tirsdag 26. mai 2015

Små skader, store smerter

Til de ansatte i barnehagen.

Jeg vil bare informere om at vår datter har til tider enorme smerter i venstre kne, grunnet et skrubbsår på nevnte kne. Skrubbsåret kan skimtes ved nær observasjon.

Smertene viser seg ved høy ynking og klaging, dessuten haltes det kraftig, ja, noen ganger kan faktisk ikke beinet brukes i det hele tatt. Sekunder etterpå kan beinet oppleves som helt smertefritt, og løping, lek og klatring kan foregå på vanlig måte.

Smertene forekommer når kneets eier kjeder seg, er litt fornærma eller ikke har noe spesielt å foreta seg.

Smertene lindres kjapt ved oppmerksomhet eller påføring av nytt plaster.
Jeg burde kanskje ha advart dere før dere får dette fryktelige såret rett opp i ansiktet, men skitt au, her ser dere den enorme skaden. Det andre beinet har vi allerede amputert.

Får ditt barn noen ganger utrolige smerter av det vi vil kalle bittesmå skader?

søndag 24. mai 2015

Ni på rappen

1. "At ungene dine synes at du maser og klager kan jeg godt forstå! Makan til pirkete kvinne! Du blir jo irritert hele tiden!"
Ja, jeg er kritisk. På godt og vondt. Men jeg har noen ålreite egenskaper også, altså.

2. "Hvorfor er du så negativ til 17.mai? Nasjonaldagen er jo en gledens dag, full av moro!"
Jeg er ikke så negativ til 17.mai. Men jeg slår ikke flik flak i rein og pur glede heller. Det må vel være lov å si at 17.mai ikke er den viktigste dagen i året, sånn for meg?

3. "Boikotta du 17.mai, da, eller?"
Nei da! Jeg gikk i tog og hadde på meg bunad og sang nasjonalsangen.

4. "Hvorfor slo du ikke til med flotte fiskebensfletter på 17.mai? Blomster i håret? Bryr du deg ikke om barna dine?"
Jo, jeg bryr meg om barna mine, men det viser jeg på andre måter enn å fiskebenflette dem. Og nå sjikanerer jeg ikke fiksebensfletting - det er flott med fletting, men jeg kan ikke sånt. Da må jeg sette inn støtet på andre måter. Vi hadde på oss riktige klær og vi rakk alt vi skulle på 17.mai. Det synes jeg er strålende.

5. "Du framstår som en sånn Crazy Cat Lady med alle de kattebildene dine! Hvor mange katter har dere egentlig?"
Huff, det er ikke meninga å være en CCL. Jeg er nok over snittet opptatt av katter. Men jeg synes ikke jeg tar helt av, det er jo ikke sånn at jeg kler dem opp i matchende matrosdresser til 17.mai eller bærer dem med meg overalt i en liten Chanel-veske. Å være glad i katter er vel egentlig en bra egenskap, er det ikke det, da? Vi har to katter.

6. "Har du lest noen gode bøker i det siste? Har du noen å anbefale?"
Jeg har akkurat lest "I skyggen av banyantreet", ei bok jeg trodde skulle være veldig bra, men så var den ikke så strålende som jeg hadde trodd. Faktisk ganske kjedelig. Har du ei bok å anbefale?

7. "Du har rimelig mye sånn skjult reklame! Alle de reisene dere er på! Bilen din! Da linker du jo i vilden sky! Hvor mye får du betalt for sånt, egentlig?"
Det er ikke skjult reklame! Det er akkurat det dere ser! Jeg har null samarbeid med reisebyråer eller bilfirmaer. Jeg får ikke betalt for å blogge. De få gangene jeg får gi bort lego eller et klesplagg, så skriver jeg det i innlegget.

8. "Apropos reklame - hvem vant egentlig det navnestempelet?"
Du, det ble en Martine M V som har to barnehagebarn. Grattis til deg!

9. "Herregud, er det ikke rimelig patetisk å lage sånne spørsmål?
Nei! Det er kjempegøy!


fredag 22. mai 2015

Hva deler man?

Finnes det noe mer stakkarslig enn en middelaldrende kvinne som sitter og legger ut bilder av katter på sosiale medier? (Denne tanken slo meg lett og ledig da jeg satt hjemme i påska og la ut en god del kattebilder på instagram.)

Yes, det må det da finnes!

Å legge ut sånne visdomsord er da hakket verre?
"Når sola varmer i sjel og sinn, slipper jeg min elskede inn.",  "Når du gir noen en klem, får du mye glede igjen!"  eller "Klokken viser sengetid, fredag gjør meg glad og blid. Klem!" Seriøst?

Eller sånn "Share if you love your children, ignore if you hate them" Sånt er stakkarslig.

Kaffekopper er jo ikke så fengende. Ei heller nærbilder av kvister, gulv eller sokker.

Jeg synes kattebilder er helt innafor. Kakebilder er jeg også begeistra for. Og så liker jeg bilder av flotte strender kombinert med turkis sjø.

Hva legger du ut bilder av? Og hva liker du best å se på?

onsdag 20. mai 2015

Stempel til merking av klær

//Sponsa navnestempel//

Jeg elsker enkle løsninger. Og om jeg ikke elsker merking av klær, innser jeg jo at å merke klær både er lurt og klokt og nødvendig. Etter hvert lærer du deg at det ikke bare er klær som må merkes. Bøker må merkes. Ark. Leker. Matbokser. Drikkeflasker. Vi har til og med navna en pinne. (Men det var en veldig flott pinne, altså!)

Man kan merke med en merkepenn. Det finnes navnelapper. Og det finnes stempel!




Lett som en plett kan man stemple i vei! Femåringer kan enkelt navne sine egne klær. Men de bør holdes under oppsikt - en femåring med fri tilgang til stempel kan fort føre til massiv og uønska stempling på gulv, vegger og badekar...

Vil du ha et stempel?
Du velger selv hva det skal stå på stempelet. Du kan velge svada som "Mammas lille gull" eller "Sussebass", men det hjelper deg særs lite hvis t-skjorta eller gummibuksa har blitt borte i barnehagen. Så jeg vil anbefale et stempel med ditt barns navn.
"Åh, Pia, fortell meg hva jeg kan gjøre for å vinne dette vidunderlige stempelet!"
 Vel, du legger bare igjen en kommentar her i bloggen. Eller på bloggens facebookside. Og på søndag trekker jeg en vinner. Lett som en plett!

Det er Din Merkelapp som gir deg dette stempelet. Det blir sikkert vanvittig mange som vil være med på trekning av navnestempel her i bloggen min eller på bloggens facebookside, derfor tipser jeg deg om Din Merkelapp på facebook der det støtt og stadig gis bort snasne saker. Som navnestempel. Eller merkelapper.

tirsdag 19. mai 2015

Øvelseskjøring!

Vi har en 16-åring som nå er i gang med kjøreopplæring. Dette med øvelseskjøring har endra seg fra da jeg lærte å kjøre bil.

Før du kan begynne med øvelseskjøring, må du gjennom et trafikalt grunnkurs. Det kan du ta når du har fylt 15 år.

Når du er 16, kan du begynne å kjøre. Enten med en trafikklærer eller sammen med en av foreldra dine. Eller en bestefar eller tante. Det må være en voksen over 25 år som har hatt lappen i minst 5 år.

Det kan være lurt å bestille en kjøretime med en gang dere skal starte med øvelseskjøring. Jepp, selv om poden kun er 16 år. Og det er lurt at mamma eller pappa blir med. Jeg var med i baksetet da min sønn hadde sin første kjøretime, og jeg plukka opp tips og triks og råd. Jeg kan kjøre bil, men jeg er ingen kjørelærer. Etter timen fikk vi ei sjekkliste som viser hva vi må konsentrere oss om når vi fortsetter kjøringa privat.

"Eh, er det ikke innmari dumt å begynne med kjøretimer så tidlig? Det blir jo sykt dyrt!" Nei da! Det anbefales å begynne tidlig. Det er greit å få høre fra en proff hva du må fokusere på når du skal ut og kjøre. Til sommeren skal 16-åringen ha sin andre kjøretime, og innen han fyller 17, bør han være ferdig med de obligatoriske kjøretimene. Glattkjøring og langkjøring og sånn. (Som nå heter sikkerhetskurs på bane og sikkerhetskurs på vei. Sånn heter vel fortsatt sånn...)

Når han er 17, bør han ha såpass gode trafikkferdigheter at han fint kan kjøre rundt i trafikken. Da har han fortsatt et helt år han må kjøre med en av foreldra ved siden av seg. Det er trygt å få mye kjøreerfaring sammen med en voksen. Når han blir 18 og forhåpentligvis får lappen, vet vi foreldre at han har kjørt mye sammen med oss og vi får bare krysse fingre for at han klarer seg bra i trafikken. Det føles mer logisk å slippe en som har kjørt siden han var 16 ut i trafikken, enn en som starter med kjøretimer når han er 17 1/2.

Dette med å starte tidligere med kjøreopplæring, og å satse på å være ferdig med det meste av de obligatoriske kjøretimene innen man fyller 17, er ikke min ide. Jeg lærte dette da jeg var på et gratis informasjonsmøte hos Statens vegvesen, og der fikk jeg flere aha-opplevelser. Hadde jeg ikke vært på det møtet, hadde vi nok drøyd med å starte opp med trafikkopplæringa. Nå er jeg veldig glad for at vi er godt i gang. Mer om øvelseskjøring kan du lese inne hos NAF, eller inne hos Statens Vegvesen.

Har du barn som er i gang med øvelseskjøring?

lørdag 16. mai 2015

17.mai-blues

Jeg liker hverdager. Der jeg står opp, drar på jobb, kommer hjem, gjør et eller annet med en eller annen unge, og så er det noen timer med avslapning før jeg legger meg.
Jeg liker å ha fri også. Helt fri, uten forpliktelser og stress og mas.

Før høytider som 17.mai, merker jeg at jeg blir litt stressa. Eller litt motløs. For jeg tenker så mye på hva man burde ha gjort i anledning nasjonaldagen. Jeg burde ha planlagt champagnefrokoster og tapasbuffeter, bakt kringler og kaker, invitert inn til party og hålligång, og ikke minst, jeg burde ha gledet meg sykt mye til denne dagen. Og så gjør jeg ingen av delene. Ikke planlegger jeg så mye, ikke styrer jeg så mye, ikke inviterer jeg. Og ikke gleder jeg meg.

Jeg synes ikke at 17.mai er en så forbaska trivelig dag. Altså, den er grei nok, og vi stiller i bunad og med flagg og med smilefjes. Og jeg synes oppriktig det er flott med marsjering og korpsmusikk og glade barn. Men jeg synes det er skjønt når ettermiddagen kommer og man kan vrenge av seg det meste av klær, finne fram ispinner i fryseren og tenne grillen. Sånn helt for oss sjøl.

Og jeg tenker at jeg sikkert er unormal som ikke kjenner higet etter digre sammenkomster der jeg må være med på potetløp iført bunad og deretter la praten gå til midnatt. Jeg er sikkert en dårlig mor og menneske som ikke føler trangen til å diske opp med et nydelig 17.mai-bord der jeg har dandert spekemat i artige formasjoner. Jeg føler ingen lyst til bake. Nei, selv ikke hyperenkle og selvfølgelige kaker som pavlova. Pavlova er liksom minstekravet før 17.mai. Hva med oss som ikke en gang oppfyller minstekravet?

"Nei, men kjære Pia, er det at du ikke blir invitert noe sted, dere kan da gjerne komme til oss!" Jo, takk skal du ha, men det er ikke det som er problemet. Jeg KAN fikse en eller annen sammenkomst og jeg KAN smelle i stand en pavlova, men greia er at jeg ikke har lyst! Og det er det som får meg til å føle meg rar. Og litt deppa.

Eller ikke deppa, da, det blir vel feil begrep. Hadde det vært en hektisk hverdag i dag og så BÆNG rett på nasjonaldag i morra, hadde det gått greit, da hadde jeg ikke hatt tid å tenke på alt man burde. Men når man har en lat langhelg før 17.mai, rekker jeg å tenke på alt jeg burde ha gjort. Og alt sikkert alle andre gjør. Og at så mange føler en så enorm glede og fryd over at det snart er 17.mai, mens jeg føler....ingenting.

Nå merker jeg at jeg er fryktelig lik ungene mine, når de forteller at ALLE andre gjør sånn og sånn, og ALLE andre får det og det. Da sier jeg til ungene mine at det er tull. Det er ikke sant at det er BARE du som ikke har iPhone eller som må rydde ut av oppvaskmaskinen uten betaling.

Så da spør jeg, i håp om å få litt trøst: Det er vel ikke ALLE andre som gleder seg vanvittig til 17.mai? Og det er vel ikke ALLE andre som ordner og disker opp og fikser og stryker og binder blomsterkranser mens de spiser pavlova og skyller ned med champagne? Eller?

Som alltid når man må gjøre ting man ikke akkurat elsker, gjelder det å fokusere på det som faktisk er ålreit og som man liker. I morra skal jeg ta bilder, og jeg skal sørge for at ungene mine får en ålreit dag med hyppig isinntak.


fredag 15. mai 2015

Hjelp før eksamen?

Dagens tiendeklassinger kommer opp i et av tre følgende fag til skriftlig eksamen: matematikk, norsk eller engelsk.

Vår eldste sønn har kommet opp i matematikk. Og han ble ikke akkurat hæppy. Men hvem ville vel blitt det.

Jeg har prøvd å komme med gode råd og tilbud om hjelp, men det jeg kommer med, bidrar ikke akkurat til at forholdet vårt blir noe bedre, for å si det sånn.

Jeg tenker nå litt at har man ikke lært seg prosentregning eller å løse likninger når man har kommet til slutten av ungdomsskolen, så lærer man det vel neppe de siste to-tre dagene før eksamen. Samtidig er det jo lurt å bruke tida før eksamen på å regne litt og tenke litt - kanskje går det opp et lite ekstra lys sånn i den siste innspurten.
Gradskive og linjal er kjekt å ha til en matteeksamen...Dette flotte settet har jeg kjøpt i en bokhandel, og deretter dandert det på ei snasen pute for å få fram et bloggvennlig og flott bilde.

Vi forventer at vår tiendeklassing skal jobbe litt med tidligere eksamensoppgaver nå før eksamen. Men vi synes ikke at han skal sitte i timevis og få matteoverdose.

Det vi foreldre kan gjøre før en eksamen, er å støtte og hjelpe så godt vi kan. Til de som er nervøse og livredde før eksamen, får vi foreldre roe dem ved å fortelle at en eksamen ikke har med liv eller død å gjøre. Det er noen timer med en test, lissom. Samtidig er det viktig å motivere dem som tar litt for lett på det - nå får du en karakter som havner på vitnemålet, og det er jo kjekt at du får vist hva du kan.

Vi får sørge for at eleven er uthvilt før eksamensdagen, og at han har med seg det han trenger av hjelpemidler, mat og drikke. Selve eksamen er det jo faktisk ikke vi foreldre som skal ta.

En genial nettside som kan hjelpe dem som har kommet opp i matematikk, er denne siden der du får eksamenstrening. Her ligger de siste årenes eksamensoppgaver ute, pluss alle løsninger er forklart og filmet. Genialt for oss som gjerne vil hjelpe, men som ikke helt klarer å forklare alle oppgaver som har med geometri eller algebra å gjøre..

Har du et barn som skal ha eksamen i disse dager? (Hvis ja, lykke til!)
Related Posts with Thumbnails