mandag 5. desember 2016

Oppfølgingsproblemer

Noen ganger prøver jeg virkelig å være en god mor. Her om dagen tenkte jeg å vise en sønn kjærlighet og omtanke. Jeg handla inn både en halvliter julebrus og en Smil. Om kvelden ga jeg ham en god klem, og hvisket "Jeg har kjøpt inn litt godsaker som du kan ha med deg på heldagsprøve i morra"

-Takk. Men jeg har ikke heldagsprøve i morra.

"Eh, okei. Men du kan jo ta det med på neste heldagsprøve!", prøvde jeg muntert.

-Vi er ferdige med alle heldagsprøver.

Fader. At det skal være så vanskelig å få fulgt med.
Rakk ikke å ta bilde av Smilen før den var borte. Men fotograferte noe innen samme sjanger.

søndag 4. desember 2016

Svar på quiz

Nei, jeg har hverken blitt PR-ansvarlig for Listelykke, ei heller spiller jeg trompet. Og skyt meg hvis jeg begynner som Forever Living-forhandler.

For mer enn 20 år siden, gikk jeg rundt og bar på en liten krabat i Tanzania.
Og som det ofte går med slike krabater, vokser de opp og blir kjekke, unge menn. I november skulle den kjekke, unge mannen bli pappa for første gang. Ble det ei jente, skulle hun hete Pia. Og jeg måtte selvfølgelig nedover for å få med meg fødselen av denne nye verdensborgeren
Her er de vorende foreldre. Dagen etter jeg tok dette bildet, startet fødselen.


Nå ble det ikke en Pia, men en Michael Jackson. Nesten like stas det, da. Uansett fantastisk med et velskapt barn som har kommet trygt til verden.
En dag etter fødsel.
 
Å komme fra et hjem på ca åtte kvadrat der en liten familie på tre gjør sitt beste, uten innlagt vann og alt det andre vi tar for gitt, hjem til Norge der vi faktisk vasser i absolutt alt, gjør meg litt trist.
Tanzania, som på mange måter er det vakreste landet jeg vet om, har mye å slite med. Her kunne jeg ha skrevet side opp og side ned, men nøyer meg med å si: Tenk om alle hadde fått det utdanningstilbudet vi får i Norge.
Og du som sitter hjemme og ser bilder og leser nyheter: reis. Ta deg en tur ut i verden. Da lærer du garantert et og annet som du ikke kan lære her hjemme.
Dette bildet er absolutt ikke ment å være latterlig. Det er mer et eksempel på store forskjeller, også innen juledekor. Jeg blir flau og tør ikke å fortelle mine tanzanianske venner hvor mye tid og penger vi bruker på noe så trivielt som julepynt her i Norge....


Ha en fredelig andre søndag i advent!

fredag 2. desember 2016

En av ti. Tid for quiz!

Som den observante leser kanskje la merke til, ble det usedvanlig stille her i bloggen i november. Så hva i all verden skjedde?

Vi kjører quiz, i god, gammaldags Pias verden-stil. Det betyr at jeg presenterer en del historier. Som vanlig er det meste kun løgn og bedrag. Kun en historie er sann. Klarer du å gjette hvilken?

1) Etter å ha observert meg selv på videoklipp fra Østlandsk lærerstevne, gikk det opp for meg at det må være en stor sannsynlighet for at jeg har et eller annet syndrom. Jeg har vært innlagt for testing, og vi får se om medikamenter må til for å roe ned min sterke mimikk og mitt overenergiske kroppsspråk.

2) Jeg har blitt hyret inn som PR-ansvarlig for en av Norges fremste forfattere innen liste og lykke-sjangeren, nemlig Gunn Beate Reinton Rulnes. Jeg har lagt opp boksigneringsplan for henne, og jeg har fulgt henne rundt på diverse events. Jeg har blant annet ansvaret for å dandere bøkene hennes på en delikat og innbydende måte, og også å bistå under boksignering hvis Rulton Rusnes får smerter i armen (noe som ofte skjer), hvis hun skulle få hig etter Pepsi Max (der må jeg holde igjen og ikke gi henne hele flaska, for der går det unna, for å si det sånn!) eller hvis forfatteren får behov for en stille stund (da kommer jeg med en ergonomisk pute og et syntetisk pledd). Ralten Rumsnes er en hyggelig og ivrig forfatter, men hun har stort behov for et sterkt støtteapparat rundt seg, og det er en ære å kunne fortelle at jeg er selve grunnsteinen i støtteapparatet. Vil du forresten møte Runken Reisnes i egen person og få oppleve hvor lykkelig og lett hun er på hånden når hun signerer bøkene sine, er det bare å møte opp på Bærums Verk på søndag. Jeg kan også gjerne signere.

3) Jeg har brukt store deler av november til å planlegge tidenes julekalender, som vil starte opp i morra her i bloggen. Det blir sykt fete premier, som sånn ansiktsrulle med pigger, matkasser, ponchoer og barberhøvler designet for kvinner i førtiårene. Så bare følg med!

4) Jeg dro en svipptur til Tanzania for å overvære fødselen av lille Pia.

5) Jeg har reist land og strand rundt for å holde mitt fantastiske foredrag "Mitt perfekte barn", Bedehuset i Båstad, biblioteket på Gjøvik og sidebygningen til Rema 1000 i Ulefoss har vært fylt opp av ivrige tilhørere. På Edwin Ruuds omsorgssenter i Mysen gikk beboerne rett og slett bananas, og for første gang måtte jeg ty til et ekstranummer.

6) Jeg har blitt forhandler av fantastiske produkter fra Forever Living og kan ikke vente med å få delt Aloe Veraens utrolige egenskaper med dere!

7) Jeg har lagt min sjel i å skape den flotteste julekalender ever. Kun det beste er bra nok for mine barn. Det førte dessverre til senebetennelse i begge armer og langtidssykemelding.

8) Jeg har blitt så veldig opptatt av ølbrygging, og har brygget og brygget den siste måneden. Men nå har jeg gått lei.

9) Jeg og sjuåringen har vært på SPA i Gdansk.

10) Jeg sa ja til å spille trompet under en julekonsert, og har hatt min fulle hyre med å øve. Jeg aner ikke hvordan dette vil gå, men håper publikum viser velvilje de tre minuttene jeg skal være i aksjon.

Oki doki. Som sagt er det meste her kun tant og fjas. Men et av punktene stemmer. Klarer du å gjette hva som er riktig?

torsdag 1. desember 2016

Nedtur på nedtur

Kjære Else- Beth!

Jeg skriver til deg i stor og bunnløs fortvilelse. Det vi trodde skulle bli en gedigen opptur for oss alle, viser seg å være et helvete, for å si det rent ut. Overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen har vært som å gå fra pest til kolera. Ungdomsskolen viser null vilje til forståelse eller vennlig kommunikasjon. De er tydelig ute etter å ta Bønna. På samtlige prøver de har hatt, jeg gjentar PÅ SAMTLIGE! har Bønna kun fått enere bortsett fra i trommespill der han fikk en sterk toer.
Vi var inne til samtale med læreren i KRLE fordi Bønna angivelig hadde skrevet noe tull og tøys på en prøve. Det var kun uskyldige tenåringsstreker, men læreren virket helt mentalt syk der han bablet om rasisme og hets og truende ytringer. Herregud, de er tretten år! Det er sånn de skriver i den alderen! Dessuten har Bønna aldri vært interessert i hverken K, R eller LE, og jeg regner med at det er dette læreren reagerte mest på. Jeg etterspurte læreren hva slags kompetanse han egentlig har innen KRLE. Har han master i K eller R kanskje? Nei, det hadde han visst ikke. "Men jeg har en kvartårsenhet i sløyd!" sa han og blunket jovialt til meg, og da ble jeg helt satt ut. Prøvde han å være morsom eller var han bare rett og slett frekk?

Jeg håper du kan ta kontakt med skolens ledelse for å sette dem litt på plass. Forklar dem også om Bønnas situasjon, at han er en sårbar og god, men også særs kvikk og intelligent gutt.

Vi har virkelig stilt opp dette skoleåret (bortsett fra de to første ukene da vi var i Syden. Og den turen til New York i forbindelse med høstferien.) Bønna kommer ofte på skolen, han er ren og flott i tøyet, han går til byens beste frisør hver fjerde uke, og han har med seg de nydeligste skolelunsjer. Med dessert. Dette er en gutt som rett og slett har alt. Og så behandles han , og vi, på denne måten. Det er en skam for velferds-Norge.

Jeg håper, Else-Beth, at du kan ta saken videre. Jeg makter ikke mer. Vi har vært positive og imøtekommende fra første stund, men nå sier kroppen stopp. Både jeg og Roar er høysensitive, og vi bør ikke stille på flere møter med negative vibrasjoner.

Mvh Pia

P.S: Vi har hørt rykter om en slags toleransetur som vil finne sted i 10.klasse. Det synes jeg høres flott ut, og vi ønsker at Bønna skal lære å vise større toleranse for grønnsaker. Han tolererer godt ketsjup, hvetemel i vaffelform og det meste av kjøttdeig. Jeg vet om et All-Inclusive hotell på Ibiza der lunsjbuffeten er glimrende for de som sliter med ulik intoleranse, og mitt forslag er at toleranseturen legges dit. Jeg kan gjerne bli med, men har ikke kapasitet til å ta ansvar for noen elever.

tirsdag 8. november 2016

Tid sammen. X-tiles

/sponset spill/
 
Når man får tilsendt et par spill mot at man blogger om det, har jeg to valg:
A) Dandere spillet nydelig på et hvitt bord, med en blomsterkvast og en matchende tekopp ved siden av. Late som om spillet var toppers. Ta de hersens lykkelige bildene. Og pakke sammen.
 
eller
 
B) Spille spillet. På ekte. I autentiske omgivelser. Men autentiske outfits.
 
Vi gikk for B-ern.
Hvis noen legger en brikke så den passer inn fargemessig på to av sidene, må vi juble!
 Hmmm...klarer jeg en dobbel her?
 
Spillet X-tiles er et enkelt og fengende spill. Det læres lett, men samtidig er spillet slik at du må tenke og gruble litt for å legge brikkene dine på den lureste måten.
Sjuåringen synes dette var et topp spill. Brødrene synes det var ålreit å bli med. Spillet varer ikke i en evighet, så det går greit å bli med på en runde eller to.
 
Og jeg må virkelig få slå et slag for det gode, gamle brettspillet, altså, i en tid der vi sitter mer og mer isolert foran hver vår skjerm.

/Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Tid Sammen/
Nei, jeg mottar ingen penger. Og nei, jeg tjener heller ikke noe om dere kjøper brettspill eller ikke.

søndag 6. november 2016

#happy foredrag!

Jeg har jo nevnt det flere ganger. At jeg skulle innover til Oslo for å holde et foredrag. På to timer. Noe humoristisk om skole-hjem-samarbeid. Nå er det over. Og her kommer debriefinga.

Jeg har grua meg noe enormt. Jeg har visst at jeg ville fikse det. Jeg er vant til å snakke foran folk. Og jeg liker å underholde. Men jeg ville at dette skulle bli bra. Og jeg har aldri før i livet holdt et underholdende totimers foredrag.

Jeg veit ikke helt hva folk tenker om meg. Kanskje trur folk at jeg er merkelig eller overlegen, mens jeg egentlig er klønete og usikker i mange sosiale sammenhenger. Jeg suger på small talk. Jeg fikser det ikke. Da står jeg heller for meg sjøl og lager grimaser.

Jeg er rar. Men jeg bryr meg om folk.
Jeg er sjølkritisk. Og små negative signaler kan jeg tolke som noe fryktelig. Jeg klarer ikke å overse småtterier og heller fokusere på helheten.

Så selv om jeg visste at jeg kom til å fikse det foredraget, har det plaga meg veldig om noen kom til å synes at alt ville være elendig. Kanskje folk ville synes at jeg virka stokk dum?

Lørdagen våknet jeg jo til et snøinferno, men det var bare toppers. Bring it on, tenkte jeg, og sladda innover mot Oslo, kjørte som en gud inn i sentrumstrafikken og parkerte i et parkeringshus som så ut som et åsted.

Jeg fant fram i Pilestredet, traska inn og spurte hvor jeg skulle. Jeg trur ingen skjønte at jeg var en foredragsholder, jeg framsto mer som en random mentalt ustabil kvinne dratt inn fra gata. Jeg sneik meg inn på handicap-toalettet, fiksa strømpebuksa og så var det bare å gyve løs. Jeg fant salen der jeg skulle være. Jeg skifta sko mens jeg sjangla og tenkte at nå klikker jeg.
Jeg roa også nervene med litt pepsi og et utsøkt rundstykke.

Men så skjer det noe med en som egentlig elsker å undervise. Når man får rigga seg til og nikka litt til de som sitter foran deg, så er man liksom i gang.

Jeg måtte debutere med sånn bøyle med liten mikrofon, og det kunne jo blitt min død hadde det ikke vært for et barmhjertig menneske på første rad som hjalp meg. Så takk til deg, og takk til ho ved siden av som kom med ei hårspenne til det fordømte håret som på død og liv ville slenge seg fram foran mikrofonen.

Jeg var klar. Og folk lo. Det gikk bra. Jeg veit at jeg burde ha stoppa litt mer opp, ikke snakka så fort til tider, og gud hjelpe meg for noen fakter jeg har. Men seriøst, jeg er fornøyd. Og det å få ros direkte fra folk betyr så mye mye mer enn en facebook-kommentar om at man er helskjønn.

Jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å bli foredragsholder. Og det har jeg ikke nå heller. Men jeg er veldig glad for at jeg utfordra meg sjøl og gjorde noe som på mange måter er utafor min komfortsone.

Og hvis noen av dere som var på foredraget leser dette, så vil jeg si takk for at dere kom og takk for at dere smilte og lo. Dere gjorde gårsdagen til en fin erfaring for meg.

fredag 4. november 2016

Fjern musikklinja!

Flott Buskerud fylkeskommune! Legg ned musikklinja i Kongsberg! Fjern den linja som dere endelig har fått opp å gå, den linja flere og flere får øynene opp for, den linja flere kremelever har som sitt førstevalg, den linja der elevene trives, står på og jobber. Fjern svineriet der dere faktisk har engasjerte lærere som viser at de bryr seg om elevene sine. Og få vekk de klassene der folk vil være, der de møter opp og der de vil noe.
_MG_6430
Jeg hadde skjønt det hvis dere så for dere at alle de som går på musikklinja, kommer til å ende opp som elendige underbetalte gatemusikere hengende på en t-bane-stasjon med en ustemt kassegitar eller et trekkspill i fanget. Men jeg trur ikke at de som går på musikklinja bare har elendighet og fjas foran seg. Jeg trur at noen av dem virkelig blir dedikerte, dyktige og drivende gode musikere. Men det jeg aller mest trur, er at de som går der, kommer til å ende opp i et eller annet yrke der de kommer til å gjøre en strålende jobb. De kommer til å bli kreative, hardtarbeidende lærere. De kommer til å jobbe med folk som trenger å bli engasjert og aktivisert og stimulert. Noen av dem kommer til å bli flotte ingeniører. For de er skarpe, ser du, den gjengen som velger musikklinja.

"Ja, men herregud, da kan de da like så godt velge et annet skoleløp. Studiespes. Eller elektro. Eller forskerlinja". Ja da, det kan de. Det hadde sikkert også vært flott. Men de valgte musikk. Og der får de brukt og bygget opp styrke og utholdenhet og kreativitet og sosiale evner så det holder. Denne gjengen blir igjen på skolen for å jobbe. Ikke fordi de vil skaffe penger til russefeiring eller merkeklær. De spiller. De øver. De tenker. De samarbeider. De støtter hverandre. De fikser. De skaper.

Men sånt er jo ikke så viktig, i det lange løp, er det vel? Så kutt ut musikklinja. Vi trenger den ikke. I hvert fall ikke i en by der det vi er mest stolte av, har med nettopp musikk å gjøre. Vi har landets beste jazz-festival. Vi har Glogerfestspillene. Vi har Norges beste kulturskole. Vi har endelig fått et flott musikkteater.

Så fjern den hersens musikk-linja.

Related Posts with Thumbnails