mandag 16. mars 2020

Bønna i Coronaens tid





Til Bønnas lærere.

Heisan!

Jeg er litt satt ut av alt som skjer nå.

Vi kom i helgen hjem fra en herlig, utvidet vinterferie i Kitzbühel. Allerede i ferien begynte det å hagle inn beskjeder om sykdom og virus, og jeg ble helt tappet for krefter og så meg nødt til å slå av mobilen. Man er tross alt på ferie for å hente seg inn.

Når vi nå kommer hjem, får vi beskjed om at vi må settes i karantene! Og at Bønna ikke skal på skolen! Hva er dette for noe tull? Mener du at vi skal være innesperret med en 16- åring døgnet rundt og i tillegg ha ansvar for hans skolegang? Aner dere hvor krevende det kan bli?

At alle skoler plutselig legges ned, er vel rimelig drastisk, men jeg er ikke forundret. Nok en gang velger dere lærere minste motstands vei, og lemper ansvaret over på oss foreldre. Hva skal dere gjøre de kommende ukene? Stå på verandaen og spille blokkfløyte til ære for alle som faktisk jobber i disse dager? 

Greit nok at dere sier dere skal holde kontakten med elevene via sosiale medier, men hvor arbeidskrevende er det? Jeg har tidligere fått refs på jobben pga min bruk av sosiale medier. Når dere lærere skal få leke dere i arbeidstida med sosiale medier, er det liksom greit. Er det rart at det skapes misunnelse og ufred i verden, spør nå jeg? Dessuten tipper jeg at Bønna vil blokkere dere lærere i samtlige kanaler, så ham må dere nok prøve å nå på andre måter. 

Jeg krever at dere tar det fulle ansvaret for min sønns skolegang. Dere er vel ikke alle syke? De som er friske kan fint komme og hente Bønna og ta ham med til et passende læringslokale, hvis det nå er slik at skolen er stengt. Hva med å tenke litt alternativt og kreativt? Her har dere lærere mye å lære av andre yrkesgrupper. Dere burde brette opp armer og bein og trå til for fellesskapet!

For meg er det greit å bli pålagt karantene. Neste uke skal vi arrangere Baywatch-fest med gode venner, men min faste frisør og skjønnhetsterapeut har tatt seg en toukers, og min ettervekst gjør at jeg kanskje blir nødt til å bytte tema. Jeg antar at det er et dårlig utvalg av fresht badetøy i butikkene nå, men jeg skal ta meg en shopping-runde og se hva jeg finner. Det kan godt hende vi blir nødt til å kjøre en mer ordinær fest som Cowboy eller Hippie, men jeg skal nok klare å komme i havn uansett! Jeg har stått i kriser før!

Apropos kriser - den pågående dorullkrisen slipper vi heldigvis, siden vi raust har støttet Bønnas russetid med innkjøp av åtte paller toalettpapir. 

Mvh Pia


P.S: Når jeg tenker etter, er vi vel i faresonen hvis vi skulle bli smittet av dette Corona-viruset. Bønnas glutenintoleranse og min irritable tarm plasserer oss i den mest sårbare gruppen. Derfor kunne vi tenkt oss å få kjørt opp diverse hjelpemidler og medisiner som vi kan ha stående sånn i tilfelle. Jeg prøver å ringe både fastlege, legevakt og 113, men det er skammelig lite respons, derfor ber jeg skolen om å ta denne saken videre. Det sitter tusentalls av passive lærere hjemme i disse tider, og dere burde for skams skyld anstrenge dere litt for å skåne oss som tilhører en risikogruppe. Jeg ber dere om å ta en ringerunde eller ev møte direkte opp på sykehuset for å få tak i munnbind, vernesko og en liten respirator. Fint om dere kan få tak i en respirator som kan passe i skiboksen - regner med at vi drar et par dager på hytta nå som det er meldt bra vær.

lørdag 1. februar 2020

Selskapskvinnen



Siden jeg nå har tenkt til å gi ut boka om Bønna, ønsker jeg å gjøre det sånn skikkelig. Å stå på kopirommet og smugkopiere tusen eksemplarer som jeg deretter stifter pent sammen og legger i ei plastmappe, var ikke helt det jeg hadde sett for meg. Det blir ei skikkelig bok. Sånn med stive permer og bokomslag og strekkode.
For å få til dette, må jeg jo benytte meg av visse tjenester. Og da må jeg være proff. Så jeg oppretta et enkeltmannsforetak sånn at jeg får et organisasjonsnummer.
Jeg tenkte at nå kunne jeg drive og flikke på denne boka i ro og mak.
Så ser jeg at det står i lokalavisen «Pia starter selskap!» og jeg, rampelysets stjerne, får litt nerver. Men hey! Har man sagt A får man komme seg gjennom resten av alfabetet også.
Og jeg skjønner at jeg må foreta en personlighetsendring fram mot høstens bokslipp. Som en klok person sa «Du får jo ikke solgt noen bøker hvis du ikke vil snakke om boka di». 
Derfor skriver jeg disse innleggene her. Dette er min promotering fram mot ferdig bok. 

Jeg ser med gru fram til boka skal selges sånn på ekte. At jeg kanskje må stå smilende og small talkende på det lokale kjøpesenteret, med ei kasse bøker og en velvillig signeringspenn. 
Den tid, den sorg.
skjermdump fra Lågendalsposten


Nyheten om Pias selskap var circa like stort som at en full mann har sovna på et fortau. Det er ikke på coronavirus-nivå, lissom.

torsdag 16. januar 2020

Veien mot Bønna-boka.


Erru gæærn? Harru gått fra vettet?
Sånn er det kanskje noen som tenker. 
Å gi ut ei bok helt på egen hånd er kanskje dristig. Men jeg vil prøve. 
De fleste tekstene har jeg jo allerede. Og folk har lest og ledd og likt. Så gjenstår det noen småtterier som å designe selve boka, å brekke om (jepp, jeg har lest meg opp på ord og begreper!), å få noen til å lage ei forside, skaffe noen som kan illustrere. Og ikke minst markedsføre, bokføre, selge, fakturere, regne, og skjønne hva moms og mva egentlig er.

Men jeg har lyst til å gjøre dette. Jeg øver meg på å bli modigere. De siste åra har jeg hoppa uti skumle ting som jeg har vært livredd for å gjøre, og det har gått bra. Jeg vil prøve ut ting. Jeg veit jeg kan. Jeg vil ikke plutselig forsvinne fra verden uten å ha gjort de tinga jeg kunne, burde eller skulle gjort.
Jeg har null ambisjoner om å bli en bestselgende forfatter. Jeg satser ikke på månedens hovedbok i bokklubben, ei heller på en klassiker som blir stående som en bauta i norsk litteraturhistorie. Dette blir ikke ei bok som får bokanmeldere til å klaske seg begeistra på lår og legger mens de skriker «For et originalt språk!» og «Wow! Dette var dypt!»


Jeg gir ut denne ene boka. Til dere som leser her, til dere som har backa meg opp, til dere som synes det er en fryd å lese om kravene Bønnas mor stiller til skolen. Det er til dere jeg lager boka. Og kanskje bittelitt til meg sjøl? For det er jo stas å fikse noe sjøl, lage noe, kreere noe. Om det så er en genser, et fotoalbum, ei kake, et barn. 
Eller ei bok. 

søndag 12. januar 2020

Bok om Bønna!

Det blir Bønna-bok! Helt på egen kappe. Som dere vel merker, er bloggen på vei ut i en evig dvale. Men det hadde vært kjekt med et håndfast Pias verden-minne. Siden det er brevene om Bønna som har slått best an, blir det de som får æren av å havne i ei bok. 
Jeg har blitt inspirert av Berre Kristin, som før jul tro til og ga ut sin egen diktsamling. Jeg må vel klare det samme? Ikke å gi ut dikt, men å lage ei bok?

Kanskje jeg tar meg vann over hodet, men når jeg nå skriver det her, føler jeg en forpliktelse. Det blir lissom som å stå fram og si at man skal gå ned 70 kilo i løpet av året, bygge ei hytte av negler og hår, eller fullføre Tokyo maraton. Er det publisert på sosiale medier, kan du lissom ikke feige ut...

Jeg kommer til å trenge hjelp, tips og råd. (Og kunder, når den tid kommer...)
Men la meg starte. Så går vi for bokslipp før jul. 


Hva skal boka hete, synes du?

torsdag 9. januar 2020

Store planer i 2020!

Godt nytt år, folkens!
Og for et år det skal bli!

Jeg digger jo kviss, finter og spekulasjoner, så her får dere noe å tenke på:
I år skal EN av følgende hendelser skje. Hva tror du er riktig?

  1. Jeg skal flytte til Spania! Bo der i to år, jobbe og nyte varmen.
  2. Jeg skal bestige Asias tre høyeste fjelltopper!
  3. Jeg skal utgi ei bok! Endelig kommer Bønna i bokformat!
  4. Jeg skal gifte meg!
  5. Jeg skal starte et dyrepensjonat! Jeg skal ha fokus på katter og hunder, men har også en lama i kundekretsen!
  6. Jeg har meldt meg på triathlon! I Stavanger!
  7. Jeg skal bli bestemor!
  8. Jeg skal arrangere mitt 50-årslag på en diger låve, og jeg skal invitere samtlige av mine Facebook-venner!
  9. Jeg skal åpne en butikk der jeg skal selge garn, makroner og hjemmelaga drops!
  10. Jeg har begynt å spille klarinett, og skal ha min debut-konsert i løpet av våren!


Jeg gjentar, i tilfelle noen av dere er av den mer tungnemme sorten: 
KUN ETT AV DE TI UTSAGNA ER RETT. 
Hvilket? Kjør debatt!

søndag 1. desember 2019

Vil du ha en kalender?

#annonse

For meg som elsker å delta på sånne julekalendere på sosiale medier, er det en fryd å få være den som faktisk får gi bort noe.

Hva gir jeg bort? Jo, vi snakker om den gode, gamle Personlige almanakken! Du vet, den der hvor du enkelt kan gå inn og boltre deg i oppsett og farger og bilder.

Noe nytt i år som jeg virkelig falt for, er at du kan legge inn dine egne reisesider, der du kan planlegge, holde oversikt og notere ned minner.

Det første bildet er forsida på min nye veggkalender. De to andre bildene har jeg rappa fra personligalmanakks nettsider.

Gå inn hit for å se hvor enkelt du kan lage din egne, personlige almanakk eller veggkalender.

Fredag 6.desember trekker jeg en heldig vinner av et gavekort fra personligalmanakk.com.

søndag 17. november 2019

Thigh gap


«Pia! Hvorfor kan du ikke legge ut bilder av ditt thigh gap

Jo, nå skal du høre her. Jeg må bare sette meg godt til rette. Sånn.

Vel, for det første er det jo ikke sikkert jeg HAR thigh gap, dette vidunderlige mellomrommet mellom..eh..øvre del av låra? Kanskje mine lår sitter godt og tett sammen, lissom.

For det andre: hvis jeg nå hadde hatt thigh gap, hvorfor i all verden skulle jeg tatt bilde av det? Jeg spør seriøst. Hvorfor? Og hvordan?

Skal jeg stå med mobilen siktet inn mot skrittet? Skal jeg ta bildet av meg selv i et speil? Skal jeg få en av ungene mine til å ta et bilde av meg nedentil? Altså, jeg sliter nok med å fotografere meg oventil. Jeg er ingen linselus. Hvordan vil folk reagere hvis jeg slenger til dem mobilen og ber dem ta et bilde av meg: «Nei, sikt lenger ned! Lenger ned! Drit i ansiktet, få med skrittet, lissom!» 

Nei, sorry. Dette ser jeg ingen fordeler ved. Verken ved å HA thigh gap, eller ved å TA bilde av thigh gappen. 

Dere (unge) jenter (som vel egentlig ikke leser denne bloggen. Men jeg spør nå allikevel): Er det noe dere higer etter, dette med å ha thigh gap? Hvorfor? Og hvorfor tar dere bilder av det?

Mvh middelaldrende kvinne med lubne lår.
Related Posts with Thumbnails