tirsdag 15. juli 2014

Ferietilbud for Bønna?


Hei Else-Beth!

Jeg synes det har vært meget manglende informasjon om skolens åpningstider nå i sommer. Jeg har fått med meg at dere lærere skal begynne å arbeide som normale mennesker, og tok det for gitt at dere hadde åpent fram til fellesferien. Men nei da, dere har tatt ferie for lengst! Hvordan forventer dere at vi foreldre skal få med oss når skolen egentlig stenger før sommeren?  Hva skal vi nå gjøre med Bønna? Jeg trodde at han kunne bruke store deler av sommeren sammen med deg, Else-Beth. Roar og jeg skal jobbe mye i sommer, fordi vi heller skal ta oss en lang, velfortjent ferie i september/oktober. Men nå sliter vi.

Det blir kjedelig for Bønna med såpass mange uker hjemme alene, og vi har tidligere fått klager over Bønnas oppførsel i disse ferieukene. Det har kun dreid seg om uskyldige guttestreker - kidnapping og leketortur av naboens katt, skudd med luftgevær mot parkerte biler og lån av is i nærbutikken (han skulle ned og betale seinere, men rakk jo ikke det før de mentalt ustabile folka i butikken anklaget ham for nasking!), samt barbering av en frekk og obsternasig toåring. Folk tåler ikke mye før de skal begynne å klage! Hva med å være litt raus, heie hverandre fram og nyte sommeren?

Det tilbys jo ferieopphold for barn som ikke har noen særlig ferie å se fram til. Kunne du ha fikset noe for Bønna? I tillegg til den faste uka på Kreta, skal vi kun et par uker på hytta ved Kragerø-kysten, pluss ei langhelg i Dubrovnik. Hvis dere kunne ordne et sunt og spennende ferieopphold for ham, hadde det vært topp. Kommunen arrangerer kanskje ei spill-uke der de unge får spille Call of Duty eller World of Warcraft i trygge omgivelser? Et par uker på Mallorca hadde også vært topp for ham. Jeg sliter med en vond jeksel og kan dessverre ikke stille som ledsager, men blir det All Inclusive og bra hotell, kan jeg vurdere å bli med. (Men da går jeg ut fra at andre har ansvaret for barna?)

Mvh Pia

P.S: Vi fant en krøllete lapp på Bønnas rom der vi ble bedt om å sørge for å ta med alt tøy hjem før ferien. Vel, vi hadde ingen mulighet for å komme opp på skolen for å hente tøy. Kunne dere ha sett over tøyet, så kan dere bare sende det som har blitt for lite direkte til Fretex? Annet tøy kan dere levere her hjemme på kveldstid. Vi forventer at klærne leveres nyvasket eller renset, det er tross alt på deres skole klærne har ligget i lange perioder og blitt tilstøvet.


mandag 14. juli 2014

Hva er ferie? Og hvem er det synd på?

Jeg trodde i min naivitet at begrepet ferie innebar å ha fri. I en litt lenger periode enn kun ei helg, for eksempel. At man har fri fra jobb. At barn har fri fra skole. At man slapper av. Kutter ut stress om morran. Slipper å skynde seg i seng om kvelden.

Men for veldig mange har ferie blitt ensbetydende med å reise bort.
"Er dere alt ferdige med ferien?" spør vi folk som akkurat har kommet hjem fra ei uke på sørligere breddegrader, selv om de visserligen skal ha fri både to og tre uker til.
"Åh, skal dere ikke på noen ferie i år, dere?" sier vi medlidende til de som forteller at de "bare" skal holde seg hjemme.
Og "I fjor slo vi på stortromma og dro til Fiji, derfor blir det ingen ferie på oss i år!". Sier folk. Som faktisk skal ha ferie. Hjemme. I flere uker.

Nå har jo mange barn en ganske lang sommerferie, og jeg unner dem en eller annen opplevelse i løpet av sommerferien. Det er kjipt å tilbringe flere uker kun sammen med en skjerm, uten kontakt med foreldrene. Hva denne opplevelsen er, blir jo opp til hver og en familie. Noen reiser til utlandet. Noen besøker besteforeldre. Noen drar på telttur. Noen drar på oppdagelsesreise i nabobyen. Noen drar ut for å fiske.

Akkurat hva man gjør, har selvfølgelig noe med ressurser å gjøre. Har du lite penger, sier det seg sjøl at dere dropper drømmen om Disneyland. Har man ikke sykler eller hater man teltsoving, dropper man vel sykkel- og teltturen. Har man ikke besteforeldre, venner eller bekjente, kan man vanskelig besøke akkurat dem i ferien. Men med litt fantasi eller tiltak, vil jeg tro at de aller fleste klarer å finne på en eller annen greie man kan gjøre i ferien. Så må man kutte ut å tenke at hele ferien skal fylles opp med opplevelser. Å få sove lenge, å få se filmen Frost fem ganger etter hverandre eller å sykle rundt og se om noen skolekompiser er hjemme, er også noen man gjør i en ferie.

For de som har førskolebarn, er det å finne på en ferieopplevelse faktisk en takknemlig greie. Vi snakker små mennesker som faktisk liker å samle på steiner og pinner! Som hyler henrykt over å se en maur eller marihøne! De synes det er stas å dra i butikken for å kjøpe en ti-pakning med Lollipop eller en kurv med bringebær.

Dra til nærmeste vann eller strand for å bade eller bygge sandslott. Gå på tur i skogen. Bygg hytte i hagen. Besøk en bondegård. Med litt innsats, klarer du å lage noen fine feriestunder med barnet ditt

Større skolebarn kan være mer kinkig. En femtenåring jubler ikke når jeg kommer med forslag som "Skal vi ta en tur på biblioteket?" eller "Har du lyst til å lage trylledrikk ute med sand, vann og diverse krydder som har gått ut på dato?". Men en femtenåring kan sette pris på å ha foreldre som plutselig har tid til å lage ostesmørbrød til kveldsmat eller at man tar seg en tur i butikken og ser etter nye, kule sko. Eller så synes de faktisk det er skjønt bare å slippe maset om lekser eller å rydde ut av gymbagen. Skulle du nå få høre sutrende anklager om at alle andre reiser til spennende land i ferien, får du tenke på alt annet barna dine påstår "alle andre" gjør eller får lov til. (Stikkord: sykler, spill, mobiltelefon, leggetider, ski og så videre. Jeg vil tippe at du har hørt om hva "alle andre" får i andre settinger også....)

Selvfølgelig er det ikke synd på de ungene som ikke reiser utenlands i ferien. De det virkelig er synd på, er de barna der foreldra har lite ressurser. Og da er det ikke nødvendigvis penger jeg tenker på. Det finnes en del barn som har foreldre som av en eller annen grunn ikke makter eller klarer å skape et eller annet ålreit sommerminne for barna sine. Det er de vi eventuelt kan synes synd på.

mandag 7. juli 2014

Hva vil man vise?

Skolen rakk så vidt å stenge klasseromsdørene før oppdateringene florerte på Facebook. Folk var på Maldivene, Azorene eller svingte seg høyt og lavt i en eller annen park. Sånt kan jo være kjipt å lese hvis den eneste planen man sjøl har, er å tusle ned til Joker for å se hva slags herligheter man kan finne i den halvpris-kurven der de legger varer som har gått ut på dato.

Man sammenligner seg hele tiden med andre. Samtidig som vi liker å trekke fram de flotte tinga i livet. Jeg gidder jo ikke å legge ut bilde på Facebook der jeg bretter klær. Eller at jeg spiser to skiver med brunost til lunsj. Er det derimot en snasen salat med marinert breiflabb man dytter i seg, eller sitter man på ei flott strand i Kroatia og bevitner den flotteste solnedgang, så er jo det mye mer artig å få formidla! Det er vel naturlig?
#lovemylaundry#laundrylove#instalaundry#diggmedsekstigradersvask
 
Det er mer stas for meg å få fram at jeg har aktive barn som er musikalske og greie, enn at jeg har barn som sitter mutte nede på hvert sitt rom og stirrer på en skjerm. Jeg liker bedre å skrive at jeg har slått til med en avansert og sunn middagsrett, enn å skrive at jeg skulle steike noen grillpølser i farta (og at jeg i tillegg klarte å svi samtlige pølser fordi jeg skulle gjøre diverse andre ting samtidig som jeg skulle passe på de hersens pølsene) Og det er jo hyggeligere både for mannen min, barna mine (og for så vidt meg sjøl) å nevne at jeg er veldig fornøyd med den mannen jeg har og gjerne sende ham et lite hjerte på Facebook, i stedet for å ramse opp alt det jeg irriterer meg grønn over.

Nå prøver jeg å vise flere sider av et liv her i bloggen. Men at man vil framheve de positive tinga i livet, legge fram de flotteste bildene og vise fram sine beste sider, er helt naturlig. Så må man klare å forestille seg at bak eller i tillegg til at det flotte, så finnes det mye som ikke er like bra. At folk krangler, at man kan ha vondt i en rygg eller i en hals, at man ikke helt har styring på barn eller at man ikke fikser absolutt alt på jobb, er normalt!

Vi må kutte ut å tro at de famøse "alle andre" alltid er lykkelige, vellykka, glade og opplagte.

Sammenligner du deg ofte med andre?

Mvh Pia, frisk og glad, men gulvstirrende og støvsugervegrende.

søndag 29. juni 2014

like a girl

Denne reklamefilmen fikk meg til å grine. For man kjenner det igjen. En ting er at gutter ser på jenter som noe tullete og svakt og veikt. Men at også jenter ser på seg selv på den måten!

Når skjer det egentlig? Og hvordan skjer det?

Jeg har vært vitne til at gutter har fått høre fraser som "Slutt å skrike som ei jente!", "Dere hyler jo som en gjeng småjenter!" eller "Må du ikke legge deg ned og sippe som ei jente!
Har du hørt noe lignende?



Jeg vet at det er forskjell på kvinner og menn. Jenter og gutter. Men må vi gjøre forskjellene større enn de egentlig er? Og hvorfor i all verden tillater vi oss at alt jentete er lik noe dumt og fjollete? Hva gjør det med jenter, egentlig, når selv de læres til at sitt eget kjønn er veikt og latterlig?

Dattera mi løper som er virvelvind, sparker ball med stor innlevelse, klatrer så høyt hun klarer i trær. Hun hopper over benker i gymsalen, hun stuper kråke i sofaen og prøver å knuse de eldre brødrene sine i karatekamper. Hun er sterk, tøff og modig.

Måtte hun alltid bevare motet, styrken og innsatsviljen.

Og så håper jeg at vi foreldre tenker gjennom hva vi sier.

mandag 23. juni 2014

Sommersløvhet

Stressende, fullstappa tidligjunidager glir over i rolige, sløve senjunidager.
Dagene er lyse og varme og vi har bunker med bibliotekbøker som skal leses.
På kveldstid argumenterer vi ivrig over hvilke lag som fortjener å gå videre i fotball-VM.

Jeg har ikke så lyst til å skrive akkurat nå. Det er ikke at jeg mangler ord, ideer eller tanker. Jeg har tenkt litt på å kaste meg uti debatter om hva ferie egentlig er, hva fattigdom er, hva ressurssterk betyr. Jeg har hatt lyst til å skrive lange takkeinnlegg der jeg får fram hvor glad jeg har blitt for alle tilbakemeldinger. Jeg har skoleideer og barnehageepisoder. Jeg har hverdagsbetraktninger og Bønna-oppspinn.

Men akkurat nå vil jeg bare la datamaskinen være. Det er mye annet som frister mer.
Yeee! Her heies det på Ronaldo, uansett om han spiller eller ei.
God sommer!

mandag 16. juni 2014

Små barn, store barn. Og tid.

Det er fint at ungene begynner å bli store. Men vi mister dem mer og mer for hver dag som går. Derfor er det skjønt å ha et barnehagebarn. Som elsker deg, forguder deg, roser deg og vil være sammen med deg.

Jeg tenker tilbake på den tida jeg hadde tre barnehagebarn og ikke helt skjønte at den foreldredyrkelsen ikke ville vare evig.  Prøvde jeg å få dem til å være mest mulig selvstendige? Var jeg lei? Da vi bare hadde dem, ble man jo til tider lei. Det var et pes. Jeg ville være litt i fred. Orka ikke det intense maset hele tida.

Nå er de store. Det skjedde før de magiske atten, som er det tallet jeg har forholdt meg til. De er barna dine fram til de blir myndige, ikke sant? Så viser det seg at de klarer seg sjøl, vil være i fred, har sine venner. Lenge før de fyller atten. Du er ikke så interessant lenger. Du er faktisk en stor pain-in-the-ass til tider. Du maser og gnåler og klager. Det er flaut hvis du vinker for voldsomt når du passerer dem sammen med kompiser. Du kan til nød vise deg på sidelinja når de spiller fotball, men hold for guds skyld kjeft. Hvorfor ble det sånn? Og når skjedde det?

Jeg er så veldig glad i barna mine.

Jeg er så glad i hun lille, som strør om seg med komplimenter og som ikke vil sove alene om natta. Hun vil klare selv, og jeg er tålmodig og lar henne holde på. Hun skifter klær, klipper papir, fyller stuegulvet med kjøkkenredskaper, bygger hytte med samtlige puter og tepper. Det er helt greit. Jeg blir ikke lei. Hun blir snart stor, og da forsvinner komplimentene og samsovinga. Den intense nærheten. Rotet kommer vel ikke til å forsvinne helt, men det blir adskillig bedre på den fronten også.

Jeg er så glad i de store. Jeg kan fortsatt snike til meg en klem, jeg kan klappe dem og stryke dem på armen. Noen ganger åpner de seg og lar meg få høre om episoder fra skolehverdagen, om jenter og om tanker. Mens andre ganger er de tause, og enser ikke mora der de er på vei ut for å treffe venner. Jeg ser hvordan guttene er og hvordan de blir. Det viser seg nå. Personlighetene. Typene. Og det er så bra, det jeg ser. Jeg er så innmari stolt. Så fornøyd. De klarer seg.
En fireåring elsker at mamma og pappa er med og heier, hopper og danser når hun løper. En tenåring vil helst at vi holder oss unna.

Det er så mye vi skulle ha gjort sammen. Plutselig oppdager jeg at de vokser fra Legoland. Hunderfossen kom vi oss aldri til. Eldstemann har blitt femten. Nummer to er tenåring, han og. Om ikke mange år bestemmer de alt sjøl. De legger egne planer, og gjør akkurat som de vil.

Det er sant, det som alle de mer erfarne sa. Tida med små barn går så fort. Jeg skjønner det nå. Men man klarer ikke å skjønne det når man er midt i det. Det er ikke så lett å nyte når man er sliten og trøtt og lei. Man vil at tida skal gå, at de skal bli store og ikke være så veldig avhengige av oss foreldre. Plutselig befinner du deg der med de store, selvstendige barna og tenker at "oj, det gikk jo egentlig veldig fort?"

Et par tiår er et hav av tid. Samtidig som det kan være et blaff.

tirsdag 10. juni 2014

Fadder? Forut? Forandre? Framtida!

Jeg elsker jo elendige bokstavrim, men vet ikke hvor heldig den tittelen ble. Nuvel. Til saken:

I dag, dere, er det en spesiell dag! Det er nemlig den store vervedagen! Foruts faddervervedag! Forut er liksom ikke så hippe at de bruker penger på store TV-show der kjendiser stiller opp som ververe. De prøver seg mer på grasrota.

I dag oppfordres alle vi som er Forut-faddere til å prøve å verve flere. Det gjør jeg herved her. Jeg liker ikke helt å være sånn pushy, som vi sier på godt norsk. Men akkurat i dag er jeg litt frampå, og har utfordra flere venner på Facebook om å bli Forut-fadder. For det er en bra sak.

Før jeg ble Forut-fadder sjøl, tenkte jeg litt sånn gnient "Eh, vi er faktisk faddere gjennom en annen organisasjon..." men så kom jeg ikke videre. For ikke kunne jeg si "Da får jeg vrake det fadderbarnet vi allerede har i Sør-Afrika!" og ikke kunne jeg si "Unnskyld meg, men to hundre kroner i måneden har vi under INGEN omstendigheter råd til!"

I fjor var jeg med Forut til India og fikk se litt av hvordan de jobbet. Forut satser liksom ikke på de store katastrofene som får oss til å spontanhjelpe. Igjen holder de seg på grasrota. De driver prosjekter rettet mot de svakeste i samfunnet. Som oftest barn. Jenter. Hjemløse.
Dette er en slags #forutselfie

Bli Forut-fadder du også! Klikk deg inn hit for å lese mer.

Husk å nevne at du er vervet av Pia hvis du skulle melde deg. Klarer jeg å verve ti personer, lar jeg kanskje akkurat DEG få reise på studietur til høsten!
Related Posts with Thumbnails