torsdag 30. september 2010

Det går seg IKKE til!

Til dere som prøver å "trøste" meg når jeg beklager meg over veslas roting, og sier at det går over: HELLOOO! Jeg har tre store gutter! Og en mann på noenogførr. Det går IKKE over!

Okei, ting kastes kanskje ikke lenger i toalettet, mere rundt.

Klær droppes overalt. Hmm, her har jeg et par sokker i hånda...Da slepper jeg de bare ned her.

Bøker? Ja, de legger vi bare fra oss akkurat HER ja.

Legofigurer? Kan slenge på gulvet - ikke no`problem!

Fotballkort? For slitsomt å fjerne - de kan ligge på bordet.

Jeg innser at som oppdrager positiv veileder må jeg gå hardere til verks.

Jeg og min kjære er stort sett enige når det gjelder barneoppdragelse positiv veiledning, men når jeg ser hvordan min mann strør om seg med fleecegensere, innser jeg at akkurat dette blir en lang og tung kamp jeg må kjempe alene.


Wish me luck!

Og er ikke alle figurer og sokker fjernet fra gulvet, vel, da ligger de der ennå!
Ha en oppgitt dag, med eller uten positiv veiledning!

onsdag 29. september 2010

Dårlig samvittighet? Og sammenligning

Det var sikkert noen som fikk dårlig samvittighet da jeg skreiv om viktigheten av å dokumentere barna våre. Eller da jeg skreiv at jeg hadde begynt å trene (Jeg har vært på trening ca fire kvelder i løpet av høsten, så ikke vær så veldig imponerte!)

Til dere vil jeg si: KUTT UT den dårlige samvittigheten! (Dette sier jeg til meg sjøl også...)
Vi får jo dårlig samvittighet for alt mulig!!

Du kjenner sikkert til fenomenet - du skulle ønske du var like sprek som Sussi, like kreativ som Kikki og like flink til å bake wienerbrød som Bodil-Wenche.
Men merker du hva du gjør?
Jo, du sammenligner deg med FLERE PERSONER!
Og det blir urettferdig! Du er bare en!
Så kutt ut!!
Gi deg!

Man blir jo nedbrutt av å hele tiden sammenligne seg med andre. Damer på min alder knekker av å leve vanlige liv, bare fordi de føler at de ikke strekker til. Så slutt med den sammenligninga!

Dette er ikke meg. Bildet har jeg knabba fra google.

Jeg har også gjort det - gått og tenkt at
åh, skulle ønske jeg var like velkledd og smekker som henne
eller
tenk å være like strålende blid og glad - alltid -  som henne
eller
skulle ønske jeg gadd å springe over Hardangervidda tre ganger i året med alle de lykkelige barna mine OG lage et sjuretters økologisk måltid fra bunnen av på termos. Eller primus. Eller hva man nå bruker når man kokkelerer midt på Hardangervidda.

Poenget her er at det er ingen vits i den sammenligninga. Du duger som du er.

Hilsen Klara-Pia

Ha en unik dag, med eller uten evner og positive egenskaper!

tirsdag 28. september 2010

Trim. Og halleluja!

Jeg har begynt å trene.
Nå har jeg gjort det flere ganger, så nå kan jeg liksom si at jeg trener.
Sånn dametrim i en gymsal.
Det er kjekt, det.
Men fryktlig irriterende at den hyperspreke og megablide instruktøren er minst tjue år eldre enn meg.
I hvertfall femten år eldre.
Fryktelig så sprek, den dama.
Og så er det et par ytterst spreke til, som gjør sånne bokseslag i lufta mens vi andre holder hendene ned der vi hopper litt fram og tilbake.

Midt i den heftigste delen av programmet, når vi har høye kneløft i hurtig tempo, da begynner instruktøren alltid å klappe i hendene over hodet mens hun hoier og smiler.
Og et par av de andre spreke damene gjør det samme!
Er dette normalt?
Skal man smile og klappe og hoie mens pusten går som verst?
Hvorfor denne hallelujastemningen akkurat da?
Kan vi ikke smile og klappe og hoie når vi er ferdige etter helvetestimen?

Ja,ja, jeg gir meg ikke.

Men må få kjøpt noe som holder mage og bryster på plass - det er veldig ubehagelig med en joggebukse fra Hennes og Mauritz som glir ned under magen hver gang vi skal hoppe.
Alle de andre har tajts, faktisk.
Kanskje det blir mitt neste innkjøp?
Eller er det noen som syr sånt?

Kanskje jeg skal ønske meg noe sånt til førtiårsdagen? Altså klærne, ikke han fyren. Kunne jeg hatt drakten på meg bak fram? Tror det ville blitt mest kledelig.

 
Ha en sprek dag, med eller uten magemuskler!
Bildet lånt fra google

mandag 27. september 2010

Ord. Og babbel

Barn lærer jo ikke alt på en gang.

De lærer å sitte før de står, de lærer å gå før de løper.

Når de mestrer en ferdighet, gyver de løs på neste.

Frustrasjonen over ikke å mestre, kan føre til sutring, misnøye, trass. Gleden over å mestre fører til selvtillit og mot.

Vi ser alle dette hos barna våre - sutring, glede, iver, sinne.

Nå som vesla er ganske så god til å komme seg fram, tilbake, opp og ned (ok, vi må jobbe litt mer på det der med "ned" - å slenge seg nedover trapper er noe hun bør avlæres raskt), er det språket som blomstrer opp.

Stavelsen ka er hun rimelig god på - boka er "ka", klokka er "kåkka" og katt er faktisk "katt". Hvis det nå ikke er at hun allerede har fått higen etter det narkotiske stoffet khat, og at det er det hun så ivrig prøver å formidle store deler av dagen.

"Hei" og "nei" og  "hææ" kan hun også si.  Og "gutter" (uttales gotta med høy og kraftfull stemme).
I tillegg kan hun en masse babbel som sikkert skal bety et eller annet, men som firebarnsmor hører jeg ikke lenger et klart og tydelig "jeg foretrekker spagetti" eller "mamma er super" når hun visserligen sier "tata".

Vi fører samtaler, dog ikke så dype, og jeg prøver å ikke ha så veldig begrensa ordforråd.

Men jeg merker at spørsmål som "Hvor er boka?", "Hvor er Hinkelpinkel?" og "Hvor er ballen?" går igjen. I tillegg til at jeg synger mye om at joik har større kraft enn krutt. Og at en joik aldri tar slutt. Jeg sørger for at akkurat den Grand Prix-slageren svir seg inn i hjernebarken til ungene.

Og nå merker jeg at jeg begynner å kjøre et opprinnelig seriøst innlegg ut i grøfta....

Ha en snakkende dag, med eller uten stemme!

søndag 26. september 2010

Babybok. Og bevaring av minner

Med nummer en ønsket jeg å dokumentere alt.

Jeg skrev ned hva han hadde på seg da vi kom hjem fra fødestua og hvor mange grader det var ute den dagen han fylte to uker.

Jeg skrev ned når han fikk sin fjerde tann, og hvor mange ganger han hadde badet hver måned.


Med nummer to dabbet det litt av, men jeg skrev faktisk en liten oppsummering hver måned, der jeg noterte når han sov, hvilken størrelse han brukte i klær, hvordan han var. Og det var artig å se hvordan det forandret seg fra måned til måned. Da han fylte et år, gadd jeg ikke lenger.

Med nummer tre prøvde jeg å henge med, men det ble ikke stort jeg skreiv.

Etter hvert begynte jeg å scrappe, og har fått laget mange flotte album til gutta.


Når vi fikk vesla, startet jeg så friskt med å lage et album til henne - her skulle jeg ikke ha noe ferdigkjøpt, nei, jeg ville skape og kreere selv. Og det gikk greit noen måneder. Men det tok sånn TIIID! Og blogginga tok helt overtaket og vips er hun tretten måneder og jeg tror at hun har minst åtte tenner og hun liker pastaskruer men jeg må skrive det ned for neste måned har hun sikkert ti tenner og elsker stekt laks.



Så oppdaga jeg denne boka. Genialt. Vi hadde lignende bøker til gutta. Men her liker jeg illustrasjonene bedre, her liker jeg oppsettet bedre.

Denne boka er ikke så omfattende, og alle klarer å fylle inn noe. Her er det ikke egen plass til å fylle inn når vesla fikk sin sjette tann, og jeg unngår dermed dårlig samvittighet over å allerede ha glemt når det var.

At den i stedet for punkter som "Første gang mor smilte til meg med et ømt og varmt blikk" har plass til å skrive opp rampestreker, er noe jeg har sansen for!

Boka har også et par plastmapper der man enkelt og greit kan legge inn en tegning, en inngangsbillett til Phuket Zoo eller noe annet du vil ta vare på.


Så nå fyller jeg inn det jeg kan, jeg sjekker helsekortet hennes for å finne ut vitale mål, og så får det heller være at noen felter blir stående tomme.


Venter du en liten tass, eller har du et lite udokumentert barn? Skaff deg ei sånn bok! En flott gave til dåp eller navnefest, eller til ei som akkurat har presset ut en liten klump.

"Den beste boken om meg" kan du bestille her.

Ha en dokumentert dag, med eller uten babybøker!

lørdag 25. september 2010

Lørdagskveld med sjokolade, urin og Foreldremanualen.

Lørdagskveld, og vi chiller i stua med "De ukjente" på TV.

Vesla sover, enn så lenge.

Gutta har delt en pose Smash, som heldigvis lot seg dele akkurat på tre.

Lånt fra Nidar

Mannen koser seg med noe som kan se ut som litt konsentrert urin. Men det er da ikke tilfelle. Det er nemlig hvedeøl. Fra Danmark. (Og til dere som nå setter vannet i halsen over at min kjære konsumerer et glass øl i barnas påsyn - ølet er økologisk, så bare chill!)

Jeg sjekker bare "mailen". Kun "et par minutter".

Og har du ikke fått piasverdenoverdose, kan du sjekke her.

Ha en herlig lørdagskveld, med eller uten blogging!

Røsk og riv. Og instruksjoner

Kjære Libero.

Jeg ser og forstår hva dere skriver....

...men jeg klarer bare ikke.


Det er sikkert ikke vanskelig å følge instruksjoner til punkt og prikke, men når mine egne metoder funker minst like bra, holder jeg meg til dem.
Røft og uestetisk, men raskt og greit.
Hva med deg? Gjør du noen ganger ting på din måte, selv om det egentlig ikke er helt riktig måte?

Ha en konform lørdag, med eller uten bruksanvisninger!

fredag 24. september 2010

Realitetsblogging? Et eksklusivt hjem styles ned.

Jeg ser at mange bloggere skriver om realitetsblogging, eller reality blogging, som jeg velger å kalle det.

Dere tror kanskje at vi har et folkelig, smårotete hjem med papirstabler og legoklosser slengende rundtomkring? HÅÅ NEI, du!

Jeg har tatt et par reality photos som jeg vil dele med dere. Synes dere fortjener å få et innblikk i hvordan vi egentlig har det.

Slik ser det egentlig ut hjemme hos oss - her har en av gutta uvørent slengt fra seg ei bok mens han satt og koste seg med et glass lettmelk etter skoletid

Jeg er egentlig en kvinne med et minimalistisk, dog meget trendy hjem. Jeg har sans for utsøkte detaljer og små finesser.

Slik ser det egentlig ut på veslas soverom - her har hun slengt alle lekene sine utover. Fy skam!

Jeg gjør mitt ytterste for at huset til en hver tid ser presentabelt ut. Absolutt alt i vårt hus er matchende og harmonisk, og vi har massevis av fondvegger og alt sånt som er kult interiørmessig.
I tillegg har jeg alltid en velsmakende ratatouille klar på kjøkkenet.

En delikat, nybaket mazarin står alltid framme

Barna leker heldigvis nesten alltid hos andre, og vesla sover store deler av dagen, så jeg har masse tid til min hovedinteresse, nemlig å holde det ryddig og delikat rundt meg, i tillegg til å male en liten taburett i ny og ne. I dus lavendel.

Her tømmer jeg noen maiskorn utover, slik at det skal  se ut som vi har det litt rotete. Det ligger selvfølgelig aldri maiskorn igjen på bordet når vi f.eks. har spist tacos. Som vi selvfølgelig aldri spiser.

I bloggen min har jeg jo valgt en litt småfrekk og rufsete stil. Det innebærer at jeg må style huset ned hver gang jeg skal ta mine arrangerte bloggbilder. Jeg vil liksom ikke vise fram hvor stilig vi egentlig har det.
Her kaster jeg en sokk utover, sammen med diverse leker. Sokker ligger selvfølgelig aldri utover stuegulvet, ei heller leker.

Jeg har tatt noen bilder for å vise at jeg roter det litt til før jeg tar bilder som skal ut på bloggen.
Her legger jeg liksom noen kort, blyanter, legofigurer og noen dingser fra et bilsete oppi et fat. Det fatet er alltid ellers kun fylt opp med den lekreste frukt  de lekreste økologiske grønnsaker, og kort, blyanter, legofigurer og bilsetedingser er selvfølgelig alltid sortert etter størrelse, farge og konsistens og plassert der de skal være.

Inn i den harmoniske og lyse stua bæres en haug med papirer og ark, leker slenges litt sånt uvørent rundt, og jeg rufser til hår og klær, og VOILA, fotograferingen kan begynne.

Når dere ser dingser og greier og små plastfigurer slengende rundt på nesten alle bilder, så vet dere nå at alle bilder er arrangert. Vi har det alltid ryddig - jeg roter kun for bloggingens skyld.

Ooops, dette bildet skulle ikke vises...

Ha en real dag, med eller uten arrangering!

torsdag 23. september 2010

Klær. Bare klær

Det finnes altså så mye flotte klær til barn. Jeg gir meg helt over.

Da gutta var små, var det ikke så mye å velge mellom. Du hadde noen marineblå bukser fra Lindex og noen militærgrønne bodyer fra Cubus.

Nå har utvalget av gutteklær kommet seg betraktelig, og det finnes til og med egne guttebutikker med masse flott!

Jeg fråtser jo litt i jenteklær, jeg da. Jeg titter mye ihvertfall - det koster ingenting.

Jeg måtte sukke da jeg så disse klærne fra Aya Naya som MorTil3 selger.
Gudskjelov ligger klærne i en litt høyere prisklasse enn det en mor i ulønna permisjon bør bevege seg inn i.

Og enda mer gudskjelov er det at klærne ikke finnes i de minste størrelsene.

Men det er lov å kikke.

Ha en drømmende kveld, med eller uten penger!

Gulp og tizz og tøffe klær

Inne i denne bloggen fant jeg fram til Gulp. Som lager kule klær til småtasser.

De markedsfører seg med at de tilbyr tøffe gutteklær, men jeg synes absolutt at klærne passer for jenter også. Det er ikke alle jenter som digger blonder og pastell. Ikke alle mødre heller.

Det absolutt eneste jeg har å utsette på sånne plagg, er prisen. Du vil ikke svi av to-tre-hundre kroner på en body i størrelse 62 som poden rekker å bruke ca to ganger.

Og så skulle jeg fortsette med å nevne at på Lindex, for eksempel, kan du få tre bodyer og betale for to, men jeg ville egentlig være positiv til Gulpeklærne, og nevner heller at noen mennesker kjøper en sånn body:
til den nette pris av 834 kroner og 39 øre (Regnet ut etter dagens kurs - om noen dager gjør du kanskje et kupp og får den for 830 kroner. For eksempel. (Det er da en Baby Dior, faktisk, og den fant jeg her)

Og da kommer faktisk en tizzebody godt ut.

For kule er de.

Hva med deg? Kunne du tenke deg å svi av en tusenlapp for å sikre deg en hvit body fra Dior?
Ha en kul dag, med eller uten tizz!

onsdag 22. september 2010

Baderomsrydding. Og multitasking

I løpet av noen minutter på badet, klarer vesla å omdanne toalettpapir til et 1000-delers puslespill samtidig som hun børster friskt rundt seg med dobørsten.

Og jeg lar meg fascinere av denne evnen til multitasking i så ung alder.

Skulle gjerne sett at hun brettet håndklær istedet for å kaste dem røft rundt på baderomsgulvet. Eller at hun gjorde noe så enkelt som å la solkrem, bind og gamle toalettvesker bare bli liggende i skapet under vasken. 

Og hvorfra kommer denne trangen etter å kaste alt oppi toalettet?

Hva med å tilby seg å stikke opp på kjøkkenet og skrelle poteter? Bruke litt energi der istedet for å herje rundt nede på badet? Nei, da, hun må liksom gjøre seg vanskelig.



Da jeg var på den alderen der, pusset jeg vinduer og stekte hvalbiff med et smil om munnen.

Ettåringer nå til dags, tenker jeg bare bistert, mens jeg ryster oppgitt på hodet...

Ha en ryddig dag, med eller uten rot!

tirsdag 21. september 2010

Grønne gleder. Og lykke

Dere blir vel neppe sjokkert og setter kaffen/pepsimaxen/kli-og kruskablandingen i halsen når jeg forteller dette: Jeg har ikke grønne fingre! Dette har dere skjønt. Dere burde ha skjønt det.
Hvis dere ikke ser sammenhengen mellom dette bildet og det jeg skriver - dette er et bilde tatt i hagen

Min mann er selvfølgelig ytterst fornøyd med meg, men dette med min manglende hageinteresse sukker han over. (Ok, han skulle vel gjerne sett en forbedring innen et par andre områder også, men det får vi la ligge, enn så lenge).

Mannen min kan masse om det å bygge en heim og vedlikeholde en heim. Han klipper plenen OG ordner med noe blomstergreier. Og jeg synes det er stas når folk som er innom, gir meg komplimenter for rosene MINE. (Gammelt kjønnsrollemønster er hardt å vende...)

Okei - litt skrinn jord. Men nydelig rose. Min mann har æren.

Jeg har ingen interesse av hage. Og jeg ser ikke forskjell på planter og ugress. Jeg synes at det meste ser grønt ut, og at det meste har en gressaktig konsistens. Rosene kan jeg kjenne igjen. Men det er vel det eneste.

Istedet for å luke i hagen, synes jeg det er mye mer morsomt å ta bilder. I hagen.

Jeg har tenkt at når jeg nå er hemmafru, så kunne jeg jo gjort et eller annet i hagen. Knekt en kvist, dyrket fram en eføy eller fjernet en frosk.

Men jeg aner ikke hva man gjør i en hage, og er livredd for å røske opp en Vårvortemelk eller ta kverken på en Prydsvinerot. Noe man absolutt ikke bør gjøre.

De siste ukene har jeg gjort noen observasjoner hver gang jeg har passert vårt lekre blomsterbed. Noe grønt og gressaktig har på en måte spredd seg over hele bedet. Til slutt forsto selv jeg at dette grønne måtte være ugress. Og jeg har glad og fornøyd revet alt bort, om ikke ved roten, så i hvert fall ved nedre halvdel.

Vesla fikk sandkasse til bursdagen. Diverse planter i bakgrunnen. Grønt og flott.

Og mannens hengivne og overraskede blikk da han kom hjem etter en lang arbeidsdag var verdt alle brukne negler og skitne fingertupper.

Der hadde hans kone så ømt luket et blomsterbed (jeg holdt nå på i minst ti minutter!), datteren hadde friske, røde roser i sine kinn, sønnene satt glade og fornøyde innendørs og maste IKKE om å få spille Playstation. Kan det bli bedre, spør nå jeg?


Hva med deg? Ser du forskjell på en akeleie og en ukulele?

Ha en gledens dag, med eller uten ugress!

mandag 20. september 2010

Liten og lykkelig. Og gi-bort!

Noen blogger er litt sånn små og beskjedne, men allikevel store og kloke.

Kari med bloggen Lykkelig som Liten har en sånn blogg.

Når du er lege med mye erfaring med gravide, når du underviser legestudenter OG når du har en hel skokk med unger sjøl, da er det verdt å lytte litt til deg når du snakker om graviditet, barseltid eller om det å ha barn. Eller lytte til til Kari, da, i dette tilfellet.

Kari har, i samarbeid med mannen sin, utviklet noen naturlige og økologiske hudpleieprodukter for barn - og for mor.
Produkter uten så mye dill og dall.
Produkter som er skånsomme og trygge. 
Produkter som har blitt best i test og anbefales av Grønn Hverdag

Jeg kunne ha skrevet at produksjonen av salve og olje er det nonnene ved Mariaklosteret på Tautra som står for. Men i min blogg kan det framstå som det reneste tøv. I Karis blogg virker det seriøst og ekte. Så ta en titt.

Dere kan lese mer om produktene her.
Du kan også sjekke facebooksiden deres.

Og Kari gir bort et valgfritt produkt til en av dere!

Det eneste du må gjøre for å bli med i trekninga, er å skrive hvilket produkt du vil ha hvis du vinner. Produktene finner du her.

Hvis du vil få en ekstra sjanse til å vinne, kan du spre budskapet inne på din egen blogg, på en eller annen måte.

Jeg trekker en vinner av en hudkrem, en badeolje (eller kanskje er det en ammesalve du vil ha?) fredag 1.oktober.

Ha en naturlig dag, med eller uten hudpleieprodukter!

søndag 19. september 2010

Dagens outfit. Og dagens håroutfit.

Eller vi snakker vel strengt tatt gårsdagens outfit. Som kan ligne mistenkeligfredagens outfit. Men HELLOOO! Dere tror vel ikke at jeg bruker den samme buksa OG den samme toppen to dager på rad?? Djiiises, ass!

Vel, jeg lovte dere en outfit, og her kommer en av helgas mange outfits.

Og jeg synes det er herlig å kunne stå sånn på badet og fotografere meg selv. Det er jo kjempegøy! Og jeg skjønner godt hvorfor det er så populært, og jeg vil anbefale alle å gjøre det. Gjerne i bikini, hvis du er trendy og over førti og gjerne vil make a statement, som vi sier. Eller still opp i de klærne du tilfeldigvis har på deg der og da.


Nå aner jeg ikke helt hva slags klær jeg har på meg, men regner med det er noe jeg har kjøpt på salg fra La Redoute. Flekker på klær er fra en kakebakst. Og som kronen på verket, slang jeg på en snasen blomsterpynt fra selveste PompdeLux, og vips ble det litt sånn "conehead møter Bjørn Borg"-preg på dama.

Her klarer jeg å få til det skikkelige outfitpreget rundt munnen. Mangler kun litt sminke, og dette ville gått rett hjem hos de fleste, både kvinner og menn, unge som gamle.

Ha en strålende søndag, med eller uten hårpynt!

lørdag 18. september 2010

Rydding. Og kappløp

En skjønn lørdags formiddag, og vi hadde planer om å komme oss ut på en eller annen tur, slik som vi jo planlegger hver helg det ikke er fotballcuper, håndballkamper, bursdager eller korpsseminar.

Men så fant vi ut av vi burde rydde i garasjen - en dag våkner vi opp og oppdager at vinteren har kommet og da er det kjekt å få plass til en bil der inne. 

Dette er en buktalerdukke.

Det er noen av oss som begynner å bruke ordet kjeeedelig etter noen minutter, så istedet for rydding laget vi en buktalerdukke av papp.

Og vi slo til med et kappløp i gata.

Kappløpet ble en nedtur for min del - sønn på skateboard knuste mor med baby i skranglete vogn.

Dessuten er det jo litt ubehagelig at man plutselig oppdager en undrende nabo som smiler fårete til deg mens du selv, rødmusset og tungpustet,  løper vilt etter en guttunge, samtidig som du triller en dinglende ettåring og brøler med dyp monsterrøst "Vi skal ta deg, din forbaskede lømmel!".

Foran deg raser en sjuåring tannlaus avgårde sittende på et løpsk skateboard mens han roper i hysterisk glede at mamma er ei kurompe. Og i skitten gammel Simotrille hoier et lite barn med Kariussveis ekstatisk etter storebroren sin.

The Kariusbaby has left the Simovogn. Men det var artig så lenge det varte.

Mannen rydda garasje, sindig og stabilt. Og er han ikke ferdig, vel, da er han vel der fortsatt. I garasjen.

Og så til slutt: Tilbakemeldingene etter gårsdagenz innlegg ble jo rent for mye for en stakkar. Men jeg har tatt det til meg, og satt meg ned for å systematisere hva dere egentlig ønsker at jeg skal skrive om.


Make-up, hverdagsgleder og "Hva kan man egentlig lage av rognebær?", seiler opp som favoritter. Men i morra får jeg for skams skyld trå til med et outfitinnlegg.

Ha en svett lørdag, med eller uten rydding!

fredag 17. september 2010

Klemz en fredagzkveld. Og teit

Jeg tenker at mye er teit.
Men så blir det teit å skrive om alt jeg synes er teit.
For da er jeg redd for å framstå som teit.
Jeg har flere ganger skrevet reine takkeinnlegg.
Men noen ganger er jeg redd for at den takkinga skal bli oppfatta som teit.

Men samtidig vil jeg gjøre det.
Jeg vil takke.

Jeg rekker ikke lenger over alle blogger her i verden, men det betyr ikke at jeg er overlegen, ei heller at jeg er høy på pæra.


Det ligger ikke for meg å nevne i hvert innlegg at jeg elsker dere, at jeg sender dere trillioner med varme klemzer eller at jeg blir rørt til tårer over herlige kommentarer. For det ville ikke vært helt sant.

Jeg er glad, jeg er stolt og jeg er takknemlig for at dere leser. For at dere gir meg hyggelige tilbakemeldinger. For at dere velger å følge min blogg.

Det gleder meg også å se at mange av mine innlegg har ført til vel så mye oppmerksomhet som det å hoste opp en giveaway. Det er stas, synes jeg. Men blogglotterier har jo blitt en del av bloggingen, så det kommer snart noe her også;)

Så takk for at dere motiverer meg til å fortsette å skrive,
takk for at dere er med på å skape skriveglede,
takk for at dere er ..eh..dere.. (huff, nei, det siste der ble teit...)

Et nydelig bilde tatt med selvutløser i dag.

Og så drister jeg meg til å spørre - hva liker dere egentlig at jeg skriver om? Her er jeg ikke ute etter at dere skal være så forbaska høflige og svare "Elsker ALT du skriver!!"
Jeg lurer oppriktig...

Ha en super fredagskveld, med eller uten teite takksigelser!

Shit: Edit: Glemte å skrive GOD HELG! Var jo inne i den modusen nå. Så da ønsker jeg dere alle ei riktig
GOD HELG!!

Grillegrille. Og dataspill

Jeg startet jo opprinnelig med blogging fordi jeg ville lære mer om data. Jeg vet at for generasjonen som er hakket under min generasjon (altså aldersmessig), så er dette med sosiale medier og å dele informasjon på internett helt vanlig.

Jeg vil gjerne følge med på hva ungene driver med, og jeg vil fortsatt lære.

Gutta er stadig på nett - særlig YouTube er populært. Der ser de fotball, legofilmer, babyer som ler og gitarspilling. Blant annet.

En annen nettside som har vært populært hos et par av dem, er Panfu.


Det ville jeg lære mer om, og meldte meg inn samtidig som ungene.

Ser dere en liten rakker av en panda som springer rundt og kaster vannballonger og utfordrer andre i stein,saks, papir, så er det meg. Eller mitt alter ego grillegrille. (Jo, da, når du sitter der og kjapt må finne på et eller annet lurt, anonymt navn til avataren din, er det greit å bli inspirert av noen syngende latinamerikanere på TV som hyller grillpølser og annen grillmat)

Nå har Panfufeberen kjølnet veldig her i huset, og spesielt vesle grillegrille har andre nettsteder hun heller vil besøke.


Men Ella og Max er ivrige. (Spør meg ikke om hvem Ella og Max er.....Men jeg antar at det er de som ruler inne på Panfu). De lokker stadig grillegrille med det ene og det andre for å få henne tilbake til Panfus vidunderlige verden.


Will they ever stop, spør nå jeg?

Ha en plagsom dag, med eller uten pandaer!
Related Posts with Thumbnails