mandag 4. mai 2015

Alle kan gjøre noe

Jeg synes det er kleint å få følelsen av at man pusher noe på andre. Jeg kunne aldri blitt en selger.
Jeg har småpusha litt dette med å bli Forut-fadder. Selv det synes jeg er vanskelig å pushe. Og det er rart, for det er jo ikke akkurat heroin eller hudkrem jeg pusher.

Grunnen til at jeg synes det er vanskelig å prakke dette med å bli Forut-fadder på folk, er nok at jeg ikke vil sette folk i en situasjon der de føler at de blir tvunget til å si ja. Mange, meg sjøl inkludert, øver seg faktisk på å si NEI til en del ting.

For man kan ikke si ja til alt. Akkurat som man ikke kan si ja til alle verv, oppgaver eller invitasjoner, kan man heller ikke si ja til all veldedighet. Er man PLAN-fadder, støtter Amnesty, betaler inn til kreftforeninga og er raus når det er TV-innsamling, gjør man kanskje sitt. Man kan ikke bidra over alt. Sånn er det bare.

Men istedet for å kjøpe deg en ny neglelakk eller ny mobil eller et nytt spill til barnet ditt, kunne du kanskje støtte Foruts hjelpearbeid i Nepal? Eller enda bedre, bli Forut-fadder? Da betaler du inn et fast beløp hver måned. 200 kroner. Det er ikke så mye, egentlig, er det vel? Men det er akkurat nok til å gi deg følelsen av å gjøre noe nyttig. Nok til å gi deg følelsen av å bidra.

Hadde vi blitt utfordra til å selge huset, flytte inn i en trang leilighet og donere hussalgoverskuddet til et veldedig formål, hadde vi vel gjort sirkelbevegelser ved tinningen og sagt KOKO! Det får være grenser, lissom. Vi liker å framstå som gode og generøse og rause. Men det bør helst ikke svi så veldig mye.

Jeg håper at de som deler hjerteskjærende bilder av druknede barn i Middelhavet eller av en støvete fireåring som holder rundt en fortvilet toåring, gjør noe mer enn kun å dele bilder på Facebook. Eller noe mer enn kun å riste på hodet og si "Huff, det er så fælt! Men jeg får jo ikke gjort noe med det". Jo da. Et bittelite bidrag er faktisk mye bedre enn ingenting. En varm tanke eller litt medlidenhet hjelper lissom ikke så mye når noen trenger reint vann eller et trygt sted å sove.


Ved å klikke deg inn hit, kan du registrere deg som Forut-fadder. Oppgi gjerne at du har blitt verva av meg. Klarer jeg å verve 15 nye faddere får enten jeg eller en av de nye fadderne bli med til et av Foruts samarbeidsland.

torsdag 30. april 2015

Korps!

Dere forbinder sikkert korps med sånne dølle og kjedelige marsjer, fæle uniformer og nerdete musikanter. Men det er ikke helt sånn! (Okei, noe er sånn, da. Uniformene er ikke akkurat spenstige...)

Men musikken! Jeg kan sitte på konsert med korpset og få gåsehud og tårer i øya. Ok, litt subjektiv blir man jo, og man digger jo uansett det ungene er med på. Men korps kan spille bra musikk! De fleste hører korps kun på 17.mai. (Og de aller fleste setter pris på korpsmusikk akkurat den dagen). Den musikken korpset spiller på 17.mai er ikke den musikken de spiller resten av året. Korps kan spille rock, de kan spille pop, de kan spille viser og de kan spille spøkelseshistorier.

Mange korps sliter med rekruttering. Og det er sikkert ikke alle korps som er like artige å være med i.
Men korps er en bra greie, altså! Det er en god fritidsaktivitet. Så la nå poden få prøve seg hvis han har lyst.

Har du erfaring med korps?
########
Vinnere av DUPLOEN kommer her....
....og vi kjører trommevirvel i anledning at vi straks er i gang med mai, korpsmåneden over alle korpsmåneder.....
KRISTINE E, som kommenterte på facebook: du får Min første bondegård....
og...
LENA GRAN som kommenterte her i bloggen, får Min første traktor....
HURRA!!

tirsdag 28. april 2015

Vil du bli millionær? Og støtte!

Noen ganger får jeg rett og slett helt fantastiske tilbud på mail!

Nei, jeg tenker ikke på alle de gangene jeg blir tilbudt diverse millioner i arv fra en eller annen enslig fyr i Nigeria som utrolig nok vil donere rubbel og bit til meg hvis jeg bare kan sende over et par personlige opplysninger pluss kontonummeret mitt. Jeg tenker heller ikke på alle de gangene jeg får tilbud om penis- eller brystforstørrelse (det der kommer ikke i en og samme mail, altså)

Jeg har fått en flott mail som er sendt til meg som blogger. Her spør de om jeg vil samarbeide med dem. Og jeg blir deretter opplyst om alle de millionene som bor i Norge, og hvor mange av dem som har problemer med hårtap. Allerede her har jeg jo tårer i øynene. "For en skjebne!" tenker jeg. "Hårtap! Det er liksom verre enn å få ebola, kreft OG fistula på en og samme dag!". Og så løper jeg bort til vinduet og tenner et par lys for alle hårtapofrene.


Men så øyner man et håp i all elendigheten. Jeg kan altså få være med å pushe et produkt som faktisk har hjulpet mer enn 50 millioner mennesker rundt om i verden! Og er det noe jeg virkelig brenner for, er det jo å hjelpe folk som lider av hårtap!! (Ja, jeg blir så i ekstase at jeg er på nippet til å bruke CAPS LOCK I RESTEN AV INNLEGGET, for dette er jo enestående!!!!)

Jeg er helt enig i at bare tanken på å få tykt hår i løpet av kun 30 sekunder er fantastisk! 

Men det får faktisk bli med den tanken.

Selv om dere ser at jeg sikkert lett som en plett ville ha klart å fikse 50 000 salg av et hårprodukt som kan hjelpe folk som har problemer med hårtap og dermed tjent 1 495 000 (million .-kr), så tror jeg at jeg avstår.

Hårtap er jo en grusom lidelse, men i disse dager klarer jeg ganske lett å hoste opp en ti-tolv katastrofer som er verre. Jeg vil jo si at tap av hjem, barn eller liv er verre.

Så fra spøk til alvor: Tenk på så mye tull og fjas vi bruker penger på. I disse dager kan et lite beløp fra deg være med å hjelpe mange barn i Nepal som akkurat nå trenger reint vann eller tak over hodet.
Forut har lang erfaring med arbeid i Nepal, og de er allerede i gang med hjelpearbeid i Nepal gjennom sin lokale partner CWIN (Child Workers in Nepal Concerned Centre)

Aftenposten har skrevet om Foruts arbeid i Nepal her.

Inne på Foruts nettsider holdes du oppdatert på hvordan de jobber i Nepal akkurat nå, og du får se hva pengene går til.

Hvis du kunne tenke deg å bli Forut-fadder, er det også en fin måte å hjelpe utsatte barn i andre land. Klikk deg inn hit for å lese mer.

mandag 27. april 2015

Tale til konfirmanten?

I disse tider er det mange foreldre som grubler over konfirmasjonstale.

Til en konfirmant må det være noe personlig og fint, uten å være klissete og kleint. Det kan godt være morsomt, men det må ikke bli teit. (Og der har jo en forelder en utfordring - hva morsomt kan en som har passert førti prøve seg på uten at en femtenåring vil himle med øynene i skam?)
Det er kjedelig å ramse opp alt mulig fra oppveksten. Å legge ut i det vide og brede om da konfirmanten fikk sin første tann eller spiste sin første gulrot er egentlig ikke så artig for noen.

Prøv å bruke de orda du liker å bruke. Hvis formuleringer som "Du har alltid vært en solstråle som har gitt oss mange gledesstunder!" høres unormalt og rart ut i dine ører, så bruker du ikke sånne formuleringer.  Ikke bli stressa om du ikke klarer å finne på så mange setninger. Kort og bra er mye bedre enn langt og kjedelig.

Da jeg holdt tale for min sønn, la jeg vekt på et par av konfirmantens egenskaper som jeg beundrer. Jeg synes en tale til konfirmanten skal være positiv og rosende. Men det er lov å nevne noe som kan være bittelitt irriterende. Og det er ålreit å komme med et ønske eller et råd til tida som kommer.

Jeg liker ordtak og sitater, og noen ålreite sitater som passer til en konfirmant, kan du finne hvis du googler.
Explore. Dream. Discover. 8x10 or 11x14 Art Print, Inspirational Quote, Travel Quote, Mark Twain
Bilde fra Salty Lyon
Min favoritt er dette av Mark Twain. (Som jeg synes lyder best på engelsk)
 "Twenty years from now you will be more disappointed by the things that you didn't do than by the ones you did do. 
So throw off the bowlines. 
Sail away from the safe harbor. 
Catch the trade winds in your sails. 
Explore. 
Dream. 
Discover."

Jeg synes det er et rørende og passende sitat, og selv om det på en måte er grusomt å ønske at barnet ditt skal seile bort fra deg, så er det jo nettopp det jeg ønsker for ungene mine. At de skal klare seg sjøl. At de skal få utforske, drømme og oppdage.


Hvis du hater taler, finnes det jo andre løsninger. Har du en iPad, kan du bruke appen iMovie. Der finner du fiks ferdige trailere der du kan endre på bilder og tekst, og vips har du et imponerende lite innslag som varer maks et par minutter.

Lykke til i disse konfirmasjonstider!
Her finner du flere av mine konfirmasjonsinnlegg.

lørdag 25. april 2015

Latter i upassende situasjoner

Noen ganger får jeg latterkrampe. Som oftest er det helt greit. Men noen få ganger skjer det i helt gale situasjoner.

En gang begynte jeg å le i en begravelse. Sånt er jo fryktelig ubehagelig. I en begravelse er det uhørt å le. Jeg klarte heldigvis å styre latteren ved å holde meg for ansiktet og late som om jeg gråt.
Jeg har begynt å le på foreldremøte. Og i full kinosal, når alle i salen sitter helt tause og i sjokk over det tragiske de ser på lerretet.
Jeg har aldri begynt å skratte sånn høyt, da, men det har vært en latter jeg ikke har klart å kontrollere. Jeg lukker øynene og sitter der og rister. Fryktelig ubehagelig. Og fryktelig flaut.

Dette filmklippet får meg til å le høyt. (Men jeg sitter hjemme i stua, og da er det liksom greit å le høyt.)

En programleder knekker sammen i latter mens han intervjuer noen som har vært gjennom operasjoner som har gått galt. Det er fullstendig uakseptabelt å begynne å le i sånne situasjoner. Men når man først begynner å le, er det fryktelig vanskelig å stoppe.


Jeg lo og lo da jeg så dette. Og da det kommer spørsmål fra en i salen, ler jeg så jeg griner.

Dette gamle klippet er en sketsj fra in de gloria, et belgisk humorprogram.

Har du fått latterkrampe i upassende situasjoner?

DUPLO! Til deg!

Som du sikkert har sett, har jeg hatt NULL innlegg i år som har vært såkalt sponsa.
Litt fordi blogger har fått rykte på seg å være falske og fulle av reklame, både åpenlys reklame og skjult reklame. Jeg vil ikke bli oppfatta som falsk, ei heller som en reklamekanal.
Litt fordi jeg ikke får så mange tilbud om sponsing.
Litt fordi mye av det man blir spurt om å skrive om absolutt ikke passer i min blogg.
Litt fordi jeg ikke så ofte føler for å ha noen sponsa innlegg.
Og litt fordi at mange tror det ligger så mye mer i det sponsa-begrepet enn det egentlig er.

Men noen ganger synes jeg sånne sponsa innlegg er morsomme. Når det ikke ligger noen føringer bak det jeg skriver, og ikke minst når jeg skriver om noe som er helt greit/fornuftig/sunt/skikkelig.

Her kommer et sponsa innlegg. Og det som er sponsa her, er de to pakkene med DUPLO. Så veit dere det. Jeg gidder ikke å skrive NB! REKLAME!! som om jeg mottar titusener av kroner for å skrive dette her. Det er ikke sånn det funker. Jeg skriver om DUPLO fordi DUPLO er bra. Og det er kjekt å gi bort en eske DUPLO til et par av dere. Og så ble jeg inspirert til å skrive et blogginnlegg. Ok?

La oss starte med å få opp stemninga! Den starten på blogginnlegget ble jo så veldig seriøs og dyster. Vi snakker DUPLO, folkens! Vi snakker uendelig moro for små hender! Vi snakker fri fantasi! Vi snakker farger, lek og kreativitet! Og, ikke minst, vi snakker et traktorsett eller et bondegårdsett til en av dere! Får det blitt bedre?!!

Blå DUPLO-traktor med veldig sånn stor frukt på tilhengeren. Her får du både blåbær, traktor OG brun trekasse med sitrusfrukt i en og samme pakke! Frister dette? Hvis ikke, så kan vi gå videre på neste...

 ...som er....

...en DUPLO-bondegård! Med ei melkeflaske som er like stor som kua! Tre egg på loftet! En lystig krabat på taket! Og er det et strikketøy vi skimter inne i låven?

Og nå er dere jo fra dere av begeistring og hvis dere tror at jeg bare tuller så gjør jeg ikke det!
Du, ja, nettopp DU, kan få enten Min første gård eller Min første traktor!

Hva vil du ha?

Jeg trekker to vinnere på tirsdag.   Og nå har det vært tirsdag, og Kristine E og Lena G ble trukket ut som vinnere.

torsdag 23. april 2015

Min nye bil!

Mange av dere higer nok etter å bli oppdatert på dette med bilkjøp. Det kryr av kvinner rundt om som er sykt interessert i å lese om mammagreier, konfirmasjonsforberedelser. Og bruktbiler.
(Til dere stakkarer som gikk på aprilspøken min: Seriøst? Ny bil i gave? Jeg er sånn som blir hæppy hvis jeg en gang blir sponsa med ei t-skjorte i bambus.)

Det gjør noe med en kvinne å gå inn i en bilbutikk (som jeg egentlig helt random var inne i fordi jeg måtte drøye tid mellom kamper på en fotball-cup) og rett og slett kjøpe en bil. Helt sånn på egen hånd.

Jeg hadde på forhånd lest meg opp. Og jeg hadde kriteriene klare.

  • Liten og søt bil. (Mannen min bare himler og sier KOKO hver gang jeg nevner dette med søt bil. Hvorfor?)
  • Maks 100 000 kroner. 
  • Ganske ny. 
  • Lav kilometer. (Og derav kom kriteriet med liten bil... Det er ikke mange nye bruktbiler du får i den prisklassen...)
  • Jeg ville ha bensinbil. (For jeg har lest et eller annet om et jævla partikkelfilter som må byttes på dieselbiler som kjører korte turer, og det er visst svindyrt.) 
  • Og så ville jeg gjerne ha en kul farge.


Nu vel. Jeg gikk inn i denne bilbutikken. I litt sånne casual fotball-cup-klær. (Som vel egentlig er sånne klær jeg alltid går med) Jeg hadde med en mutt sønn med fotballsko. Jeg spurte om de hadde noen knøttsmå, søte biler. De hadde en. Den var fin den. Den mutte sønnen med fotballsko ble tvunget inn i baksetet. Der var det ikke mye plass, for å si det mildt. Og jeg begynte å tenke på at jeg faktisk har fire barn med tilhørende sekker, bager og instrumenter (har jeg nevnt kontrabassen?) og jeg begynte å skjønne at jeg kanskje måtte utvide søket fra knøttliten, søt bil til litt større liten, men søt, bil.

Jeg snudde meg, og så drømmebilen. (Okei, her tar jeg kanskje litt hardt i. Men la oss bare si det sånn. Drømmebilen) (Akkurat som om jeg aner hva en drømmebil er....). Den var fryktelig søt. Plass til full size mennesker i baksetet. Plass til noe i bagasjerommet. Og la jeg ned baksetene, kunne jaggu meg en kontrabass smette inn. Bilen hadde radio! Og air condition! (det er vel det jeg kom på av fasiliteter. Jeg regner jo med at den hadde bremser og sånn) (ja, du prøvekjørte vel bilen?) (eh nei? Men jeg satt inni den og lata som jeg gira. Og så gikk jeg rundt bilen og strøyk på den og lata som jeg hadde peil på det jeg gjorde. Så på lakken, og sånn)

Bilen var bare 2 år gammel og hadde lav kilometer. Det var en dieselbil, hadde en rimelig vanlig farge, og den kosta 50 000 mer enn jeg hadde som maksgrense. Men skitt au. Han bilselgeren var hyggelig, og så sa han lissom bare "skal vi gå inn og fikse papirene da?" Og jeg bare "shit!" og jeg tenkte på at jeg burde ringe banken for å fikse et lån og så burde jeg kanskje ha snakka med mannen min som akkurat da befant seg i Nederland. Men jeg tro bare til. Det er jo overraskende enkelt å kjøpe bil. Og å ta opp lån.
Sånn i ettertid har jeg faktisk en god følelse inni meg. Og jeg var sykt stolt da jeg henta hjem bilen. Den var nydelig å kjøre. (Nå sammenligner jeg med en Citroen Berlingo 2001-modell, så en traktor ville også vært nydelig for meg å kjøre)


Da mannen kom hjem, ble han veldig imponert. Jeg trur faktisk han ble litt misunnelig også? At JEG, lissom, plutselig hadde DEN snasne bilen.
Min Subaru Trezia. Hadde aldri hørt om merket før jeg så bilen i butikken. Men har googla i ettertid. Den er helt lik som Toyota Verso-S, hvis det sier deg noe. Nei,det gjør det nok ikke. Men jeg tror jeg har gjort et godt kjøp.
Related Posts with Thumbnails