barne- og ungdomsskolen, har klart seg riktig så bra;)

    Alle dere andre: Takk for mange fine kommentarer!

    SvarSlett
  38. Livet mitt ble ikke som planlagt. Jeg er jo selvfølgelig lykkelig over hvordan det er, men det var nok ikke dette jeg trodde da jeg var 15 år... Jeg tror fortsatt jeg vil få meg mange overraskelser.
    Den som lever får se!
    Jeg beundrer deg som har fire barn, Pia. En stor familie er alle vel unt! (de som vil ha det da)

    (hummer ja, tilbud på Mega)

    SvarSlett
  39. Nei, det ble det vel ikke. Jeg har endt opp med å ta lengre utdannelse, bo i en større by, og være gift med en langt mer interessant mann enn det jeg så for meg. Det er litt gøy at du spør akkurat i dag, fordi jeg tenkte nettopp denne tanken i dag. Det var et øyeblikk jeg ble gående litt bak barna mine, og da fikk jeg nok distanse til å prøve å se livet mitt litt utenfra. Hadde 15 år gamle meg møtt 30 år gamle meg så hadde jeg nok syntes jeg var en raring!

    Men kort sagt: Jeg har gjort mer, opplevd mer, oppnådd mer, og er lykkeligere - livet mitt er langt mer spennende enn jeg trodde det kom til å bli.

    SvarSlett
  40. Livet mitt har nok blitt litt som planlagt, men veien til å få våre to små flotte jenter var vanskeligere enn jeg hadde trodd. Er veldig glad vi ikke gav opp :) Klemmer fra Elin

    SvarSlett
  41. Høh! Nei, jeg kan ikke si at det har blitt som det jeg tenkte! Noen nedturer, mest oppturer. I dag tenker jeg at jeg er heldig som har fått alt det jeg har. Ingenting er en selvfølge, aller mest gjelder jo dette livet sjøl. Så skitt la gå at jusstudiene gikk føyken og at millionene ikke trillet inn. I det store og det hele betyr det så lite. Jeg trives med det jeg gjør og føler meg uendelig heldig som har fått både fin mann og fine barn.

    SvarSlett
  42. Oi oi. Spennende spørsmål. Jeg vet ikke hva jeg trodde. Jeg har vel trodd litt forskjellig til forskjellige tider.

    Med èn baktanke- jeg skulle ha opplevd mye, bodd utenlands og studert. Jeg turte ikke fabulerer om mann og barn tror jeg, var 27 før jeg traff J.

    Har alltid tenkt at det er litt farlig å være bomsikker på noe...

    Alt til sin tid! Og som 38-åring er jeg fornøyd!

    SvarSlett
  43. Spennende tema, og like spennende å lese kommentarfeltet.
    Akkurat nå er jeg på et merkelig stadie i livet - for første gang har jeg ingen store mål å nå. To barn, mann, og alt som hører til, høyere utdanning, god jobb, bodd i utlandet, levd livet, osv ..og det verste av alt er at jeg bare har brukt femogtyve år på dette.
    Nå bruker jeg dagene på å gruble på hva jeg skal finne på de neste femogtyve årene. Samle på ølbrikker, ta busslappen, lære swahili, eller kanskje bare blogge om alt jeg skulle gjort?;-)

    SvarSlett
  44. He he he - vel... Men allikevel- kan ikke klage! 3 barn var jo ikke planen, men ville ikke byttet de bort for alt i verden! Snill mann, greit hus og jepp- lærer....
    Artig å lese alle svar over her!
    Hilde

    SvarSlett
  45. Hmm.. Tja, jeg drømte om å bli geolog eller fotograf da jeg var barn. Da jeg var ferdig på videregående ante jeg derimot ikke hva jeg ville bli, og endte med å ta en bachelorgrad i reiseliv. Men så fant jeg plutselig ut at det var sykepleier som var tingen, så da hoppet jeg rett på den utdannelsen. Har ikke angret på det, og føler at jeg har havnet på rett plass i livet yrkesmessig.

    Jeg var ikke sånn som var kjempeopptatt av babyer da jeg var yngre, men har alltid sett for meg at jeg skulle bli mamma. Tidlig i 20-årene ble jeg plutselig babysyk, men det tok noen år før det passet å få barn gitt.
    Nå føler jeg igrunn at barnet kom på et perfekt tidspunkt - jeg var 28 år.

    Jeg er meget fornøyd med valget av mann :)

    Så nå mangler det bare å få seg et hus, og ett eller to barn til - så er alt perfekt! Ja, jeg kunne gjerne ha vunnet litt i lott også da..

    SvarSlett
  46. Hei:-) Nei, det ble ikke slik jeg hadde trodd eller sett for meg. Men jeg hadde aldri ville begynt på nytt igjen for å kunne gjort ting annerledes...jeg er fornøyd jeg:-)

    SvarSlett
  47. Oi, her kunne man skrevet mye, kjenner jeg. Tror jeg nøyer meg med noen små refleksjoner ;-)

    Jeg har alltid sett for meg at jeg skulle få både mann og barn. Og ja, barn i flertall. At jeg har tre er ikke noen overraskelse egentlig. Men jeg hadde vel ikke trodd at jeg skulle finne mannen i mitt liv så tidlig. Var bare 17 da jeg møtte drømmemannen, han jeg er gift med i dag og som er far til mine søte små. Jeg har alltid vært glad i å reise, og har vært på to språkreiser i min ungdom, på internasjonal leir og hatt et kort opphold som Au Pair i USA. Jeg trodde jeg skulle bo en del utenlands. Studere i utlandet. Men så var jeg jo så forelsket da!

    Men for all del, jeg angrer ikke. Jeg er kjempetakknemlig for familien min, for det livet jeg lever! Jeg hadde vel ikke trodd at jeg skulle jobbe med internett og sosiale medier. Men hvem hadde hørt om sånt noe da jeg var ung? ;-)

    SvarSlett
  48. Skulle gjerne hatt flere barn, men jeg er overlykkelig over de jeg har (som også ønsker at vi var fler) og overrasket over hvor stas det er å være mamma. Jeg er overrasket over fordelingen mellom husarbeid og oppdagelsesreiser på pampasen, og kunne tenke meg en forsyving der på sikt. Og jeg ble lærer ja;) og det er jeg veldig fornøyd med, til tross for at jeg er veldig sliten av det for tiden, men det ville jeg nok vært uansett jobb. Jeg drømmer fremdeles om å bli en klok og raus og rolig dame til glede, inspirasjon og støtte for andre!

    SvarSlett
  49. Artig spørsmål det der, som jeg har tenkt ofte over. Men hva tenkte jeg da jeg var liten? Jeg skulle hvertfall ikke ha unger. Og da jeg fikk unger skulle jeg hvertfall ikke være enslig mor.
    Nå er jeg veldig fornøyd med 4 flotte unger, og er singel...........men trives, og er glad for at jeg aldri vet hva som venter rundt neste sving.

    SvarSlett
  50. Tror det er viktig å tenke på sånne ting innimellom jeg - for å sette ting i perspektiv, oppsummere plusser og minuser og for å kunne sette seg nye mål (som kanskje heller ikke nås, men hva gjør vel det) :)

    Jeg hadde ikke så høye tanker om meg selv for et halvt levd liv siden, så jeg hadde ikke tro på at jeg skulle møte en kjæreste. Ikke hadde jeg store drømmer om barn heller, jeg var snarere redd dem. En STOR drøm jeg hadde var å bli lærer, jeg ville gi av meg selv, lytte og se mestringsglede hos mennesker. Jeg hadde aldri noe stort ønske om å flytte til Oslo, og jeg hadde i hvert fall ikke trodd at jeg skulle bli glad i byen.

    Jeg har kysset både en og flere frosker, til slutt møtte jeg en mann som jeg ble sååå forelsket i, og som også ble forelsket i meg. Jeg kunne like gjerne møtt han "hjemme", men jeg måtte altså til Oslo for å finne han. Vi flyttet sammen, og "plutselig" hadde vi to barn. Da vi etter hvert følte at leiligheten ble trangere og trangere begynte ønsket om å flytte familien "hjem" å forme seg, og jammen er jeg ikke tilbake så godt som i hjembygda nå. Lærer ble jeg aldri, istedet utdannet jeg meg til å jobbe med maskiner, dvs. PC'er.

    Livet blir til mens man lever!

    SvarSlett
  51. Livet: Sykepleier, snert egentlig ikke helt hvorfor jeg valgte det. Elsker jobben, men ikke jobbtidene.

    Veldig fornøyd med mannen! Barna er nr 1!!!

    Glad jeg ikke viste om alle jeg dessverre har mistet, men aldri glemmer.

    Flott innlegg Pia! Fint bilde!

    SvarSlett
  52. Nei, livet ble visst ikke helt som planlagt, men om jeg hadde fått det livet jeg drømte om som ung hadde jeg nok ikke vært så fornøyd. Kjenner at dette inspirerer til en egen bloggpost.

    SvarSlett
  53. Tja, nei, ja, jo.. hehe.. Noe er vel slik jeg håpet og drømte om, men andre ting ikke - heldigvis! ;) Har alltid drømt om mann og barn, men at mannen skulle være en av mine beste venner fra ungdomstiden var en hyggelig overraskelse. Videre drømte jeg en gang om å studere i utlandet, men sannheten er at jeg aldri har bodd andre steder enn Oslo, bortsett fra det året jeg gikk på folkehøyskole i Drammen(!) og det året jeg leide et hus sammen med noen venner på Haslum (ved Sandvika)..
    Men på godt og vondt, planlagt og på impuls, alt hittil i mitt liv har gjort meg til den jeg er, og det er fint lite jeg ville endret om jeg fikk muligheten! :)
    Takk for input til en spennene tankerekke, kjenner jeg kommer til å gruble litt på dette fremover! ;)
    KLEM

    SvarSlett
  54. Ja...på noen områder. Nei på de fleste.
    Jeg startet jobbkarrieren innen reiseliv, det visste jeg at jeg ville fra jeg var 7. Og jobbet med det i mange, mange år. Jeg giftet meg vel nærmest på trass den første gangen, mamma sa at dette ikke kom til å gå, og det skulle vel jeg motbevise, da... Det har kostet meg mye av meg selv, men også gitt to barn jeg ikke ville være uten.
    Og det var vel først da jeg nærmet meg 40 jeg begynte å ta tak i ting, gjøre det som var best for MEG! Skilte meg fra en udugelig mann, fant verdens beste mann og oppdaget virkelig kjærlighet, fikk barn i en alder av 38 (litt som deg, Pia), og har nå begynt med det jeg "alltid" har drømt om; skrive bøker! Livet er slett ikke verst! :D
    Takk for at du fikk meg til å tenke litt her!

    SvarSlett
  55. Jeg tror at jeg som ung ikke turde å drømme framover, ikke turde å håpe eller tydeliggjøre for meg selv hva jeg ønsket. Jeg tok de oppgavene og pliktene som sto foran meg og gikk videre. Men en - dyster - tanke hadde jeg nok - og det var at voksenlivet kom til å bli ensomt. Jeg så aldri for meg et så myldrende og krevende familieliv som det jeg lever i nå. Det er en gave jeg ikke turde drømme om . Og en oppgave som definerer det meste av livet. Underlig er det også å oppleve at skoleflinke meg nå i lang tid har vært utenfor et reelt arbeidsliv, ble skviset ut som stipendiat på universitetet fordi jeg fikk barn. Det var vel omvendt jeg hadde trodd det skulle blitt - ensom og alene hardt arbeidende akademiker. I stedet ble jeg en travel og omsorgsfull og tilstedeværende mamma - og med et lite skriveliv på si.

    SvarSlett
  56. Du inspirerte meg sånn med spm at eg har skrive eit eiga innlegg om det på bloggen min i dag. ønsker deg ei flott veke!

    SvarSlett
  57. Jeg har alltid vært opptatt av babyer, alltid ville ha babyer på fanget,sitte barnevakt osv. Så det er kanskje ikke overraskende for mange at jeg fikk barn tidlig.
    Jeg fikk barn tidlig, ikke akkurat planlagt. Og møtte mannen i mitt liv. Trond er helt annerledes enn det jeg hadde sett for meg at jeg skulle "ende opp med", men han har alle de beste kvalitetene man kan finne i en mann :)
    At jeg skulle rekke å få tre barn før jeg fylte 23 hadde jeg aldri trodd! Nå er det "pause", vi kan fint vente ti år med å få nestemann (og da vil jeg bruke din oppskrift slik at fjerde barnet blir jente!).
    Jeg bor fremdeles i hjembyen, her har jeg alltid bodd. Foreldre,tanter,besteforeldre i umiddelbar nærhet trives jeg veldig godt med :-)

    Tenker ofte på hva jeg vil bli når jeg blir stor, men har enda ikke funnet det ut :)
    Men en ting er sikkert, jeg kommer alltid til å være supermamma for guttene mine! :)

    SvarSlett
  58. Åh, dette var et fint innlegg, Pia! jeg tror jeg går for å svare på et eget innlegg på bloggen min, og linker til denne. Ha en super duper dag, kjære Pia!!!

    SvarSlett
  59. Jeg er iallfall glad det ikke blei noen av guttene jeg drømte om i 13-14 års alder... Har akkurat ryddet veldig nøye på loftet og lest og kasta gamle dagbøker og brev fra ungdommen.

    Det er vel litt sånn at livet blir til mens man planlegger noe annet, iallfall hvis man tenker på de drømmer/planer man har som ung - sånn omtrent til rundt 25 års alder iallfall.

    Jeg skulle iallfall både gifte meg og få barn før min mor, men slik gikk det ikke. Etter et par lange forhold som ikke holdt, tenkte jeg at jeg nok "aldri" verken kom til å gifte meg eller få barn. Jeg bestemte meg for at dersom ikke noe skjedde før jeg blei 30, skulle jeg verve meg til forsvaret og bruke min utdannelse i krigsherja områder istedet for på et universitetsykehus.
    Men da jeg var 27 år giftet jeg meg med han som fremdeles er drømmemannen. Så tok jeg spesialutdanning og da jeg blei 30 år hadde jeg endelig bestemt meg for at jeg ønsket meg barn. 31 år gammel fødte jeg vårt første barn. Vårt andre barn kom "plutselig" 1,5 år etter, og vips var vi en kjernefamilie. Nå er jeg øyeblikk halveis med 3.mann og livet er igrunn med sine mange hverdager likevel overraskende godt!
    Det og få barn er nok det som har preget livet aller mest, iallfall føles det slik nå. Lite ante jeg om hvilke forandringer som skjer når en blir mor. De kommer jo foran alt, både mann, jobb og venner som var det viktigste tidligere.

    Tidligere var jeg alltid med kameratene og mekka på sykkel, moped, motorsykler og biler, og jeg "hata" alt sånn kjerringhåndarbeid.
    Så mannen min fikk ikke noe godt kjerringemne, men forhåpentlig en bra kone. I slutten av min andre fødselspermisjon fikk jeg det likevel for meg at jeg skulle prøve å sy ei bukse til gutten og en kjole til jenta mi, og spurte til min mors store forundring om å låne symaskinen. Jeg knota i vei, sydde maskinen hennes i fillebiter og både mor og jeg kjøpte ny symaskin. Og så var jeg hekta på stoff og alt man kan sy av det...
    Jeg blei vel ikke noe bedre kjerringemne, kjøkkenet og husarbeid har ennå ikke tiltalt meg større...

    Oj, dette blei langt, hang du likevel på hit Pia?

    Hjemme med sykt barn idag, og nesten ikke dårlig samvittighet for fravær på jobb - det var tidligere heilt umulig å forestille seg.

    SvarSlett
  60. Rockefår: Jeg hang med!;)

    SvarSlett
  61. Dette var det vanskelig å skrive bare et par setninger om! Jeg hiver meg på bølgen og skriver et eget innlegg. Jeg linker til dette :)

    SvarSlett
  62. Jeg vet ikke helt.. tror aldri jeg har tenkt så mye på det før.

    Men livet mitt er supert :D Jeg er veldig stolt over alt jeg har oppnåd innen jeg ble 20.
    Jeg har et barn, er forlovet med min bestevenn, vi var på visning i dag for første gang, selv om vi ikke har råd enda så er det kjekt å kikke.
    Livet mitt er på vei i den rettning jeg ønsker det. Jeg er spent på va de neste 10 - 20 årene bringer

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails