mandag 21. august 2017

#ondmor

Ungene mine har det med å overdrive, synes jeg. Smøre litt tjukt på, lissom. (Og hvor har de det fra??)

Nuvel, et av høydepunktene i sommer var at vi var et sted der vi skulle ta en heis. Nei, ikke sånn latmannstur en etasje opp, det var mange etasjer! Jeg er en utålmodig sjel, og vel inne i heisen, trykker jeg på den knappen sånn at dørene skal gå sammen. Jeg gidder ikke å vente de fem ekstra sekundene på at dørene skal lukkes av seg selv. Uheldigvis var det en person som slang seg litt sånn inn i siste sekund, og ble nesten klemt i døra. Det beklager jeg. Personen var dessuten kortvokst. Det hadde ikke noe med saken å gjøre. Men gutta mine har fått det til at jeg nå HATER kortvokste, og at jeg med VILJE prøvde å mose en kortvokst person i heisdøra. De har en OND mor som får mord i blikket når hun får kortvokste i sitt synsfelt, og hun gjør alt hun kan for å lemleste.

Dette er en grov overdrivelse, og jeg håper at de av dere som får høre den hjerteskjærende historien om at jeg kastet meg over dørknappen og prøvde bevisst å skade den kortvokste, skjønner at dette er usant. Jeg ønsker også at hashtags som #midgetkiller fjernes. Jeg synes dette er krenkende, for flere parter. 

Takk. 

mandag 14. august 2017

Skolestart nok en gang


Til skolens lærere.

Nå nærmer det seg skolestart, og i den forbindelse har jeg en del spørsmål:
Når får vi tilsendt tilstrekkelig informasjon om skolestart? Når er det juleferie? Og hvilken klasse skal Bønna opp i?

Vi har også et lite problem her hjemme. Vi finner nemlig ikke Bønnas skolesekk. Jeg antar at den står på skolen. Det er en merkesekk som kostet oss en del tusen, så vi ber om at dere kommer opp til oss med sekken innen skolestart. Sekken kan eventuelt befinne seg utenfor en eller annen butikk på senteret, kanskje et par av dere kunne tatt turen for å lete? Dere har vel en tre-fire planleggingsdager der dere stort sett drikker kaffe og finner fram et sett med skolebøker, så å avsette litt tid på å finne Bønnas skolesekk er faktisk ikke mye forlangt.

Vi fikk heller ikke noen karakterutskrift før sommeren. Vi regner med at dere tok til fornuft og ga Bønna de karakterene han virkelig fortjente, men det hadde vært koselig med en pent utformet utskrift slik at jeg kan legge den ut på facebook. Ikke noe gir like mange likes som toppkarakterer, vet du! Eller jo, jeg la ut et bilde av et glass rosevin, noen scampi og en bukett liljer, mens jeg fikk fanget inn solnedgangen på Kreta. Der fikk jeg mange likes. Men ingen, jeg gjentar INGEN av likesene var fra dere lærere! Og tro meg, jeg fører statistikk. Dere burde lære av vår kjære lærer fra barnetrinnet, Else-Beth. Etter en opprivende samtale på rektors kontor der jeg knakk sammen av skuffelse over at ingen svarte på mine venneforespørsler, har den elskelige Else-Beth trofast trykket liker på alle mine innlegg. Hun forsto dette med at veien til elevenes hjerter går via foreldrene. Her har dere på ungdomsskolen noe å lære!


Vi vil også få informere om at dette skoleåret blir et litt spesielt skoleår for Bønna. Han skal nemlig konfirmeres, og dette kommer naturlig nok til å prege hans skolehverdag. Det hadde vært fint om dere kunne opplyst hele lærerstaben om dette, slik at dere kan se gjennom fingrene hvis Bønna noen ganger kommer litt for sent, virker uopplagt eller trøtt, eller ikke har gjort lekser. Det ligger gode grunner bak, for å si det sånn! Dere kan jo også notere dere dagen, jeg ville satt pris på noen hyggelige innspill fra skolens side på Bønnas store dag. Kanskje Bønnas kontaktlærer ønsker å komme for å lese et dikt eller lignende? Jeg tar kontakt med dere neste uke til et oppstartsmøte, det kan være greit at vi kan stå sammen om dette og skape en flott og minneverdig høytidsdag for Bønna.

Mvh Pia

P.S: Bønna sliter med døgnrytmen, og kommer nok ikke til å møte før etter lunsj de første par-tre ukene, håper dette er greit.


søndag 13. august 2017

Her snakker vi fruktfat!

I vår var jeg i en konfirmasjon vestpå. Og blant alle herligheter på kakebordet, falt jeg pladask for en vannmelon. En finurlig utskåret vannmelon. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så betatt av en vannmelon. Ikke er det min yndlingsfrukt, ei heller er jeg interessert i fruktdekor.


Men den vannmelonen var så flott og snasen og helt uforglemmelig. Jeg drømmer fortsatt om den. Må stadig sjekke vannmelonbildene og mimre.
Bare sjekk! Jeg begynner nesten å grine bare av synet! Jeg hadde lyst til å røske til meg vannmelonen og stikke av. Men måtte nøye meg med en håndfull druer.

Derfor må jeg skryte av ei dame som ifølge søstra mi er norgesmester i fruktutskjæring. Nå vet jeg ikke om fruktutskjæring er en stor gren, sånn nasjonalt, eller om det er mest i Haugalandstraktene dette foregår. Men sjekk Galaged på facebook og få vann både i munn og øyne over synet av de vannmelonene. (Jeg er seriøs nå, altså, det er vannmeloner jeg snakker om, jeg prøver ikke å narre dere inn på en eller annen småfrekk facebookside)

Mvh Pia, vannmelonbetatt

lørdag 12. august 2017

På vann og brød

Jeg har flytta inn i noe jeg er veldig fornøyd med. Men det er selvfølgelig adskillig mindre enn der jeg har bodd før.

Attenåringen synes at hans nye rom er som ei lita fengselscelle, sånn interiørmessig sett. Og jeg kan jo forstå hva han mener. Det var lissom ei seng, et skap, et vindu og noen sterile vegger. Ikke plass til stol, pult eller kommode. Men, som dere alle vet, så lærer nød en naken kvinne å spinne. Ikke var det plass til en hyggelig TV-krok med fargerike puter på rommet hans. Og som dere vet, er jeg litt interiørretardert. Jeg fikk heller spinne videre på celle-temaet.  
Som en hyggelig innflytningsgest, satte jeg fram litt tørt brød og vann. Tror faktisk han satte pris på den elegante fengsels-touchen. Jeg fikk faktisk lyst til å sette gitter foran vinduet også. Og installere et lite overvåkingskamera.

Edit: Nå har han faktisk klart å få det riktig så hjemmekoselig, helt uten en mors innspill. Alt han eier ligger nå slengt rundt på gulvet, og han kan vasse seg fram til senga. Hva skal man med klesskap når man har noen kvadratmeter med gulv, spør nå jeg



fredag 11. august 2017

Nu jäklar, nu kör vi!

Du har alltid minst to valg. Enten kan du bare gi opp. Eller så kan du stå på og gå videre. Det er ikke alltid i livet at man ser det siste valget der så tydelig,

Denne sommeren har vel ikke akkurat vært av det lystigste slaget. Hodet mitt, som egentlig alltid er fullt av en eller annen tanke, var i starten av sommeren fullt av tanker som «OMG! Jeg er skilt! Nå blir jeg ensom resten av livet! Hvem vil ha en rar, middelaldrende kvinne som hater small talk og ikke akkurat har en sprudlende latter?» Akkurat de tankene der var jo veldig selvsentrerte. Så har jeg hatt vondere tanker som «OMG! Jeg river opp livet til fire helt uskyldige og velfungerende barn!» De tankene vil jeg vel ha for evig, det er vel forbannelsen man bare må bære med seg når man velger å skille seg. Jeg trøster meg med at A) Skilsmissen har gått ryddig og greit for seg B) Ungene virker fortsatt fine og velfungerende og ikke helt sånn opprevne C)  Jeg har ikke skilt meg fra ungene, og ungene har fortsatt begge foreldre.

Her en kveld fikk jeg en veldig  «Nu jäklar, nu kör vi»-følelse. Nå har det vært nok tristhet for en stund. Livet går videre. Greit at mye er kjipt, men det hjelper meg ikke å bare fokusere på all elendighet, skam og skyld. Det er faktisk mye som er bra også. Jeg fikk plutselig veldig lyst til å skrive. Men jeg veit ikke om jeg bør skrive? Blogging er fortsatt like kleint som alltid, ikke sant?
Og hva skal jeg skrive om? Flytting, hus og interiør? Matpakker og bokbind? Livet med tre tenåringer? Det problematiske med å ha en åtteåring som har låta "Fy faen" som sin absolutte favoritt?  Tannemalje? TV-høsten? Pelsstell? (Både på katt og folk, egentlig). Skjønnhet, gardiner og hagestell? Thigh gap og nails? Havnesjefens tragiske endelikt?
Akk. Så mange tanker, så få svar.

Ha en flott fredag, med eller uten pågangsmot!

mandag 12. juni 2017

Nå må det bare ut..

Det er noe jeg har tenkt på lenge. I flere år, faktisk. Det har irritert meg, og jeg har tenkt at jeg må skrive det av meg. Men jeg har latt det ligge. Tenk om jeg sårer noen?
Nå har tiden kommet.
Det er noe vi må snakke om.
Nemlig syklister.

Altså, misforstå meg ikke. Syklister er ålreite folk, de, på lik linje med de fleste andre. Syklister har ofte fine allværsjakker. Mange har tights. De har veldefinerte leggmuskler. Og de er sikkert greie både mot dyr og eldre. Så jeg har egentlig ikke noe imot syklister. Bortsett fra den forbaska syklinga!

Jeg kjører bil, og har en hyperaktiv syklist på siden av meg. "Ja ja, han vil kjøre forbi meg på utsida her i førtisonen" tenker jeg raust, og får la ham suse forbi. Nei, da vrenger han brått sykkelen rett foran meg og skal plutselig leke fotgjenger! Bortsett fra at han ikke går! Han sitter jo på sykkelen! Og dette har skjedd såpass mye ganger at nå må vi tørre å snakke om det.

Syklister: dere er syklister! Greit at dere kan leke at dere er en bil eller noe annet motorisert,  og det aksepterer jeg forsåvidt, jeg er for et raust samfunn der vi alle har våre særheter. Men later du som om du er en bil, da må du forholde deg til trafikkregler for bil! Og skal du over et fotgjengerfelt, ja, da må du faktisk gå av sykkelen og fotgjenge! Eller gå, da, som vi også sier.

Du kan i hvert fall ikke holde på å trikse og fikse mellom alle de tre stilartene!  "Hmm, litt sykkelsti nå ja, og DER suser jeg over fotgjengerfeltet, og DER var det rødt lys for biler, men jeg er jo ikke en bil, så jeg kjører på! Og vis fingern til den bilisten som sperrer meg inne, lissom!"

Sorry! Du kan ikke holde på sånn! Det går ikke! For det første er det vel strengt tatt ikke lov og det kan være livsfarlig, i hvert fall hvis du møter en gretten bilist som meg som av prinsipp kun stopper for folk som går over veien i fotgjengerfeltet. (Jeg stopper for folk som jogger også, selv om jeg en gang i blant leker meg tanken på å gi gass når jeg ser en lykkelig veltrent kvinne springe galant i raskt tempo over veien) For det andre leker du faktisk med livet når du driver med den sinnsyke syklinga di over alt. For det tredje provoserer du meg voldsomt med kamikazesyklinga di. Så slapp av litt, lissom!

Pjuu! Det var godt å få dette ut.
Ha en vidunderlig kveld, med eller uten sykkel!


mandag 29. mai 2017

Sårt skilsmisseinnlegg, del 2.

OMG!
Jeg frykter jeg gikk rett i bloggfella, med hjerter og klemz og "takk til fineste du!". Men vet du hva? Det føltes helt rett! Jeg ble oppriktig rørt og glad og trøsta av alle fine kommentarer! Og jeg har veldig godt av å lære meg å ta i mot gode greier, ikke bare flåse og fnyse alt unna.

Så i stedet for å komme med et vannmeloninnlegg jeg snart har skrevet ferdig, fortsetter jeg med enda et innlegg i den samme, såre skilsmissestien. Eller, det vil si, jeg skal ikke utbrodere og klage og tigge om oppmerksomhet eller sympati. Så vi gir oss straks. Men måtte bare få si at det var oppriktig godt for meg å legge ut gårsdagens innlegg. Og det er usigelig godt å vite at mange bra folk har gått den veien jeg er inne på nå, og at de sier at det går bra.

Jeg har det ok, og jeg skylder ungene å være sterk og morsom. Det er sånn jeg vil være. Og det er sånn jeg er. Samtidig som jeg innser at jeg også er den sårbare og triste Pia-versjonen. Den versjonen trenger ikke å komme fram i hytt og pine. Men jeg aksepterer at den er der, den har alltid vært der, og den kommer til å fortsette å være der.

Jeg regner med at jeg straks går over i den mer fjasete bloggstilen. Det er nå det jeg trives mest med.

En siste ting i dette hjerteskjærende blogginnlegget, som viste seg å ikke bli så hjerteskjærende som jeg hadde frykta, er at jeg takker for at jeg har humor. Å spøke om ting funker faktisk bedre enn å kaste seg utfor en foss uten tønne. (Ikke at jeg har prøvd det fosseopplegget. Og ikke har jeg tenkt til å prøve det heller.)

Som vår gode gamle Billy Ocean kanskje ville ha sagt det: "When the going gets tough, the humor get going!" (Og ikke prøv deg med at du aldri har hørt om Billy Ocean! Apropos det, i dag nevnte jeg OJ Simpson i klasserommet, jeg trodde jeg skulle komme med et sykt bra eksempel om et eller annet, og la ut om OJ. Ingen hadde hørt om OJ! Seriøst INGEN! Hvor er verden på vei, spør nå jeg...)

Ha en nydelig kveld, med eller uten ektefelle!

Related Posts with Thumbnails