tirsdag 30. september 2014

Navnevalg?

Nå er det jo så enkelt å finne navn til sine nyfødte. Det er bare å finne en eller annet quiz på nettet der du svarer på flotte spørsmål som "Hva er favorittmaten din?" eller "Hvor reiser du helst på ferie?", og vips blir du servert navnefasiten: "Barnet ditt bør hete Ravn eller Øygunn". Lett som en plett. Eller så finnes jo denne navnegeneratoren som jeg har skrevet om.

Da vi for snart seksten år siden skulle ha barn første gang, var det dessverre ikke så enkelt. Jeg husker at vi skreiv sånne navnelapper som vi hengte opp på ei oppslagstavle. Jeg kom med fem favorittnavn, og mannen kom med sine fem. Og så eliminerte vi etter hvert. Han fikk fjerne en av mine favoritter, og så fikk jeg ta en av hans. Til slutt satt vi igjen med et lite finaleheat. Så husker jeg ikke hva som skjedde - om vi kjørte stein, saks, papir, om en av oss skrek seg til viljen sin, eller om vi bestemte at "du velger nå, så tar jeg neste".

Jeg husker at jeg leste alt av navnebøker og lærte masse nytt. "Jøss, Emelion! Og Maldevin! Er det navn?!".
Ozzy er det ikke mange som heter. Men fin navnetavle, da. Fra Isa Form

Noe vi IKKE gjorde, var å vente til barnet var født fordi vi ville se an om navnet ville matche barnet. Hvordan kan man se det? Seriøst? Mener du virkelig at noen kan SE om en skrukkete baby på tre-fire kilo IKKE er en Egil, men derimot en George? Altså, du kan jo for så vidt se at babyen din på nesten fem kilo kanskje ikke bør hete Lilly eller Veslemøy. Men sånn ellers trur jeg egentlig du bare må klinke til og ta det navnet du har bestemt deg for før fødsel.

Noe annet vi heller ikke gjorde, var å lufte våre favorittnavn til slekt og venner. Hvorfor? Jo, fordi du er garantert at en eller annen vil uttale seg negativt om akkurat det navnet du har lyst til å ende opp med.
"Herregud, IKKE velg Nora, for det rimer på hora!" eller "Alma? Da blir ho kalt kvalma!" er ikke gøy å høre hvis du har lyst på en Nora eller Alma.
"Styr unna sånne ti-på-topp-navn!" er ikke gøy å høre hvis du faktisk liker Emma eller Filip.
"Jim-Frode! Et GRUSOMT navn!" vil noen si, og det er jo ikke så kult hvis du vil kalle barnet ditt for Jim-Frode. (Men tenk deg om hvis du vurderer Jim-Frode...Please...)

Noen er jo så heldige at de er samkjørte absolutt alltid, og navnevalg går som en drøm. Så kan du jo være uheldig og ha en partner som liker navn som Zach og Ronny. Da har du en lang vei å gå.

Hvordan gjorde dere det da dere valgte navn til barnet deres? Var dere enige? Var det lett å finne navn?

torsdag 25. september 2014

Om barn og søvn

Det er jo ganske provoserende, eller i hvert fall frustrerende, å høre solskinnshistorier om små babyer som legges med et smil om munnen, og sover søtt helt til neste morgen. Ja, kanskje helt til neste formiddag. Kanskje de må vekkes?

Jeg har erfart at det faktisk ER små barn som er lette å legge. Kanskje har de foreldre som er flinke og har gode evner eller gode kveldsrutiner, eller så er de bare sånne barn som legger seg enkelt og greit.

Så er det en del små barn som ikke er så enkle å legge. Kanskje har de foreldre som er elendige til å få til noe som kan minne om rutiner, fasthet eller konsekvens. Eller så kan det være noe annet. Jeg har nemlig en teori om - hold dere fast! - at ikke alle barn nødvendigvis er helt prikka like! Det er kanskje ikke alle barn som er så innmari glade i å legge seg. I hvert fall ikke å legge seg aleine. De vil ha noen nær seg.

Vi har ikke vært de strengeste eller mest bestemte foreldre i leggesituasjoner. Samtidig som vi ikke har vært helt ville og gæærne, heller, lissom. Vi er ikke av typen "Yuhuu! Stapp i dere marshmellows mens dere hopper vilt i sofaen til høy musikk fram til midnatt!". Men å få våre smårollinger til å sovne enkelt, kjapt og greit, har vi sliti med.

Så har vi etter hvert innsett at det kanskje er naturlig. Det er ikke alle barn som bare kan legges og strykes over ryggen to ganger før de slokner. Det er ikke alle småbarn som må vekkes hver morgen fordi de sover så inderlig dypt og godt.

Vi kunne nok ha fått orden på søvnen tidligere hadde vi vært strengere, fastere og immune overfor barnegråt.  Men vi har tenkt at det meste går seg til. Merker du at en liten baby trenger å ha deg nær, så er det helt greit. Berøring er helt grunnleggende for barns utvikling. Hvorfor skal jeg da ønske å avvise barnet mitt når hun tydelig viser at hun roer seg når hun får sove sammen med meg?

Å ha en baby som vil ha puppen tilgjengelig hele natta, betyr ikke at du ti år seinere har et skolebarn som krever det samme. Å ha en ettåring som vil sove med mamma betyr ikke at du må sove sammen med ungen din til han flytter ut i tjueårsalderen. Å holde, kose og bære babyen din fordi han krever det, betyr ikke at du femten år seinere kommer til å være en veik, ettergivende forelder. For slikt får man jo høre: "Gir dere etter nå, har dere det gående resten av livet! Snakk om å skjemme bort ungen sin!" Akkurat som om en baby gråter trassig om kvelden fordi han vil ha en ny iPhone. Eller fordi han er ond.

Vi har vært rause med mye i begynnelsen, og så har vi stramma inn etter hvert. Vi har ikke sett noen hensikt med å fortelle en illskrikende baby at "Nå er det natta, skjønner du, og du skal sove aleine i senga di helt til i morra tidlig. Skal vi si at jeg vekker deg i åttetida?"

Med en tre-fireåring har vi klart å forklare. "Nå skal vi bare lese EI bok. Så sier jeg god natt, og så går jeg ut i stua til guttene. Du skal ikke skrike og rope." Og det har funka. (Etter hvert...) Nå er hun fem, og det går helt fint å legge henne. Hun blir lest for, eller hun får ligge å høre litt på musikk.

I løpet av kvelden tusler hun som regel inn i voksensenga og der ligger hun helt til neste morgen. Hun elsker vel ikke å ligge og dra seg utover formiddagen, og hun er glad i å gripe dagen. Men å få sove til klokka sju er helt greit når man lenge måtte stå opp i fem-tida.

I de årene jeg har blogga, har jeg mang en gang prøvd å trøste andre med at ting går seg til, situasjoner endrer seg, barn er forskjellige og barns behov endrer seg etter hvert som de vokser opp. Det var jo mye for å trøste meg sjøl også at jeg skrev om sånt.

Nå, etter fem år, har det gått seg til. Det var det jeg visste. Og det er godt å ha kommet dit.
Vårt barn til høyre. Han med den oransje nesa heter Olaf.
 
Har du hatt barn som er enkle å legge, eller mer krevende?

søndag 21. september 2014

Et perfekt parforhold?

Dere har jo skjønt at dere har med den perfekte kvinne å gjøre (alltid blid, vakker og velstelt, aldri sur eller stressa, alltid full av energi, overskudd og bakeglede) og at jeg har den perfekte familie (aldri krangel, sure miner eller uvennskap. Og vi synger Kum Ba Yah sammen foran peisen hver kveld. Alle seks. Mens vi holder hender.)

Derfor blir det jo litt latterlig når Mammadamen utfordrer meg til å ta testen "20 tegn på et perfekt parforhold". Selvfølgelig har mannen min og jeg det perfekte parforhold! Helloo!! Men greit, jeg tar en titt på punktene.

1. Innrøm at du tar feil etter en krangel.

Nå krangler vi jo aldri, så dette punktet blir litt vanskelig å kommentere. Kjenner jeg meg selv rett, ville jeg nok med en gang ha innrømmet at jeg hadde tatt feil. Men jeg tar jo aldri feil. Det har aldri skjedd, og kommer aldri til å skje.

1 poeng
 
2. Si «jeg elsker deg» før dere legger dere.


Oh, yes! Jeg sier "Jeg elsker deg!" på sju ulike språk, han svarer "I love you, honey pie!" og så har vi det gående utover natta.

 16 poeng

3. Del husarbeidet.

Jepp. Han støvsuger i åtte minutter mens jeg sitter ved siden av og tar tida, og så bytter vi. Neste post er vinduspussing, deretter gyver vi løs på møbelpolish og stryking av sengetøy.

461 poeng

4. Ha regelmessige dater sammen.

Of course. Hver dag har vi en småfrekk liten date, der vi har dype samtaler, koser oss med herlige gourmetmåltider som vi har laget sammen, og bare nyter hverandre, rett og slett.

"Men er ikke dette vanskelig å få til?" tenker nok noen av dere noobsa.
Eh, nei? Selv om uka består av jobb, fire fotballkamper, dugnad, foreldremøter, frakt av kontrabass og trommer, utviklingssamtaler og to konserter, i tillegg til sykt mye klesvask, matlaging og rydding, er det da ikke noe problem å få satt av 2-3 timer daglig til å pleie parforholdet! Det handler bare om prioritering!

12 poeng

 5. Del oppvasken.

Selvfølgelig. Dette er så viktig for oss at vi med glede lar oppvaskmaskinen stå. Vi fniser, spruter Zalo i hverandres øyne og nyter hvert sekund ved oppvaskkummen.

4 poeng

6. Ha sex minst to ganger i uka.

To ganger i uka?!! Loooosers!! Si to ganger om dagen, og det blir litt mer reelt. Er det virkelig noen forhold som kan vare hvis de har samkvem så sjeldent som et par ganger i uka, tenker nå jeg.

8 poeng

7. Bytte på å lage middag.

 Seff.

2 poeng

8. Lik smak når det gjelder film.

Ja da! Han koser seg gjennom tåreperser fra kurdiske flyktningleirer, og jeg ser med glede Armageddon med Bruce Willis for tiende gang.

17 poeng

9. Dere har felles venner.

Vi har bare felles venner.

87 poeng

10. Aldersforskjellen er på cirka 3,5 år.

Sorry. Her kommer vi til det eneste nullet i testen. Det er ikke en gang 3 år mellom oss. Men vi kjemper oss videre, innbitte på å bevare forholdet, til tross for det manglende halve året.

0 poeng

11. Dere deler minst to hobbyer.

Oh yes! Jeg morer meg glugg ute i boden sammen med min kjære, der vi driller, borrer og mekker diverse tredingser. Vi snekrer hyller der vi kan oppbevare flotte høvler og gjør annet nyttig og artig snekkerarbeid. Bare å få stå isolert inne i boden med en vinkelsliper som bråker og stenger alt annet ute, er helt topp, synes vi begge. Og han elsker selvfølgelig å sitte og skrive små, artige innlegg i sin morsomme pappablogg.

94 poeng

12. Dere deler tre felles venner.

 Se punkt 9

9 poeng

13. Minst tre kvelder (dater) sammen i måneden.

Se punkt 4

4 poeng

14. Dere er bestevenner.

 Ja

10 poeng

15. Kysser fem ganger om dagen.

 Minst. Noen dager gjør vi ikke annet.

5 poeng

16. Koser fem ganger om dagen.

 Of course

716 poeng

17. Har minst ett romantisk måltid i måneden sammen.

 Nå synes jeg at en del av disse punktene er ganske like? Igjen, se punkt 4

17 poeng

18. To langhelger hvor dere reiser sammen i året.

Vi reiser bort ca to langhelger i måneden. De to andre langhelgene passer vi på å gjøre romantiske ting på hjemmebane, som å gi hverandre massasje, bake en eplekake til partneren eller rett og slett plukke bort overflødig hud fra hverandres føtter.

54 poeng

19. Begge jobber fulltid.

Nå jobber jeg bare 80 prosent, men siden mannen er mye ute og reiser, går det vel opp i opp.

100 poeng

20. Dere har lik smak når det gjelder mat.

Vi har så lik smak at vi helst deler mat fra samme tallerken, både hjemme og på restaurant. Jeg mater ham, han mater meg. Sykt romantisk.

70 poeng

Totalt kommer vi opp i 1683 poeng, og det må jeg si meg meget fornøyd med.
Nå skal det jo vanskelig la seg gjøre å få et såpass perfekt resultat som det jeg kan skilte med, men du kan jo ta testen du og? Og husk, skårer du lite på denne testen, er det et sikkert tegn på at du og partneren har et elendig forhold, og dere bør skille dere fort som f.

torsdag 18. september 2014

Sykkel, sopp og støttehjul

Hei Else-Beth!

Jeg ble mektig provosert av samtalen vi hadde tidligere i dag på telefon. At vi ber om taxi for Bønna når de skal på en såpass lang tur, er da vel bare rett og rimelig?! Det at du ringer meg for å forklare at alle barna forventes å komme med sykkel, synes jeg var veldig ubehagelig. Vi kjenner vel vårt eget barn best? Bønna får hodepine av å ha på seg sykkelhjelm, og vi har tidligere latt ham få stå over alt som har med sykkel å gjøre. Du påstår du har sett ham sykle rundt i sentrum flere ganger - vel, det blir ditt ord mot vårt, Else-Beth. Jeg har aldri sett Bønna sykle rundt i sentrum. Ja, han har sykkel, en dyr, flott sykkel, men den brukes kun under vårt tilsyn.

Å sette av sted med nærmere 20 elever, synes jeg også er rimelig ekstremt, og jeg lurer på om dere har tenkt over det dere gjør? Hva hvis en elev velter inn i sidemannen, og dere får en dominoeffekt uten sidestykke? 20 elever liggende på asfalten med kuttskader mens blod og tårer renner? Ikke særlig forsvarlig, spør du meg.

Under samtalen vår, følte jeg at du rett og slett presset meg til å godta at Bønna skal stille med sykkel i morgen. Ja, jeg følte deg direkte truende, Else-Beth, og jeg undrer meg over hva du er ute etter når du snakker såpass krast til oss foreldre. At rektor er informert og at dere til og med begynner å nevne barnevernet?! Hva i all verden er dette?! Er det noe vi gjør, så er det jo å verne barnet vårt! Å komme med slike hentydninger, er grov trakassering og direkte mobbing. Ønsker du å komme på kant med folk?! Man burde forvente en litt bedre kundebehandling av personer i din posisjon! Vi har sett gjennom fingrene på veldig mye i lang tid, Else-Beth, men nå synes jeg at du går altfor langt.

Men greit, hvis du vil ha det på denne måten. Bønna stiller med sykkel i morgen. Roar kan kjøre opp med sykkelen i morgen tidlig, men vi forventer at dere er der og tar i mot sykkelen og sørger for at den blir forsvarlig innelåst fram til den skal brukes. Etter skoletid skal Bønna under ingen omstendigheter sykle hjem selv, og vi har ingen mulighet til å hente sykkelen, så den må fraktes hjem til oss en gang mellom 18 og 19.30.  

I morgen krever vi at han får sykle foran med de andre elevene et stykke bak, slik at han ikke forstyrres, og vi ønsker at en barneveileder skal ha full fokus på Bønna gjennom hele sykkelturen, gi ham væske når han har behov for det, og sørge for lett massasje av såre ben.

Jeg forsto det også slik at elevene skal sykle til en skog der de skal lære mer om sopp og bær. Husk at Bønna IKKE skal utsettes for sopp! Du aner ikke hvor lett det er for gutter i den alderen å få både nese og svelg dekket med sopp. Jeg har de siste nettene hatt fæle mareritt om Bønna der han ligger i ei maurtue som han dessverre har kommet borti med en kjepp, mens han sakte kveles av en rød fluesopp. I drømmen ser jeg deg helt tydelig foran meg, Else-Beth, der du står og ler hånlig ved siden av Bønna, uten antydning til å hjelpe ham. Dette sier vel litt om hvor følelseskald du er, innerst inne?

Jeg forventer at du lar dette tullet med barnevernet ligge, og heller konsentrerer deg om jobben din. Jeg finner meg ikke i å bli behandlet på denne måten.

Mvh Pia

P.S: Vi sender med et par støttehjul som kan være kjekke å ha hvis dere skal ferdes på asfalt. De kan være litt kinkige å montere fast, så ha med deg en del verktøy.

onsdag 17. september 2014

Trekning, verving og lysten på tur

Når man skal foreta sånne trekninger i en blogg, har man jo en varierende innsats. Har du et par hundre som er med i trekningen, gidder du ikke å klippe ut vakkert formede lapper og så etterpå skrive på 216 forskjellige navn. Med din nydeligste skrift.
 
Jeg plukker ofte bare ut et tilfeldig navn.
 
Men så har jeg hatt en spesiell trekning på gang. Jeg har verva ti nye Forut-faddere, og fikk dermed en tur til et av Foruts samarbeidsland. Siden jeg har fått bli med Forut på studietur tidligere, lovte jeg at jeg skulle gi bort turen min til en av de jeg hadde verva.
 
10 faddere klarte jeg å skaffe. Og jeg har fabulert om trekning. Jeg ville filme den. Da måtte jeg jo planlegge og tenke ut hva jeg skulle si. Lappene måtte se kule og tiltalende ut. Huset burde vært strøkent sånn at jeg trygt kunne filme. Og jeg sjøl burde se snasen ut, med foundation, lange vipper og nylagt hår. Gjerne negler. Og øredobber, kanskje?
 
Men så går tida, og du finner ut at den perfekte filminga aldri kommer til å bli gjennomført. Da er det bare å senke krava, og kjøre på. Det er bedre å gjennomføre noe og få et bra resultat, enn å bruke all tid og energi på å planlegge noe du tror vil bli perfekt. Og så kommer du aldri videre.
 
Til tross for en spontan og hverdagslig filming, synes jeg trekningen ble bra. Jeg ble litt satt ut av han som filmer, og etter hvert broren hans som også stilte seg opp bak mobilkameraet og gjorde sitt beste for å få meg ut av fatning. Men jeg sto på, prata kjapt og effektivt, og fikk trukket en heldig vinner.
 
Det eneste problemet med filmen er at lappene ser helt blanke ut! Men det var de ikke, altså! Litt bittert å gjennomføre en direkte og ekte trekning, og så virker det som om jeg bare finner på noen navn.
 
Navna var ekte, trekningen var ekte, og det sto et ekte navn på den lappen jeg trakk. Filmen kan du se på bloggens Facebook-side.
Vinneren skal reise til Sri Lanka i februar. Og nå synes jeg at den turen plutselig ble så fristende at jeg har veldig lyst til å bli med sjøl. Så hvis du vil bli Forut-fadder (noe du kan gjøre ved å gå inn her, eller ta kontakt med noen på Foruts facebook-side som kan hjelpe deg), husk å skrive at du er verva av meg! Altså Pia.

Hvis du allerede er Forut-fadder og har veldig lyst til å bli med på turen, har du faktisk muligheten! Foruts rause vervepremie er gyldig ut dette året, så klarer du å verve 10 nye faddere, får du automatisk en tur!

"Herregud, det er da umulig å verve tiiii stykker!" sier du nok nå mens du himler med øya og drar tyggisen din så langt ut du bare klarer. Nei da, det er ikke det!

Du trenger ikke å stå utenfor lærerværelset og rope taktfast FORUT!FORUT!FORUT! når kollegaene dine kommer for å kose seg med matpakka si og du trenger ikke å stå med en "BLI FORUT-FADDER!! ellers..."- plakat utafor nærbutikken i helgene. Prøv deg på noe enkelt.

Da jeg skulle prøve å verve, sendte jeg rett og slett en privat melding på Facebook til en del folk som jeg ser på som redelige og engasjerte. Og folk lot seg verve. De skjønner at gjennom å bli Forut-fadder, støtter du en god sak.

Jeg synes først det var litt ekkelt å "prakke" Forut på folk, men jeg ber jo ikke akkurat om ei nyre eller nedbetaling av huslånet vårt.

Til deg som blir spurt om å bli Forut-fadder, så er det lov å overse det eller å si nei. Man kan ikke støtte alt. Det er faktisk helt greit. Støtter du Redd Barna, Care, Leger uten Grenser, sånne som maler julekort med både munn og fot, Kreftforeningen OG har fjernadoptert en funksjonshemmet hamster i Bolivia, har du kanskje gjort ditt.

Men hvis du IKKE har noe særlig du støtter, ELLER hvis du føler at "Ja, skitt au, vi makter et par hundre i måneden, selv om vi også støtter Amnesty", så er jo det flott.

Det er ikke mye man gjør, men man får liksom litt bedre samvittighet ved at man er med og sørger for at noen jenter på Sri Lanka får trygge toaletter på skolen sånn at de slipper å engste seg for å bli voldtatt når de går på do, eller når man bidrar sånn at unger som vokser opp på gata faktisk får gå på skole slik at de kan få ei bedre framtid.

Det gir i hvert fall meg bedre samvittighet å være Forut-fadder.

søndag 14. september 2014

Barneekteskap

Det ble ville tilstander da Plan tidligere i dag lanserte sin fiktive blogg om Thea på tolv som snart skal gifte seg med en mann på 37.
"Æsj, det her er helt sykt", "Jeg kontakter politiet!", "Barnevernet må inn i bildet!" og "Håper dette er en dårlig spøk" var gjengangere i kommentarfeltet.

Heldigvis og selvfølgelig er Theas bryllupsblogg ikke en ekte blogg. Men problemstillingen er dessverre ekte. Hver eneste dag giftes 39 000 jenter bort. Hver dag!
Fattige foreldre kan tro at det å gifte bort jenta mens hun fortsatt er et barn, vil beskytte jenta. Men barneekteskap beskytter ikke. Unge jenter er verken fysisk modne nok og er heller ikke psykisk klare til å bli hustruer og mødre.

Jenter som føder før de er 15 år har fem ganger større sjanse til å dø under fødselen enn kvinner som er i tjueåra, viser studier. Hvis en mor er under 18 år, har barnet hennes 60 % større sjanse for å dø i løpet av det første leveåret enn barnet til en mor eldre enn 19 år.


Det ER helt sykt at en tolvåring giftes bort til en voksen mann. Men i mange land skjer
dette. Gjennom Plans kampanje #stoppbryllupet får kanskje flere mennesker opp øynene for at vi må bidra mer for å bekjempe denne praksisen internasjonalt.

Barn skal ikke giftes bort, uansett hvor i verden de bor.

Kilder: Unicef
Plan
Too Young to wed

torsdag 11. september 2014

Barnebursdag, del ?

Huff, jeg føler at det ble vel mye "Sjekk meg, jeg arrangerer HJEMMEbursdag for barna mine, jeg er en sykt god mor!"-preg over mitt forrige innlegg. Det var ikke meninga at gammeldagse hjemmebursdager skulle konke ut absolutt alt og alle.

Jeg har faktisk stor forståelse for at foreldre velger andre bursdagsalternativer. De to viktigste grunnene er vel
A) plass
og
B) at det for en del foreldre oppleves som et lite helvete å ha rundt tjue gutter som går mer eller mindre bananas i stua di.

Jeg ønsker bare å fronte at det kan gå helt fint å stelle i stand noe greit hjemme. Det trenger ikke å være overdådige bursdager. Greit, det finnes noen som nyter å bake cupcakes, og det finnes noen som elsker å kutte opp frukt i stjerneformer. Da gjør du det. Helt flott! Men du trenger ikke å føle at du gjøre det hvis du hater det! Akkurat som du ikke trenger å be med deg hele klassen til Megazone hvis du ikke har råd. Eller å leie inn en klovn som lager ballongdyr hvis du hater klovner og avskyr ballongdyr.
Flott med cupcakes! Men er det et must?

Det blir ille hvis foreldre må stå fram i nyhetene under de hjerteskjærende overskriftene "Har ikke råd til å arrangere SKIKKELIGE bursdager for sønnen min!" (og så kommer det fram senere i artikkelen av "den stakkars mora kunne kun tilby den stakkars sønnen en totimers enkel feiring hjemme på kjøkkenet".)

Jepp, la oss nå alle drømme om barnebursdager der barna blir hentet i helikopter, sluppet ned i fallskjerm på en stadion der det kryr av isskulpturer, ballongdyr, popcornmaskiner og paintballgevær. Men det trenger ikke å bli normen!

Har du følt deg pressa til å arrangere bursdager som egentlig har blitt dyrere eller mer tidskrevende enn du hadde tenkt?
Related Posts with Thumbnails