Mamma for andre gang

Kun to år etter at jeg hadde sverget på å aldri utsette meg for en ny fødsel, skulle jeg sannelig til pers igjen. Elleve dager etter termin trodde jeg at jeg kanskje bare hadde innbilt meg svangerskapet og bare hadde lagt kraftig på meg, spesielt ved midjen. Men så satt det i gang, gitt!

Jeg krabbet litt opp og ned trappene hjemme mens riene reiv som verst, mens mannen hadde forrige hurtigfødsel godt i minne og mente vi burde skynde oss ned på sykehuset.

Så dro vi ned, da, litt mer eplekjekke denne gangen for nå visste vi jo hva en fødsel var, samtidig som akkurat den vissheten om hva som lå foran meg gjorde meg en smule uvel. Men for seint å angre, som kjerringa sa på julekvelden!

Nok en gang - full åpning, og det var bare å presse i vei. Denne gangen sto jeg på kne i senga, snøvlet fram at jeg nok sleit litt, mens min joviale mann sto og pludret med min joviale jordmor. Babyen kom halvveis ut, fostervannet sprutet som fra en vill vannslange rundt i rommet, og så ble han dratt ut. Ikke mannen, altså, men babyen. En ny, vakker, hårete sønn. Og den frykten man har som ettbarnsmor om at man ikke kommer til å bli like glad i neste barn, forsvant.

Han ble lagt ved brystet, og NÅ skjønte jeg hvordan han skulle få tak og hvordan amming skulle være. Det var ikke som to år tidligere da jeg ikke ante mine arme råd, der det var trøbbel og styr og et tosifra antall hvitkledde damer som kom innom de første døgnene og annenhver sa "Ja, nå suger han fint", mens den andre halvparten sa "Nei, han får ikke ordentlig tak" mens de vridde og vrei på baby og bryst.

Nå har vi en skjønn og sjarmerende niåring, med en humor og fantasi som fryder et morshjerte, men kanskje ikke alltid et lærerhjerte.

Og som seg hør og bør, kommer en liten billedkavalkade av dagens bursdagsgutt.

To år og veldig skummel

Tre år og veldig søt

Fem år og veldig flink

Sju år og (stort sett) veldig glad i lillebror.

           Åtte år og veldig flott!