onsdag 31. mars 2010

Walther. Og tykkhet

Jeg har alltid vært svak for tykkaser. Tykke babyer. Med massevis av valker på både armer og bein.

I Tanzania hadde jeg en liten kompis. Han het Walther, og var kjempe-tykk. Om ettermiddagene gikk jeg ofte oppover gata vi bodde i, slang meg over veien, og kom meg inn i huset der Walther og resten av familien bodde.

Det var faktisk en bragd, det å komme seg over veien. Hvis du ser for deg en bred, litt krateraktig vei. Der kjørte alle slags kjøretøyer med gasspedalen i bånn. Ikke bare Toyotaer, nei! Bremsing var for pyser.

Mange satset på å fly over kraterhullene, mange kjørte rundt, en del havnet oppi. Dagene ble liksom ikke det samme uten en veltet minibuss eller to.

Og i det trafikk-kaoset passet det dårlig å være fotgjenger.

Noen ganger lånte jeg med meg Walther hjem. Han var skjønn. Og jeg er glad for at jeg i ettertid har fått babyer som har ligna på Walther. Tykke og skjønne.

Nå håper jeg at Walther har blitt en voksen mann. Og jeg håper at han har fått barn. Han husker neppe meg. Men jeg husker ham.

Ha en trygg dag, med eller uten tykkaser!

tirsdag 30. mars 2010

Påsketallerken. Eller kylling?

Gutta mine er ofte entusiastiske. Det skal de ha. Særlig når det gjelder pynting til høytider. Da er iveren på topp.
Gleden var til å ta og føle på da vi dro fram esken med all slags delikat påskepynt. Seksåringen fant en flott påsketallerken som han straks plasserte på bordet - den ville bli perfekt til all slags påskemat, mente han. Men var litt bekymra over at vi kun hadde EN av disse unike påskeasjettene.

Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det som kunne se ut som en nydelig påsketallerken, faktisk var en kylling. Kanskje ikke så lett å se, kanskje.

Påsketallerken. Som jeg har "pimpa" (er det ikke det det heter?) med ei tørr kneipskive for å skjule den påskerøde skriften.

Men kyllingen står nå pent plassert i vinduet. Og seksåringen har så mye annet flott påskepynt å sette fram at han nok glemmer å spørre etter påsketallerkenen.
Påsketallerken. Som egentlig er en kylling. Eller var det omvendt?

Ha en flott dag, med eller uten påskepynt!

Flytting. Og Tanzania

For 25 år siden i dag flytta vi til Tanzania. Muttern og fattern skulle jobbe for Fredskorpset i regi av NORAD.

Ukene før vi dro, øvde vi oss på å spise afrikansk mat. Det eneste fattern hadde fått tak i, var Corned Beef fra Botswana. Hermetisk kjøtt. Så vi øvde oss på å spise det. Gjett om det smakte! Og gjett om vi barna gleda oss til akkurat det der med maten!

Det viste seg å bli lite kårna biff i Tanzania. Men mye Marie-kjeks. Og cashew-nøtter. Og bananer.

Vi likte godt å posere ved sånne "Danger! Watch out!"-skilt. Alltid ute etter spenning i hverdagen. Fjortis-Pia ser ut som en Smiths venn-Pia - det var/er da IKKE tilfelle.

Vi pakka med oss shortser og t-skjorter, bøker og kassetter, og så dro vi.
Og det ble starten på noen eventyrlige år.

mandag 29. mars 2010

Etiketter. Og kalkun

Jeg er jo i ekstase hver gang jeg klarer å få til noe nytt i denne bloggen.

Jeg har lenge hatt et ønske om å få til at de etikettene skulle synes ute på siden, og så sannelig - trur du ikke ho sjøl fikk det til! (Akkurat her er ho sjøl meg altså, ikke farmora mi)

Men også her har jeg klart å ta litt av. Men andre klarer å holde det enkelt med kun fem etiketter (Interiør, hage, mote, englene mine, gjærbakst), så trår jeg til med en hel drøss.


Jeg ser at jeg har veldig få innlegg med etikettene helvete, sinkhus og Morten Harket. Dessuten har jeg faktisk ikke merket noen innlegg med kalkun. Dette må jeg gjøre noe med.

Sånn.

Pakking. Og påske

Jeg rakk liksom ikke å pakke ut bagen etter at jeg kom hjem fra fødeavdelingen. For da var det på`n med amming og kjøring til fotball-cup. (Snakker om forskjellige barn her,altså)

Så ble det plutselig jul med innpakking og utpakking, farting i ut- og innland. Og nå er det sannelig påske. Og jeg er lei pakking.

Er det så vanskelig å beregne hva en familie på seks personer trenger å pakke med seg?, tenker nok en del av dere. Ja, det er vanskelig. For det er ingen matematisk formel sånn ala antall personer ganger antall dager er lik riktig antall plagg, leker, bøker, nintendospill og viskelær.

For det er en god del usikre faktorer med i dette regnestykket.

For eksempel :

været : her i Norge kan det jo skifte mellom himmel og helvete, gjerne i løpet av en time. I andre normale land kan du ta på deg en shorts når du står opp, og vite at det holder den dagen. Men her til lands bør man ha med alt fra bikini til termodress.

søl og klin : du kan umulig beregne mengden av snørr, oppkast, melk, ketchup eller sjokolade som vil klistre seg til klærne i løpet av ferien. Okei, så veldig farlig er det vel neppe at du tilbringer påskeaften ikledd en genser innsmurt med egg og avføring, men det setter jo en viss demper på påskegleden.

En mulig løsning er å ha fullt skift liggende på hytta eller hos besteforeldre. Men det glemmer man jo at man har, og pakker like mye for det.

Og hva er egentlig fullt skift? Har du såkalt fullt skift liggende i barnehagen eller på SFO, veit du jo at det ikke holder. Sender du med tre par sokker, trenger ungen fire. Sender du med ekstra bukser, trenger han finlandshette. Og så videre.

En annen løsning er å pakke med seg alt. Rubbel og bit. Bestill flyttebil og ta med deg det du har.

Den enkleste løsninga : bli hjemme.

Ha en fortreffelig påske, med eller uten pakking!

søndag 28. mars 2010

Info. Til far.

Til min kjære:

Bare til info:

Babyen kler IKKE på seg sjøl!

Vel kan hun mye, sin unge alder til tross, men innen kategoriene personlig hygiene og påkledsel trenger hun hjelp. Mye hjelp.

Du har hver helg og fridag opplevd at baby har på seg pysj når hun står opp. Etter en tur på badet sammen med mor, kommer hun altså opp i stua, da iført body og strømpebukse. Eller designerkjole. Men det er altså JEG, din kone, som kler på henne! Jeg trodde du hadde forstått dette, men nå tviler jeg.

Når du snart skal ta over permisjonen, MÅ du faktisk begynne å kle på henne.

Klærne ligger stort sett trykket godt sammen i skuffen UNDER der vi skifter på henne. Ellers så finner du kleshauger strødd rundt på hele badet, så du burde klare det. Jeg skal ikke nevne noe om plagg som ikke matcher. Kle gjerne på henne en batman-genser i størrelse 116. Bare få på ungen klær.

Hodeplagg er helt greit. Men jeg er mest bekymra for dette med klærne. Kommer du til å klare det?

GO BOY! Og lykke til!

lørdag 27. mars 2010

Takking. Og blogger. Og ei lue

Å takke er vanskelig. Takker man for mye, frykter jeg at folk tenker "Tror hun virkelig at hun er SÅ viktig?".  Skriver jeg sånn som jeg gjør nå, frykter jeg at folk tror det er falsk beskjedenhet. Takker jeg ikke, er jeg redd for at folk skal tro at jeg er overlegen. Eller utakknemlig.

Jeg har tidligere nevnt disse awardsa. Og det ligger jo en flott tanke bak, nemlig det å gi andre en liten oppmerksomhet. Sjøl kan jeg styre min begeistring for akkurat uttrykket award, og jeg har ingen stor trang til å fylle opp hele bloggen med sånne award-merker eller hva det nå skal kalles.

SAMTIDIG må jeg jo innrømme at jeg blir veldig glad når noen nevner akkurat meg. Jeg blir faktisk stolt når noen sender meg en award. Sjøl om jeg noen ganger blir litt brydd.

Derfor : Takk så mye til Ruskomsnusk-Siri, Siri og Marianne som har gitt meg awarder i det siste.

Takk til alle dere som legger igjen herlige kommentarer. (og her burde jeg spedd på med noen utropstegn!!!!!Og hjerter!!!!)

Og sjekk her da! (Se nederst i innlegget...) Tusen takk, Scrappehuset og Vibeke! (Den awarden skal jeg nok klare å få smelt på plass!)

En ting til : la dere ikke blende av antall følgere og kommentarer! Det er mye tilfeldigheter som råder, tror jeg. Jeg har vært innom utallige blogger, og det finnes massevis av flotte blogger. Noen har kanskje 2 følgere og ikke fått en eneste kommentar, men allikevel kan de være skribenter av ypperste klasse. De kan være flinke til å sy, ta bilder eller scrappe. Så gi folk en sjanse! Stikk innom en ny blogg eller to i løpet av påsken, er min oppfordring!

Jeg tar ofte en titt i andres bloggroller, og vips oppdager jeg - for meg - nye flinke bloggere.


Her om dagen, for eksempel, snublet jeg over Jippiyes og fant en kul lue som jeg bare måtte ha!

Og jo da, det er en giveaway på gang der og....


Tjalabais!

Ha en miljøvennlig aften, UTEN lys, strøm og andre fasiliteter! Èn time klarer dere!

Julegaver. Og fy-ord

Jula varer helt til påske. Men straks er det påske, og da er det slutt på jul. Så jeg får skynde meg å skrive et juleinnlegg. Rettere sagt, vise fram en fiffig liten julegave min mann fikk. Fra sin datter.

Overfor gutta prøver vi jo å være gode forbilder, så det tok seg ikke helt ut at mamma skulle gi pappa noe med FUCK og sånn.
Og som den gode skuespiller jeg er, ble jeg minst like sjokkert som de andre i huset da mannen åpnet opp en gave og fikk disse småfrekke post-it-lappene.

Gutta stirret vantro på meg,  jeg stirret vantro på baby, mens baby kun stirret. Og jeg kunne forklare at baby hadde sneket seg til en stund på internett uten at jeg fikk sett det, og VIPS hadde hun klikket og bestilt diverse usømmelige julegaver.

Alle trodde sikkert på det, jeg fikk holdt en liten tale om hvor stygt det er å si føkk ju, og det ble en gledens gaveåpning. (Og hold for guds skyld unga deres unna Bluebox.se - det er der disse usømmelige gavene er kjøpt...)

Ha en flott dag, med eller uten fy-ord!

fredag 26. mars 2010

Tattoo. Og smykker

Alle mødre med en viss repekt for seg sjøl, bør ha barnas navn tatovert et eller annet sted på kroppen. På urdu midt på halsen. På hebraisk inne i håndflata. Eller med sirlig løkkeskrift rundt overarmen, gjerne med litt piggtrådaktig mønster som frisk pynt.

Navnet til din kjære bør tatoveres over rumpesprekken eller på et bryst. Eller navnet kan skrives fra navelen og nedover. Greit nok hvis du er gift med Per eller forelska i Bo, ikke fullt så heldig hvis du er ringforlova med Fredrik Aleksander.

Er du litt mer pinglete, sånn som meg, kan du jo satse på SMYKKER. Smykker med med barnas navn. For det er innmari viktig å bære barna med deg, liksom. Tenk om hukommelsen plutselig svikter i løpet av dagen, og du glemmer hva ungene heter! (You wish!....)
Nei, det er ikke til mine barn Kåre og Charmaine. Dette smykket fant jeg inne hos Echoes of Norway.


Eksklusive smykker kan du kjøpe hos Amanda Egilson

Inne på etsy kan du også finne utallige navnesmykker. Dette bildet er lånt fra Brag About It. Hvis barna dine heter noe annet enn Rishi, går det sikkert an å fikse det.

Nok et etsy-smykke, til deg, Ellen Gås... Bildet er funnet hos Lilly Ellen Designs.

Dette er mitt smykke, som er kjøpt fra svenske W collection, med helt greie priser. Det er selvfølgelig en kjærlighetsjulegave fra mann og barn, men mor var sterkt involvert i handelen, for å si det sånn. (Jeg skulle til å skrive at mannen har kjøpt den med påholden mus, men det hørtes litt...eh..rart ut...)

Så hvis du skaffer deg et sånt navnesmykke, supplerer med navneøredobber og navnering, får sydd deg en kjole med barnas navn påbrodert, skaffer deg navnebarnevognskilt og navnesmokk OG har din egen stemme som mykt og kjærlig sier mommy loves you, Latasha Savannah som ringetone - jepp, da nærmer du deg den ultimate mor, spør du meg....

Ha en kjærlig dag, med eller uten smykker!

Skissedilla # 52

Her kjem et raskt bidrag til denne ukas skisse inne på Skissedilla. Det er nå artig å leike seg med litt papir og bilder.

torsdag 25. mars 2010

Fotosession.

Jeg er ingen linselus. Det er ikke bare i bloggen min jeg vegrer meg for å stå fram - det er sånn ellers også. Mye fordi jeg tar alle bilder i familien. Og mye fordi jeg enten har lukkede øyne, skjeler eller har trippelhaker på alle bilder. Gjerne en kombinasjon. (Okei, vanskelig å se skjelinga når øya er igjen, da.)

Men for at mine barn skal huske i ettertid at de faktisk hadde en mor, er det jo ålreit å bli foreviget en gang iblant.

Anledningen bød seg da vi var i Bergen i helga - jeg knipsa ivrig flotte, pyntede barn, og så ba jeg mannen ta bilder av meg. 

Jeg stilte meg opp ved en mur, og sa kjekt "knips i vei!!"

Og der står han og stiller inn og jeg står og venter med et falskt, stivt smil mens jeg holder magen inn og løfter hodet for å minimere antall haker. Og så tar han ETT bilde. Som han så skal se på, og vise fram til meg. Og ungene. Jeg himler med øya (samtidig som jeg skjeler), går bryskt bort til ham, stiller inn kameraet på sånn sportsfunksjon, og hveser "HOLD KNAPPEN NEDE!!!"

Og det gjorde han, gitt! Og mor ble foreviget opptil flere ganger. Tjoho!
Veldig stolt av min helt nye kjole, som jeg tilfeldigvis fant i en butikk ved navn Bånsull. Den var på halv pris!! Kjolen er laget av Siris Design - sjekk de spreke kjolene her!

Ha en vidunderlig kveld, med eller uten fotografering!

Babyer nå til dags

Babyer nå til dags skal liksom dulles så mye med. De skal polstres og pakkes inn. De skal smøres og mates. De skal bæres og bades.

Tenk før i tida! Jeg, for eksempel, ble fostra opp på nypesaft fra jeg var et par måneder gammel. Jeg var alltid så solbrent om sommeren at jeg kunne rive av meg store lag med hud, og på bilturer kunne jeg rulle rundt i bagasjen og plage søsknene mine.

De som er enda eldre fikk sikkert sprit på flaske allerede på barselavdelinga. Etter at de hadde skriki fra seg i ei ukes tid, tuslet de hjem på egenhånd. Eller de tok sparken, hvis det var vinter. (Og det var vinter store deler av året.)

 De kom seg hjem, og klatret opp på loftet, der de klarte seg uten pupp og omsorg. Etter ca et år, klatret de ned fra loftet, satt på ei gryte med vassgraut, og var en naturlig del av storfamilien. De hjalp til hjemme med å bære vann og ved, eller de tjente noen riksdaler ved å spikke fyrstikker.

Det var tider, det!

(og jeg har måttet lete laaangt tilbake i arkiver for å finne bilder fra de gode, gamle dager....)
I gamle dager lekte barna ute fra soloppgang til solnedgang. De store passet på de små. Alltid glede og latter. Luer og votter ble bare brukt til høytider.

I gamle dager måtte toåringer skaffe seg mat selv fra naturens herlige matfat. Men de vokste opp, ble store og sterke, selv uten tran. Noen ganger fikk de sott eller sjørbuk, men det var slikt man måtte regne med i de tider.

I gamle dager måtte fireåringer slepe rundt på yngre søsken, mens de knyttet et teppe eller stekte flatbrød på takke.

Ha en historisk dag, med eller uten barn!

onsdag 24. mars 2010

Sulten?

Du vet at baby er klar for fast føde når:

Reklamebilag fortæres med en gang posten hentes inn
Baby ser med sult i blikket når far spiser pizza
Baby besøker kattematen mye hyppigere enn puppen

Ha en flott kveld! Med eller uten mat!

Menn.Og snusk

Her ser dere min manns dataskjerm:
Legg merke til favorittene hans! Hvis vi på godt arabisk vis starter fra høyre, ser dere jo hans kjære kones artige blogg, etterfulgt av eldste sønns blogg.

Så følger kortspill /kabal (Jeg VISSTE det! Når han later som han sitter og jobber på kveldstid, mistenker jeg ham for at det går mye i kabal.) Nu vel.

Videre ser vi sangtekster,og det er jo greit nok.
Men så, helt til venstre leser jeg altså Snuskebassa!!

Til de av dere som straks mistenker mannen for å lese snusk, så kan jeg da forklare at selveste Snuskebassa er en herlig, morsom, kreativ og smågal blogger. Som jeg selv har anbefalt mannen å lese. Og mannen ble fra seg av begeistring da han oppdaget Snuskebloggen.

Men at han hadde lagt henne til blant favoritter, hadde jeg aldri trodd.

Så Snuskebassa, hvis du nå begynner å få kommentarer fra en som avslutter kjekt med Klemz! Taztez! Gutt-42, vel, da har jeg en mistanke om hvem det kan være.

Ha en flott dag! Med eller uten snusk!

P.S: Jeg var selvfølgelig helt tilfeldigvis innom maskina hans og så dette.
P.S igjen : Det kan se ut på det nederste bildet at jeg holder på å trykke rapporter misbruk. Det gjorde jeg altså ikke.

tirsdag 23. mars 2010

Trilling i Bergen. Og takk.

Til deg som delte ut sånne "flyers" om den elendige luftkvaliteten i Bergen sentrum : kunne du ikke bare ha gitt meg hele bunken med en gang? Så hadde vi sluppet det peset med at du ga meg en og en hver gang jeg trillet forbi.

Grunnen til at jeg trilla forbi deg et parogtjue ganger, er ikke fordi jeg skulle prøve meg på deg eller noe sånt. Men fordi det pissregna i Bergen, og jeg var avhengig av å trille baby utendørs for at hun skulle sove - vel, så ble det som det ble. Fordi du sto på det stedet hvor man kunne få litt ly.

En annen ting jeg bet meg merke til mens jeg tuslet rundt på Torgallmenningen - hva var greia med alle de som hadde kledd seg ut som kaniner? Er det en bergensk påsketradisjon? Eller var det faktisk et utdrikkingslag?

Til slutt, før det går i glemmeboka: tusen takk til Lykkemamma, Lisa, EmmaJulie, Camulen, Grete  og en-til-tror-jeg-men-finner-ikke-ut-hvem?? : Tusen takk for hyggelige oppmerksomheter inne i bloggene deres! Jeg setter stor pris på å bli nevnt! Jeg husker da jeg begynte å blogge - da så jeg alle de bloggene som fikk sånne awards og tenkte "Åh, skulle ønske jeg fikk en sånn!". Mens nå har jeg blitt så blasert at jeg ikke en gang gidder å laste opp de award-bildene for så å vise dem her. Sorry. Men igjen, det betyr IKKE at jeg ikke setter pris på oppmerksomheten!

Ha en herlig dag, med eller uten ren luft!

mandag 22. mars 2010

Pest? Og oppfordring.

Hva var mer naturlig når du tusler rundt på Bryggen i Bergen enn å snakke om pest? Rotter, byller og elendighet. Gutta mine synes det var vindunderlig, ihvertfall. Det var utrolig spennende å være der, midt i svartedauens sentrum. Spiller ingen rolle for gutta om vi er i år tjueti eller 1349. De så tydelig at rottene sprang oppover smugene, og de kunne skimte flere pestsyke når de tittet inn gjennom vinduene.

Da vi skulle kjøre hjemover om kvelden, måtte jeg fortelle om Pesta. Og svartedauen. Det ble et krav om at jeg måtte toppe elendigheten for hver bygd vi dro forbi. "Her tok Pesta med seg mange!" og "Her kom Pesta med kosten og sparte ingen liv!" og "Her døde de som fluer, alle som en!"

Ved Voss var jeg drit lei pest, men måtte jo bare fortsette. Jeg klarte å få pensa pestpratet inn på Mini-Pesta som føyk rundt i dalstrøka innafor med tannbørsten sin, og skrekk-pesthistoriene gikk over til morsom-pesthistorier, og jeg snakka så jeg ble hes og endelig ved Geilo sov de. Alle fire. Mini-Pesta og de tre små rotter.

Hvis Mini-Pesta dukket opp med støvkosten, strøk alle i husstanden med.


Dukket Mini-Pesta opp med bling-trommestikker, derimot, ble alle i husstanden spart. Men de fikk en dundrende hodepine.
Neste biltur skal jeg snakke om kolera.

Ha en pestfri kveld! Med eller uten bilkjøring.

PS: til mamma : tusen takk for SMSen jeg fikk i dag tidlig der det kun sto "Om 9 måneder er du 40!". Takk skal du ha, og vi kom oss velberga hjem i natt over fjellet, ja, og ungene sov litt, og alt er vel med oss.

Til alle dere andre : ønsker dere å få et barn på selveste førtiårsdagen min, så får dere logge dere av her, og logge dere på et annet sted. Lykke til.

Storfint besøk!

Vi dro av gårde til Bergen fordi vi skulle i navnefest til min brors vesle datter. Jeg og et par unger tok tog, mens resten av gjengen kom kjørende litt seinere.

Navnefesten var jo helgas store happening, men jeg hadde en annen stor begivenhet å se fram til - jeg skulle møte selveste Barbro.

Og jeg ser at hun er dronninga av underdrivelser i dette innlegget her, så la meg komme med den hele og fulle sannhet. For en gangs skyld.

Jeg har sitert litt fra bloggen hennes, og så har jeg kommentert litt.

Og der sto jeg med håret til alle kanter, svett, usminket, iført joggebukse, og så ufiks som bare det. Herlig førsteinntrykk! Jepp. Herlig førsteinntrykk. Faktisk. En glad og trivelig person gir alltid et godt inntrykk. Og da du seinere skifta, ble det et herlig andreinntrykk. Dama var flott.

Inne var vi heller ikke i rute, og det hyggelige besøket måtte vente vel og lenge på serveringen. Som forøvrig ikke var mye å skryte av.  Ok. Du skryter ikke. Da skal jeg gjøre det. Serveringen var utsøkt. Det bugnet av kaker, boller, muffins, is og rundstykker. Det eneste jeg følte at vi mangla, var kanskje ei lita kransekake? Tiramisu hadde du heller ikke laget.

Min eldste sønn hvisket til meg "hvem er det som har bursdag?". For ham var dette en enestående servering - han har aldri opplevd lignende i sitt eget hjem, det skal være sikkert. Det at han tok fram moppen og begynte å dra over gulvet, var også noe nytt for ham. Tror ikke den fyren har mye erfaring fra mopping. Ikke har mora store erfaringen heller.

Kanskje er det like greit å ha lagt listen lavt, i tilfelle Pia og co skulle ha lyst til å komme på besøk en annen gang. Så skal det ikke så mye til for å imponere de.... Her har du årets understatement. Jeg så ingen lav list. Neste gang er det dere som kommer til oss. Og hvis du har lagt lista lavt, vel, da aner jeg ikke åssen jeg skal klare å ta i mot dere. Det får bli catering. Kransekake kan jeg ikke bake, men jeg kan sikkert skrive noen elendige kransekakevitser.

Det VAR spennende å møte noen som du har blitt kjent med via blogging. Barbro var like raus, flott og sympatisk som jeg hadde trodd.

I tillegg til å knabbe sitater fra Barbros blogg, har jeg også knabbet dette bildet som hun tok. Barbro selv ville nok omtalt bildet som "litt utydelig og dårlig fokus". Jeg synes det er skjønt.

Mer om Bergen kommer seinere - ha en flott formiddag, med eller uten servering!

søndag 21. mars 2010

Klare for fest


Flott vær i Bergen,og vi har fire rene barn klare for fest - skal i navnefest til vår lille niese/Kusine:)

fredag 19. mars 2010

På reisefot.

Siden jeg synes det var så fryktelig morsomt å sitte med baby i armene på den tolv timers flyturen til Thailand, ønsket jeg å gjøre noe lignende igjen. I går satt jeg meg derfor på Bergensbanen, og håpet på forsinkelser an mass.

Jeg tar en sånn reise med et positivt sinn - tenk så mye man får trent armene! Og så mange flotte naturopplevelser jeg vil få, der jeg sitter med et sovende barn i armene. Ja, dette blir stas.

Så hvis dere observerer kvinne med  barnevogn, bilsete, kamera og STOR sekk på slep, surrende rundt i Bergen, mens jeg tvinger et par barn til å posere foran fisketorget og tvangsforer en gutt med fiskekaker - well, it might be me!

Ha en fantastisk helg, med eller uten besøk!


(Bildet er stjålet fra http://www.bergen.info/)

torsdag 18. mars 2010

Strømpebukse. Og body

Dere tror nok ut fra tittelen at nå skal jeg skrive om de klærne jeg har på meg akkurat nå.

Men nei, det er veslas klær som må kommenteres. Jeg ser i et par tidligere innlegg her at det kan se ut som om hun kun er ikledd body og strømpebukse på dagtid. Det kan også se ut som om body og strømpebukse har flekker på seg.

Dette er da riv ruskende galt! Feil! IKKE riktig! WROOONG! Det må ha sneket med seg noen flekker da bildene ble publisert. Og hun har faktisk alltid på seg en designerkjole, så dette med kun body og strømpebukse ANER jeg ikke helt åssen vi klarte å få tatt bilde av.

Sånn. DA var det sagt. En tung stein er løftet fra mine skuldre, som de sier i Fana.

Ha en moteriktig dag, med designerkjoler. For guds skyld!

Look who`s scrapping!

Endelig har jeg fått gått tilbake til denne bloggens røtter. For da jeg starta å blogge, måtte jeg liksom ha noe å legge ut, og lite ante jeg da at folk faktisk ville LESE mine innlegg. Så i begynnelsen la jeg ut massevis av sider som jeg da scrappa, som vi sier på godt norsk.

Mange latterliggjør scrapping. Meg selv inkludert noen ganger. Men for meg, da, som har null evner innen hardangersøm, strikk, glassmaling, trolldeig, akvarell, toving, kirkebrenning eller gjærbakst, så må selv jeg få late som om jeg har noen skapende evner. Så jeg klæsjer i vei med et bilde, litt maling, noen papirstriper og noen små dingser, og VOILA har vi en side til et album som gutta faktisk setter pris på.

For det er det som er greia - ungene liker å sitte og bla i albumene sine. Og jeg koser meg vilt og hemningsløst når jeg får noen friminutter ved scrappepulten, helt fri for unger OG med musikk på ganske høyt volum.

Nå har skrivinga tatt over, men må jo bare klare å produsere litt til ungenes album.

Ukas skisse inne på Skissedilla var faktisk så kul at jeg slo til og lagde flere sider. I allefall to. Til den nederste sida brukte jeg forrige ukes skisse.

Og til de av dere som driter blåser i scrapping, så kommer det nok et innlegg litt seinere. Scrappefritt.

Det enkle er ofte det beste.

Her skulle jeg holde det enkelt, men så begynte jeg å skrive noe feil, og så måtte jeg kamuflere det, og vel, det ene førte til det andre, og siden ble ikke så enkel som jeg hadde ønsket den skulle være...

Denne laget jeg til forrige ukes skisse inne på Skissedilla, men rakk aldri å sende den inn.

Ha en herlig dag, med eller uten evner!

onsdag 17. mars 2010

Bloggere. Og inntrykk

Via bloggingen "møter" du mange mennesker. Og du danner deg et visst inntrykk av personene - gjennom det de skriver, bildene de legger ut, utforminga på bloggen eller andre detaljer.

Jeg tenker ofte på åssen folk EGENTLIG er. Hvem skjuler seg bak disse bloggene? Er det ensomme stakkarer som har et visst skrivetalent, og som på en måte lever gjennom bloggen sin? Er det stakkarer som ikke har det minste skrivetalent, og som absolutt lever gjennom bloggen sin? Eller er de faktisk helt vanlige, mer eller mindre oppegående folk?

Sjøl tror jeg at jeg har "møtt" mange oppegående damer. Damer jeg har merka meg fordi de skriver bra. Eller fordi de er like gamle som meg. Kanskje jeg har lagt merke til dem fordi vi har barn på samme alder. Noen faller jeg for fordi de har sans for humor. Kanskje jeg merker meg at de er lærere. Har flotte blogger. Tar flotte bilder. Kommer fra Frøya. Imponerer meg på en eller annen måte. Om noen tenker jeg "Hun her skulle jeg ønske jeg kunne møte!"

Vi gir alle et visst inntrykk av oss sjøl via blogginga, men åssen er vi i virkeligheten? Er Anett egentlig en uføretrygda mann på toogseksti med astma som prøver å treffe likesinnede? Bor Barbro i et blondebefengt sinkhus? Syr Nina kranser i smug? Er jeg egentlig en kvinne som sikler og tilbringer store deler av døgnet i reimer?

Noen ganger har jeg nesten blitt flau av rosende kommentarer. Altså, i følge farmora mi er jeg enestående. Og mann og barn burde synes jeg er fantastisk. Men sånn ellers? Tror neppe at jeg omtales som en fantastisk kvinne. Og jeg er rimelig ukul, egentlig, selv om jeg later som om jeg er kul. (Noen av dere har jo sett meg "live" på Puls, så da brast nok en del illusjoner....)

Hvis dere har oppfatta meg som en kvinne som elsker ironi og fjas, sa tar dere rett. (Og jeg tenker med gru på de som IKKE fatter ironien min, for da ligger jeg tynt an - jeg er faktisk lite PR-kåt, for å si det sånn, selv om det til tider kan være vanskelig å tro gjennom denne bloggen...)

Men åssen er dere? Hvor mye av dere sjøl legger dere i bloggen? Hvis jeg hadde møtt deg, ville jeg "kjent" deg igjen fra blogginga di?

Ha en personlig kveld, med eller uten blogging!

(Bildene er hentet fra Ilustris)

Sittende baby. Og uromomenter

Det er litt irriterende med sånne uromomenter i bakgrunnen når jeg prøver å ta et flott bilde av vesla som sitter. MÅ gutta liksom slenge seg ned i bakgrunnen når jeg tar bilder?
MÅ de egentlig slenge seg i det hele tatt?

Til dere som tror at de krangler - det gjør de selvfølgelig aldri. Gutta i bakgrunnen gir hverandre en skikkelig bjørneklem mens de sier "Glad i deg, bror" og "Bror, din godhet og kjærlighet setter jeg MEGET stor pris på" og "Det er helt greit for meg at du sniker deg inn på rommet mitt og knabber Nintendoen min. Kjære bror."

Nei, søskenkrangling ser vi lite til, gitt. Ei heller erting, syting eller klaging. Faktisk ikke roting eller glemming heller. Aldri blir vi foreldre kalt for duster eller diarèkladder. En lykkens familie.

Vel, jeg får legge ved et par bilder av sittende baby, for det er nok noe mange synes er interessant å se.

Til dere uten baby som ikke helt fatter hva som er stas med konseptet sittende baby : når baby akkurat har begynt å sitte, så er det er begivenhet. Det er liksom ikke like stas med sittende Pia, for eksempel.

Ha en flotters dag, med eller uten uromomenter!

P.S: Jeg er dårlig på å kommentere i mine egne innlegg - har liksom trodd at det har vært juks. Men i babymatinnlegget har jeg faktisk lagt inn et par kommentarer.

tirsdag 16. mars 2010

Baby. Og mat

Nå som vesla har passert den magiske grensen for å endelig kunne innta fast føde, er gutta i ekstase over å få fore henne med diverse kulinariske herligheter.

En baby på seks måneder kan jo begynne å spise mye "vanlig" mat, most potet eller litt brødskive med leverpostei. Og vi har såvidt begynt med litt grøt på kveldtid. For da sover de jo så godt. (Yeah, right, narr meg ikke til å le!)

Men gutta hadde gleda seg til å få handle litt ekte babymat. Ja, jeg synes det var stas selv å kunne fråtse i nudler med skinke og grønnsaker, eller pasta med tomat og squash. Nesten så jeg fikk lyst til å kjøre i meg et aldri så lite glass selv, det hørtes jo unektelig litt mer avansert ut enn tomatsuppe med makaroni, eller kjøttkaker med saus.

Da eldstemann skulle begynne med disse middagsglassene, var det liksom bare kalkun med potet eller kalkun med gulrot du kunne velge i. (Eller het det potet med kalkun?) Og alt var smakløst og så ut som en tykk saus. Og vi lærte vel fort at det var like så bra, enkelt og rimeligere å servere vanlig mat. En most potet, en most gulrot eller noe annet most.

Okei, ho smiler. Men det er nok mer på grunn av broren som hopper opp og ned og slår seg i hodet. (Nei, han har ingen form for lidelse)

Stor var forbauselsen da jeg åpnet et glass med utsøkte nudler og så at det var helt likt som den gode, gamle sausen kalkun med gulrot! Og det smakte likt!

Ja, ja, det er jo lettvint med disse glassene,da. Men nødvendig? Neppe. Så det blir nok most potet og gulrot eller noe annet snækksi på vesla også.

Ha en kulinarisk dag, med eller uten mat!
Related Posts with Thumbnails