onsdag 20. august 2014

Selvportrett.

Sånne proffe bloggere har jo alltid så snasne bilder av seg sjøl i bloggene sine. Jeg lurer på hvordan de får det til? Har de med seg egen fotograf? Stativ og selvutløser? Og føles ikke det veldig rart - å dra fram et stativ med stort kamera når du er i butikken? På kino? I parken?
Siden det er jeg som skriver denne bloggen, blir det også til at det er jeg som tar bildene. Jeg sliter med å ta bilder av meg sjøl. Ikke ønsker jeg å posere der folk kan se meg. Det er da fryktelig flaut?

Her hjemme har jeg en liten medhjelper på fire år som har begynt å interessere seg for fotografering, og jeg spurte henne om hun kunne ta bilder av meg. Det ble jo ikke helt den gode kvaliteten jeg ønsket meg. Men bra fokus på den kule t-skjorta, da.
Tok en selfie, men jeg vet ikke om det ble så veldig mye bedre....
 
Elsker du å ta bilder av deg selv?

mandag 18. august 2014

Strålende matpakketips!

Tro det eller ei, men dette bildet er tatt hjemme hos oss.
Nå har aldri jeg vært kjent som selveste matpakkekvinnen. Ingen kobler lekre matpakker med meg. Så hvordan kan dette ha seg?

Vel, jeg ble spurt om jeg kunne komme med vårt beste tips når det gjelder å ha sjømat på matpakka. Selvfølgelig ville jeg det. Å fronte sunn og god skolemat ser jeg ingen grunn til ikke å gjøre.

Men så balla det på seg. Greit nok at jeg skulle komme med en oppskrift, men det skulle komme en fotograf hjem til oss! Som skulle ta bilder av den idylliske familien som lissom lager sjømatskolemat. (Eller sjøskolemat. Sjømatskole? Skolesjømat?)

Her kom frykten. Dere som kjenner meg, vet jo at jeg ikke akkurat er den som danderer så innmari mange matpakker. Skulle jeg plutselig framstå som DEN matpakkebaben? Med striglet hus, striglet tanngard og noen striglede cupcakes dandert i bakgrunnen? Skulle jeg snitte gulrøtter, posjere kveite og brasere breiflabb mens jeg smilte og lo inn i kameraet? Skulle jeg trå til med noen rakfiskrullader? Skulle jeg late som om jeg lettvint og uanstrengt panerer isgalt klokka kvart på sju om morran, som jeg deretter plasserer i en snasen matboks, sammen med kremet pasta og kantarellstuing? Ville jeg virket troverdig? Neppe.
 
Greia er jo at ungene smører matpakker sjøl. Sånne vanlige, gammeldagse matpakker med kjedelig, vanlig pålegg. Men innimellom, hvis vi har noen middagsrester liggende, tar gutta det med seg i matpakka. Og vi har særlig en rett som ungene liker, og som de faktisk har hatt med seg på skolen. Hva dette er og hvordan reportasjen ble, kan du lese om hvis du klikker deg inn hit.

søndag 17. august 2014

Mammaråd og foreldretips?

Når vi nå er inne på sånne mammaråd. Kan det bli litt for mye? Hvem skal man høre på? Og hva skal man tro på?

På sosiale medier får vi ustanselig eksempler på hvordan foreldrerollen kan utføres. Hvordan foreldrerollen bør utføres. Og hva vi absolutt ikke må gjøre. Utallige råd og velmenende tips tynger oss ned og kan få oss til å føle oss utilstrekkelige.

Jeg liker å lytte til kloke folk. Folk som veit hva de snakker om. Men når for eksempel en klok person sier at det er viktig med grenser og rutiner mens en annen klok person sier at man må være laidback og gi litt blaffen, blir man helt forvirra og skjønner ikke helt hva det rette egentlig er. Eller kanskje man skjønner at det ofte ikke bare er en ting som er det rette.

Når man har vært foreldre noen år, ser du at ting funker fint. Oppslag som "Slik får du barna dine til å elske erter!", "Slik får du barna dine til å legge seg klokka halv åtte!" og "Disse buksene bør barna ha på seg første skoledag!" er liksom ikke så viktige lenger. Du ser at mange råd som ramses opp er sunn fornuft. De lure og fine triksene som nevnes er noe du har under huden og gjør automatisk. 

Så leser du andre råd som er absolutt ikke relevante for deg. Ikke at det er dårlige råd, men de passer liksom ikke inn i din familie. Jeg leste nylig noen råd før skolestart. Der nikket jeg til det meste. Så kom rådet om å ha noen pizzasnurrer liggende i fryseren. Altså, ikke noe galt med pizzasnurrer. Og det er jo et godt råd, det der å ha pizzasnurrer liggende. Men jeg har aldri hatt noen pizzasnurrer liggende, hverken i fryseren eller andre steder, og det har gått helt fint. Dermed blir pizzasnurrerådet noe jeg kan gi blaffen i.

Ting som kan stresse meg, er formaninger som "Del for all del aldri så mye som et fotografi av barna dine - da er du og ikke minst BARNA dømt til evig pine!", "La for all del ikke barnehageungen din få sove sammen med foreldrene - da har du et helvete foran deg og den bortskjemte ungen kommer til å tyrannisere dere for evig og alltid!" eller "Styr for all del unna organiserte fritidsaktiviteter, hvis du da ikke vil ha utbrente og småstressa barn?"

Da tenker jeg at "Huff, gjør jeg noe gæærnt, nå da?"

Men det blir ofte med tanken. Alle sånne små stikk får meg jo til å tenke og reflektere over det jeg gjør. Har jeg ingen lei, vond magefølelse, tenker jeg at det er greit å gjøre som vi gjør.

Jeg har skjønt at som mamma blir man aldri blir bra nok. Det er alltid noe å sette fingeren på. Jeg har ikke sjans til å kunne oppfylle alle krav og forventninger som stilles til meg som mor. Men når du har en del foreldreerfaring, vet du at det er helt greit. Det er greit å ikke få til ting, det gjør ikke noe om du ikke er enig med alle andre og det spiller ingen rolle om du noen ganger sier nei.
Har du funnet fram matboksen til i morgen, da? Og har du navna den?
 
Blir du stressa av alle disse foreldrerådene? Tar du noe til deg? Hva slags råd er det som får deg til å nikke mildt? Hva får deg til å frese?

torsdag 14. august 2014

Vinn Mammarådet!

Årets mest vidunderlige bok, må jo være denne tynne, lekre lekkerbiskenen. Mammarådet.

Når jeg ser den i en bokhandel, tar jeg den alltid opp, blar litt i den, og setter den fra meg sånn at den skal være godt synlig. Det er nesten så jeg får lyst til å si sånn halvhøyt "Denne boka har jeg vært med på å skrive!"
Blant alle gode kapitler, må jeg nesten få framheve det første. Det er et sykt morsomt kapittel. Det handler om ultralyd! Får det blitt artigere?!?
Har du ennå ikke fått lest denne utsøkte boka, kan jeg herved fortelle at jeg får gi bort hele to, ja, 2 eksemplarer! 
Boka kan for eksempel brukes til å skjule kraftig hake når man tar selfies.

Vil du ha boka Mammarådet sendt hjem til deg, kan du bare legge igjen en kommentar her og fortelle meg hvorfor akkurat du skal få boka. Jeg trekker et par vinnere på søndag.

Edit: Nå har jeg akkurat trukket en random bok-vinner inne på bloggens facebookside. Dessuten gir jeg ei bok til eventyrelin, som påstår hun er en groupie til mange av oss som har skrevet boka.

tirsdag 12. august 2014

Geriatri?

Jeg unner meg jo aldri noen spa-behandlinger hjemme. Men er vi på reise, higer jeg etter spa. Også denne gangen da vi var i Portugal. Vi befant oss ikke i turismens vugge, for å si det sånn, men jeg klarte å google meg fram til en eller annen terapi-greie, som virka nokså spaaktig. Når jeg så ordene Oferta especial, måtte jeg bare slå til. Alle special offers er interessante for meg.
Nå viste det seg at det spa-stedet jeg hadde funnet, nok var for den eldre garde. Altså, ikke sånne eldre som meg, men mer sånne skikkelig gæmliser. I syttiåra. Minst.

Jeg ble ført inn i et saltvannsbasseng der de gamle mesket seg. Så jeg fikk prøve å meske meg, jeg og. Jeg hoppet litt fram og tilbake på bunnen, tok et svømmetak eller to, og så prøvde jeg ut alle de ulike dysene og slusene og dusjene. Det var et veldig avansert saltvannsbasseng, med masse ulike stasjoner, lissom, der boblene bruset og vannet sprutet. Jeg likte best en sånn stasjon der jeg fikk harde vannstråler i nakken.

Den ene hvitkledde terapeuten etter den andre kom og kalte med seg en gæmlis. Ingen ropte på meg. Til slutt var det kun jeg og en hårete mann på minst åtti igjen i bassenget. Han var sånn hårete at jeg kjente veldig lyst til å vokse ham på ryggen. Men det ville antageligvis tatt livet av ham. Ikke hadde jeg sånne voks-strips med meg heller. Etter en time i det varme bassenget holdt jeg på å klikke, og jeg begynte å frykte at den oferta especial jeg hadde bestilt, faktisk kun var et opphold med pensjonister i et giga saltvannsboblebad.

Så kom det ei dame og nikket til meg!  Jeg tolket nikket som "Kom opp av bassenget", og jeg var ikke vrang å be. Dama tok meg med inn på et rom, og jeg så fram til en nydelig aromaterapitime. Eller noe lignende. Men jeg ble da smurt inn i en illeluktende algeblanding som minnet om gjørme. Så wrappet hun meg inn i noe plast, og der lå jeg. Bastet og bundet. Prøvde å late som om jeg var en geriatripasient som lå og veltet meg i min egen avføring. Så kom ho dama inn igjen, tok av meg plasten, sendte meg inn i en dusj. Og så var jeg ferdig.
Nydelig.
Not.

Neste gang jeg skal på spa, vil jeg mer vite hva jeg går til.

søndag 10. august 2014

Enjoying the small things

For en stund siden slo jeg til på en sånn Facebook-utfordring og skrev tre positive ting i tre dager. Og jeg merka at jeg sleit. For meg blir det ofte for voldsomt med svære greier som "Mine elskede barn hjertehjertehjerte" eller "Min aller kjæreste mann hjerteigjen". Det kan bli både skrytete og utleverende med statuser som "Sønnen best i klassen!" eller "Fikk masse ros på jobben i dag!"

Det som egentlig er de viktigste, positive greiene er sånne småting som sikkert oppleves som uvesentlige bagateller for andre. Men for meg, er egentlig lykke sånne små ting. Vet ikke om det riktige ordet for det jeg føler er lykke? Det er ikke sånn vill lykke at jeg blir mør inni meg, at jeg vil juble høyt, eller ta flikk-flakk bortover stuegulvet (akkurat det siste der ville vel ført til min død, og dermed absolutt ingen lykke)

Uansett om vi kaller det glede, lykke eller en grei og ålreit følelse - det er de små tinga som er fine.
Bagateller, men ålreite ting jeg har satt pris på i de siste:
  • At kjøkkenbenken var rein en hel time.
  • At ungene mine har greie venner.
  • At jeg kan få gitt tenåringene mine en klem uten å bli dytta bort.
  • At de to yngste kan leike fint sammen, og at de faktisk kan skrattle av fryd når jeg er tannbørste og de er Karius og Baktus.
  • At jeg har fått sitte i fred på terrassen i sola og lest bøker.
  • Og her merker jeg at det faktisk ikke var så vanskelig å finne på små gleder jeg setter pris på, men får kutte her før det blir for mye av det gode.
The reader -  Illustration print (size 8" x 6")
Bilde fra majalin
 
Klarer du å sette pris på små, ålreite hendelser? Er det sånne småting som egentlig er lykke?

søndag 3. august 2014

Er du klar for barnehagestart?

Jepp, da er vi i gang igjen. Med en gang juli bikket over i august. Et nytt skoleår. Og et nytt barnehageår. Nå har jeg straks to gutter på ungdomsskolen, og der trenger jeg ikke å stresse så mye med parkdresser, vanntette votter eller ekstra skiftetøy. De kler seg som de vil, sommer som vinter.

Mens i barnehagen er det annerledes. Der trengs det klær. Uteklær, inneklær, klær til våte dager, klær til varme dager og klær til kalde dager. Klær som er slitesterke. Og klær som er komfortable å ha på seg. Trange jeans på en treåring eller sandaler med litt hæler er liksom ikke det ultimate i barnehagen. (Ikke ellers heller, spør du meg...)

Akkurat nå som det er rimelig varmt, er det lett å kle på ungene. En shorts og ei t-skjorte holder. Helt til det begynner å regne... Ha med ekstra tøy i barnehagen! Regntøy og gummistøvler er et must. Fleecejakke og fleecebukse er komfortabelt å ha på seg, og det varmer. Ekstra undertøy er alltid lurt å ha liggende (truser, strømpebukser, sokker). Om ikke lenge er ullundertøy eller superundertøy noe ungene må ha på seg.

Jeg legger ved denne lista fra Polarn O. Pyret med tips over hva et barnehagebarn kan trenge. Lista kan jeg fint bruke som sjekkliste når fireåringen skal tilbake i barnehagen. I tillegg til det som står på lista, sender jeg også med badebukse. På varme dager setter de på sprederen i barnehagen vår, og ungene fryder seg når de løper gjennom. Hals, derimot, dropper jeg. Jeg har liksom aldri vært en sånn hals-person.

Er det noe mer du ville ha skrevet på ei sånn klær-til-barnehagestart-liste?

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Polarn O. Pyret.
Related Posts with Thumbnails